Ridder Eirik
I actually like the sound of that...
Sunday, May 27, 2007
Thursday, May 24, 2007
En enorm skuffelse
Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Monday, May 21, 2007
Jeg så Madeleine i livet, hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart og Jimmy Hoffa
- Når man ser det man vil se...
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Thursday, May 10, 2007
Monday, May 07, 2007
Kapitalismus Gratulerer Sarkozy.
- Men er han en Thatcheritt?
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
Wednesday, May 02, 2007
Liverpool til Champions League finale nok engang!
Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Tuesday, May 01, 2007
Er norske menn kvinnefiendtlige?
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere Amnestys siste undersøkelse, som angivelige viser at norske menn har et skandaløst kvinnesyn, men irritasjonen over mediedekningen og nivået på debatten i kjølvannet av rapporten har rett og slett fremprovosert en kommentar.
La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.
Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.
Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.
Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.
Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.
Publisert på Minerva
La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.
Hva kan vi så tolke av selve rapporten? Først en liten digresjon. En god venn av meg deltok i undersøkelsen på nettet, og han fortalte at alle spørsmålene var utformet på en slik måte at det virket som om Amnesty hadde en agenda. Hvis man ser på tallene som presenteres i rapporten, så mener menn i det store og det hele at kvinners oppførsel overhode ikke gjør kvinner ansvarlig for å bli utsatt for voldtekt. Unntaket er åpenlys flørting. 42% av mennene mener åpenlys flørting gjør kvinnene delvis ansvarlig dersom de blir utsatt for voldtekt.
Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.
Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.
Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.
Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.
Publisert på Minerva
Friday, April 27, 2007
Vi som elsker nynorsk
Kappitalismus stiller alltid velvillig opp. Også når tema er nynorsk :) Enjoy...
Wednesday, April 25, 2007
Remember 2005!
Hør på den fantastiske atmosfæren! Dette er fra Anfield, semifinalen mellom Liverpool-Chelsea.
Ser frem til dejavu i år!
Friday, April 20, 2007
Mer om personvern
Jeg har den siste tiden brukt mye tid på å reflektere rundt tema personvern. Slike mentale prosesser får for mitt vedkommende sitt uttrykk i blogging. I mitt forrige innlegg på Minerva uttrykte jeg en generell støtte til overvåkning av offentlige rom, mens jeg samtidig trakk grensen ved privatsfære. Men den private sfære er ikke absolutt unntatt statlige inngrep. Alle samfunn også institusjonaliserte rettsstater legitimerer innblanding i privatsfære under de rette forutsetninger. Spørsmålet er hvilke forutsetninger.
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
Tuesday, April 17, 2007
Er personvernet truet?
Civita inviterte i slutten av februar til frokostmøte om personvern. Hvordan skal åpne, liberale samfunn balansere trygghet opp mot personvern? Det finnes verken et enkelt, eller et endelig svar på hvordan man effektivt skal bekjempe kriminalitet, samtidig som personvernet sikres.
Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva
Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva
Thursday, April 12, 2007
Every Breath Bernanke Takes
Den ble etterlyst.
Her er den.
Nerdede økonomihumor par excellence!
Takk til Vidar Nøstvold!
Blåblogg blogger igjen!
Bergens skarpeste penn, Blåblogg, blogger endelig igjen! La oss håpe det ikke går fullt så mange måneder til neste innlegg :)
Monday, April 09, 2007
Utlendingene gjør norsk fotball bedre!
Norsk fotball, uten tvil den største kulturbegivenheten her i landet, serieåpner idag. Før start er Eliteserien mer profesjonell, med bedre spillere, mer penger – og flere utlendinger.
Før sesongen er det særlig spørsmålet om antall utlendinger som har blitt diskutert. Stadige flere mener det er blitt så mange utlendinger i norsk fotball at de ødelegger for norske talenters muligheter. Og løsningen i følge de samme personene er å sette tak på antall utlendinger pr. lag. Tradisjonen tro er det alltid noen som tror at en kan beskytte seg til fremgang! Et tak på antall utlendinger vil ikke bedre kvaliteten på norske talenter ei heller kvaliteten på tippeligaen som sådan, snarere tvert imot. Proteksjonisme er en uting og norsk fotball er intet unntak.
