Ikke første gang noen har stemt mot sin overbevisning

Det er nok mange i de rødgrønne partiene som vil puste lettet ut i morgen ettersom saken kring biodisel avgjøres i natt. Biodiselsaken er til de gradet kommet ut av proposisjoner. Klimaeffekten er usikker, og alternativnytten diskutabel.

At opposisjonen har utnyttet saken politisk, kan man knapt klandre dem for. Det er naturligvis et poeng at avgiften blir innført til tross for stor motstand på Stortinget. Dette skyldes mest av alt at Sp og SV har sovet i timen. At mediene og flere har gjort et poeng ut av at Sp og SV stemmer mot sin overbevisning er mer overraksende - det er ikke første, ei heller siste gang at representanter på Stortinget og partimedlemmer i diverse fora vil måtte stå inne for standpunkt som ikke er deres primærstandpunkter, i noen saker også argumentere mot sin egen overbevisning. Det er på mange måter en "tradeoff" man må godta, dersom man ønsker innflytelse i et politisk parti. Mitt eget parti Høyre er intet unntak.

Motstanden mot røykeloven var stor i Høyres gruppe da den ble innført, likefullt ble partipisken brukt for å få den igjennom til Dagfinn Høybråtens store glede. Under landsmøte til Høyre i 2005 var det stor motstand mot å innføre kvoteringsregler/sanksjoner for private styrer etter at Statsråd Gabrielsen hadde gått amok med sine egne private overbevisninger, stikk i strid med Høyres verdier. Likefullt gikk Høyres-landsmøte i 2005 etter stort press, inn for å sanksjonere brudd på bestemmelsene kring kjønn i private styrer.

I spørsmålet om Datalagringsdirektivet vil flere Høyre-representanter kunne bli tvunget til å stemme mot sin overbevisning, dersom Stortingsgruppen (les:partiledelsen) bestemmer seg for å binde representantene.

Biodieselsaken er verken første eller siste gang at representanter vil stemme mot sin egen overbevisning, dog er det lenge siden motstanden har vært så tydelig artikulert.

Riktig å sparke Peter Mueller

Jeg har hatt sansen for Peter Mueller. Han er åpenbart faglig dyktig og har gjort mye bra arbeid for norsk skøytesport, men skyøteforbundet kunne vanskelig leve videre med beskyldninger om seksuell trakassering.

Hadde dette vært et enkelttilfelle, ville det muligens stilt seg annerledes. Problemet for Skøyteforbundet og Mueller er at det tegner seg et mønster. Dette er ikke første gang Mueller kommer med sleivete uttalelser om utøvere som befinner seg i en sårbar situasjon. At Mueller selv ikke forstår dette, vitner om manglende selvinnsikt, og at er således åpenbart uegnet som leder.

Ingen tvil om at dette er utfordrende for Håvard Bøkko og synd for norsk skyøtesport. Men årsaken til dette er oppførselsen til Peter Mueller, og da er det helt riktig å plassere ansvaret der det hører hjemme - hos forhenværende norsk trener Peter Mueller.

Nok engang: INNFØR VIDEODØMMNING!

Den mest opplagte konklusjonen man bør trekke etter skandalekampen mellom Frankrike og Irland er at tiden for videodømming befinner seg på overtid. Med tanke på interessen, økonomien og betydningen, burde FIFA med umiddelbar virkning etablere videodømming. Ingen kan forvente at dommerne skal få med seg alt, ei heller vil videodømming ta bort elementet av skjønn hos fotballdommeren. Derimot vil videodømming fjerne åpenbare regelbrudd!

Med videodømming hadde vi sluppet diskusjon om omkamp eller ikke mellom Frankrike og Irland. Rett eller ikke - det blir selvfølgelig ikke noen omkamp!

Hvilket ansvar har norske myndigheter for nordmenn i utlandet?

En av de dominerende trendene - for ikke å si DEN dominerende trenden i globaliseringens tidsalder, er bevegelse over landegrenser, for kortere eller lengre tidsperioder. Norge er naturligvis intet unntak. Nordmenn av ymse slag reiser mer enn noensinne - Thorvald Stoltenberg oppsummerte det fint under dagens debatt i forbindelse med NUPIs 50-års jubileum, "nå er det flere jeg kjenner som drar til Thailand, enn Hadeland for julefering".

