ADJØ LIBERALISME?

- Kapitalismus oppsumerer seg selv i 2006

I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.

Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.

Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.

Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.

Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.

Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.

På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.

Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.

Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.

Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.

Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.

Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!