Denne uken er skolevalg i Hordaland og Kapitalismus er selvsagt ute å debatterer for Unge Høyre. Joda jeg begynner å bli gammel, men alder til tross det er faktisk bare min andre valgkamp for ungdomspartiet.
Mye kan sies om skolevalg, og mye skal jeg si når uken er omme (kan jo ikke avsløre alle triksene på forhånd...), men noe i nærheten av det akademiske etos om kritisk grunnleggende refleksjon og krav til dyp argumentasjon er det ikke.
Og for eget vedkommende er det greit å kunne avspasere fra Studentersamfunnet og Universitetsmiljøets relative større krav til argumentasjon, til fordel for ren retorisk demagogi - hvor kriteriet er usaklighet dess mer dess bedre.
Hvor vellykket det blir, vil vise seg, men det er ihvertfall gøy å gjøre noe annet.
Monday, August 27, 2007
Tuesday, August 21, 2007
Opphev forbudet!
TV2 Nettavisen har invitert de politiske partiene til å lage politiske reklamefilmer i forbindelse med valgkampen. På Snutter og Youtube florerer det kandidatpresentasjoner og reklame for politiske saker (noen bedre enn andre). Men fremdeles opprettholdes det absurde forbudet mot politisk reklame på TV.
Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.
Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.
Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.
Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.
Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).
Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.
Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.
Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:
1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.
Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.
Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!
Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.
Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.
Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.
Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.
Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).
Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.
Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.
Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:
1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.
Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.
Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!
Monday, August 20, 2007
En nesten perfekt dag…
- Men nesten hjelper ingen av hesten…
Etter at Man United tapte sin kamp i dag mot byrival Man City, så har laget fått sin verste start på 15 år. Med andre ord lå alt til rette for en perfekt dag, alt som skulle til var en ny seier over Chelsea. Så skulle det ikke gå, takket være en skandaløs dommeravgjørelse og straffe til londonlaget. Avgjørelsen er så horribel at det er fristende å spørre hvor mye rubler Abramovitsj tilbød dommer Rob Styles, skjønt det var nok mer et utslag av et rart innfall, enn korrupsjon.
Selve kampen var ikke veldig mye å rope hurra for. I hvert fall ikke offensivt. Liverpool var bedre enn Chelsea skapte flere sjanser og burde vunnet, men det manglet litt på det ekstra briljante. Unntaket var et stykk Torres magi i første omgang. Det er mulig jeg er vel negativ nå. Tross alt møtte vi Chelsea, var knepne favoritter og leverte en glimrende defensiv laginnsats, visste prov på god offensiv samhandling, og har bedre enkeltspillere og større stall en i fjor. Og ikke minst, vi hadde vunnet hvis dommeren hadde unngått innfallet sitt, når gav Chelsea straffe. Det lover godt for resten av sesongen.
Og når Man United i tillegg taper, da er det ikke så ille, om enn ikke perfekt.
And remember we want our trophy back!!
Thursday, August 16, 2007
- Dette er galskap!
Sier prinsesse Marthä Louise. Og med tanke på engleskolen hennes så kan vi kanskje kalle det en ekspert uttalelse...
Tuesday, August 14, 2007
WE WANT OUR TROPHY BACK!!!!
Endelig er ventetiden over. Endelig har livet fått mening igjen. Endelig er Premier League i gang igjen! Og Kapitalismus har ikke vært så optimistisk på Liverpool sine vegne siden i fjor :)
Skuffelsen etter mesterligafinale var særs stor. Men på den annen side var det gledelig å se at Liverpool hevdet seg så godt som de gjorde. Og ikke minst er det gledelig å se at Benitez godt hjulpet av amerikanske dollar, har hentet inn superspissen Fernando Torres og supertalentet Ryan Babel. Nøkkelen for Liverpool blir å forsette sitt bunnsolide forsvarspill, og at Babel/Torres slår til. I så fall kan gullet fort komme tilbake til Merseyside!
Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.
Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.
Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.
Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.
Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.
WE WANT OUR TROPHY BACK!
Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.
Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.
Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.
Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.
Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.
WE WANT OUR TROPHY BACK!
Thursday, August 09, 2007
Et spørsmål om rettferdighet
Sommerens store sirkus, Opsjonene i Norsk Hydro, med Næringsminister Dag Terje Andersen som premieklovn, har ikke uventet skapt moralsk harme hos norsk venstreside. Karakteristikkene har haglet – Grådighetskultur, Ran, Urettferdighet! Men innimellom all retorikken skjuler det seg et essensielt spørsmål, nemlig spørsmålet om rettferdighet.
Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.
Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.
I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?
Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.
Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.
Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.
Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.
Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.
Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.
Også publisert på Minerva
Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.
Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.
I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?
Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.
Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.
Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.
Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.
Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.
Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.
Også publisert på Minerva
Tuesday, August 07, 2007
Har samfunnet plass til alle?
Er vi på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem? Årets mest klønete utspill kan tilskrives (eks) FRP- politiker Charlotte Finnesand, som lørdag satte på trykk i Stavanger Aftenblad at ”det er forkastelig å sette handikappede barn til verden”. Alle, med unntak av Adolf Hitler, vil enes om at Finnesands uttalelse er hinsides, men den teknologiske utviklingen aktualiserer en viktig debatt, nemlig om samfunnet har plass til alle, eller om vi er på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem?
Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?
Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.
Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.
I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.
La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?
Også blogget på Minerva
Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?
Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.
Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.
I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.
La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?
Også blogget på Minerva
Thursday, August 02, 2007
For farlig!
"Operasjonen er for farlig"
FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.
Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig
Akkurat...
Les mer på Torbjørn sin blogg
FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.
Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig
Akkurat...
Les mer på Torbjørn sin blogg
Sunday, July 22, 2007
Gullkorn fra Dagens Næringsliv.
"Noen ganger kan den globale kapitalismen vise seg å være ganske så magisk"
Kjetil Wieswang i Dagens Næringsliv lørdag. I en kommentar om J.K.Rowlings vei fra trygdet alenemor til å bli rikere enn dronningen.
Kjetil Wieswang i Dagens Næringsliv lørdag. I en kommentar om J.K.Rowlings vei fra trygdet alenemor til å bli rikere enn dronningen.
Thursday, July 19, 2007
Bondevik: - Menneskerettighetene berører folk i hverdagen
Folkeopplyseren Kjell Magne Bondevik kan meddele via VG den sensasjonelle nyheten om at
"- Menneskerettighetene berører folk i hverdagen"
Anledningen for det banebrytende resonnementet til vår tidligere statsminister, er hans verv som spesialutsending for FN på Afrikas Horn. Bondeviks kommentar var myntet på situasjonen i Nord-Korea. Og det er vel knapt noen hemmelighet at folk merker at den sinnsyke dvergen som styrer landet har et noe avslappet forhold til andre menneskers rettigheter.
Anledningen for det banebrytende resonnementet til vår tidligere statsminister, er hans verv som spesialutsending for FN på Afrikas Horn. Bondeviks kommentar var myntet på situasjonen i Nord-Korea. Og det er vel knapt noen hemmelighet at folk merker at den sinnsyke dvergen som styrer landet har et noe avslappet forhold til andre menneskers rettigheter.
En utfordring til Bondevik. Kunne presten i sin guddommelige innsikt fortelle om et land eller samfunn hvor menneskerettighetene ikke berører folk i hverdagen?
Retten til å stemme
Min gode venn (jeg kan vel si det sånn, nå som vi har blitt venner på fjesboka) Frank Aarebrot har vært ut og provosert til debatt igjen. Denne gangen med spørsmålet om hvorfor ikke 12 åringer kan få stemmerett. Uttalelsen kommer i etterkant av barneombudets forslag om å gi 16 åringer stemmerett. I kjølvannet av debatten har også KRFU kommet med forslaget om å erstatte stemmerett med stemmeplikt. Mitt eget parti, Unge Høyre, har slaktet alle forslagene.
