Tuesday, July 01, 2008

The Battle of Gettysburg som på denne dag ble innledet for 145 år siden

For nøyaktig 145 år siden beordret en av de mest anerkjente amerikanske generalene noensinne Robert E. Lee, The Confederate army, til å angripe, i det som skulle bli kjent som The battle of Gettysburg, det blodigste slaget noensinne på amerikansk jord.

Den historiske signifikansen av dette slaget kan knapt overvurderes. Hadde Robert Lee lyktes så ville Nordstatene kunne stå foran en åpen invasjon, hvor byene Washington og Philadelphia ville vært utsatt for overhengende fare.

Nå er kontrafaktisk historie, med sin største norske talsmann, professor Øystein Sørensen, som har utgitt boken "Historien om det som ikke skjedde" en meget omdiskutert disiplin, men fordi som ikke tror på determinisme (Karl Marx), så er tilfelle Gettysburg et meget godt eksempel på betydningen av personer og ideers (Max Weber) rolle i historien. Hadde f.eks ikke den meget bestemte Oberst Joshua Chamberlain fått oppgaven med å forsvare flanken for the Union army, så kunne historien fort sett meget annerledes ut.

De av dere som ikke har sett mesterverket Gettysburg fra 1993, anbefales det på det varmeste. Filmen gir hva jeg kan se en meget god og nøyaktig beskrivelse av de hendelsene som fant sted for 145 år siden.

Som historisk symbol så er Gettysburg av uvurderlig betydning for amerikanerne (er sant å si usikker på dens betydning i Dixieland), og Abraham Lincolns minnestale, kjent som "The Gettysburg adress" er muligens den mest kjente talen en amerikansk president noen gang har holdt:

A democracy for the people, by the people, of the people shall not perish from this earth.

Martin Luther King i sin "I have a dream" henter sin inspirasjon og noen plasser direkte sitater fra nettopp Lincolns Gettysburg tale.

Johnny Cash utga i en hyllest til Lincoln, The Gettysburg Adress.

Selve slaget varte 3 dager, og konvensjonelt histore forklaring omtaler Gettysburg, som slaget hvor krigslykken i den amerikanske borgerkrigen snudde. Men som idag for 145 år siden begynte.

5 comments:

mrtn said...

Jeg synes det er morsomt at høyrefolk er så opptatt av individer og enkelte vendepunkter, mens venstrefolk kun snakker om strukturer og utviklinger.

Når det er sagt, så var Gettysburg bare et spenningspunkt i en lengre utvikling, der Antietam - det blodigste slaget i krigen - og seieren ved Vicksburg (som så vidt jeg husker kom før Gettysburg) var med på å dele sørstatshæren i to - var like viktige. Men en viktig dag, var det.

Og når det er sagt, så tviler jeg på at sørstatene kunne vunnet krigen på det punktet uansett. Når man ser på tallene, så det stygt ut fra begynnelsen av. Nordstatsindustrien var overlegen sørstatsindustrien.

Men bare så jeg ikke kun snakker om strukturer: Ulysses S. Grant var en jævel av en general. Omenn en dårlig president. (Og Robert Lee var enda bedre, men han hadde ikke tallene på sin side)

Per CJ said...

På den annen side kan man si at Sørstatene ikke trengte å vinne, de trengte bare å ikke tape. Selv om Nordstatene var sterkere, så var opinionen i nord stadig i tvil om man egentlig ville ha denne krigen. Nederlag på slagmarken eller truede nordstatsbyer kunne få stemningen til å svinge over mot forhandlingsfred.

Kapitalismus said...

Enig i det Martin, noen fullskala invasjon av Nordstatene var ikke realistisk. Særlig fordi Sør-statene hadde full mobilisering, mens Nordstatene hadde betydelig mobiliseringsreserver. Og Washington var godt beskyttet.

Men som Per CJ sier, det kunne tenkes at et annet utfall i Gettysburg kunne medført en forhandlingsavtale, som hadde medført de facto at Sørstatene hadde trukket seg ut av unionen, som Nordstatene måtte ha akseptert. Rett og slett fordi det er lettere å forhandle ut fra styrke enn svakhet.

Gjervan said...

kapitalismus; mener du ikke at Sørstatene hadde 'de JURE' kommet seg ut av unionen, da de hadde allerede de facto trukket seg ut og opprettet the Confederate States of America. Selv om Abe Lincoln var mot slaveriet, var det forargelse mot at Sørstatene trakk seg ut som var påskuddet for krigen. Å faktisk oppheve slaveriet var på samme måte også en strategi for å gjøre det moralskt umulig for Storbritannia å støtte Konføderasjonen i tilfelle de skulle være aktuelt for dem å blande seg inn.
På temaet om hvorvidt det var nødvendig å fullstendig erobre Nordstatene eller ikke for en seier, kan det som en kuriositet nevnes at i den rasistiske kombinerte utopi-/dystopi-novellen "Grey September" var ikke engang i den utopiske parallellverdenen (dystopiet er ment å være vår verden) fullstendig erobring av Unionen et alternativ, men "bare" internasjonal anerkjennelse av Konføderasjonens "rett" til slavehold.

For øvrig har jeg - inspirert av dette innlegget - skrevet på min egen blogg om metal-trilogien "Gettysburg (1863)" av Iced Earth. Om ikke annet, er i hvert fall selve sangen absolutt anbefalt.

Kapitalismus said...

Jo du har rett. Mente De jure. At man hadde fått en legalt fremforhandlet avtale, hvor Nordstatene hadde blitt tvunget til å de jure anerkjenne Sør-Stat Konføderasjonen. De facto hadde de jo trukket seg ut, hvilket var årsak til krigen.