Den økte trafikken skaper i seg selv utfordringer for norske myndigheter. Legg til x-antall, hva skal jeg si, mindre intelligente eventyrere, et enda større antall nordmenn uten forsikring - og en håndfull individer som tar kalkulerte risikoer (blant disse Pål Refsland), så tegner det et godt bilde av de økte oppgavene for norsk UD. Men det mer grunnleggende spørsmålet OM HVILKET ANSVAR norske myndigheter bør ha for norske borgere i utlandet forholder seg etter min mening mer uklart.

Det første og mest grunnleggende spørsmålet er om det i det hele tatt finnes prinsipielle begrensninger for UD med hensyn til norske borgere i utlandet? Svaret på det spm er ikke opplagt. Ikke dermed sagt at norske myndigheter alltid kan hjelpe. Og graden av ressurser som UD stiller til disposisjon må nødvendigvis vurderes fra gang til gang, dermed er det også vanskelig å gi noen prinsipielle føringer for hvilke kriterier som skal ligge til grunn for UDs involvering. Mulig man generelt kan si at jo mer alvorlig (uavhengig av om det er selvforskyldt eller ikke) tilfelle er, jo mer plikter UD å involvere seg.

For såkalte konsulære tjenester, hvor nordmenn ikke har reiseforsikring og trenger praktisk hjelp av typen kontanter, mistet pass, dokumenter, medisinske tjenester etc (type tjenester som forsikring skal dekke), kan det etter min mening innføres store egenandeler (5 - 10 000). Det vil være et sterkt incentiv for å skaffe seg reiseforsikring. Alternativt kan UD nekte å bistå nordmenn i utlandet som trenger hjelp som normalt dekkes av forsikring.

Jarle Trå-saken i sommer, fjellklatreren som nesten omkom på Everest var ikke godt nok forsikret, og UD måtte steppe inn for å få han trygt hjem. I slike tilfeller burde det ihvertfall påløpe en dyr egenandel for Trå.

Hva så med Kongosaken? I det all vesentligste så støtter jeg UDs linje. Det ytes diplomatisk og økonomisk assistanse. Det største ansvaret for fadesen har naturligvis Moland og French selv.

Ukas store sak, Pål Refsland, hvor bortimot 100 personer i UD jobbet fulltid med å få Refsland frigitt, er også gjenstand for diskusjon kring myndighetens bruk av ressurser. Pål Refsland visste om riskene, men valgte likevel å dra inn.

En liten digresjon angående Refslands vurderinger. Jeg ønsker ikke å kritisere Refsland, han har gjennom mange år dekket ulike konflikter, og har som følge av dette bidratt med verdifulle opplysninger. Refsland utenriksarbeid er etter min mening journalistikk av ypperste merke - og - skal man dekke konflikter, så kommer riskene som en naturlig del av landskapet. Ingen vet dette bedre enn journalistene selv. I så måte er jeg helt enig med Gahr Støre som anerkjenner at journalistisk arbeid i disse områdene er viktig. Refsland feilvurderte etter eget utsagn tillit fra en lokal talibaner - som sagt dette er risker man tar som journalist. Odd Karsten Tveit ble holdt tilbake samme med en rekke int. journalister da han skulle dekke epilogen av den første gulfkrigen i 1991, og understreker at man simpelten, som journalist ikke kan oppheve risker som følger av å dekke konflikter.

Det grunnleggende spørsmålet i denne saken er forsåvidt ikke hvorvidt Refsland gjorde noe lurt eller ikke, men om UDs bruk av ressurser - norske myndigheters ansvar for Refsland i denne saken. Det er ingen tvil om at saken var alvorlig, i så måte var det naturlig å koble inn UD. Det var også naturlig at de brukte betydelige ressurser på den. Jeg mener heller ikke at man burde pålegge Refsland/novemberfilm noen egenandel, selv om det kunne forsvares ut fra hva jeg har skrevet overfor.

Jeg er usikker om man kan utlede noen generell regel fra Refslandsaken om UDs ansvar, og hvertfall ikke i spørsmålet om mindre konsulære tjenester som ble diskutert i kjølvannet av denne saken.