Kapitalismus innrømmer gjerne at dette er et punkt hvor jeg ikke er veldig sikker eller har veldig bastante meninger om. Men spørsmålet om politiske rettigheter som stemmerett reiser en mer allmenne diskusjon vedrørende krav eller evt. krav for å få stemme.
En lite anekdote. Jeg vet ikke hvor mange som har vært på Torgallmenningen eller Bergen sentrum natt til søndag og ser hvordan mennesker oppfører seg, eller snarere ikke oppfører seg. Synet ligner jo mest på en zoologisk hage, og det har mang en gang slått Kapitalismus at disse menneskene faktisk har stemmerett! Man kan kanskje innvende at dette er forakt for vanlig mennesker, men nei. Det er et minimum av forventninger om at voksne folk kan oppføre seg.
Eller som President Bartlett syrlig uttaler i West Wing:
"I was watching a television program before, with a kind of roving moderator who spoke to a seated panel of young women who were having some sort of problem with their boyfriends - apparently, because the boyfriends had all slept with the girlfriends' mothers. And they brought the boyfriends out, and they fought, right there on television. Toby, tell me: these people don't vote, do they?"
Et annet forhold som har plaget Kapitalismus, er at du kan stemme deg til mer penger på bekostning av å produsere dem. Men det er nå engang en konsekvens av demokratiet. En løsning kunne jo være at kun skattebetalere over en viss grense kunne få stemmerett. Det ville jo selvsagt ikke hindret dem i å tilrane seg mer fra fellesskapet, men det ville stimulert produktivitet fremfor det motsatte. Men neppe et alternativ.
Og hva med det faktum, som også er poenget til Aarebrot, at 90 år gamle demente mennesker som verken ser eller hører, og langt mindre kan forventes å foreta noe som ligner på veloverveide valg, faktisk har stemmerett? Og i denne kategorien tilhører også hjerneskadde og personer med Downssyndrom. Så er vel spørsmålet om disse bør miste stemmeretten heller enn at 12 åringer bør få, dersom jeg skal følge Aarebrots premiss for debatten.
En annen diskusjon er jo om det bør kreves intelligens for å få stemme. Hvis man ikke vet hva hovedstaden i Norge heter, hva bokstavene SV står for etc. Bør man da tillates å stemme? Kunne det være en ide å ha 10 helt enkle spm om norske samfunnsforhold og hvis man f. eks ikke greide noen av dem, så fikk man ikke stemme? Tja, vanskelig å bli enig om hvilke spørsmål, og alt er jo lett når du kan det.
Og hva med stemmeplikt? Jeg har betydelig sympati med et slikt standpunkt. Altså, man trenger ikke å stemme på noen parti eller for noe system, men hvis man nyter godt av å leve i et demokrati, så kan man jo påkreves å møte opp, om ikke annet for å stemme blankt.
Hva så med å senke stemmerettalderen til 16 år? Tja, kanskje. Rent prinsippielt synes jeg at stemmeretten skal følge myndighetsalderen. At alternativet da burde være å senke myndighetsalderen til 16, og sette denne som grensen mellom voksen og barn. Slik at sekuselllavalder, kriminelllavalder, retten til å nyte tobakk og alkohol, førerkort, samt resten av rettene og pliktene som inntreffer ved myndighetsalderen blir satt på samme nivå. Det kunne være en løsning Kapitalismus går for.
Det vil jo alltid være slik at noen 15 åringer er mer modne og reflektert enn 20 åringer, eller 40 åringer for den saks skyld. Men alle skjønner at vi må ha en grense.
På den annen side så synes jeg det fungerer relativt greit idag, og man burde heller stimulere politiske interessen til unge mennesker enn å gjøre så mye med stemmerettsalderen. Men som sagt jeg har egentlig ikke noe problemer med å senke myndighetsalderen til 16 år.
