Civita inviterte i slutten av februar til frokostmøte om
personvern. Hvordan skal åpne, liberale samfunn balansere trygghet opp mot personvern? Det finnes verken et enkelt, eller et endelig svar på hvordan man effektivt skal bekjempe kriminalitet, samtidig som personvernet sikres.
Det mangler ikke på advarsler, verken fra
Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva