"Noen ganger kan den globale kapitalismen vise seg å være ganske så magisk"
Kjetil Wieswang i Dagens Næringsliv lørdag. I en kommentar om J.K.Rowlings vei fra trygdet alenemor til å bli rikere enn dronningen.
Sunday, July 22, 2007
Thursday, July 19, 2007
Bondevik: - Menneskerettighetene berører folk i hverdagen
Folkeopplyseren Kjell Magne Bondevik kan meddele via VG den sensasjonelle nyheten om at
"- Menneskerettighetene berører folk i hverdagen"
Anledningen for det banebrytende resonnementet til vår tidligere statsminister, er hans verv som spesialutsending for FN på Afrikas Horn. Bondeviks kommentar var myntet på situasjonen i Nord-Korea. Og det er vel knapt noen hemmelighet at folk merker at den sinnsyke dvergen som styrer landet har et noe avslappet forhold til andre menneskers rettigheter.
Anledningen for det banebrytende resonnementet til vår tidligere statsminister, er hans verv som spesialutsending for FN på Afrikas Horn. Bondeviks kommentar var myntet på situasjonen i Nord-Korea. Og det er vel knapt noen hemmelighet at folk merker at den sinnsyke dvergen som styrer landet har et noe avslappet forhold til andre menneskers rettigheter.
En utfordring til Bondevik. Kunne presten i sin guddommelige innsikt fortelle om et land eller samfunn hvor menneskerettighetene ikke berører folk i hverdagen?
Retten til å stemme
Min gode venn (jeg kan vel si det sånn, nå som vi har blitt venner på fjesboka) Frank Aarebrot har vært ut og provosert til debatt igjen. Denne gangen med spørsmålet om hvorfor ikke 12 åringer kan få stemmerett. Uttalelsen kommer i etterkant av barneombudets forslag om å gi 16 åringer stemmerett. I kjølvannet av debatten har også KRFU kommet med forslaget om å erstatte stemmerett med stemmeplikt. Mitt eget parti, Unge Høyre, har slaktet alle forslagene.
Kapitalismus innrømmer gjerne at dette er et punkt hvor jeg ikke er veldig sikker eller har veldig bastante meninger om. Men spørsmålet om politiske rettigheter som stemmerett reiser en mer allmenne diskusjon vedrørende krav eller evt. krav for å få stemme.
En lite anekdote. Jeg vet ikke hvor mange som har vært på Torgallmenningen eller Bergen sentrum natt til søndag og ser hvordan mennesker oppfører seg, eller snarere ikke oppfører seg. Synet ligner jo mest på en zoologisk hage, og det har mang en gang slått Kapitalismus at disse menneskene faktisk har stemmerett! Man kan kanskje innvende at dette er forakt for vanlig mennesker, men nei. Det er et minimum av forventninger om at voksne folk kan oppføre seg.
Eller som President Bartlett syrlig uttaler i West Wing:
"I was watching a television program before, with a kind of roving moderator who spoke to a seated panel of young women who were having some sort of problem with their boyfriends - apparently, because the boyfriends had all slept with the girlfriends' mothers. And they brought the boyfriends out, and they fought, right there on television. Toby, tell me: these people don't vote, do they?"
Et annet forhold som har plaget Kapitalismus, er at du kan stemme deg til mer penger på bekostning av å produsere dem. Men det er nå engang en konsekvens av demokratiet. En løsning kunne jo være at kun skattebetalere over en viss grense kunne få stemmerett. Det ville jo selvsagt ikke hindret dem i å tilrane seg mer fra fellesskapet, men det ville stimulert produktivitet fremfor det motsatte. Men neppe et alternativ.
Og hva med det faktum, som også er poenget til Aarebrot, at 90 år gamle demente mennesker som verken ser eller hører, og langt mindre kan forventes å foreta noe som ligner på veloverveide valg, faktisk har stemmerett? Og i denne kategorien tilhører også hjerneskadde og personer med Downssyndrom. Så er vel spørsmålet om disse bør miste stemmeretten heller enn at 12 åringer bør få, dersom jeg skal følge Aarebrots premiss for debatten.