Men som sagt den noe Ibsenske blogginnlegg (Mitt kall er ei at svare, kun at spørje) reflekterer det faktum at jeg ikke er veldig sikker i denne saken. For engangsskyld.
Også kommentert på Vox Populi og Torbjørn Isaksen.
Kapitalismus innrømmer gjerne at dette er et punkt hvor jeg ikke er veldig sikker eller har veldig bastante meninger om. Men spørsmålet om politiske rettigheter som stemmerett reiser en mer allmenne diskusjon vedrørende krav eller evt. krav for å få stemme.
En lite anekdote. Jeg vet ikke hvor mange som har vært på Torgallmenningen eller Bergen sentrum natt til søndag og ser hvordan mennesker oppfører seg, eller snarere ikke oppfører seg. Synet ligner jo mest på en zoologisk hage, og det har mang en gang slått Kapitalismus at disse menneskene faktisk har stemmerett! Man kan kanskje innvende at dette er forakt for vanlig mennesker, men nei. Det er et minimum av forventninger om at voksne folk kan oppføre seg.
Eller som President Bartlett syrlig uttaler i West Wing:
"I was watching a television program before, with a kind of roving moderator who spoke to a seated panel of young women who were having some sort of problem with their boyfriends - apparently, because the boyfriends had all slept with the girlfriends' mothers. And they brought the boyfriends out, and they fought, right there on television. Toby, tell me: these people don't vote, do they?"
Et annet forhold som har plaget Kapitalismus, er at du kan stemme deg til mer penger på bekostning av å produsere dem. Men det er nå engang en konsekvens av demokratiet. En løsning kunne jo være at kun skattebetalere over en viss grense kunne få stemmerett. Det ville jo selvsagt ikke hindret dem i å tilrane seg mer fra fellesskapet, men det ville stimulert produktivitet fremfor det motsatte. Men neppe et alternativ.
Og hva med det faktum, som også er poenget til Aarebrot, at 90 år gamle demente mennesker som verken ser eller hører, og langt mindre kan forventes å foreta noe som ligner på veloverveide valg, faktisk har stemmerett? Og i denne kategorien tilhører også hjerneskadde og personer med Downssyndrom. Så er vel spørsmålet om disse bør miste stemmeretten heller enn at 12 åringer bør få, dersom jeg skal følge Aarebrots premiss for debatten.
En annen diskusjon er jo om det bør kreves intelligens for å få stemme. Hvis man ikke vet hva hovedstaden i Norge heter, hva bokstavene SV står for etc. Bør man da tillates å stemme? Kunne det være en ide å ha 10 helt enkle spm om norske samfunnsforhold og hvis man f. eks ikke greide noen av dem, så fikk man ikke stemme? Tja, vanskelig å bli enig om hvilke spørsmål, og alt er jo lett når du kan det.
Og hva med stemmeplikt? Jeg har betydelig sympati med et slikt standpunkt. Altså, man trenger ikke å stemme på noen parti eller for noe system, men hvis man nyter godt av å leve i et demokrati, så kan man jo påkreves å møte opp, om ikke annet for å stemme blankt.
Hva så med å senke stemmerettalderen til 16 år? Tja, kanskje. Rent prinsippielt synes jeg at stemmeretten skal følge myndighetsalderen. At alternativet da burde være å senke myndighetsalderen til 16, og sette denne som grensen mellom voksen og barn. Slik at sekuselllavalder, kriminelllavalder, retten til å nyte tobakk og alkohol, førerkort, samt resten av rettene og pliktene som inntreffer ved myndighetsalderen blir satt på samme nivå. Det kunne være en løsning Kapitalismus går for.
Det vil jo alltid være slik at noen 15 åringer er mer modne og reflektert enn 20 åringer, eller 40 åringer for den saks skyld. Men alle skjønner at vi må ha en grense.