For å oppsummere. Norsk UD er finansiert av norske borgere, blant annet også for å bistå nordmenn i utlandet. Hvor langt dette ansvaret sal strekke seg er vanskelig å definere ut fra en generell regel, men at det bør innføres egenandeler og incentiver for å motvirke uaktsom atferd for et stadig økende andel reisende nordmenn mener jeg opplagt.

Knapt noen overraskelse

Barack Obama uttalte i Kina at han personlig ikke skriver på Twitter. Det er mulig dette kom som en stor overraskelse for noen, det er i såfall en større overraskelse enn at Obama innrømmer at han selv ikke skriver på twitter. Men det er heller ikke det viktigste. Det interessante er om Obama orienteres om det som står der i hans navn.

I prinsippet kan jo alt som Obama har godkjent av politikk/kommentarer også publiseres på hans twitterkonto, for på den måten tilgjengeliggjør hans synspunkter i ulike fora direkte til velgerne. At Obama personlig skulle drive dialog med millioner av mennesker rundt omkring i verden, er selvfølgelig helt utenkelig. Når du får x-antall følgere, faller muligheten for meningsfull dialog.

Men ingenting i veien for at ikke Twitter også kan brukes som en informasjonskanal til velgerne. Det viktige for Obama og hans administrasjon er å legge forholdene til rette for at hans tilhengere kan bidra/komme med innspill, om enn ikke med Obama direkte. Det var nettopp dette KANDIDATEN Obama lykkes med i sin kampanje.

Fremtidens politiske kandidater vil nødvendigvis måtte integrere bruken av sosiale medier som en del av sin totaltkampanje. Det er neppe mulig å vinne valg "bare" ved å bruke nettet - men du kan ganske sikkert tape dersom du ikke benytter deg av effektiv nettkommunikajson - med eller uten Twitter.

Lyver regjeringen?

Jonas Gahr Støre hevder regjeringen ikke betalte løsepenger for å få frigitt journalist Pål Refsland, men at de "fant en løsning" sammen med afghanske stammeledere. Jeg sier ikke at dette høres lite troverdig ut, men det er ikke utenkelig at regjeringen har betalt penger under bordet. Det er selvfølgelig vanskelig å hevde dette når man ikke har bevis, det kan lett bære preg av konspirasjonsteori, hvis enkelte mener er mer sann dess mer usannsynlig teorien er. Men jeg tror ikke dette på generelt grunnlag er usannsynlig og det er nå engang en bloggers privilegium å få spekulere.

Første spørsmål er følgende: Dersom man kunne redde et liv ved å betale løsepenger, uten at det ble offentlig kjent - ville det da være moralsk forkastelig? Jeg er tilbøyelig til å svare nei.

Problemet er at en slik handling ville øket risken på alle nordmennn i utlandet. Dersom kriminelle fikk vissheten i at den norske regjeringen er villig til å betale løsepenger, så ville det umiddelbart satt norske liv i utlandet i fare. Nettopp derfor det er så viktig for Gahr Støre å understreke at de IKKE har betalt penger. Man må, inntil man har indikasjoner på det motsatte, være villig til å følge regjeringens offisielle linje.

Når det er skrevet - det burde ligge i den kritiske journalist sin interesse å etterprøve denne linjen. De beste blant journalistene er kallet!

Gratulerer Aalesund, men seieren kom som konsekvens av feil dommeravgjorelser.

Aalesund fotballklubb leverte en fantastisk innsats under årets cupfinale. Jeg vil ikke på noen måte diskreditere klubbens innsats, på eller utenfor banen, men etter min mening ble Molde ved to avgjørende anledninger bortdømt.

1. Diego Silva filmet klart i forkant av Glenn Roberts utligning. Her skulle Molde hatt frispark og Diego Silva skulle hatt gult kort for usporstlig opptreden.

2. Soleklart straffe til Jose Mota, da Parr takler på beinet til Moldespissen. Parr skulle hatt rødt kort og Molde skulle hatt straffe.

Det til tross, dommer Kjetil Selen gjorde en god kamp, og jeg er usikker på hvorvidt hans posisjon ved de ulike tilfellene var så god at han burde ha sett situasjonene.

La meg også gratulere Molde med en god cupfinale, og ikke minst heder for å opptre som verdige tapere.