Dersom det er et ønske å få flere gode norske fotballspillere (og det burde det jo være) er det kun en ting som vil hjelpe, nemlig hardere satsning på utvikling av talentfulle fotballspillere. Dette innebærer hardere trening og mer konkurranse fra tidligere alder. Med andre ord trenger vi litt mindre sosialdemokrati og litt mer vinnerkultur i norsk fotball, i tillegg til bedre infrastruktur, organisering og ikke minst legge til rette for at fotballspillere bedre kan kombinere fotball og utdanning.
Det er slett ikke noe naturgitt som sier at Norge ikke skal kunne utvikle fotballspillere i verdenstoppen, slik som f. eks Sverige og Danmark har maktet. Og uten tvil har norske fotballklubber hovedansvaret for dette, men løsningen ligger ikke i å begrense antall utlendinger. Faktisk vil flere gode utlendinger i norsk fotball bidra til å heve nivået, slik at de fotballtalenter som er gode nok vil bli matchet på et høyere nivå, hvilket igjen er en forutsetning for at norske fotballspillere og landslaget skal bli bedre.
Hva gjelder årets fotballsesong så skal undertegnede avstå fra å spå (det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden), min lange erfaring som fotballentusiast har lært meg at har du peiling på fotball så vinner du aldri i tipping. Like fullt våger jeg spådommen at årets fotballsesong både blir innholdsrik og spennende, mye pågrunn av de mange dyktige utlendingene som preger norsk fotball!
Også blogget for Minerva.
Før sesongen er det særlig spørsmålet om antall utlendinger som har blitt diskutert. Stadige flere mener det er blitt så mange utlendinger i norsk fotball at de ødelegger for norske talenters muligheter. Og løsningen i følge de samme personene er å sette tak på antall utlendinger pr. lag. Tradisjonen tro er det alltid noen som tror at en kan beskytte seg til fremgang! Et tak på antall utlendinger vil ikke bedre kvaliteten på norske talenter ei heller kvaliteten på tippeligaen som sådan, snarere tvert imot. Proteksjonisme er en uting og norsk fotball er intet unntak.
Dersom det er et ønske å få flere gode norske fotballspillere (og det burde det jo være) er det kun en ting som vil hjelpe, nemlig hardere satsning på utvikling av talentfulle fotballspillere. Dette innebærer hardere trening og mer konkurranse fra tidligere alder. Med andre ord trenger vi litt mindre sosialdemokrati og litt mer vinnerkultur i norsk fotball, i tillegg til bedre infrastruktur, organisering og ikke minst legge til rette for at fotballspillere bedre kan kombinere fotball og utdanning.
Det er slett ikke noe naturgitt som sier at Norge ikke skal kunne utvikle fotballspillere i verdenstoppen, slik som f. eks Sverige og Danmark har maktet. Og uten tvil har norske fotballklubber hovedansvaret for dette, men løsningen ligger ikke i å begrense antall utlendinger. Faktisk vil flere gode utlendinger i norsk fotball bidra til å heve nivået, slik at de fotballtalenter som er gode nok vil bli matchet på et høyere nivå, hvilket igjen er en forutsetning for at norske fotballspillere og landslaget skal bli bedre.
Hva gjelder årets fotballsesong så skal undertegnede avstå fra å spå (det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden), min lange erfaring som fotballentusiast har lært meg at har du peiling på fotball så vinner du aldri i tipping. Like fullt våger jeg spådommen at årets fotballsesong både blir innholdsrik og spennende, mye pågrunn av de mange dyktige utlendingene som preger norsk fotball!
Også blogget for Minerva.
Sunday, April 08, 2007
The case for Ateismen!
Kapitalismus er selverklært ateist og i disse påsketider er det en fin anledning til å promotere overbevisningen. Min gode venn Stian Ludvigsen har opprettet blogg, hvor han argumenterer godt for hvorfor ateimse er vitenskapelig basert imotsetning til religiøst troende.
La meg få understreke at jeg har stor respekt for mange troende mennesker, og ønsker dem til lykke med høytidsmarkeringen. Men jeg har store problemer med å respektere islam og kristendom, hvilket bygger på irrasjonalitet og underkastelse. Det å respektere ENHVERS RETT til å tro, er ikke det samme som å respektere TROEN.
Forsatt god påske!
La meg få understreke at jeg har stor respekt for mange troende mennesker, og ønsker dem til lykke med høytidsmarkeringen. Men jeg har store problemer med å respektere islam og kristendom, hvilket bygger på irrasjonalitet og underkastelse. Det å respektere ENHVERS RETT til å tro, er ikke det samme som å respektere TROEN.
Forsatt god påske!
Tuesday, March 27, 2007
Friday, March 16, 2007
Heksejakten på en heks
Gerd Liv Valla trakk seg som leder av LO forrige fredag etter å ha blitt slaktet i Fougnerutvalgets granskning. I etterkant har media, og særlig VG fått kritikk for ensidige dekning. Torbjørn Berntsen med flere har karakterisert prosessen som en heksejakt. Det er all grunn til å ha et kritisk blikk på media, men denne saken dreier seg ikke om VGs glimrende journalistiske arbeid, men om Vallas totale mangel på lederegenskaper gjennom alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven.Det er intet i Fougnerutvalgets granskning som tyder på at VG ikke har hatt de riktige proposisjonene i sine vinklinger, da det er Gerd Liv Valla som har stått for de mest kritikkverdige forholdene. Når Valla oppfører seg som en heks, og VG, med full støtte i Fougnerutvalget, avslører oppførselen til Valla, så er en ”heksejakt” både riktig og nødvendig. VG hadde ikke gjort jobben sin hvis de ikke hadde fulgt opp denne saken slik de faktiske gjorde og fremdeles gjør!
Har VG hatt en egen agenda? Noe de heller ikke hadde når Victor Norman ble ”outa” i 2004. Selvsagt har deler av Ap, etter hvert som Valla og LO taklet saken dårligere og dårligere, utnyttet situasjonen, men selve saken er det ingen andre enn Valla og LO som må ta ansvaret for.
Fognerutvalgets konklusjoner er sjokkerende, og viser utover enhver tvil at Valla har brutt loven. Vallas reaksjon viser vel med all tydelighet hvor rett utvalget har i sine konklusjoner. Utvalget retter også kritikk mot hele LO-ledelsen, og det er til å undres over at Roar Flåtten kan ta over etter Valla, når han selv har vært i ledelsen av en organisasjon som har brutt arbeidsmiljøloven.
VG fortjener honnør for fremragende journalistisk arbeid. Pressen trenger selvsagt en kontinuerlig diskusjon omkring egne arbeidsmetoder. Noen har brukt Tønne-saken som eksempel på at pressen har blitt for aggressiv. Jeg er uenig i det. Mediene hadde med rette et kritisk søkelys mot Tore Tønnes tvilsomme forretninger. At Tønne valgte å ta sitt eget liv er selvsagt tragisk, men å skylde på mediene er skivebom.
Med Vallas avgang er Norge kvitt en stalinist i en helt ledende posisjon. Det bør vi i grunnen alle sammen være glad for!
Oppdatering:
En undersøkelse for Nordiske mediedager konkluderer med at folk flest ikke mener mediene har drevet heksejakt på Valla. Men den sier ingenting om hvorvidt Valla er en heks eller ikke...
Blogget for Minerva.
NB! Den geniale overskriften kan tilskrives desken på Minerva :)
Wednesday, March 14, 2007
Pinlig av hvem?
Næringspolitisk talsmann i FrP, Øyvind Korsberg, mener det er pinlig stille fra næringsministeren omkring salget av Aker Yards. Det eneste som er pinlig er FRPs næringspolitikk.
Næringsminister er en post som burde vært lagt ned for lenge siden. Det viktigste en næringsminister kan gjøre er minst mulig.
Keep away! Let the invisble hand do the job!
I konvensjonell forstand betyr ”aktiv næringspolitikk” at Staten griper inn overfor bedrifter som ikke greier seg i markedet fordi de ikke er lønnsomme nok. Dersom det er slik at Aker er konkurransedyktige så vil nye eiere utvikle selskapet videre, og attpåtil få profitt. Hvis Aker i Norge ikke greier konkurransen fra lavkostland, så er det til det beste at Aker flagger ut eller legges ned, samtidig som arbeiderne føres over til mer lønnsomme arbeidsplasser, slik tilfelle var med Union.
Det kan være vanskelig å skille Øyvind Korsberg fra Jan Bøhler, FRP fra Ap i næringspolitikken. Det er for så vidt ikke noe nytt. Carl Ivar Hagen har selv tatt til ordet for statlige investeringsfond i Bøhler klassen altså mangfoldige milliarder.
