ADJØ LIBERALISME?

- Kapitalismus oppsumerer seg selv i 2006

I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.

Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.

Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.

Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.

Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.

Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.

På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.

Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.

Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.

Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.

Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.

Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!

Kolbergs julevangelium – FRP koden

Min gode venn Gaute, har blogget et innlegg om Partisekretær Martin Kolbergs evinnelig mas om ”FRP koden”. Partisekretær Kolberg kunne tidligere i år berolige ”kameratene” om at han har knekket FRP Koden, hvilket i følge ”Einstein” er at FRP er populistiske! Jeg holdt nær på å si; Velkommen etter Kolberg!

Torsdag var Kolberg på nytt ute med sitt årlige budskap om FRP- populismen. Generalsekretær i Frp, Geir Mo, inntok en noe syrlig holdning da han karakteriserte utspillet som: ”Kolbergs juleevangelium” i Dagsnytt atten. Kolbergs julebudskap dette året er at FRP er liberalistisk, populistisk og farlig, altså intet nytt under solen.

Les for øvrig innlegget til Gaute her.

Pøbelungdom amok i København. SU forsvarer "aksjonen"

Det såkalte ungdomshuset i København, danskenes svar på Blitzhuset i Oslo, var i helgen utgangspunktet for krigslignende tilstander. De korte fakta om sakens natur er at Ungdomshuset ble i 1982, av Københavns Kommune (bygningen på Jagtvej 69) forært til de unge. I 2000 ble bygningen solgt til Human A/S, året etter videresolgt til den kristne frimenigheten Faderhuset. Siden da har Faderhuset kjempet for å få huset ryddet.

Det første spørsmålet som dukker opp når en ser pøbelungdom, maskerte og væpna til tennene gå løs på politiet, er hva disse såkalte radikale menneskene ønsker å oppnå? Innbiller de seg at de vil kunne forsvare ”huset” med makt? Er det en aksjon for å vise sin eksistens – og gjerne tiltrekke seg flere medlemmer? Uansett hva deres egentlige mål skulle være, så har de voldelige aksjonene neppe bidratt til annet enn å svekke egen sak. Alt de måtte ha hatt av sympati er forsvunnet.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å knytte disse pøbelungdommene opp mot venstreradikalistene i Norge, da jeg (tro det eller ei) i stor grad har meget store tanker om dem, hva gjelder engasjement og intelligens. 

Derfor er det ekstra forstemmende å lese at leder i Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø forsvarer pøbelungdommen ”som mobiliserer” for å bevare ”tilholdestedet sitt”. (Det var knapt nok noe annet å vente fra de revolusjonære klovnene i Rød Ungdom, men det er nå så)

At SU skulle være noen forsvarer av privateiendomsrett, det kunne en kanskje ikke forvente. MEN at SU forsvarer voldelig oppførsel fra pøbelungdommen, det hadde jeg virkelig ikke ventet.

Bergstø uttaler på SU sin hjemmeside:

- Det er brutalt å se at bevæpnet politi settes inn mot ungdom som ønsker å forsvare retten til å beholde tilholdsstedet sitt.

Det er altså politiet som har ansvar for hendelsene?? Bergstø om det.

Politiet får i danske aviser gjennomgående god kritikk for sin tilbakeholdenhet, men det finnes grenser for hvor mye vold politiet kan godta. For å understreke; Dette var maskerte mennesker, bevæpnet og tilsynelatende ikke interessert i fredelig demonstrasjoner. Det foreligger omfattende bevis, gjennom flere internettsider at de voldelig aksjonene var svært detaljert planlagt. At politiet maktet å være så moderate i sin bekjempelse av mobben tjener til deres ære. (i motsetning til hva det svenske politiet greide i Göteborg). Hva gjelder selve saken, så er det godt mulig København kommune burde tilrettelegge bedre og få flere ungdomshus, men det er ikke essensen i denne saken, om kan hende en betydeling nyanse. Essensen i denne saken er den samme som i mange så andre saker – målet helliger ikke midlene!
Det vil være usigelig trist (og farlig) dersom pøbelungdommen gjennom sin voldsorgie skulle vise seg å få noe som helst gjennomslag for sine krav. Hvilket signal vil man da sende til de ungdommer som arbeider hardt, men ikke benytter seg av voldelige metoder? Dersom man belønner voldelig oppførsel vil man naturligvis få mer voldelig oppførsel. At SU og deres leder Bergstø ikke skjønner dette, men tvert imot forsvarer voldelig oppførsel er sørgelig - og ikke minst overraskende. En skulle tro at de vil se sin sak og sine verdier best tjent ved å ta avstand fra pøbelstrekene i København.