Ikke alle som har den evnen - bare spør Alex Ferguson.

Helge Lund: Oljesandprosjektet i Canada er bra for miljøet...

Kommunikasjon, og især politisk kommunikasjon har tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet med Bjarne-Håkon Hansens overgang til PR-bransjen. Som P.J.O`Rourke så mesterlig har uttalt; "Jeg har problemer med å tro på folk, når jeg vet at jeg hadde løyet i samme situasjon".

I VG (ikke på nett side 4 i papiravisen) igår uttalte Helge Lund at "Statoils involvering i Oljesandprosjektet er bra for miljøet".

Smak på setningen engang til.

Er det virkelig noen som tror på Lund, eller rettere sagt, tror Helge Lund virkelig på at noen skal tro på han når han påstår at dette prosjektet er bra for miljøet? Kommunikasjonsmessig fremstår det totalt tøvete, ihvertfall for den delen av mottagere (personer) som ikke er komplett tilbakestående.

At Statoil er mest interessert i profit burde overraske ingen, og Helge Lund ville møtt stor forståelse dersom han hevdet at miljø ikke kan være det eneste, ei heller det viktigste hensynet for bedriften. Det ville ihvertfall vært troverdig!

5080 har som vanlig sin egen satirisk vri på saken (etter tips fra Kapitalismus :)

Utfordring til Høyre. Si nei til Datalagringsdirektivet

Vampus har formulert et klart brev til Høyres representanter paa Stortinget, hvor hun ber representantene legge ned veto mot Datalagringsdirektivet.

Jeg er helt sikker paa at det er et klart flertall mot direktivet blant Høyres representanter, dette maa ogsaa gjenspeile den endelige avgjorelsen.

Arven fra DDR i det nye Tyskland

Erik Idsøe har i dag en meget lesverdig artikkel publisert på Minerva.

Er dog usikker på om Die Linke bør forbys.

Lønn som fortjent?

Hva er en rettferdig lønn? Tja, mens du funderer på spørsmålet så har du i disse dager muligheten til å sammenligne deg med både nabokjerringa og arbeidskollegaen. Anledningen er selvsagt offentliggjøringen av de årlige skattelistene, som tradisjonen tro utløser debatt langs ulike dimensjoner.

Jantelov
Et av disse er spørsmålet om rettferdig lønn (noe jeg tidligere har diskutert litt mer inngående). Lisbeth Norman, leder i Norsk Sykepleierforbund, er i VG (onsdag) særlig provosert over de høye spillerlønningene i fotball. “Nivået på lønningene innen fotballen er unaturlig høyt. Det er ingen andre som kan forvente slike økninger. Det er uoppnåelig for alle andre”, sier Norman og uttaler videre: “Det handler om belønning i forhold til innsats, og å føle seg verdsatt. Nyutdannede sykepleiere i byene våre har ikke mulighet til å kjøpe seg en leilighet, og når jeg da ser hvordan unge fotballspillere lever, er det rett og slett provoserende”.

Det at unge fotballspillere lever godt som underholdningsartister er altså provoserende for Norman. Noe sterkere uttrykk for misunnelse og jantelov skal man lete lenge etter.

For det første, hva er naturlig eller unaturlig lønnsnivå? Og hvem bedømmer lønn etter innsats? Og la oss for argumentets skyld forestille oss at det ble innført et lønnstak i Norsk Fotball, hvor ingen fikk tjene mer enn hva Lisbeth Normann til enhver tid bedømte som rimelig. På hvilken måte hadde dette kommet sykepleierne til gode? Faktum er at det hadde det ikke. De penger som årlig overføres til fotballindustrien kommer av at det er en stor etterspørsel etter deres tjenester. Dette reflekterer det nokså åpenbare poeng at fotballspillernes lønninger er mulig fordi store deler av norsk middelklasse er villig til å bruke ganske mye penger på fotball.

Tilbud og etterspørsel
Man kan jo selvfølgelig mene at dimensjonen tilbud og etterspørsel ikke nødvendigvis er en god basis for rettferdighetsbetraktninger, og at frivillige transaksjoner mellom mennesker burde reguleres slik at det kom fagforeningene, unnskyld, sykepleierne til gode. Det kunne jo vært interessant å høre Lisbeth Norman for det første utdype sine synspunkter på hva som er en rettferdig lønn (som Milton Friedman har uttalt – it’s always the other fellow who’s greedy). Og enda mer interessant, hva vil hun bytte ut en lønnsdannelse basert på tilbud og etterspørsel med?