På den annen side så synes jeg det fungerer relativt greit idag, og man burde heller stimulere politiske interessen til unge mennesker enn å gjøre så mye med stemmerettsalderen. Men som sagt jeg har egentlig ikke noe problemer med å senke myndighetsalderen til 16 år.
Men som sagt den noe Ibsenske blogginnlegg (Mitt kall er ei at svare, kun at spørje) reflekterer det faktum at jeg ikke er veldig sikker i denne saken. For engangsskyld.
Også kommentert på Vox Populi og Torbjørn Isaksen.
Sunday, July 15, 2007
Tilbake fra Georgia
- En liten oppsummering.
Godt solbrent og nok en erfaring rikere vendte Kapitalismus tilbake fra Georgia fredag. Anledningen var et samarbeidsprosjekt vi i Unge Høyre hadde med New Right sitt ungdomsparti i Georgia. Hovedfokus var på å gjøre vår søsterorg. gjennom learning by doing til en mer slagkraftig organisasjon med tanke på neste års valg i landet.
Det var meget lite jeg visste om georgiske politikk før reisen. Mitt inntrykk av president Mikheil Saakashvili var stort sett bra, men det var før jeg snakket med innbyggerne i Georgia og særlig våre subjektive venner i New Right. Dvs før jeg reiste snakket jeg sammen med en venn i AUF som også har prosjekt med sitt søsterparti i Georgia, hvor Saakashvili ble fremstilt på samme måte som autoritær og tyrannisk. Human Rights Watch og Amnesty skal visstnok også ha rapporter som ikke er altfor gode for det sittende regime. Og den sittende presidenten er meget opptatt av å ha et godt omdømme i utlandet, og det gir selvsagt muligheter for å utøve press.
New Right står for en Reagan politikk basert på Small government, low taxes, rule of law, protection of private property, individual liberty and personal responsibillity. Slikt sett var det en sann glede å arbeide med dem, og forhåpentligvis vil de ha stor fremgang ved neste valg.
Ellers merker man fort at Georgia er et land i rivende utvikling. Det er mange gamle slitte bygg, men det er også stadig flere nyrenoverte og fargesprakende bygninger. Georgia er også et svært kristent ortodoks land, med vakre kirker, men landet slo meg ikke som veldig patriarkalsk, selv om man naturlig nok ikke kan få et større innblikk i slike spm over så kort tid. Likevel, 90 % av de mange som møtte på seminarene var jenter.
Georgia er et vakkert og meget stolt land. Det er f. eks umulig å tilby penger til hotellverter som gir ekstra service, de takker bare nei, noe som er ekstra spesielt med tanke på hvor fattige mange av disse menneskene er. Men det er stolthet og verdighet, man kunne ha mye å lære av i Norge.
Ellers kan jeg melde om følgende fra Georgia.
- De er svært stolt av maten sin, det betyr at DU også bør spise den, uavhengig av om du tåler den eller ikke.
- Ikke jogg alene på morgenen i Batomi ved Svartehavet. Det er MANGE (30-40) lausbikkjer som ikke går av veien for å knurre. Ja, jeg var jævlig redd. Ikke kjekt.
- De er glad i vodka. Og i å skåle
- Veieffektiviteten i Georgia er stor, selv om det bare er to felter, så greier man å presse 3-4 biler ved siden av hverandre, gjerne i 100 km/t.
- Overgangsfelt er kun for estetikken sin del. Selv om det er fotgjengere som bruker dem, betyr det IKKE at bilene stopper.
Og ja et meget godt og empirisk begrunnet råd. BRUK SOLKREM du blir brent hvis ikke :)
Godt solbrent og nok en erfaring rikere vendte Kapitalismus tilbake fra Georgia fredag. Anledningen var et samarbeidsprosjekt vi i Unge Høyre hadde med New Right sitt ungdomsparti i Georgia. Hovedfokus var på å gjøre vår søsterorg. gjennom learning by doing til en mer slagkraftig organisasjon med tanke på neste års valg i landet.
