En hymne til Nordlandsordførere

Et morsomt innslag i en ellers travel hverdag. Enjoy!

En hymne til Nordlandsordførere
Melodi: Kaptein sabeltanns "vi vil finne gull"

vers 1

Hvis jeg hadde en kommunekasse full av penger
Da kunne jeg vært ordfører lenger
Jeg kunne ha bygget ut skoler og sånn
Men jeg vil mye heller ha et hedgefond
Med obligasjoner i USA.
Ja dette kan du tro det blir penger av

ref

Vi vil inn i terra
Vi vil inn i terra
Det er mye gøy med kommunekassa
Vi vil inn i terra

vers 2

Hvis jeg hadde en forsikringspolise
Ville vi kunne unngått en krise
Vi ville kunne tatt det med ro
I kantina med en kaffe eller to
Skattebetalt og fullfinansiert
Men dette er et stadie vi for lengst har passert

ref

Vers 3

Når tenker på skattepenger
Kjenner jeg ingen ansvarsfølelse lenger
Jeg tenker ikke over det jeg gjør
Det finnes alltids noen penger jeg kan få i fra sør
Slik at vi kan få holde på
Med tjas og fjas her oppe nordpå

Ref

Vers 4

Poker er gøy og gambling er bra
Fiktive penger gjør meg glad
Jeg gambler med mitt, jeg gambler med ditt
Alt for å søke usannsynlig profitt
Og skulle noen frykte at vi går konkurs
Er det alltids en bank som kan stille remburs!

Ref

Vers 5

Jeg trives så godt med å bruke penger
Det er aller helst dine jeg trenger
Mens hedgefond og kurser går i bølger
Er jeg trygg på absolutt ingen følger
Jeg er jo ingen alminnelig banditt
Jeg er sjef i kommunen som har utspilt fallit!

Ref.

De ærbødigste gratulasjoner sendt Aksel Fridstrøm og Johannes Meyer Myklebust i Oslo Unge Høyre for tekst og Kaptein Sabelfaen for melodi!

Pinlighetene forsetter

Tidligere Ap-leder og orakel Reiulf Steen uttalte under aksjonen til nettverket "Hent soldatene hjem" lørdag at han "Ikke hører forskjell på Bush og Stoltenberg/Gahr Støre i Afghanistan debatten"

Videre forsetter orakelet med å oppfordre Statsministeren «å argumentere litt mer intelligent»
Hmmm, akkurat. Og bortsett fra å gjenta floskelen om at krig er dumt, hvilke argumenter er det så orakelet Reiulf Steen presenterer? På NRK standpunkt, så gav orakelet opp og utnevnte Åsne Seierstad(!) til sin advokat... Akkurat, brilliant Einstein.

Men vent litt, vi må jo ikke glemme mesteren selv, "The king of journalism" Erling Borgen, som når du ikke tror det kan bli mer pinlig, presterer å komme med dette innlegget i Dagbladet.

Jeg bare undrer. Hva er det med folk? Er det blinde hatet mot USA så sterkt at det så til de grader forkluderer sunt folkevett? Har disse kulturfolkene glemt hva Taliban sto for? De var ikke akkurat opptatt av den frie kultur. Musikk og teater var faktisk forbudt og ble straffet med døden. Buddastatuene anyone?

Men så har jo USA også dødsstraff så det er ikke bedre de, neida. Men herre jemini!

Har det slått disse overvintra 68erne, kulturradikalerne og resten av sammensuriumet at NATO, og Karzairegjeringen står overfor brutale opprørere, hvis eneste ønske er å destabillisere landet, og hva som faktisk skjer hvis de lykkes?

Borgen etterlyser mandat. Med tanke på Borgens trackrecord som "kritisk journalist" så skulle det ikke forundre meg om fyren faktisk ikke har fått med seg resolusjon 1776 der et enstemmig FN ber NATO sørge for sikkerhet i Afghanistan.

Det er ikke sikkert alliansen lykkes. Det er mange forhold som tilsier at det er svært krevende. Men å trekke seg ut, overlate landet til borgerkrig, og potensielt nytt Talibanregime - sjelden har vel antitesen til sivilisasjon fått et mer krystallisert bilde enn nettopp Talibans skrekkregime.

Nå mangler det bare at "den nye vinen" Prins Ari Behn på nytt reiser til Pakistan (noen som husker hans dokumentar på tv2 julen 2002?) for å besøke madrassskolene som dag ut og dag inn hjernevasker fremtidens selvmordsbombere - hvor prinsen kunne fortelle dem at "my friend, we are many people who do not agree with mr.Bush" Nei sier du det...

Justert for alle mulige og umulige nyanser, så har man knapt sett en tydeligere illustrasjon på dikotomien sivilisasjon og barbari - representert ved henholdsvis NATO og Afghanistan (og nei jeg tenkte ikke på Taliban som representativt for sivilisasjon).

Likefullt presterer Reiulf Steen å oppfordre statsministeren å argumentere litt mer intelligent!!