En avsluttende betraktning om skattelistene og nødvendigheten av offentlig informasjon. Espen Andersen setter dette argumentet på spissen, i sin kommentar “Hvorfor stoppe med skattelistene?”

Hvor mange av dem som idag forsvarer argumentet om at skattelisten sikrer åpenhet, vil også forsvare avisenes og borgernes rett til å vite hvor gode skoleresultatene er?

Publisert på Minerva

Kongenes galskap

I forrige uke kunne NRK melde at 4 av 10 Stortingsrepresentanter er tilhenger av republikken, hvilket viser at støtten til monarkiet er sterkere blant folk flest enn på tinget.

For egen del har spørsmålet om republikk alltid vært et prinsipielt spørsmål.

Jeg er tilhenger av meritokrati og motstander av privilegier. Jeg mener ingen posisjoner - især ikke Statsoverhode - bør gå i arv. Tilhengerne av monarkiet argumenterer for den symbolske kraften i kongehuset som samlende. Joda, en konge som lirer av seg selvfølgeligheter er knapt noe problem.

Det som derimot er et problem, er deler av kongefamilien og signalene disse sender. Vi har en prinsesse, som føler "seg litt ond" og på ramme alvor lærer barn å møte engler, og forteller om sine "rendevouzer" med disse skapningene. Vi har en kronprinsesse som støtter dette tøvet, og hvis største prestasjon var å gifte seg inn i kongefamilien, etter å ha vært personlig konkurs som 30-åring. En skjebne som hun forøvrig deler med prinsgemal Ari Behn (dette iflg Trygve Hegnar - som uttalte at man kanskje skulle forvente litt mer av våre fremste kongelig symboler).

Ari Behn, som i etterkant av 11.september tok turen til madrassaskolene i Pakistan for å forsikre Taliban og fremtidens selvmordsbombere "at det er mange av oss som ikke deler George Bush sitt syn". Med venner som dette - hvem trenger fiender...

Noe stort demokratisk problem representerer ikke monarkiet, ikke dermed sagt at det ikke burde fjernes. I den grad det er symbol for noe, så er det aristokratiets privilegier. Et symbol vi godt kan greie oss uten.

En (ny) støtteerklæring til Rafa Benitez

Liverpools minste problem om dagen er forstyrrende badeballer. Faktum er at klubben ikke har levert gode nok resultater. Jeg vil også være tilbøyelig til å si at prestasjonene ei heller har vært gode nok, dog det ikke (mitt mantra i fotballanalysen) alltid henger sammen.

For halvannet år siden gav jeg støtte til Benitez som etter å ha tapt mot Barnsley i F.A. Cupen lå tynt an som Liverpool trener. 17 mnd senere er det igjen spekulasjoner rundt Benitez sin fremtid. Jeg tror ikke det vil hjelpe stort å sparke Benitez. Jeg har vært Benitez-fan siden den dagen han satte sine ben på Anfield. Han er etter min mening en av verdens beste trenere, en utmerket taktiker, med evnen til å finne god struktur i laget.

En som virkelig ikke burde uttale seg er Souness, eller for all del, han må gjerne uttale seg, men det blir å kaste stein i glasshus med tanke på hans resultater, dvs mangel på sådane. Er det noen som ikke savnes på Anfield så er det Souness.

Jeg skal innrømme at jeg har stilt spørsmålstegn ved Benitez sine disponeringer ved flere anledninger. Hans forsøk på å kjøpe Barry (på bekostning av Alonso) forsto jeg lite av, og hans store tillit til Lucas Leiva har jeg heller ikke helt forstått, synes ikke Leiva har levert varene.

Det er selvsagt mulig at Benitez som følger spillerne fra dag til dag ser noe jeg ikke ser. Benitez sin evne til å sette sammen et lag har imponert meg, og det er liten tvil om at han evner å tenke komplementært. Det sagt, slår det meg som meget tydelig at Liverpool mangler en del klassespillere. Sammenlignet med Arsenal, Man U, Chelsea så har Liverpool for få spillere av kvaliteten til Torres, Gerrard og Mascherano. I tillegg til disse tre, synes jeg Glen Johnson og Benayoun har imponert. For ikke å glemme Pepe Reina (Fotballøyas klart beste keeper). Kuyt holder mål, men bare så vidt.

