Oppfordring til norske politikere. Slutt å syte!

Et fremtredende trekk ved dagens politiske debatt er ikke den velartikulerte diskusjonen, men sutringen fra aktørene som deltar. Hårsårheten som norske politikere og samfunnsdebattanter fremviser er svært lite kledelig og lover svært dårlig for den kommende, for ikke å si den allerede startede valgkampen.

Erna Solberg klager over at Jens Stoltenberg farer med løgn om Høyres politikk og spår at valgkampen frem mot stortingsvalget i 2009 kommer til å bli den mest skitne noensinne

Jens Stoltenberg slår tilbake og mener det er Høyre som driver skitten valgkamp.

Martin Kolberg angriper Ola Mæle og det han kaller den nye vulgære overklassen, fordi Mæle har ytret seg kritisk til regjeringens politikk og attpåtil lovet å bevilge penger til de borgerlige partiene. Det liker Kolberg dårlig. Mæle på sin føler seg mobbet av Kolberg og mener det er en bevisst strategi fra de røde, som vil hindre næringslivsdeltakere å delta i samfunnsdebatten.

Siv Jensen vil selvfølgelig være med på navneleken og sammenligner Kolberg med Mugabe, hvilket både Jens og Martin Kolberg synes var utidig og ba derfor Siv Jensen beklage kommentaren, hvilket også Siv Jensen gjorde gjennom å innrømme ”at det var satt på spissen”.

Ny leder i Unge Høyre, Henrik Asheim karakteriserte Øystein Djupedal som en full ape og Bård Vegar Solhjell som en potteplante, hvilket fikk avtroppende leder i SU, Kirsti Bergstø til å komme med motangrep.

Asheim kalte videre Giske for en parodi på seg selv etter sin iver etter å henge med kjendiser hvilket Giske selvfølgelig karakteriserte som ”et skittent angrep”

Jeg skal stoppe her, men det faktum at alle disse eksemplene er hentet fra en relativt kort tidsperiode gjenspeiler ikke så mye en skitten valgkamp, i ordets konvensjonelle betydning, derimot gjenspeiler det hårsåre debattanter. Eller gjør det? For meg kan det virke som det ligger en egen taktikk i å bli fremstilt som offer, uten at jeg tror det er noen stor politisk gevinst å hente fra sådan oppførsel. Men det hadde vært en stor fordel for den politiske diskusjonen om debattantene var mindre hårsåre og mer opptatt av å diskutere sak.

Når Jens Stoltenberg skriver i DN om Høyres sosiale historie, så er det vel ikke å forvente at han skal nyansere mest mulig, ei heller når han beskriver sin oppfatning av Høyres velferdspolitikk. Jeg tror Erna Solberg gjør lurt i å heller svare politisk enn å sutre over skitten valgkamp. Noen ganger er friske karakteristikker en veldig god måte å visualisere et politisk budskap, det må gå an å gjøre det uten at debattantene skal bli såra og djupt vonbroten av den grunn.

Jeg tror velgerne er fullstendig klar over hva som er overdrivelser (Mugabe og Kolberg f.eks), troverdig og ikke minst hva som er et godt politisk budskap. Det er faktisk en befrielse å høre på de amerikanske presidentkandidatenes stadig understreking på at de må tåle harde angrep. Og personlig har jeg mye mer sans for ordskifte i amerikansk politikk enn i norsk.

Selv om du kan få utslag som denne og denne.


Publisert på Minerva