Det var meget lite jeg visste om georgiske politikk før reisen. Mitt inntrykk av president Mikheil Saakashvili var stort sett bra, men det var før jeg snakket med innbyggerne i Georgia og særlig våre subjektive venner i New Right. Dvs før jeg reiste snakket jeg sammen med en venn i AUF som også har prosjekt med sitt søsterparti i Georgia, hvor Saakashvili ble fremstilt på samme måte som autoritær og tyrannisk. Human Rights Watch og Amnesty skal visstnok også ha rapporter som ikke er altfor gode for det sittende regime. Og den sittende presidenten er meget opptatt av å ha et godt omdømme i utlandet, og det gir selvsagt muligheter for å utøve press.
New Right står for en Reagan politikk basert på Small government, low taxes, rule of law, protection of private property, individual liberty and personal responsibillity. Slikt sett var det en sann glede å arbeide med dem, og forhåpentligvis vil de ha stor fremgang ved neste valg.
Ellers merker man fort at Georgia er et land i rivende utvikling. Det er mange gamle slitte bygg, men det er også stadig flere nyrenoverte og fargesprakende bygninger. Georgia er også et svært kristent ortodoks land, med vakre kirker, men landet slo meg ikke som veldig patriarkalsk, selv om man naturlig nok ikke kan få et større innblikk i slike spm over så kort tid. Likevel, 90 % av de mange som møtte på seminarene var jenter.
Georgia er et vakkert og meget stolt land. Det er f. eks umulig å tilby penger til hotellverter som gir ekstra service, de takker bare nei, noe som er ekstra spesielt med tanke på hvor fattige mange av disse menneskene er. Men det er stolthet og verdighet, man kunne ha mye å lære av i Norge.
Ellers kan jeg melde om følgende fra Georgia.
- De er svært stolt av maten sin, det betyr at DU også bør spise den, uavhengig av om du tåler den eller ikke.
- Ikke jogg alene på morgenen i Batomi ved Svartehavet. Det er MANGE (30-40) lausbikkjer som ikke går av veien for å knurre. Ja, jeg var jævlig redd. Ikke kjekt.
- De er glad i vodka. Og i å skåle
- Veieffektiviteten i Georgia er stor, selv om det bare er to felter, så greier man å presse 3-4 biler ved siden av hverandre, gjerne i 100 km/t.
- Overgangsfelt er kun for estetikken sin del. Selv om det er fotgjengere som bruker dem, betyr det IKKE at bilene stopper.
Og ja et meget godt og empirisk begrunnet råd. BRUK SOLKREM du blir brent hvis ikke :)
Sunday, July 08, 2007
Kapitalismus i Georgia
Har naa vaert i Tblisi, Georgia siden fredag. Er her med Unge Hoyre i et samarbeidsprosjekt med vaar sosterorg. New Rights. Skal ta en lengre oppdatering etter hvert fra Georgia, hvor det skjer mye spennende, men akkurat naa skal vi straks paa en lengre kjoretur til svartehavet, paa ikke alfor gode veier.
Inntil videre registrerer jeg at i Georgia:
- er de opptatt av fotball som alle andre plasser i verden
- er de veldig gjestfrie
- er de utrolig stolt av maten
- hvilket gjor det ekstra synd at jeg er saer i kosten
- er det veldig varmt 35 grader ca
- hvilket gjor det vanskelig aa sove om natten
- har de utrolig vakre kirkebygg
- og er veldig religiose
- som gjor at jeg maa passe min ateisme og antireligiositet
- Men det gaar greit
Skal blogge mer om politiske forhold etterhvert.
By the way, Torres klar for Liverpool. Fantastisk deilig. Ser utrolig frem til sesongstart!
Hilsen Kapitalismus i Georgia.