Hadde det ikke vært fordi det er så tragisk, hadde jo uttalelsen vært komisk. Men mer enn noe annet vitner Steens skandaløse uttalelser om et omfattende kognitivt forfall - mulig Steen kunne ha gått av et år med Taliban - kan jo tenkes han hadde fått et annet inntrykk da - skjønt jeg er jammen ikke sikker.

En pinlig affære

Er det noen som husker Dagbladet-reklamen fra midten av 90-tallet? Reklamesnutten var et glitrende eksempel på god satire, og som ender med at Miss World kommer med den legendariske uttalelsen ”Jeg liker ikke krig og fred, og religion og politikk og sånn”. Det meningsløse uttrykket fra Dagbladet-reklamen virker å ha fått sin rennesanse gjennom de mange såkalte kulturpersonligheter, som har skrevet under på oppropet ”Hent soldatene hjem”. Blant disse personlighetene finner man Thorvald Steen, Hanna Ørstavik, Ebba Haslund, Sven Nordin, Erling Borgen og ikke minst ”venninnen til Valla”.

Det er svært lenge siden noe har irritert meg så mye og så grundig som denne gjengen her har greid den siste uken. I så måte gratulerer! Det hele toppet seg på Her og Nå (NRK) torsdag 15. november, da skuespiller Anne Marie Ottersen i debatt med Aslak Nore, fremsto som enda verre enn Miss World-parodien. Hennes parodiske argumentasjon (om man skal kalle det for det) var lite annet enn at ”krig er dumt”. Nei, bortsett fra å bekjempe nazismen, kommunismen, facismen og slaveriet så har krig løst fint lite! Nores karakteristikk av kulturgjengen som pinlig er særdeles treffende.

Litt om faktum i denne saken. Et enstemmig FN gjennom resolusjon 1776 har bedt NATO gjennom ISAF-styrken bidra til stabilitet og gjennoppbygging av Afghanistan. Å kreve at NATO forlater Afghanistan før mandatperioden er over, slik enkelte av kulturpersonligheten tar til orde for, vil være stikk i strid med FNs egne ønsker, og bidra til lite annet enn å undergrave verdensorganisasjonen. Personlig tror jeg ikke det er det kulturpersonlighetene ønsker, hvilket ikke gjør det mindre pinlig å høre på dem.

Jeg har tidligere (to poster nedenfor) blogget om hva jeg mener bør gjøres i Afghanistan, og har definitivt ikke endret mening. Jeg håper det samme gjelder hjemlig opinion, som er svært viktig, vil stå bak NATO- deltakelsen i Afghanistan, selv om flere norske soldater skulle komme hjem i kister.

Men jeg er slett ikke overbevist om at det vil være tilfelle, hvilket de såkalte kulturkjendisene forsøker å utnytte gjennom å bruke sin kjendisstatus for å påvirke. Det eksisterer intet forbud mot det, men når substansen er lite annet enn den pinlige floskelen; ”Krig er dumt”, så er det lov å håpe at et flertall av det norske folk vil se forbi kjendisstatusen i dette tilfellet.

Noen ganger finnes det god grunn til å parafrasere John Lennon: "Give war a chance"


Publisert på Minerva

Borgerlig valgseier i Danmark! Gratulerer Anders Fogh Rasmussen

Det er intet mindre enn imponerende at statsminister Anders Fogh Rasmussen for andre gang på rad i posisjon lykkes å sikre et forsatt regjeringsmandat sammen med de Konservative, med støtte fra Dansk Folkeparti. Kapitalismus skulle gjerne sett at sistnevnte parti hadde fått redusert sin politiske innflytelse betydelig, til fordel for Ny Alliance og Naser Khader, men så synes ikke å bli tilfelle. Skjønt mye kan skje enda. Ihvertfall gir dette Fogh Rasmussen betydelig spillerom i forkant av sin tredje regjeringsdannelse.

Årsaken til borgerlig seier, ligger åpenbart i at de har levert resultater. Lav arbeidsledighet (Og et av europas mest liberaliserte arbeidsmarked), god vekst og enorm konkurransekraft (best i EU), gjør at dansker flest er veldig fornøyd med resultatene til Fogh Rasmussen.

I talen linket til her, snakker Fogh Rasmussen om hvorfor han er en liberaler, og betydningen av å "stand firm" for de liberale verdiene. Talen er en god illustrasjon på hvorfor det var bra at Fogh Rasmussen fikk fornyet sitt mandat!

Send flere soldater

Afghanistandebatten dominerer på nytt norske medier. Anledningen er at norske styrker er i regulære krigshandlinger, som også har medført norske tap. Videre har regjeringen gitt klarsignal for ny kontingent av norske spesialstyrker til NATOs disposisjon. Og mens den interne NATO-debatten kontinuerlig pågår om hvem som skal bidra med hva – og ikke minst hvor, er den norske regjering mest opptatt av å blidgjøre SV fremfor å gi NATO den fleksibilitet som behøves for å bekjempe Taliban og opprørsgrupper.