Midtforsvaret med Carragher, Agger og Skrtel har de siste årene vært veldig bra, men det har knaket i året. Hvor lenge man skal vente på at Ryan Babel faktisk slår ut i full blomst er jo et åpent spørsmål. Hva gjelder resten av laget så holder disse for dårlig kvalitet etter min mening.

Det skal bli veldig, veldig interessant å se hva Aquilani har å by på. Han BØR være verdt de drøyt 200 millioner kronene LFC investerte!

Hva er så løsningen? Mer penger hadde selvfølgelig hjulpet. Og da må man heller kjøpe inn en skikkelig spiller i Torres-klassen, heller enn 3-4 halv-gode - de har vi nok av. Utover det så er det ikke mye annet enn knallhard jobbing som duger. Ingen vet det bedre enn Rafa Benitez!

På tide å snu skuta på søndag mot Satans eget lag - Man United!

Oppdatert:
Enda en god grunn til ikke å sparke Rafa - det er ekstremt dyrt.

På tide å knuse Taliban

Den pakistanske hæren har (endelig) innledet en lenge varslet offensiv mot Taliban i stammeområdene.

Det er all grunn til å tro at det blir en særs blodig og utfordrende affære. Men jeg kan ikke helt se hva alternativene skulle være. Noen form for fredsforhandlinger med disse menneskene ser ikke ut til å være mulig. Men la det være sagt, jeg er tilhenger av å gi hver eneste Talibansoldat som overgir seg/vender om amnesti på dagen. Det er kanskje ikke helt rettferdig, men her er det ikke gode alternativer, man må velge mellom ulike svært dårlige.

MAKE NO MISTAKE - Taliban mener alvor. Dette er fundamentalister, hvis styre er ekstremt brutalt. Deres klare agenda er å overta Pakistan. Og et Taliban med atomvåpen burde ikke være et alternativ. Det er lite som tyder på at fundamentalistene har stor folkelig støtte, faktisk har valgene de siste årene vist at pakistanere flest ikke er særlig tilhengere av de mest ytterligående religiøse partiene (dog er "liberale" i denne sammenhengen noe misvisende).

Det pakistanske militæret har helt sikkert fått hjelp av USA, og enhver løsning i Afghanistan er helt avhengig av løsning i Pakistan. Og løsning i Pakistan innebærer å knuse Taliban som militær trussel.

Kutt sykelønnen

Kristin Clemet skriver på sin blogg om hvorfor sykelønnen ikke burde være en hellig ku.

Regjeringen skriver i statsbudsjettet at "de ikke skjønner hvorfor sykefraværet har steget så kraftig". Vel, når incentivene er innrettet på en måte som gjør at det ikke spiller noen økonomisk rolle for arbeidstagerne hvorvidt arbeiderne er på jobb eller ikke, så kan det jo tenkes at noe av forklaringen som regjeringen ikke skjønner er nettopp incentiver - eller mangel på sådan.

Gjør som Kåre Willoch. Støtt Blå Liste!

Fredsprisen til Obama. Ja, hvorfor ikke?

Nobelsfredspris 2009 går altså til Barack Obama. Tildelingen har blitt kraftig kritisert fra mange, og selvsagt har kritikerne noen gode poenger. For hva har egentlig Obama fått utrettet? Hva har Obama gjort for å fortjene nobelprisen? Og skal man gi en fredspris til en President som planlegger å trappe opp en krig?

Onde tunger (og de er det jo en del av) vil ha det til at Obama får fredsprisen fordi han ikke er George Bush jr. Andre spøker med at neste år burde fresprisen gå til Miss World, som også er opptatt av krig, fred, religion og politikk og sånn (for ikke å glemme at det er innmari viktig at skjønnheten kommer innenifra - yeah right...). I tillegg til at det ikke er usannsynlig at Bernie Madoff får nobelprisen i økonomi neste uke.