En kunne saktens være fristet til å spørre hvor Pinochet er, når du trenger ham...

Gale Willy rider igjen. Frp krever at all religiøs forkynnelse må foregå på norsk

I Aftenposten i dag kan vi lese at FRP fremmer krav om at all religiøs forkynnelse, i alle trossamfunn, må foregå på norsk. Forslaget er så fornuftsstridig at det er vanskelig å ta det seriøst. Innvandringspolitisktalsmann Per Willy Amundsen kommer med følgende begrunnelse for det spinnville forslaget:

- Vi må få opp i dagen den kommunikasjon som foregår mellom religiøse ledere og menighetene.
Ja men da så, og jeg som trodde forslaget bare var på pur faen. Litt sånn for å minne idiotsegmentet i dette landet om at FRP fremdeles mistror innvandrere, i tilfelle noen skulle lure.

Forslaget vil selvsagt ramme alle minoriteter som ønsker å praktisere sitt livssyn, hva gjelder språk så vel som tradisjon, særlig katolikker vil bli hardt rammet. Alle som leser Kapitalismus vil se at min generelle holdning til religion er omtrent som Jon Elsters holdning til fransk teori, altså i hovedsak TULL.

Ikke at det gjør forslaget til Amundsen noe bedre. For det første, hvordan skal man overvåke at man snakker norsk hele tiden - inspirasjon fra gamle Sovjet? Hvilke unntak, hvis noen, skal være tillatt – skal det f. eks være lov å synge Kyrie elieson? Vil alle klassiske engelske og tyske julesanger og salmer bli forbudt, eller er det spesifikt arabisk man er ute etter å ramme.

Dette vil på ingen måte bedre integreringen, stimulere til språklæring - det vil ikke medføre noen positive effekter overhodet. Det lover ikke godt for mulighetene for fremtidig borgerlig samarbeid når representant Per Willy Amundsen til tilstadighet prøver å overgå seg selv i stupiditet. Dessverre ser bygdetullingene ut til å fremdeles få herje i Frp.

(Skulle vel ikke behøve å nevne Per Sandberg...)

Augosto Pinochet er død. Reddet han Chile?

La det være ingen tvil. Augosto Pinochet kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn en brutal diktator. Blant Generalens metoder var drap og tortur av politiske motstandere. Omkring 3000 mennesker ble drept og 30 000 ”forsvant”, langt flere ble tvunget i eksil. For Kapitalismus har aldri og vil aldri målet hellige midlene, ei heller når det dreier seg om å redde et land fra kommunisme. Likevel kan historien om Chile og Pinochet leses på flere måter.

Selv om Pinochetregime aldri var noe systemfordel i seg selv, så er det gode grunner til å hevde at Pinochet reddet Chile. Dette fordi politikk aldri oppstår i et vakuum. Med bakgrunn i alt det vi vet om marxismen og dens evne til å ødelegge et lands velstand, så trenger en ikke være involvert i ”The far rightwing Conspiracy” for å vurdere fremtidsutsiktene til Chile med Allende og hans marxistiske program som særdeles armodslige. Dersom Allendes marxisme og hans forsøk på å omdanne de chilenske institusjonene etter marxistiske prinsipper hadde lykkes, så ville landet med all sannsynlighet blitt ødelagt, lik skjebnen til mange andre land i jakten på den marxistiske utopi.

