En tvilsom avgjørelse i Treholtsaken

Av samme grunn som de to foregående postene måtte denne posten om Arne Treholt fra tirsdag 16 desember slettes. Under følger kommentaren, som også er publisert på Minerva.


Mandagens (15. des) store mediehendelse var utvilsomt Justismordkommisjonens avvisning (med dissens) av Arne Treholts begjæring om ny sak. Kommisjonens vurderinger, også flertallet, er sterkt kritisk til en rekke forhold ved dommen, men (flertallet) konkluderer med at disse alene og etter en konkret helhetsvurdering ikke er nok for å gjenoppta saken. Det er en skuffende avgjørelse, og uavhengig om man mener Treholt er skyldig eller ikke, så kunne en ny behandling i det minste ha gitt Treholt en rettferdig rettssak, noe han neppe fikk, eller kunne få i 1985.

En av de klassiske debattene i norsk akademisk historie er 60-tallsdebatten mellom Jens Arup Seip og Johs Andenæs omkring jussens relative uavhengighet fra politikken. Jens Arup Seip mente at jussen inneholdt vesentlige elementer av politikk. Han hevdet sågar i 1965 at Høyesterett "i ekstrem grad" har "vært et politisk organ" (Lov og Rett 1965 s 1). I diskusjon med Seip tok Johs Andenæs avstand fra at domstolene skal ha politisk makt i betydning partipolitisk. "Sier man at en domstol har truffet en politisk avgjørelse, eller tatt politiske hensyn, tror jeg ikke det er tvil om at folk flest vil forstå det slik at retten har tatt et annet standpunkt enn det juridisk korrekte" uttalte Andenæs. (Lov og Rett 1965 s 22).

Etter min mening er det umulig å vurdere Treholt-saken uavhengig av den politiske konteksten. Den kalde krigens bakteppe gjorde det svært vanskelig, om ikke umulig for Treholt å få en rettferdig rettssak. Jeg tror rett og slett ikke på at det var tilfeldig at meddommere i lagmannsretten hadde partimedlemskap i Høyre. Daværende statsminister Kåre Willoch uttalte til Dagsrevyen mandag at situasjonen den gang var meget farlig, og således måtte ses i lys av den kalde krigen. Det er jo selvfølgelig forståelig at saken tillegges en politisk dimensjon, men Willochs uttalelser svekker jo ikke akkurat påstanden om at Treholt aldri kunne få en fullt ut rettferdige rettssak.

Det er flere ting ved rettsprosessen som er særs tvilsomme. Plassen tillater meg ikke å gå særlig detalj, men la meg kort nevne de viktigste detaljene som samlet sett illustrerer en svært kritikkverdig rettsprosess:

• Valg av meddommere er allerede nevnt.
• Forhåndsdømmingen foretatt av det norske Storting, hvor Treholt ble fradømt statspensjon før det forelå dom i saken, mot to stemmer (den ene var Georg Apenes).
• Det omstridte pengebeviset, hvor sentrale sakkyndige har hevdet at det er fysisk umulig å få så mange penger inn i en konvolutt som premissene for dommen tilsier. Avdøde forsvarer Arne Haugestad mente pengebeviset måtte ha vært konstruert. At sakkyndige, som professor Hådem, følte seg presset til å forandre synspunkter (VG Helg 13 des.) styrker indikasjonen om manipulering.
• Tvil omkring hvorvidt originaldommen mot Treholt er endret i ettertid og hvorvidt det eksisterer lydbåndopptak fra rettssalen.

Flere av disse faktorene er også kritisert i Kommisjonens vurdering av saken. At flertallet likevel konkluderer med at disse innsigelsene samlet sett ikke hadde avgjørende betydning for de bevisgrunnlaget i saken, synes merkelig, all den tid uskyldighetspresumpsjonen ligger til grunn, og at ingen skal dømmes dersom rimelig tvil foreligger. I likhet med mindretallet i kommisjonen, Svein Magnusson, mener jeg det er åpenbart at det foreligger rimelig tvil. Magnusson skriver i sin kommentar:

"Skyldspørsmålet er kun prøvet en gang. Lagmannsrettens bevisresultat synes dessuten svakt fundert. Retten forutsetter det som skal bevises; – har Treholt hatt § 90-dokumenter i sin besittelse, er dokumentene også overlevert. Oppsummert mener mindretallet at det kan påvises en rekke svakheter i hele beviskjeden. Svakhetene relaterer seg til vesentlige faktorer i bevisbildet, og er av en slik styrke at de samlet sett innebærer at det foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Det foreligger derfor etter mindretallets mening grunnlag for gjenåpning".

Det skal selvfølgelig nevnes at saken har fått en grundig gjennomgang, og blitt behandlet i flere instanser, men det i seg selv garanterer åpenbart ikke en rettferdig prosess. Det synes nå tvilsomt om Arne Treholt noen gang vil få en rettferdig behandling i det norske rettssystem.

Det er trist ikke bare for Treholt, men også for den norske rettsstat!