En annen diskusjon er jo om det bør kreves intelligens for å få stemme. Hvis man ikke vet hva hovedstaden i Norge heter, hva bokstavene SV står for etc. Bør man da tillates å stemme? Kunne det være en ide å ha 10 helt enkle spm om norske samfunnsforhold og hvis man f. eks ikke greide noen av dem, så fikk man ikke stemme? Tja, vanskelig å bli enig om hvilke spørsmål, og alt er jo lett når du kan det.
Og hva med stemmeplikt? Jeg har betydelig sympati med et slikt standpunkt. Altså, man trenger ikke å stemme på noen parti eller for noe system, men hvis man nyter godt av å leve i et demokrati, så kan man jo påkreves å møte opp, om ikke annet for å stemme blankt.
Hva så med å senke stemmerettalderen til 16 år? Tja, kanskje. Rent prinsippielt synes jeg at stemmeretten skal følge myndighetsalderen. At alternativet da burde være å senke myndighetsalderen til 16, og sette denne som grensen mellom voksen og barn. Slik at sekuselllavalder, kriminelllavalder, retten til å nyte tobakk og alkohol, førerkort, samt resten av rettene og pliktene som inntreffer ved myndighetsalderen blir satt på samme nivå. Det kunne være en løsning Kapitalismus går for.
Det vil jo alltid være slik at noen 15 åringer er mer modne og reflektert enn 20 åringer, eller 40 åringer for den saks skyld. Men alle skjønner at vi må ha en grense.
På den annen side så synes jeg det fungerer relativt greit idag, og man burde heller stimulere politiske interessen til unge mennesker enn å gjøre så mye med stemmerettsalderen. Men som sagt jeg har egentlig ikke noe problemer med å senke myndighetsalderen til 16 år.
Men som sagt den noe Ibsenske blogginnlegg (Mitt kall er ei at svare, kun at spørje) reflekterer det faktum at jeg ikke er veldig sikker i denne saken. For engangsskyld.
Også kommentert på Vox Populi og Torbjørn Isaksen.
Kapitalismus innrømmer gjerne at dette er et punkt hvor jeg ikke er veldig sikker eller har veldig bastante meninger om. Men spørsmålet om politiske rettigheter som stemmerett reiser en mer allmenne diskusjon vedrørende krav eller evt. krav for å få stemme.
En lite anekdote. Jeg vet ikke hvor mange som har vært på Torgallmenningen eller Bergen sentrum natt til søndag og ser hvordan mennesker oppfører seg, eller snarere ikke oppfører seg. Synet ligner jo mest på en zoologisk hage, og det har mang en gang slått Kapitalismus at disse menneskene faktisk har stemmerett! Man kan kanskje innvende at dette er forakt for vanlig mennesker, men nei. Det er et minimum av forventninger om at voksne folk kan oppføre seg.
Eller som President Bartlett syrlig uttaler i West Wing:
"I was watching a television program before, with a kind of roving moderator who spoke to a seated panel of young women who were having some sort of problem with their boyfriends - apparently, because the boyfriends had all slept with the girlfriends' mothers. And they brought the boyfriends out, and they fought, right there on television. Toby, tell me: these people don't vote, do they?"
Et annet forhold som har plaget Kapitalismus, er at du kan stemme deg til mer penger på bekostning av å produsere dem. Men det er nå engang en konsekvens av demokratiet. En løsning kunne jo være at kun skattebetalere over en viss grense kunne få stemmerett. Det ville jo selvsagt ikke hindret dem i å tilrane seg mer fra fellesskapet, men det ville stimulert produktivitet fremfor det motsatte. Men neppe et alternativ.
Og hva med det faktum, som også er poenget til Aarebrot, at 90 år gamle demente mennesker som verken ser eller hører, og langt mindre kan forventes å foreta noe som ligner på veloverveide valg, faktisk har stemmerett? Og i denne kategorien tilhører også hjerneskadde og personer med Downssyndrom. Så er vel spørsmålet om disse bør miste stemmeretten heller enn at 12 åringer bør få, dersom jeg skal følge Aarebrots premiss for debatten.
En annen diskusjon er jo om det bør kreves intelligens for å få stemme. Hvis man ikke vet hva hovedstaden i Norge heter, hva bokstavene SV står for etc. Bør man da tillates å stemme? Kunne det være en ide å ha 10 helt enkle spm om norske samfunnsforhold og hvis man f. eks ikke greide noen av dem, så fikk man ikke stemme? Tja, vanskelig å bli enig om hvilke spørsmål, og alt er jo lett når du kan det.