Dersom vi forlater den kontrafaktiske historien og ser på den faktiske utviklingen i landet under Pinochet vil vi se at landet i dag har den overlegent mest solide økonomien i Sør-Amerika og (som følger) betydelige mindre sosiale problemer enn sine naboland. Chile opplevde også en fredelig overgang fra diktatur til demokrati, da Pinochet åpne for frie valg, som han selv tapte i 1989 (dog med 43% støtte). Mange har referert til Pinochets økonomiske reformer som et økonomisk mirakel, da Chile inspirert av Chicago økonomene, dvs det var det katolske universitet i Santiago som samarbeidet med Chicagouniversitetet, la om den økonomiske politikken, hvilket medførte en formidabel økonomisk vekst, som langt overgikk sine naboland.

Faktisk har alle regjeringene etter 1989, hvilket har vært sentrum-venstre dominert, fortsatt den markedsøkonomiske linjen, noe også den nyvalgte presidenten Michelle Bachelet kommer til å gjøre. Den kanskje viktigste virkningen av de økonomiske liberaliseringene var at Pinochetregime gravde sin egen grav, da det er umulig å bevare et diktatur med en liberal økonomisk politikk, en tese som Milton Friedman har fremsatt (tiden vil vise hva som skjer i Kina).

Dessverre vil aldri Pinochet bli stilt for retten og ansvarliggjort med hensyn til sine brudd på menneskerettighetene. Og ikke la noe i dette blogginnlegget tolkes dit hen at Kapitalismus støtter metodene til Pinochet. Like fullt så er det ikke uvesentlig at konsekvensene av Pinochets maktovertakelse med stor sannsynlighet reddet Chile fra en mye verre fremtid med Salvadore Allende som president, enn hva tilfelle var under Generalens 17 år lange styre og videre Chiles fremtidsutsikter.

OPPDATERINGER:

Jan Arild Snoen gir et meget godt innblikk i Chiles økonomiske utvikling på Minerva
Anbefales gjør Washington Post sin en utmerkede nekrolog

De kan jo måtte risikere å få seg en jobb…

Globaliseringsnestoren Johan Norberg linker tirsdag til den svenske LO-lederen, Wanja Lundby-Wedins kommentar til Financial Times, vedrørende den svenske regjeringens ønske om å få flere mennesker i jobb, og således iverksettelsen av tiltak som gjør det mer lønnsomt å arbeide.

Wedin sier til Financial Times:

The union leader said an ordinary worker gets a salary of Skr 17,000 a month. If this worker is unemployed, he or she will receive about Skr 11,000. ´They will be forced to take a job"

LO- lederen forklarer de forferdelige konsekvensene av redusert arbeidsledighetstrygd – den arbeidsledige må faktisk skaffe seg en jobb…

Its a cruel, cruel world!

Det utvidede kulturbegrep. Les stripping.

Borgarting lagmannsrett har til glede for folk flest (muligens) kommet frem til at stripping er for kunst å regne. Det betyr at kunstformen stripping slipper å betale moms. Stripper Julianna Skartland fortalte i retten at hun ikke ser noen forskjell mellom stripping og annen scenekunst. Faktisk tilbød den nydelige strippersken å strippe (!) for dommeren for å underbygge argumentet. På prinsipielt grunnlag er det grunn til å gi retten honnør for avgjørelsen. Det er selvsagt ikke vesensforskjell på stripping og annen form for scenekunst, f. eks varierende grad av ekshibisjonistisk performance, hvilket Kapitalismus har fått med seg under sin aktive tid i studentkulturen. 

Ta f. eks å sjekk ut denne. (Dersom linken ikke fungerer direkte, så åpne et nytt vindu og lim inn adressen http://bstv.no/streaming/2006/uke36_06/bstv-04phonofestivalen.wmv å få med deg scenekunst på høyt nivå...) Kan hende burde regjeringen undersøke momsreglene på generelt grunnlag, men ut fra Aristoteles sitt rettferdighetsargument, bør like tilfeller behandles likt.

Har man først anerkjent scenekunst som fradragsberettiget er det ingen grunn til at dette ikke også skal gjelde stripping.

