Et møte med Kjakan

Pågrunn av diverse uforklarlige softwareproblemer måtte jeg slette diverse innlegg under følger kommentaren min om møte med Kjakan - oppdatert med noen få kommentarer om filmen Max Manus.


For en tid tilbake (18 november) hadde jeg den store glede av å tilbringe en kveld med Norges største krigshelt Gunnar Kjakan Sønsteby i forbindelse med at jeg var arrangementsansvarlig for Studentersamfunnet i Bergen sitt møte med samme navn.

På møte deltok også Manusforfatter til den aktuelle kinofilmen Max Manus, Thomas Nordseth-Tiller, en ung og svært lovende manusforfatter og ikke minst svært hyggelig person. Ikke uventet var Store auditorium på jussen stappfull denne kvelden – over 350 personer (heldigvis hadde vi ikke branninspeksjon) hadde latt eksamen være eksamen og regn være regn og tatt turen på Studentersamfunnet denne tirsdagskvelden.

Det er vanskelig, selv for (noen ganger i overkant) selvsikre personer som Kapitalismus liker å karakterisere seg selv som, å unnlate å bli en smule preget av stundens alvor når man skal treffe Norges største og mest dekorerte krigshelt. Misforstå meg rett, møte gikk fint det, og Sønsteby er på alle måter en hederskar. Særlig fordi han får deg til å føle deg vel når du er i hans omgangskrets. Han er forbløffende sprek til å være 90 år, og ikke minst svært oppegående intellektuelt. At han er utdannet ved Harvard Business School (1946), understreker at vi har å gjøre med en eksepsjonell norsk personlighet.

Når Sønsteby møtte Knut Joner, som spiller Kjakan i Max Manus, for første gang, så utbrøt han: ”Du ser jo ut som en ubetydelig tulling – du ser ut akkurat som meg”. Man skal ikke tilbringe mye tid med krigshelten for å oppdage hans kjappe replikk og gode humor. Som når han ble bedt om å kommentere Thomas Nordseth-Tillers (av Thomas selv), ”Altså vi drakk ikke så mye, ei heller bannet vi så mye – men FAEN heller det får gå”

I selve foredraget gikk Kjakan inn på hvordan han arbeidet, planla og gjennomførte aksjoner. Rett og slett hvordan de arbeidet. Hvordan unge gutter gikk fra å kunne ingenting om sabotasje til å bli svært dyktige. Dette er noe Max Manus filmen selvfølgelig adresserer. Litt mer på gyngende grunn var Kjakan da han uttrykte sin støtte til Irak-krigen og Afghanistan politikken, uten at han ble heftet av den grunn. Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette var et av de hyggeligste møtene jeg har hatt i Samfunnet – og de har det vært mange av (passerer vel snart 70 møter)!

Selve Max Manusfilmen var akkurat så bra som jeg trodde den skulle være - filmen gir et autentisk innblikk i hvordan det faktisk var, eller med Kjakan sine ord "så nærme virkeligheten som det er mulig å komme"! Filmen er allerede blitt mer enn en film. Den er et fenomen, et monumentalt definerende verk, som kommer til å prege norsk kulturhistorie. Med andre du går glipp av noe mer enn en film ved å ikke se den.

Erling Fossen har prøvd å dra opp en debatt kring motstandskampen i Norge. Det er mest av alt en pinlig opplevelse fra en person som ikke helt vet hva han snakker om. Det er selvfølgelig kritiske merknader å ta tak i når det gjelder motstandskampen i Norge, dette var tross alt unge gutter – selvfølgelig gjorde de feil. Det er også god grunn til å se kritisk på måten det norske krigsoppgjøret ble gjennomført på. Men å bruke tid på, med Apenes karakteristikker, en så massivt udugelig og bornert person som Erling Fossen, det er det liten grunn til.

Samfunnsredaktør i Minerva, Nils August Andresen gir en glitrende kommentar (Intellektuell selvmordsaksjon) kring Fossens famøse utspill. Det kan jo tenkes at årsaken til at Max Manus og Gunnar Kjakan Sønsteby omtales og fremstilles som helter - er at de i alle konvensjonelle betydninger av ordet – faktisk er helter!