La meg understreke at jeg i det store og det hele støtter regjeringens linje i Afghanistanspørsmålet. Riktignok er diskusjonen om bidrag i sør særs pinlig, men i det store og det hele fortjener forsvarsminister Strøm-Erichsen honnør for sin prinsippfaste argumentasjon om norske forpliktelser til Afghanistan. Mer overraskende, men ikke desto mindre gledelig, var det å se SVs Bjørn Jacobsen i tirsdagens Tabloid, hvor han gav et flammende forsvar for norske bidrag, noe som må irritere den mer ortodokse linjen i SV, først og fremst representert ved Hallgeir Langeland og SU-leder Kjersti Bergstø. Sistnevnte mener sågar at det er NATO som er problemet(!), og ikke Taliban. (Mulig unge frøken Bergstø hadde hatt et annet synspunkt dersom hun hadde fått et år sammen med feministene i Taliban).

Som så mange før har understreket, så er ikke løsningen på Afghanistans utfordring militært – den er først og fremst politisk. Men for at det politiske prosjekt skal ha noen mulighet til å lykkes, trenger NATO og Karzairegjeringen å skape tilstrekkelig sikkerhet, og det må skje uten at det medfører for store sivile tap. Samtidig må gjennombygningen, eller snarere sagt oppbygningen av et sivilt afghansk samfunn snart begynne å vise større resultater.

Kritikerne hevder NATOs militære kampanje ikke har vært vellykket og at man snarest burde innstille operasjonene. Mer av det som (i følge dem) ikke har fungert, vil ikke gjøre situasjon bedre.

Etter min mening forholder det seg motsatt. Dersom alle land i alliansen hadde fordoblet innsatsen sin og sendt flere styrker, ville sikkerheten blitt styrket, samtidig som forutsetningene for å unngå sivile tap minsket. Ganske enkelt fordi man kunne redusert bruken av bombing fra store høyder. Problemet er at NATO-alliansen foreløpig ikke er villig til å øke styrkene så mye som nødvendig, og heller går inn i en ”blamegame” hvor alle skylder på alle. Og det i en tid hvor alliansen står overfor sin største utfordring noensinne, hvor intet mindre troverdigheten står på spill. Så problemet er ikke de militære, men manglede besluttsomhet fra politikerne til å sette inn de ressurser som skal til for å lykkes.

Så hvordan skal verdenssamfunnet og NATO lykkes?

For det første må politikerne i NATO gå ut med en klar forpliktelse til det afghanske samfunn om at vi ikke stikker av før jobben er gjort, og blar opp de bidrag som er nødvendig for å vinne militært. NATO må rett og slett fremstå som så overlegent at de grupper som teller på knappene i sitt forhold til Taliban og er usikre på om NATO blir der lenge nok, gis de rette incentiver for å velge Karzairegjeringen, altså sørge for noe så grunnleggende som voldsmonopol – hvilket er det mest grunnleggende definisjon av en stat i henhold til Max Weber.

En samtidig utfordring er å bygge opp et sivilt afghansk samfunn, som er bedre organisert enn tilfellet er i dag. Også på dette området er det viktig at Karzairegjeringen evner å vise sin nytte. Det vil si at en god del av utviklingshjelpen bør kanaliseres gjennom Kabul. For det tredje bør det innledes forhandlinger med talibanere og opprørsgrupper, hvertfall bør det innvilges et generelt amnesti (kanskje med unntak for toppsjiktet i Taliban) til de personer som velger å slutte seg til det afghanske samfunn fremfor å kjempe mot det. Uansett hvor mye verdenssamfunnet bidrar, vil Afghanistans skjebne til slutt måtte avgjøres av afghanerne selv.

Spørsmålet er om verdenssamfunnet, Norge og NATO er villig til å forplikte seg til å stille opp selv når ”the going gets tough”. Det er det minste vi skylder våre falne soldater, at de ihvertfall ikke dør forgjeves. Den beste måten vi kan sørge for å hedre de falne soldatene er å sørge for å lykkes i Afghanistan, hvilket vi har alle muligheter for, gitt at politikerne viser besluttsomhet.


Også blogget på Minerva

Støtt troppene våre!

Norske medier melder at norske soldater er i krigskamper i Afghanistan. I disse Facebook-tider vil jeg derfor anbefale gruppen Støtt troppene våre på Facebook.

Remember "Freedom is not free"

Fildeling. Et spørsmål om intellektuelle rettigheter.

Nestleder i Unge Venstre, Jonas Eilertsen forsvarte i sin landsmøtetale praksisen med fri fildeling. Dersom talen er representativ for organisasjonen, så har Unge Venstre i prinsippet sagt nei til konseptet om intellektuelle rettigheter. Kan godt hende det praktisk sett ikke lar seg gjøre å stoppe nedlasting av filmer og musikk, men at ”noe” er vanskelig å sanksjonere, er knappest et argument i moralsk forstand.