Ja til sorteringssamfunnet

Det er svært sjeldent jeg er veldig enig med Karita, i tilfelle abort så er jeg det. Skjønt jeg tror jeg er mer liberal enn Karita også når det gjelder kvinnens rett til å velge. Jeg mener at inntil barnet er født, så skal kvinnen ha rett til å ta abort om det så var i 9 måned. Begrunnelsen er enkel. Jeg vil ikke selv ha ”noe” som vokser i magen min, mot min egen vilje og unner således heller ikke andre dette.

Bakteppet for dette blogginnlegget er Karitas uttalelse om at hun ville tatt abort dersom fosteret hadde kromosonfeil, f.eks Downs. 

Ikke uventet reagerer Handicapforbundet med forferdelse. Jeg har store problemer med å ta de som på ramme alvor mener at en celleklump kan sammenlignes med et født individ. Selvsagt er det enorme forskjeller på det emosjonelle plan. Derfor ser jeg heller ingen grunn til å fordømme de mennesker som tar abort pågrunn av f. eks Downs. Å vite at en skal få et barn med store psykiske skader virker for meg å være en betydelig forpliktelse, selv ville jeg aldri hvis jeg kunne unngått, påtatt meg den forpliktelse med den selvoppofrelsen det innebærer og videre emosjonelle påkjenning, å ta seg av et barn med Downs ville medføre.

Jeg blir ekstra provosert av dem som setter seg til doms uten å reflektere over de enorme forpliktelser man ønsker å pålegge kvinner som vet de skal føde barn med downs. Dette dreier seg ikke om økonomi, men om graden av selvoppofring. Å ikke ville påta seg den alvorlige forpliktelse – for resten av livet det å ta seg av et barn med Downs finner jeg ingen grunn til å fordømme. Moderne legevitenskap er på mange måter sorteringssamfunnet satt i system, ved å kurere uønskede egenskaper (det er ikke det samme som subjektet, men like fullt). Der finnes mange etiske dilemma tilknyttet sorteringssamfunnet og abort. Mitt poeng er at ingen andre enn den det gjelder har RETTEN til å velge/sortere, og derav ja til sorteringssamfunnet.

Vampus har også blogget fornuftig om dette.

Norge sett utenfra. Artikkel i Newsweek

Kapitalismus er en fast leser av det glitrende ukesmagasinet Newsweek. I siste utgave er det en artikkel om Norge.

- Trouble in Paradise.
Too much thrift is a bad thing, more Norwegians say.

Det er alltid facinerende å lese om seg selv i utenlandske magasin, særlig av den kaliber Newsweek står for. Dersom Newsweek sitt inntrykk er noe i nærheten av representativt for utlendinger generelt gjennom sitt fokus på Fremskrittspartiet, svenskehandel og dyr alkohol, ja da er det kanskje på tide å rope et varsko.

På den annen side, hvilket inntrykk skulle man forvente at journalist William Underhill skulle få i et land hvor boka til Eli Hagen setter dagsorden...

Samfunnsansvar...

Den gamle rambulisten Christian Vennerød skriver i tirsdagens utgave av Dagbladet om Unionsaken og samfunnsansvar. Kapitalismus kunne neppe verdt mer enig i innholdet!

Ser allerede frem mot Regjeringens eierskapsmelding, hvor fornuftige nedleggelser varsles stoppet av hensyn til "samfunnsansvar".

Akkurat...

Eli Hagen show

Eli Hagen har kommet med ny bok. I denne kan hun avsløre at hun har vært sjalu på blant annet Siv Jensen og Anne Enger Lahnstein(!). Videre mener hun Bondevik ikke tenker på andre enn seg selv, og at Erna er en grå, ustelt mus. Verdens Gang, også kjent som VG er ondskapen selv og Høyre synonymt med arroganse. Torbjørn Jagland og Kåre Willoch får også gjennomgå i den "kritiske analysen" til Eli Hagen.

I Dagbladet i dag avslører hun at hun måtte være barnepike for en Ap-topp (legg merke til hvordan uttrykket "topp" alltid kommer som et substitutt til virkelig identitet) som absolutt ville på Horehus i Bangkok under en komite reise. Det er tydeligvis mange godbiter i boken Elskerinne, sekretær og hustru, og den har da fått rikelig med oppmerksomhet de siste dagene, og kommer helt sikkert til å prege "nyhetene" også i dagene som kommer.