At staten skal bruken mangfoldige milliarder av skattebetalernes penger på bedrifter eller mennesker som ikke får støtte i privat næringsliv (som oftest av en grunn), er heller vanskelig å svare på.
Senioranlytiker i Nordea Eric Bruce har i grunnen sagt det svært så fornuftig i sin kommentar på e24 ”Hva med passiv næringspolitikk?”
”Daglig legges bedrifter ned (3 540 virksomheter gikk konkurs i fjor (2005 min anm.)) eller nedbemanner. Folk mister jobben eller sier opp. Samtidig ekspanderer andre bedrifter og nye skapes. De som mistet jobben, finner en ny. De arbeidsplassene som forsvinner er normalt i mindre lønnsomme bedrifter, enten fordi markedet for deres produkt faller eller fordi andre bedrifter produserer mer effektivt. De som ekspanderer derimot er mer lønnsomme fordi de betjener et voksende marked eller er mer effektive. Det er kanskje unødvendig å si det, men denne prosessen er grunnlaget for vår velstand. Det sørger for at vi produserer det folk vil ha i de bedriftene som er mest effektive”
Rettelse Bruce, Det BURDE vær unødvendig å si.
At Korsberg og FRP ytrer støtte til tullete, unnskyld ”aktiv næringspolitikk”, viser med all tydelighet at FRP slettes ikke er noe liberalt økonomisk parti. Men igjen, det visste vi vel kanskje også fra før…
Næringsminister er en post som burde vært lagt ned for lenge siden. Det viktigste en næringsminister kan gjøre er minst mulig.
Keep away! Let the invisble hand do the job!
I konvensjonell forstand betyr ”aktiv næringspolitikk” at Staten griper inn overfor bedrifter som ikke greier seg i markedet fordi de ikke er lønnsomme nok. Dersom det er slik at Aker er konkurransedyktige så vil nye eiere utvikle selskapet videre, og attpåtil få profitt. Hvis Aker i Norge ikke greier konkurransen fra lavkostland, så er det til det beste at Aker flagger ut eller legges ned, samtidig som arbeiderne føres over til mer lønnsomme arbeidsplasser, slik tilfelle var med Union.
Det kan være vanskelig å skille Øyvind Korsberg fra Jan Bøhler, FRP fra Ap i næringspolitikken. Det er for så vidt ikke noe nytt. Carl Ivar Hagen har selv tatt til ordet for statlige investeringsfond i Bøhler klassen altså mangfoldige milliarder.
At staten skal bruken mangfoldige milliarder av skattebetalernes penger på bedrifter eller mennesker som ikke får støtte i privat næringsliv (som oftest av en grunn), er heller vanskelig å svare på.
Senioranlytiker i Nordea Eric Bruce har i grunnen sagt det svært så fornuftig i sin kommentar på e24 ”Hva med passiv næringspolitikk?”
”Daglig legges bedrifter ned (3 540 virksomheter gikk konkurs i fjor (2005 min anm.)) eller nedbemanner. Folk mister jobben eller sier opp. Samtidig ekspanderer andre bedrifter og nye skapes. De som mistet jobben, finner en ny. De arbeidsplassene som forsvinner er normalt i mindre lønnsomme bedrifter, enten fordi markedet for deres produkt faller eller fordi andre bedrifter produserer mer effektivt. De som ekspanderer derimot er mer lønnsomme fordi de betjener et voksende marked eller er mer effektive. Det er kanskje unødvendig å si det, men denne prosessen er grunnlaget for vår velstand. Det sørger for at vi produserer det folk vil ha i de bedriftene som er mest effektive”
Rettelse Bruce, Det BURDE vær unødvendig å si.
At Korsberg og FRP ytrer støtte til tullete, unnskyld ”aktiv næringspolitikk”, viser med all tydelighet at FRP slettes ikke er noe liberalt økonomisk parti. Men igjen, det visste vi vel kanskje også fra før…
Afrikas Hitler
Bloggaksjon - spre ordet! Nok er nok!
Den tidligere frigjøringshelten Robert Mugabe i Zimbabwe har i årevis undertrykket og fengslet opposisjonen, torturert fanger, manipulert valg, sultet og presset sin egen befolkning og vist fingeren til det internasjonale samfunnet. Et av landene som kunne gått i bresjen for å straffe diktatoren både økonomisk og politisk, Sør Afrika, har i stedet vendt blikket en annen vei.