Mitt utgangspunkt er at jeg er for eiendomsrett, både i materiell og intellektuell forstand. Av det følger det at jeg er tilhenger av at det er eieren av materialet som definerer bruksmåten, gjennom vilkårene for salg og kommersielt bruk. Hvis jeg som eier setter som kontraktsbetingelse for et salg at varen eller tjenesten ikke skal videreselges/deles, hvorpå vedkommende kjøper ikke overholder kjøpsbetingelsene, bør vedkommende selvsagt straffes for kontraktsbrudd. I utgangspunktet mener jeg at det er opp til eier å definere hva som er rimelige betingelser, ikke samfunnet, Giske eller andre.

Helt konkret innebærer det at jeg er tilhenger av en straffelov/åndsverkslov som gjør det ulovlig å nedlaste materiell som ikke eier av matriellet autoriserer. Det samme gjelder salg av CDer med kopisperre, som er ment å hindre videredistribuering, og ikke kopi til eget forbruk. Den observante leser vil derfor ha notert at jeg mener at å stjele en film fra butikken bør betraktes som moralsk ekvivalent med det å nedlaste ulovlig fra nettet. Eilertsen mener dette er tøv med følgende begrunnelse:

”Hvis jeg laster ned en sang fra internett er det ingen som blir fratatt en fysisk eiendel. Sammenligningen med et bibliotek er ganske grei: Det er en vesentlig forskjell på å gå inn på biblioteket for å stjele en bok, fremfor å gå til en kopimaskin, ta kopi av hele boken, legge igjen originalen og lese utskriftene når jeg kommer hjem.”

Men begrunnelsen overfor addresserer ikke den grunnleggende problemstillingen som intellektuelle rettigheter dreier seg om, nemlig eiendomsrett. For å bruke eksempelet til Eilertsen, enhver legitim kopiering av bøker vil naturligvis kreve godkjenning av den rettmessige eier av boken. Altså dreier ikke spørsmålet seg om noen blir fratatt en fysisk eiendel, men om copyright. Dersom jeg skulle fulgt logikken til Eilertsen så ville det vært helt ok å ta med seg en PC til en utleiebutikk, brent en DVD-film, og henvist til argumentet om at ”ingen blir fratatt en fysisk eiendel”. Den intelligente leser vil selvsagt se hvor absurd en slik tilnærming er.

Mange ser ut til å mene at det er greit med fildeling fordi det stort sett går utover film og platebransjen som omsetter for milliarder. Det er kanskje vanskelig å ha mye sympati med de store industriene, dog er det et forkastelig synspunkt. Det blir omtrent som å mene at det er greit å stjele fra John Fredriksen fordi han er rik. Et annet argument som også Eilertsen bruker, er at lovgivningen bidrar til å kriminalisere en hel ungdomsgenerasjon. Igjen er det knapt et moralsk argument, men det er relevant i den betydning at lover som ikke på noen måte lar seg håndheve, bør vi vurdere hvorvidt er hensiktsmessig.

Plate og filmbransjen vil uansett lovgivning måtte tilpasse seg virkeligheten. Sannsynligvis vil det medføre at filmer med veldig god kvalitet blir ekstremt mye billigere å laste ned fra internett. Det samme gjelder musikk. I tillegg vil artister ganske sikkert (ihvertfall de store) tjene relativt mye mer på konsertopptredener, ettersom internett mest sannsynlig er kommet for å bli. Men det betyr ikke at vi bør ta like lett på spørsmålet om intellektuelle rettigheter som Eilertsen og Unge Venstre ser ut til å gjøre. I internettalderen trenger vi snarere et enda sterkere fokus på hvordan vi effektivt skal beskytte intellektuell eiendomsrett. En forutsetning for det er at det moralske kompasset, eller skulle jeg si det liberale kompasset, er riktig innstilt.

SK Brann, Seriemester 2007!

Til tross for at Kapitalismus uten problemer vil kalle seg selv for bergenser og hele sitt liv har hatt et kraftig usunt forhold til lidenskapen fotball, så ville det være intet mindre enn hyklersk å hive seg på Brannbølgen som nå rir Bergen på en måte som denne byen knapt har opplevd før.

Jo visst unner jeg byen Bergen og Brannfansen dennne festen, virkelig! Og av hele mitt hjerte! Men siden jeg aldri har vært Brannfans og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det (For meg er det kun Liverpool F.C som gjelder), så vil det fortone seg som svært hyklersk å delta i festen. For meg er fotball og lidenskap alt for, tja, hva skal vi si, alvorlig til å begå en slik dødssynd. De som har lest Dag Solstad sine beskrivelser fra Fotball VM vil øyeblikkelig skjønne hva jeg mener.

MEN, og et viktig men, som lidenskapelig fotballelsker er det en sann fryd å se Brannfans feire, det er ikke til å unngå at man blir veldig rørt av slik ekte fotballglede.

Så gratulerer med 44års ventetid, gullet er kommet hem, enn så lenge!

Likestilling på overtid?

Har vi full likestilling i Norge? Spørsmålet aktualiseres ved jevne mellomrom i det statsfeministiske Norge. Nå sist gjennom opprettelsen av Karitas mannspanel, et offentlig oppnevnt supperåd, som er oppnevnt for å løse et problem vi ikke har. Altså knapt noe nytt hva gjelder nødvendigheten av offentlige utvalg.