Helt ærlig, hvordan skal man forholde seg til Eli Hagen og hennes medieshow? Jo da, man kan jo fullstendig overse den, hvilket jeg langt på vei gjør. Men som et nyhets og politisk dyr så er det vanskelig å unngå, når selv seriøse program som Dagsnytt atten bruker etertid på boken. Karakteristikkene av diverse mennesker er knapt verdt å kommentere, de faller i hovedsak på sin egen urimelighet. Jo da, hun skal få lov til å mene akkurat hva hun vil, og med tanke på alle karakteristikker fortjent og ufortjent hennes kjære mann Carl Ivar, har måttet tåle opp gjennom årene (for å ikke glemme håret til Eli) så er det ikke rart om hun føler for å ta litt igjen.

Men er dette virkelig interessante nyheter? Godt mulig at det faktisk er det, gitt den posisjonen Eli Hagen faktisk innhar og har innehatt de siste årene i norsk offentlighet. Godt mulig at det er interessant for offentligheten å vite hennes personlige meninger om både den ene og den andre. Jeg synes ikke det er særlig interessant, og synes de sier en hel del om norske medier at denne saken tilegnes så mange spaltemeter som den faktisk får.

Som politisk analyse virker dette å være et makkverk, diletanisk hvis jeg skal være snill. Som et case studie på norske medier er saken særs interessant, og uttrykker langt på vei Hans Magnus Enzenbergers poeng om norske medier provinsielle tenkning par excellence. (Samtiden siste nr.2001 eller første nr. 2002).

Satirikeren Henry Louis-Mencken uttalte engang:

"Nobody ever went broke underestimating the intelligence of the American public"

Eli Hagens medieshow viser at Mencken like godt kunne snakket om Norge.

Chaffeys klassereise - fra Marx til Markedet

Kapitalismus gav mye skryt til Cathrine Sandnes for hennes første nummer som redaktør for Samtiden.

Oppfølgeren ser lovende ut.

I dag lanseres det andre nummeret til Sandnes hvor særlig Paul Chaffeys reise fra SU til Høyre har fått behørig omtale. Dette var forsåvidt ingen nyhet, men det er vel ikke til å undres over at en nyliberaler som meg selv likefullt evner å glede seg over den klassereise som har funnet sted - og ikke minst Chaffeys gode begrunnelse.

Kritikken fra ytterste venstrehold kan jeg allerede visualisere:

"Klassesvik"
"Kjøpt av kapitalen"
"Klasseforræder"
"Quisling"

Du kan lese mer i Dagbladet, Dagsavisen, Dagens Næringsliv og ikke minst Samtiden.

Torbjørn og Odd har og blogget saken.

Fornuftig fra Jagland - vanlig vræll fra SV

Torbjørn Jagland uttrykker seg overraskende klart i dagens utgave av Aftenposten. Norge bør bidra med spesialstyrker for å knekke Taliban. Ikke minst minner Stortingspresidenten oss på hvilken form for undertrykking - ondskap om du vil, denne banden sto for. Dens ideologiske overbevisning så hinsides fornuft at vi knapt kan innlede noen dialog.

NATOs misjon i Afghanistan er å legge forholdene til rette for sosial og økonomisk utvikling i landet, hvilket er den eneste langsiktige løsningen for det afghanske folk, men som Sverre Diesen skriver i forrige ukes Dagblad: Det hjelper lite å bygge en pikeskole, hvis Taliban brenner den ned to dager etterpå.

Dette har jo selvsagt SV vanskelig for å forstå. Når Stortingspresidenten tar til ordet for å legge forholdene til rette for utvikling så blir han fra SV hold møtt med krigshissing(!).

For å igjen sitere Winston Churchills kommentar til Munchenavtalen:

"Dear primeminister you had the choice between shame and war. You choice shame and you will get war!"

At SV på nytt kommer Taliban i møte er knapt overraskende, men likefullt er det tankevekkende at dette partiet har fått innflytelse over norsk utenrikspolitikk.

Fullt skille mellom kirke og stat

“Religion is a major weapon in the war against reality”.