Og i tilfelle Osama Bin Laden skulle finne på å dø i løpet av det neste året så kan han jo få fredsprisen post mortem, hvor Jagland kan meddele: "Pågrunn av sin store innsats for verdensfreden som Osama bin Laden har bidratt til med å dø, tildeles Bin Laden fredsprisen post mortem".

Men fra satire til mer oppriktige betraktninger.

Det er to grunnleggende spørsmål som er essensielle for å bedømme tildelingen.

1. Hva er egentlig missionen/formålsparagrafen til Nobelkomiteen
2. Kan man gi fredsprisen til håp/intensjoner?

Nobelprisen har sin formålsparagraf i testamentet til Alfred Nobel - men med vid tolkningsrom. Med tanke på at terroristen Yasser Arafat, treplanteren fra Kenya og Albert Gore har mottatt prisen, så synes jeg ikke Obamas kandidatur står tilbake for disse.

Og apropos Obamas prestasjoner. Jeg er uenig med dem som sier at intensjoner/håp ikke er viktig. At Nobelprisen ønsker å støtte den prosess og tilnærming som Obama har lagt for sin utenrikspolitikk mener jeg kan forsvares. Dog skal jeg være enig med Erna Solberg i at det kanskje kunne være enda bedre å gi prisen til en kinesisk dissident eller andre som står i førstelinjen i sitt forsvar av menneskerettigheter. Barack Obama er den første som innrømmer det.

Jeg tror at personen Barack Obama gjennom sin historie, sitt liv og det symbolet på håp og mangfold som Obama in persona representerer har spilt en rolle. Så kan man jo spørre om det er en prestasjon. Det er uansett et poeng at fredspriskomiteen ønsker å støtte de ideene og tankene som Obama ønsker å gjennomføre.

Det er slett ikke sikkert han lykkes og det kan godt tenkes det var bedre kandidater. Men jeg mener at komiteen har grunnlag for sin tildeling.

Det skal bli interessant å ønske Obama velkommen til Oslo. Med tanke på mediedekningen på norske nettaviser nå, så har vi virkelig noe spennende å se frem imot!

Noen kulturer er bedre enn andre

Har kommentert nyrasismedebatten også på Minerva.

Historien gjentar seg i Irland

Jeg har sympati for dem som stiller spørsmålstegn ved prosessen rundt ratifiseringen av Lisboa-traktaten, som er en revidert utgave av Traktaten for en Europeisk grunnlov fra 2003. Men av helt andre grunner, ihvertfall delvis forskjellig fra neitilhengerne i dette landet.

Irene har ved de to siste anledningene stemt nei til forslag fra EU om traktatsendringer. Det skjedde i 2001 (Nice-traktaten) og det skjedde i 2008 (Lisboa-traktaten). Ved begge anledninger fikk irene tilbakemelding om at dette var "feilsvar". Rent praktisk var det ingen forskjell i spørsmålet (avtalen var den samme) som Irene skulle ta stilling til. Angivelig var det gitt ut "mer informasjon" denne gangen, hvilket er et dårlig skalkeskjul for EUs reelle synspunkt nemlig at Irene svarte feil i første omgang. Det er prinsipielt sett svært betenkelig at man tilsynelatende kun aksepterer et svar. Det er uhørt å endre de demokratiske spillereglene underveis.

Det man selvsagt burde ha gjort var å forandre forutsetningen for hele ratifiseringsprosessen på forhånd. For det første er det et godt spørsmål om slike traktatsspørsmål i det hele tatt egner seg for folkeavstemning. Jeg mener nei. Men siden irene har konstitusjonelt bestemt at det skal være folkeavstemninger i de tilfeller hvor grunnloven forandres, så må man følgelig ha en prosess som er konstitusjonell.

I så tilfelle mener jeg irene, ihvertfall ved andre anledning (kanskje også første) måtte ha fått valget mellom å akseptere Lisboa-traktaten eller forlate unionen. Dette mener jeg fordi 26 av de 27 landene som er med i Unionen har akseptert traktaten, og når rundt en halvmilliard mennesker har gitt et institusjonelt uttrykk for at de ønsker denne traktaten, så bør ikke 3 millioner irer ha muligheten til å stoppe prosessen. De må gjerne trekke seg ut selv, men de bør ikke ha anledning til å stoppe resten av Europa. Det kan på flere måter minne litt om norsk provinsialisme - vi ønsker alle fordelene ved europeisk integrasjon, men nekter å godta noen av ulempene.