For egen del mener jeg likestilling dreier seg om like muligheter, hvor det er kompetanse og ikke kjønn som er determinerende for posisjoner. Med denne definisjonen i mente mener jeg det relevante spørsmålet er om man med rimelighet kan hevde at jenter idag har mindre sjanse til å nå topp-posisjoner som næringslivsleder, høyesterettsadvokat, lege eller statsminister i det norske samfunn enn gutter? Svaret på det er etter min mening nei.

Kritikerne av dette syn hevder at det fremdeles er langt igjen til full likestilling. La meg kort gjengi hovedargumentene.

1. Menn tjener mer enn kvinner.
2. Menn har flere ledende stillinger enn kvinner.
3. Kvinner utsettes for vold av menn.
4. Kjønn tillegges betydning i måten gutter og jenter oppdras på, og dette gjenspeiler de senere mulighetene i livet.

Det er selvsagt enda flere innvendinger mot mitt synspunkt, men det er ihvertfall disse innsigelsene jeg hører oftest når jeg leser og diskuterer likestilling, og observasjoner er i for seg korrekte, isolert sett. Problemet er at observasjonene fundamentalt sett ikke sier noe om min definisjon av likestilling – nemlig like muligheter. Det er helt riktig at menn tjener mer enn kvinner. Det skyldes at menn i større grad historisk sett har valgt utdanninger og yrker som er bedre betalt. Der kvinner og menn er ansatt i samme yrker og stillinger tjener de også like mye (justert for overtid etc). Det grunnleggende spørsmålet er altså hvorfor jenter i så stor grad velger yrker som gir mindre lønn, når det ikke er noe som har hindret eller hindrer jenter fra å velge å studere juss, ingeniør, økonomi, medisin etc. Mange av disse studiene har i dag et overtall av jenter med de positive fremtidsutsikter disse kan se frem til.

At menn har flere ledende stillinger enn kvinner, har selvsagt nær sammenheng med hvilken utdanning jenter velger. Dessuten er kvinner mindre villig til å påta seg lederstillinger. Uten at det er et vitenskapelig utsagn, så er mitt inntrykk etter en del personlig erfaring fra organisasjonslivet at jenter må ”pushes” litt mer enn gutter, hva enn det kommer av. En virkelig utfordring er det biologiske faktum at kvinner og ikke menn blir gravide, med de implikasjoner det medfører for evt karriere. Men det er tross alt frivillig å fullføre en graviditet. Så det prinsipale argument består, det er ingen samfunnsstrukturer som hindrer jenter i å bli toppadvokat, professor eller politiker – hvis de selv vil.

Det er sant at vold mot kvinner er et samfunnsproblem, men jeg kan ikke helt se hva det har med likestilling å gjøre, eller at det sier noe om menns generelle holdninger til kvinner. Vold mot kvinner i Norge kan ikke med rimelighet sies å være strukturelt eller kulturelt betinget. Et mulig unntak er muslimske miljøer. Legg merke til hvor feige tradisjonelle norske venstreside-feminister er når det gjelder å konfrontere kvinneundertrykking i muslimske miljøer, for å ikke snakke om muslimske land. Dette har også Ap-politiker Saera Khan påpekt.

Med dette unntaket har jeg vanskelig for å se at vi har kulturelle forhold som hindrer reell likestilling i dette landet. Jenter som vokser opp i dag har minst like store muligheter og forutsetninger for å realisere seg selv i tråd med egne evner og ønsker. Jeg er heller ikke overbevist om at det er noe med den kjønnsbetingede oppdragelsen. For det første kan man innvende at oppdragelse i dag ikke er veldig kjønnsbetinget, men grunnleggende sett så opplæres gutter og jenter i dette land til at det er like naturlig at jenter blir ledere som gutter og at det er like naturlig at gutter blir sykepleiere som jenter. Like viktig er at det at den oppvoksende generasjon også oppfatter at likestilling ikke bare er naturlig, men en selvfølge.

På denne bakgrunn er jeg fristet til å konkludere med at likestillingskampen er langt på overtid, og sannsynligvis skader mer enn den hjelper, gjennom å gjøre kjønn overordnet alt annet. Derfor burde vi heller (fremfor å opprette supperåd) gratulere hverandre med at full likestilling er oppnådd!

Også blogget på Minerva.

På sporet av Michael "liar,liar" Moore

Kapitalismus har de siste tre årene hatt for vane å være involvert med Bergen internasjonale filmfestival (Biff). I år hadde jeg den store glede av å tilbringe lørdagskvelden sammen med de canadiske filmskaperne Rick Caine og Debbie Melnyk, skaperne av filmen, Manufacturing Dissent, på norsk "På sporet av Michael Moore", en film som tar for seg arbeidsmetodene til Michael Moore, eller skulle en si, mangel på sådan.