Debatten rundt statskirken og hvorvidt vi burde ha en offisiell religion i dette landet kan vanskelig karakteriseres som annet enn absurd. Med det mener jeg at en skal lete lenge etter en mer prinsippløsdebatt enn diskusjonen kring statskirken, og det i et spørsmål som utelukkende burde blir avgjort på prinsipielt grunnlag.

Les mer på Minerva.

Parissyndromet

Hvor mange franskemenn trengs det for å forsvare Paris?
Svar: Umulig å vite, det har aldri blitt forsøkt...

La det være sagt med engang; Frankrike har mye godt å by på. Eller med Economist sine ord "France does matter". En stolt opplysningstradisjon, fremragende fotballspillere og et fantastisk kjøkken.

Det er likevel ikke til å underslå, Kapitalismus har store problemer med den franske mentaliteten. Sutre og mindreverdighetskompleksene, særlig i forhold til USA, globalisering og polske rørleggere. I Frankrike er frihandel nesten å regne som et skjellsord, og EU har etterhvert endt opp med å bli et gissel for fransk innenrikspolitikk. Dog har ikke Kapitalismus like store problemer som japanesere i sitt møte med Frankrike.

For japanere har franskmenn blitt farlig for helsen. Aftenposten skriver at årlig behøver 12 japanske turister psykologisk behandling etter møte med Paris. En diagnose som har fått betegnelsen "Parissyndromet". Og skal vi tro psykolog Yousef Mahmoudia er dette ingen spøk. - En tredel blir bedre umiddelbart, en tredel får tilbakefall, og resten utvikler psykoser.

Så langt i år har Japans ambassade i Paris vært nødt til å sende hjem fire turister. To av dem var kvinner som trodde hotellrommet deres ble avlyttet og at det eksisterte en konspirasjon i mot dem. Ikke nok med det. Ambassaderåd Carsoana Hamroki kan fortelle at tidligere tilfeller inkluderer en mann som trodde han var den franske solkongen Ludvig XIV, og en kvinne som trodde hun ble angrepet av mikrobølger(!) . Det er med andre ord ikke lett å være japaner i Paris.

Mon tro om ikke Borat burde ta seg en tur til Tokoyo, tror kanskje det kunne blitt en artig affære...

Bondevik og Irak

Bondevik var imot å jobbe for et regimeskifte i Irak. Nå ønsker han at FN skal intervenere i Nord-Korea, men det er kanskje et sint brev han ønsker seg?

Les mer på Minerva.

Taxfree tull

Kapitalismus var i Sverige i helgen og forhandlet (harde forhandlinger) på vegne av NSU. Utenom en rasistisk drosjesjåfør, med minoritetsbakgrunn attpåtil, (som Kapitalismus noe fleipete spurte om hadde fått telefon fra Oddvar Stenstrøm), så var det ikke mye spennede som skjedde. Da bortsett fra de hemmelige forhandlingene, men det er en annen historie.

Dette blogg innlegget handler først og fremst om Taxfree. "Hvorfor i allverden har vi Taxfree"? De fleste som reiser mye er vel bemidlet, og således er "Taxfree" en måte å sponse "De som har mest fra før". Er det noen grunn til å bevare Taxfree, nærmest bare fordi de har ordningen i andre land?

Riktignok virker drømmen om "kvoten", "taxfree" og "sprit" til å være halve opplevelsen for nordmenn på tur, men etter undertegnedes mening er det absolutt intet godt argument for opprettholdelse av taxfreetullet.

Bruk pengene på generelle nedsettelser av skattenivået, ikke subsidier de som har mest fra før!

Og ja, fjern det forbanna kvotereglementet, securitas burde virkelig ha bedre ting å finne på enn å sørge for at folk ikke tar med seg en liter vin for mye.

Slutt å syte, begynn å yte. Om minstepensjon og annen pensjon

Det finnes en gruppe i dette landet du bare ikke kan motsi, en gruppe som konsekvensene av ethvert politisk vedtak må måles mot. Jeg snakker selvfølgelig om minstepensjonistene, som av en eller annen snedig grunn ser ut til å få dominere det offentlige ordskifte.