Som sikkert den intelligente leser vil ha oppfattet, så støtter jeg Lisboa-traktaten, altså er jeg fornøyd med utfallet, men ikke prosessen i Irland. Jeg tror EUs overprøving på sikt vil være mer til skade enn gunst for europeisk utvikling.

Å forstå sin tid

”Vi forsto den tiden vi levde i, og ga svar menneskene trodde på”
– Trygve Bratteli

Få tema inneholder flere minefelt enn tematikken som berør det flerkulturelle Norge. Den potensielle sprengkraften som ligger latent i den pågående ”kulturkampen” er sterk. Det skulle være nok å nevne karikaturstrid, hijab, blasfemi og ikke minst islam. Henrik Thune kalte det for ”nykonservatisme på norsk,” hvor han mente å se polemikere som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk. Det siste bidraget, om enn i mildere form, er Aslak Nores Ekstremistan, hvis hovedtese er at pluralismen i det norske samfunn kommer til å bli mer ekstrem – på godt og vondt.

Før jeg kommer inn på Nores bok, en liten tilståelse. Jeg må innrømme at jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal angripe denne diskusjonen og følgelig også hva mine standpunkter bør være. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke fullt ut har forstått grunnlaget for den folkelige reaksjonen mot det flerkulturelle samfunn. Jeg har rett og slett problemer med å forstå hvorfor mangfold (som ikke plager andre) skulle vekke provokasjoner. Det sedvanelig svaret fra min tid i Unge Høyre har alltid vært ”Fri innvandring – hva var spørsmålet?” Med andre ord har jeg (og tør jeg driste meg til å si Høyre) ikke funnet formelen til Bratteli om å forstå sin tid og gi svar som velgerne tror på.

Nettopp å forstå sin tid er hva Aslak Nore prøver på. Heller enn å komme med noen fiks ferdig politisk løsning, så forsøker Nore å stille en diagnose. Uten å være bombastisk på kausale sammenhenger (av typen: ikke-vestlig innvandrer = forbryter), så konstaterer Nore at ikke-vestlige innvandrere (det vil si unge gutter) er overrepresentert på statistikkene, og i forlengelsen drister seg til å stille spørsmålet om det kan tenkes at det ikke utelukkende kan forklares sosio-økonomisk. At New York Times-kommentator Thomas Friedman har et poeng: Culture matters!

Den venstreradikale kritikken har ikke latt vente på seg, hvor Dagbladets Marte Michelet i sedvanlig stil er den sterkeste. Feil diagnose og feil medisin, er dommen i Klassekampen. Michelet og Nore møttes til duell på MS Innvik mandag, hvor Michelet beskyldte Nore for å spille på innvandrerfrykt i befolkningen. Kritikken er dessverre et svært karakteristisk trekk ved multikulturalistene. Tilsynelatende plasseres enhver antydning til problematisering av det flerkulturelle Norge i kategorien FRP-retorikk og fremmedfrykt. Jeg kunne hatt mer respekt for Michelet om hun selv kunne antyde hvordan man på en kritisk og fordomsfrimåte skulle tilnærme seg diskusjonen om det flerkulturelle Norge. Men det har jeg faktisk aldri registrert. Utover å henvise til ”sosio-økonomiske” variabler, evnet ikke Michelet å antyde en enste problematisk side ved det flerkulturelle samfunn.

Det blir feil å kritisere Aslak Nore for ikke å foreslå løsninger. Det har ikke vært intensjonen. I likhet med det Ibsenske etos om at ”Mitt kall er ei at svare – kun at spørgje”, har Nore helt betimelig kommet med noen antydninger om utfordringene, og jeg synes hans nyanser om de ulike sidene ved det flerkulturelle samfunn er et godt grunnlag for en fordomsfri diskusjon om hvilke politiske implikasjoner diagnosen burde medføre.

Jeg er fremdeles overbevist om at det flerkulturelle samfunn bringer med seg flere fordeler enn ulemper, men jeg er ikke lenger så sikker på at svaret i alle tilfeller er fri innvandring.

Publisert på Minerva