Det interessante med Melnyk og Caine er at de i motsetning til meg og "The vast rightving conspiracy" (som forøvrig har dokumentert at Moore er en notorisk løgner over flere år) tilhører venstresiden i amerikansk politikk, og i utgangspunktet var meget sympatisk innstillt overfor Løgneren Moore. Men likefullt endte opp med å lage en særdeles kritisk film, som forhåpentligvis vil få noen av løgneren Moores nesegruse beundrere i Europa og Norge til å tenke seg om en ekstra gang før de svelger alt han kommer med rått. Også hva gjelder hans nyeste manipulasjon "Sicko".

Moore selv hevder at USA består av "Stupid White Men", det beste argumentet for akkurat det er at Michael Moore selger...

Eller med Chris Hitchens sine ord:

”Europeans think Americans are fat, vulgar, greedy, stupid, ambitious and ignorant and so on. And they've taken as their own, as their representative American, someone who actually embodies all of those qualities in Michael Moore”

Interessant nok fikk vi diskutert ganske mye kring amerikansk politikk og markedets fortreffelighet, som de ikke var like enig i så meg, men deres poeng var - og det kan ikke understrekes nok, behov for en mer opplyst og de facto debatt i USA, og var således kjempefornøyd med å kunne utveksle argumenter på seriøst nivå, med noen de var uenig med.

Jeg vet ikke om situasjonen virkelig er så gale, som de vil ha det til i USA, men det er sikkert rom for forbedringer også der.

Uansett er det herlig å tilbringe tid sammen med hyggelig mennesker som ikke har et fnugg av antydning til primadonnanykker etc. og som har så mye interessante historier å komme med.

Så får vi heller være enig om å være uenig, skjønt jeg tillot meg å gi dem gav dokumentaren Commanding Heights om markedets fortreffelighet, så får vi se om det hjelper i det lange løp.

PS! Gullet er kommet hem!

"Komiske Øystein"

Øystein Kåre Djupedal var inntil torsdag ettermiddag Kunnskapsminister. Ihvertfall var det han kalte seg selv. For Kapitalismus fremsto det hele som et godt eksempel på Orwellsk nytale.

Når et samlet akademia, deriblant sentrale SVere, kritiserer Djupedals innsats eller manglende innsats skulle jeg si, så greier Djupedal å svare med at han "har levert tidenes beste forskningsbudsjett".

Den første jeg tenker på når jeg skal beskrive Djupedals manglende jordledning til virkeligheten er tidligere "informasjonsminister" i Irak - Komiske Ali, som heller ikke hadde samme opplevelse av virkeligheten som resten av verden.

Men en ting skal Komiske Øystein ha, han bidro til å gjøre skolevalgene til en sann glede.

Hvorvidt hvileskjærene oppheves med de nye ministrene gjenstår å se.

Prisen er lik verdien

Vi nyliberale ulver beskyldes ofte for bare å se på kalkulatoren og tenke profitt.

Videre beskyldes vi for å hevde at begreper kun gis mening i den grad de kan reduseres til økonomiske begreper, hvor prisen er lik verdien - uttrykt etter klare objektive og kvantitative mål som penger. Kjærlighet og ekteskap er intet unntak.

I så måte kan DN (via Hegnaronline) fortelle om en fin karrikering av den nyliberale diskurs, der en kontaktannonse til en gifteferdig 25-årig kvinne fra New York skaper heftig debatt på internettblogger i USA. Kvinnen la ut følgende melding på nettstedet craigslist.com:

«Jeg er lei av å gå rundt grøten. Jeg er en pen (usedvanlig pen) 25-årig jente. Jeg er veltalende og har stil. Jeg er ikke fra New York. Jeg ønsker å gifte meg med en som tjener minst en halv million dollar i året. Jeg vet hvordan dette kan høres ut, men husk at en million i året i New York er middelklassenivå. Jeg tror ikke jeg sikter for høyt.»

Kapitalismus likte best svaret fra en som selv sier å oppfylle inntektskravet:

«For å bruke økonomiske uttrykk så er du en verdiforringet eierandel, mens jeg vil gi økt inntjening. Ikke bare er du en verdiforringet, men verdien må nedskrives. La meg forklare: du er 25 år og du har sikkert fem gode år foran deg, men for hvert år må du nedskrives mer. Deretter blir det virkelig ille.»

Som sagt prisen er lik verdien.

Kosovo - the place to be!

Kapitalismus hadde lenge planer om tjenestegjør i Kosovo etter førstegangstjenesten. Det gjorde han ikke, nå kan han angre...

Er boikott av Burma rett medisin?

Verdens oppmerksomhet er i disse dager rettet mot det det burmesiske samfunn og deres kamp mot det forferdelige militærregimet. Ikke uventet tar mange, deriblant norske politikere, til ordet for økonomisk boikott av regimet, der målet er å hindre utenlandske investeringer i landet. Spørsmålet er om det er rett medisin for å fremtvinge endringer.