Antallet minstepensjonister er i følge NAV omkring 180 000, altså omtrent det samme antall som tar høyere utdanning. Med et voksende og stabilt Frp, er det liten grunn til å tro at ikke minstepensjonistene vil forsette å dominere debatten, selv etter at sjefssutreren John Alvheim gikk bort. I forbindelse med regjeringens forslag til revidert pensjonsreform, uttaler Jens Stoltenberg at det i fremtiden vil bli nesten umulig å bli minstepensjonist. Så dumt!

Hadde Kapitalismus fått velge hadde alle blitt minstepensjonister. Dvs alle hadde fått et grunnbeløp dekket fra staten tilsvarende 110 000 (målt i 2006 verdi), resten hadde en måtte fikse selv. Dette ville overlatt mer ansvar og mer frihet til den enkelte, en frihet de fleste av oss hadde greid å håndtere utmerket, til tross for sosialdemokratiets hang til å tro det motsatte.

En slik flat modell ville ivaretatt alle de viktige behovene:

- Lønne seg å jobbe
- Redusere utgiftene på alderspensjon som andel av BNP
- Sikre alle uavhengig av tidligere inntekt en garantert minstesum
- Mer fleksibilitet i forhold til bytte av arbeid, så vel offentlig som privat

Jan Arild Snoen har utarbeidet et lignende forslag for Civita.

Det ville selvsagt vært helt nødvendige å "cashe ut" de som allerede har betalt inn penger til folketrygden. Slik at et reformert system først kunne fungere for de som er født etter 1965, eller enda senere.

Skepsisen mot private løsninger sitter dypt hos mange. Sosialdemokratiet har lyktes i å få folk til å tro at dersom du ikke sparer offentlig så forsvinner pengene. At det er det offentlige som står som garantist for utbetalingene. Dette er jo selvsagt helt feil. Det offentlige har ingen penger, alle penger det offentlige anskaffer, er gjennom innbetalinger fra befolkningen. Med andre ord, det er arbeidstakernes egne penger som betales inn, for så å deles ut igjen, lignende ville det selvsagt vært gjennom private ordninger, hvilket også mange har.

En ordning med flat minstepensjon er rett og slett genial, kanskje nettopp derfor den aldri kommer til å bli innført...

Men Kapitalismus er for!

Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) med Kapitalismus som V.I.P

I dag onsdag, starter Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) 2006. En av de mange – og ikke minst fantastiske kulturelle nyskapningene i Bergen. Filmprogrammet er som de foregående art av meget bra kvalitet, eller det er vel strengt tatt ikke jeg kvalifisert til å vurdere, men la oss si det sånn, det virker å være av særs god kvalitet.

I tillegg kommer Studentradioen (hvilket Kapitalismus har en bakgrunn som redaktør for samfunnsavdelingen) til å sende egen festival radio.

Kapitalismus har selvsagt tilranet seg et V.I.P kort, hvilket gir tilgang til alle filmer, fester og muligens også samvær med Trond Giske. Årsaken til at moi har fått V.I.P er jobben som ordstyrer av seminaret Homeland Security, om måten vi, dvs Norge, forholder seg til USAs utenrikspolitikk. Et tema Kapitalismus naturlig nok er helt nøytral til…

De som kjenner og leser denne blogg vil vite hva jeg mener om tema, men etter å ha ledet nær 60 møter i regi Studentersamfunnet i Bergen, skulle det i grunnen gå greit. Å skille rollen som debattant og ordstyrer er i grunnen ikke så vanskelig, burde i hvert fall ikke være det.

Kapitalismus skal ikke på noen som helst måte ta en helhetlig anmeldelse av filmprogrammet, dog må arrangørenes presentasjon av følgende film nevnes:

37 Bruksmåter for en dau sau

”En fascinerende historie om Pamir Kirghiz-stammen fra Sentral-Asia og deres vandring gjennom fem forskjellige land de siste hundre år, i søk etter et hjem. Filmen er en glimrende etnografisk og kulturell studie i eksil, migrasjon og identitet i den moderne verden”

Jeg trodde jeg skulle daue av latter når jeg leste denne presentasjon, som mest hørtes ut som en Harald Eia sketsj fra Åpen post, men for all del, det er sikkert en god film. Og skulle den ikke falle i smak er den sånn ca 100 andre alternativer.