Siste nytt er at opposisjonslederen Morgan Tsvangirai fra den demokratiske, fagforeningsbaserte opposisjonen, ble arrestert og rundthjult av politiet. Også flere andre opposisjonelle ble regelrett torturert av Mugabes banditter. Siste nytt er at Tsvangirai har fått brudd på hodeskallen etter mishandlingen han var utsatt for i fengsel. Han er nå innlagt på sykehus for intensiv behandling.
En av Afrikas verste despoter (en tittel han må få dele med Sudans al-Bashir) har fått herje lenge nok. Selvfølgelig har vi i nord bare begrenset mulighet til å protestere. Norge har, så vidt jeg vet, allerede kuttet den offisielle bistanden til landet. Men vi som er på nettet kan bruke den lille innflytelsen vi har, enten vi tilhører høyre- eller venstresiden i politikken.
1. Spre ordet om denne saken videre.
2. Send en protest til landets ambassade i Sverige på epost mbuya@stockholm.mail.telia.com med for eksempel følgende tekst:
"To Her Excellency Ms Mary Sibusisiwe MUBIAmbassador Extra-ordinary and Plenipotentiary,I am deeply concerned about the latest news from Zimbabwe about the mistreatment of opposition leader Morgan Tsvangirai and other activists. Other leaders, including Tendai Biti, the Secretary General of the Tsvangirai-led MDC; Grace Kwinje, the Party's Deputy Secretary for International Relations; and Nelson Chamisa, spokesperson for the MDC, have according to reports also sustained severe injuries while in police custody.I call for all detainees who engaged in non-violent protest to be released immediately. I also call for an investigation into the killing of Gift Tandare"
XXXX, Norway
Initiativet til aksjonen er tatt av Unge Høyres leder,Torbjørn Røe Isaksen, med god støtte fra Vampus og Liberaleren.
Send mail til ambassaden og spre ordet via bloggen din eller mail til venner og kjente.
Den tidligere frigjøringshelten Robert Mugabe i Zimbabwe har i årevis undertrykket og fengslet opposisjonen, torturert fanger, manipulert valg, sultet og presset sin egen befolkning og vist fingeren til det internasjonale samfunnet. Et av landene som kunne gått i bresjen for å straffe diktatoren både økonomisk og politisk, Sør Afrika, har i stedet vendt blikket en annen vei.
Siste nytt er at opposisjonslederen Morgan Tsvangirai fra den demokratiske, fagforeningsbaserte opposisjonen, ble arrestert og rundthjult av politiet. Også flere andre opposisjonelle ble regelrett torturert av Mugabes banditter. Siste nytt er at Tsvangirai har fått brudd på hodeskallen etter mishandlingen han var utsatt for i fengsel. Han er nå innlagt på sykehus for intensiv behandling.
En av Afrikas verste despoter (en tittel han må få dele med Sudans al-Bashir) har fått herje lenge nok. Selvfølgelig har vi i nord bare begrenset mulighet til å protestere. Norge har, så vidt jeg vet, allerede kuttet den offisielle bistanden til landet. Men vi som er på nettet kan bruke den lille innflytelsen vi har, enten vi tilhører høyre- eller venstresiden i politikken.
1. Spre ordet om denne saken videre.
2. Send en protest til landets ambassade i Sverige på epost mbuya@stockholm.mail.telia.com med for eksempel følgende tekst:
"To Her Excellency Ms Mary Sibusisiwe MUBIAmbassador Extra-ordinary and Plenipotentiary,I am deeply concerned about the latest news from Zimbabwe about the mistreatment of opposition leader Morgan Tsvangirai and other activists. Other leaders, including Tendai Biti, the Secretary General of the Tsvangirai-led MDC; Grace Kwinje, the Party's Deputy Secretary for International Relations; and Nelson Chamisa, spokesperson for the MDC, have according to reports also sustained severe injuries while in police custody.I call for all detainees who engaged in non-violent protest to be released immediately. I also call for an investigation into the killing of Gift Tandare"
XXXX, Norway
Initiativet til aksjonen er tatt av Unge Høyres leder,Torbjørn Røe Isaksen, med god støtte fra Vampus og Liberaleren.
Send mail til ambassaden og spre ordet via bloggen din eller mail til venner og kjente.
Subscribe to:
Posts (Atom)