Det er ikke vanskelig å være enig med målet, nemlig å sørge for at militærregimet i Burma før, heller enn senere, havner på den historiske skraphaugen der det rettmessig hører hjemme. Om boikott, politisk og økonomisk hadde vært rett medisin, så hadde jeg ikke hatt moralske problemer med å anbefale det, snarere tvert imot. Problemet er at boikott sjelden har vist seg effektivt. Eller er det noen som vil si at boikotten av Cuba, Iran, Irak (under Saddam) eller Nord-Korea har resultater å vise til? En boikott, uansett hvor ”smart” de utformes, rammer som oftest sivilbefolkningen, ikke regimet på toppen av hierarkiet, med det resultat at forholdet mellom regimet og befolkningen blir enda skjevere – fordel regimet. Blant annet fordi regimet er fullstendig likegyldig til egen befolknings lidelse.

Fareed Zakaria skriver i en Newsweek-kommentar fra 2005 at “In a careful study, the Institute for International Economics has estimated that U.S. sanctions on 26 countries, accounting for more than half the world's population, cost America between $15 billion and $19 billion in lost exports annually and have worked less than 13 percent of the time. But what if it's even worse? What if our policies have exactly the opposite effect than is intended? Look around the world today, and you will see regime change in places where Washington has no such policy and regime resilience in places where it does.”

Det er lett å forstå frustrasjonen mange føler og påfølgende ønske om ”å gjøre noe” – som f. eks. boikott, men som Zakaria påpeker så bidrar boikott ikke til å bygge opp under demokratisk forandring, men å underminere den. Med Zakarias egne ord: “I realize that it feels morally righteous and satisfying to "do something" about cruel regimes. But in doing what we so often do, we cut these countries off from the most powerful agents of change in the modern world—commerce, contact, information. To change a regime, short of waging war, you have to shift the balance of power between the state and society. Society needs to be empowered. It is civil society—private business, media, civic associations, nongovernmental organizations—that can create an atmosphere which forces change in a country. But by piling on sanctions and ensuring that a country is isolated, Washington only ensures that the state becomes ever more powerful and society remains weak and dysfunctional.”

Ønske om “å gjøre noe” må ikke føre til at man foreskriver feil medisin, slik en større boikott av Burma fort kan vise seg å være. Jeg mener vi skal være forsiktig med å ri absolutte prinsipper og kan hende vil boikott kunne ha en positiv effekt i enkelte tilfeller. Særlig overfor Kina som skal arrangere OL, og således ikke er likegyldig til hvordan verden oppfatter landet, vil boikott eller trussel om boikott kunne tenkes å ha effekt. Men overfor militærjuntaen i Burma, som kun er ute etter å berike seg selv, og gir, unnskyld uttrykket, jevnt faen i verdenssamfunnet og egen befolkning, har jeg liten tro på økonomisk boikott.

Det jeg har tro på er at den oppmerksomhet og støtte som de burmesiske demonstrantene har fått overalt i verden – og med en ytterligere styrkning av det burmesiske sivile samfunn gjennom utenlandsk involvering, spredning av informasjon, investeringer, på sikt vil kunne undergrave militærjuntaens despotiske styre. Her kan vi alle bidra gjennom å sørge for at det burmesiske samfunn ikke blir glemt, eller med Edmund Burke sine berømte ord: ”The only necesseary for the triumph of evil, is for good men to do nothing”

Også publisert på Minerva

Hva Burma trenger (i tillegg til betydelig politisk oppmerksomhet)

"When your pushed - killing is easy as breathin"
JOHN RAMBO

Støtt Burma!

Ikke overraskende er fokus nå om dagen på det burmesiske samfunn, som styres av et brutalt militærdiktatur, som ikke går av veien for å skyte ubevæpnede og ikkevoldelige demonstranter.

Det er mange av oss som har lyst til å hjelpe de modige demonstrantene i Burma og det er mange av oss (ihvertfall meg) som ikke helt vet hvordan, og som lett kan få en følelse av hjelpesløshet.

Men ved å signere opprop, markere motstand, så viser vi regime og folket at vi følger med, det er oss ikke likegyldig hva som hender. I en globalisert verden nytter det ikke å stenge ute all informasjon - markeringene vi foretar over hele verden, i Norge vil nå frem til de berørte parter, med den klare beskjeden "Verden ser på - verden har ikke glemt Burma"!

Jeg tror det hjelper og jeg tror ikke det er naivt - derfor oppfordrer jeg engasjerte i all land foren eder! Vi har ingenting å tape bortsett fra et militær diktatur tilhørende idèhistoriens skraphaug!

Følgende oppfordring går derfor til alle som kan lese:

Ikle deg rød t-shirt på fredag for å markere støtte til det burmesiske folk!

I Bergen vil det være samling med appeller ved den blå stenen Lørdag kl.19 - Møt opp!

Signer dette oppropet i sympati med de burmesiske demonstrantene.

Send epost, blogg innlegg - vis gjennom engasjement at det burmesiske folkets kamp for frihet ikke er glemt!

Oppfordringen er formidlet av , Øyvind Strømmen, Vampus og Voxpopuli - en oppfordring jeg gjerne sender videre!

Allah gir og Allah tar...

Får håpe ikke himmelen er gått tom for jomfruer...