God fornøyelse!

Om den svenske regjeringen, (U)moral og TV- Lisens

Den svenske regjering og den nye statsminister Fredrik Reinfeldt kan neppe sies å ha fått en drømmestart. I helgen trakk handelsminister Maria Borelius og tirsdag valgte kulturminister Cecilie Stegö Chilö, tidligere sjef for svenske Timbro, å trekke seg.

Det virker på Kapitalismus som om Statsminister Reinfeldt har gjort en usedvanlig dårlig jobb med sitt forarbeid til regjeringskabalen. Og la det være sagt med engang Kapitalismus ser ingen ting i veien med, snarere tvert imot, at pressen har et kritisk blikk på makthaverne. For det er ikke helt uvesentlig hvordan Statsråder oppfører seg privat, det går selvsagt en grense en eller annen plass for hva som er relevant og hva som ikke er det. I tilfelle Borelius så var det etter undertegnedes mening ingen tvil om at hennes påviselig tvilsomme forretninger, vitner om dårlig dømmekraft og i alle tilfeller svekket tillit. Hun måtte gå.

 

Men Chilö sin avgang er jeg mer skeptisk til. Ok, hun har ikke betalt TV-lisens. Det har heller ikke Kapitalismus, han har heller ingen planer om det, selv om han skulle skaffe seg et TV-apparat.

OK, den lovgivende forsamling har vedtatt at det skal være TV lisens, og en kan ikke finne på å ikke godta de pålegg som en ikke liker. Greit, Kapitalismus skal betale lisens om, dvs når, han får tv-apparat. Men tilbake til saken, burde Chilö trekke seg som følger av å ikke ha betalt lisens? 

Nja, realpolitisk, etter den oppmerksomhet saken har fått for regjeringen, med negative fortegn så hadde hun ikke noe valg. 

Moralsk så er vel dette et grensetilfelle. Som jeg nevnte i teksten før, en eller annen plass går grensen mellom hva som er relevant privat oppførsel og hva som ikke er det. Legger vi til svart arbeid i regnskapet, så var kanskje avgangen i moralsk forstand berettiget.

At Arbeidsmarkedsminister Sven Otto Littorin og finansminister Anders Borg har innrømmet hasj- eller marihuanarøyking, burde definitivt være langt innenfor grensen. Kapitalismus har aldri røket hasj, ei heller sigarett, men han har mange venner som har gjort det, og som langt fra diskvalifiseres som statsråd av den grunn. Hasj burde selvsagt blitt legalisert fort som faen, og det blir etter K sin mening for dumt at det tillegges vekt på hvem som har røket hasj og ikke gjort, da det ikke har noen relevans for verken dømmekraft eller politisk troverdighet (Med mindre de nevnte personer alltid har prediket hvor gale det er med hasj, dvs avsløre dobbeltmoral, litt sånn som republikanske kongressmedlemmer og demokrater for den saks skyld, som knuller horer privat og fordømmer prostitusjon offentlig). 

Videre burde selvsagt tidligere statsminister Göran Persson etter alle skandalene med de svenske sosialdemokrater, hvor blant annet SSU-ordförande, den svenske AUF lederen, Anna Sjødin er dømt for rasistiske uttalelser m.m, holde kjeften sin godt klappet igjen. 

Tilslutt. 

TV Lisens er vedtatt av den lovgivende forsamling og det er i grunnen alt som trengs når det gjelder dens legitimitet. Når det er sagt er TV- Lisens selvsagt moralsk forkastelig, og det faktum at du tvinges til å betale for en kanal du ikke nødvendigvis ønsker å se på, og videre den kanalen eies av Regjeringen (altså en ordning som hører hjemme i Nord – Korea) burde selvsagt, unnskyld uttrykket, avskaffes fort som faen. Les forresten gode kommentarer hos Johan Norberg og Johnny Munkhammar, samt Jan Arild Snoen på Minerva.