Inntil videre registrerer jeg at i Georgia:
- er de opptatt av fotball som alle andre plasser i verden
- er de veldig gjestfrie
- er de utrolig stolt av maten
- hvilket gjor det ekstra synd at jeg er saer i kosten
- er det veldig varmt 35 grader ca
- hvilket gjor det vanskelig aa sove om natten
- har de utrolig vakre kirkebygg
- og er veldig religiose
- som gjor at jeg maa passe min ateisme og antireligiositet
- Men det gaar greit
Skal blogge mer om politiske forhold etterhvert.
By the way, Torres klar for Liverpool. Fantastisk deilig. Ser utrolig frem til sesongstart!
Hilsen Kapitalismus i Georgia.
Tuesday, July 03, 2007
Tilbake fra London
- Og Oslo
Er nå tilbake fra tre meget produktive uker i London og fem utrolig spennende dager på Sundvolden, i anledning Unge Høyres elitekurs.
Jeg dro fra London dagen før de siste dagers terroranslag begynte, og vil på det sterkeste få uttrykke min sympati med londonboerne. Jeg håper virkelig britene evner å holde hodet kaldt, og bevarer grunnleggende rettstatsprinsipper, alternativet er å la terroristene vinne.
Det er også å håpe at det muslimske miljøet i Storbritannia unngår å bli stigmatisert, men det påligger også dette miljøet å være ekstremt samarbeidsvillig, slik at denne formen for bestialsk massemord, eller terror om du vil, kan møtes med effektive midler.
Spennende dager på Sundvolden, utenfor Oslo har også stått på menyen. Tradisjonen tro har Unge Høyre arrangert elitekurs, et fantastisk utfordrende opplegg, deriblant mange oppgaver, lite søvn, spennende foredrag og avsluttende eksamen. I år var blant annet Janne Haaland Matlary, Frank Aarebrot, Bent Sofus Tranøy, Harald Magnus Andreassen og Lars Erik Grønntun tilstede for å bidra.
Ekstra kjekt var det naturligvis å vinne.
Jeg drar til Georgia på torsdag, 5 juli, men vil prøve å oppdatere daglig fremover også i Georgia.
Forsatt god sommer til alle!
Er nå tilbake fra tre meget produktive uker i London og fem utrolig spennende dager på Sundvolden, i anledning Unge Høyres elitekurs.
Jeg dro fra London dagen før de siste dagers terroranslag begynte, og vil på det sterkeste få uttrykke min sympati med londonboerne. Jeg håper virkelig britene evner å holde hodet kaldt, og bevarer grunnleggende rettstatsprinsipper, alternativet er å la terroristene vinne.
Det er også å håpe at det muslimske miljøet i Storbritannia unngår å bli stigmatisert, men det påligger også dette miljøet å være ekstremt samarbeidsvillig, slik at denne formen for bestialsk massemord, eller terror om du vil, kan møtes med effektive midler.
Spennende dager på Sundvolden, utenfor Oslo har også stått på menyen. Tradisjonen tro har Unge Høyre arrangert elitekurs, et fantastisk utfordrende opplegg, deriblant mange oppgaver, lite søvn, spennende foredrag og avsluttende eksamen. I år var blant annet Janne Haaland Matlary, Frank Aarebrot, Bent Sofus Tranøy, Harald Magnus Andreassen og Lars Erik Grønntun tilstede for å bidra.
Ekstra kjekt var det naturligvis å vinne.
Jeg drar til Georgia på torsdag, 5 juli, men vil prøve å oppdatere daglig fremover også i Georgia.
Forsatt god sommer til alle!
Wednesday, June 13, 2007
Noen merknader i en hektisk hverdag
Når man er veldig opptatt med å samle tankene rundt britisk utenrikspolitikk fra 1970-1975 så blir det verre med egenproduserte kommentarer på denne blogg. Men, i en hektisk hverdag så går det alltid an å plagiere fra andre, altså nesten det samme som å skrive hovedfag/master :)
Så her er tre tips fra Kapitalismus:
- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...
- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...
- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"
Join du også :)
Kapitalismus, London
Så her er tre tips fra Kapitalismus:
- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...
- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...
- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"
Join du også :)
Kapitalismus, London
Monday, June 11, 2007
Kapitalismus i London
Den neste måneden vil det være få oppdateringer på Kapitalismus. Er nå i London for å jobbe med masteroppgave, og skal også på diverse arrangement til litt ut i Juli. Jeg er forsåvidt på internett daglig, men prøver i det lengste å samle tankene rundt akademisk arbeid.
Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.
Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!
Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.
Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!
Saturday, June 09, 2007
Sosialistisk prinsippløshet
Regjeringen har etter sterkt press fra SV vedtatt å droppe planene om 21-års aldersgrense og tilknytningskrav for inngåelse av henteekteskap i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Lederen av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø har konstatert på ulike debattprogram at SV har vunnet en viktig seier, og argumentert for klokskapen i vedtaket.
Selve utlendingsdebatten skal jeg la ligge her. For ”the record” kan jeg si at jeg er mot aldersgrense og tilknytningskrav. Mitt anliggende er å påpeke det prinsippløse i Bergstøs og SVs argumentasjon.
For noen måneder siden gikk det en stor debatt innad i SV omkring kriminalisering av sexkjøp. Bergstø og SU var de hardeste forkjemperne for kriminalisering. Argumentene var at ”prostitusjon er strukturert vold mot kvinner” og at ”ingen gjør dette frivillig”. Samtidig rotet man sammen debatten om prostitusjon med debatten om menneskehandel. Sistnevnte er det faktisk meget streng straff for å utøve. Det var heller ikke snakk om å tillate mennesker å bestemme over egen kropp, eller sette inn målrettede tiltak for å få de mennesker som er tvunget inn i prostitusjonsyrket bort.
Det er derfor påfallende å se hvordan de samme argumentene som ble brukt FOR å kriminalisere kjøp av sex, blir brukt diametralt MOTSATT i debatten om tvangsekteskap. Kjersti Bergstø kunne på Tabloid tirsdag fortelle at ”det er ulovlig med tvangsekteskap” og at løsningen ikke var å forby alle ekteskap under 21 år, ”men å sette inn målrette tiltak mot tvangsekteskap i samarbeid med innvandrerorganisasjonene”. Den samme Bergstø brukte som argument for sitt syn at ”innvandrerorganisasjonene var mot forslaget”. At interesse- organisasjonene for de prostituerte var sterkt imot forslaget om kriminalisering, påvirket Bergstø ikke i nevneverdig grad.
Tvangsekteskap og kriminalisering av sexkjøp er faktisk svært sammenlignbare, og i så måte er det lenge siden jeg har sett den type prinsippløshet som Bergstø til fulle har demonstrert de siste dagene. Mitt utgangspunkt er at folks valg må anses som frivillig inntil det motsatte er bevist, enten dette gjelder å velge seg en karriere innen sexindustrien eller å velge seg en ektemann basert på nært samarbeid med sine foreldre. Jeg vet ikke om det er flest tilfeller av tvang innen såkalte henteekteskap eller innen prostitusjon.
Vi vet at det foregår tvang ved begge tilfeller. Det skulle ikke forundre meg om det er mer tvang innen henteekteskap, uten at det ser ut til å plage SU-leder Kirsti Bergstø.
Publisert på Minerva
Wednesday, June 06, 2007
The Men of Normandy
"The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge -- and pray God we have not lost it -- that there is a profound moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt"
Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.
For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.
Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.
Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.
Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.
Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.
En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.
Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.
Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy.
"You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".
Også publisert på Minerva
Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.
For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.
Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.
Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.
Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.
En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.
Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.
Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy.
"You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".Også publisert på Minerva
Tuesday, June 05, 2007
Noen som husker denne...
En kanonparodi...
I posten over kan du se den uredigerte versjonen. Den uten "feildubbing" (jf Mathias Reither).
Subscribe to:
Posts (Atom)