Apekatter og rasister i Drammen

"jeg skal ikke ha det her hengende på navnet mitt...når sånne apekatter som Menkerud"

Yousuf Gilani Ap-politiker omtaler sine politikerkolleger på sin egen måte

Lurer på hvorvidt debatten hadde dreid seg om rasisme hvis det var Høyremann Menkerud som hadde omtalt Gilani som apekatt...

Eller jeg lurer egentlig ikke på det, man trenger ikke spå som Märtha Louise for å vite at det hadde utløst ramaskrik, for å ikke si rasismeskrik, dersom personomtalen var motsatt. På tide å omtale personer på bakgrunn av deres karakter og ikke andre uvesentlige forhold?

Hvor tilbakestående går det an å bli?

Svar: "Norgespartriot" og Vigrid-medlem Øyvind Heian.

Noen mener kanskje disse rasistklovnene representerer en stor fare, jeg greier ikke helt å ta dem på alvor. Mest av alt er det morsomt å se hvor mye tøv presumtivt tilregnelige mennesker kan lire av seg i løpet av kort tid. Når du hører Heian snakke så fremstår til og Med Mathias Reither som en ganske habil retoriker.

I fjor opplevde Kapitalismus å bli anmeldt til politiet av denne Øyvind Heian for "æreskrenkelse", etter å ha kalt vedkommende for tilbakestående. Jeg begynte selvsagt å le når politiet informerte meg om anklagen, og ikke overraskende ble anmeldelsen henlagt da "de ikke så noen grunn til å innlede efterforskning.

Den samme Heian er tiltalt for drapstrusler mot Justisminister Knut Storberget og for å oppbevare barnepornografi - altså stort lavere er det knapt mulig å synke. Det er noe ekstra patetisk over nynazister som sutrer over æreskrenkelse.

Men som sosial klovn fungerer Øyvind Heian ganske så bra, i hvert fall synes jeg det er rasende festlig å høre et stk tilbakestående mann som fullstendig mangler realitycheck...

Enjoy!

Slike jenter vil ikke Giske ha!

18 år gamle Annette Obrestad vant søndag kveld 11 millioner kroner under en pokerturnering i London, det største beløpet en kvinnelig spiller noen gang har fått med seg i en turnering. De aller fleste vil finne en slik prestasjon fremragende, da utenom kulturminister Trond Giske. Han syntes mest av alt poker er et samfunnsproblem, og angriper i BT 13. august (ikke på nett) Unge Høyre for å ville legalisere poker. Men i dette spørsmålet er det ikke poker som er et samfunnsproblem, men kulturminister Trond Giske, bedre kjent som Griske!

Selvsagt er jeg tilhenger av å legalisere poker. Jeg ser ingen grunn til å kriminalisere store deler av befolkningen fordi de spiller kort. At Giske ivrer etter å styre folks liv gjennom forbud, tvang og reguleringer er for så vidt ikke noe nytt, men nok et eksempel på formynderstaten i praksis. Selvsagt finnes det mennesker som får problemer med å forholde seg til penger, enten dette gjelder norsk tipping, automater eller poker. Men jeg er forbanna lei denne type politisk gisseltaking, som går ut på at det ”store flertallet” av hensynet til ”mindretallet” som ikke greier å styre seg, i solidaritet må avstå fra å hygge seg eller begrense sin hygge fordi en gjeng avvikere ikke kan oppføre seg. Enten dette gjelder alkohol, pengespill eller andre former for sosiale eller individuelle aktiviteter som kan innebære et minimum av risiko.

En analogi. Noen menn greier ikke å styre sine lyster når noen jenter kler seg utfordrende, i det hele tatt viser hud. Burde ikke da alle jenter av hensyn til det ”lille mindretallet” dekke seg til i burka? Sånn for å ikke friste avvikerne unødvendig? Analogien er selvsagt eiendommelig. Men like lite som jenter har lyst til å begrense sin frihet til å kle seg slik de vil, har jeg lyst til å redusere min frihet til å spille poker eller nyte alkohol, av hensyn til avvikere.

Kompromisset jeg er villig til å gå med på, er at det offentlige tar et ansvar for å hjelpe avvikerne, dvs. bruke skattebetalernes penger på hjelpetiltak. Men en generell umyndiggjøring av befolkningen av hensyn til avvikere, er jeg slett ikke villig til å gå med på. Helt konkret når det gjelder poker hadde det vært mye bedre å gjøre som i Storbritannia, legalisere poker, også for nettselskaper. La selskapene betale vanlig bedriftsskatt, og gjerne legge til en spilleavgift som skal gå til å hjelpe mennesker som lider av spilleavhengighet.

I motsetning til Giske har jeg tillit til at befolkningen kan fatte sine egne valg slik de selv finner det fornuftig, deriblant pokerspilling. Det er unektelig et stort paradoks å se dyrkingen av lottomillionærene, samtidig som pokerspillere møtes med væpna politi. På den annen side er jo kulturminister Trond Giske et stort paradoks i seg selv.

Opprinnelig publisert på Minerva