Og hva med stemmeplikt? Jeg har betydelig sympati med et slikt standpunkt. Altså, man trenger ikke å stemme på noen parti eller for noe system, men hvis man nyter godt av å leve i et demokrati, så kan man jo påkreves å møte opp, om ikke annet for å stemme blankt.
Hva så med å senke stemmerettalderen til 16 år? Tja, kanskje. Rent prinsippielt synes jeg at stemmeretten skal følge myndighetsalderen. At alternativet da burde være å senke myndighetsalderen til 16, og sette denne som grensen mellom voksen og barn. Slik at sekuselllavalder, kriminelllavalder, retten til å nyte tobakk og alkohol, førerkort, samt resten av rettene og pliktene som inntreffer ved myndighetsalderen blir satt på samme nivå. Det kunne være en løsning Kapitalismus går for.
Det vil jo alltid være slik at noen 15 åringer er mer modne og reflektert enn 20 åringer, eller 40 åringer for den saks skyld. Men alle skjønner at vi må ha en grense.
På den annen side så synes jeg det fungerer relativt greit idag, og man burde heller stimulere politiske interessen til unge mennesker enn å gjøre så mye med stemmerettsalderen. Men som sagt jeg har egentlig ikke noe problemer med å senke myndighetsalderen til 16 år.
Men som sagt den noe Ibsenske blogginnlegg (Mitt kall er ei at svare, kun at spørje) reflekterer det faktum at jeg ikke er veldig sikker i denne saken. For engangsskyld.
Også kommentert på Vox Populi og Torbjørn Isaksen.
Sunday, July 15, 2007
Tilbake fra Georgia
- En liten oppsummering.
Godt solbrent og nok en erfaring rikere vendte Kapitalismus tilbake fra Georgia fredag. Anledningen var et samarbeidsprosjekt vi i Unge Høyre hadde med New Right sitt ungdomsparti i Georgia. Hovedfokus var på å gjøre vår søsterorg. gjennom learning by doing til en mer slagkraftig organisasjon med tanke på neste års valg i landet.
Det var meget lite jeg visste om georgiske politikk før reisen. Mitt inntrykk av president Mikheil Saakashvili var stort sett bra, men det var før jeg snakket med innbyggerne i Georgia og særlig våre subjektive venner i New Right. Dvs før jeg reiste snakket jeg sammen med en venn i AUF som også har prosjekt med sitt søsterparti i Georgia, hvor Saakashvili ble fremstilt på samme måte som autoritær og tyrannisk. Human Rights Watch og Amnesty skal visstnok også ha rapporter som ikke er altfor gode for det sittende regime. Og den sittende presidenten er meget opptatt av å ha et godt omdømme i utlandet, og det gir selvsagt muligheter for å utøve press.
New Right står for en Reagan politikk basert på Small government, low taxes, rule of law, protection of private property, individual liberty and personal responsibillity. Slikt sett var det en sann glede å arbeide med dem, og forhåpentligvis vil de ha stor fremgang ved neste valg.
Ellers merker man fort at Georgia er et land i rivende utvikling. Det er mange gamle slitte bygg, men det er også stadig flere nyrenoverte og fargesprakende bygninger. Georgia er også et svært kristent ortodoks land, med vakre kirker, men landet slo meg ikke som veldig patriarkalsk, selv om man naturlig nok ikke kan få et større innblikk i slike spm over så kort tid. Likevel, 90 % av de mange som møtte på seminarene var jenter.
Georgia er et vakkert og meget stolt land. Det er f. eks umulig å tilby penger til hotellverter som gir ekstra service, de takker bare nei, noe som er ekstra spesielt med tanke på hvor fattige mange av disse menneskene er. Men det er stolthet og verdighet, man kunne ha mye å lære av i Norge.
Ellers kan jeg melde om følgende fra Georgia.
- De er svært stolt av maten sin, det betyr at DU også bør spise den, uavhengig av om du tåler den eller ikke.
- Ikke jogg alene på morgenen i Batomi ved Svartehavet. Det er MANGE (30-40) lausbikkjer som ikke går av veien for å knurre. Ja, jeg var jævlig redd. Ikke kjekt.
- De er glad i vodka. Og i å skåle
- Veieffektiviteten i Georgia er stor, selv om det bare er to felter, så greier man å presse 3-4 biler ved siden av hverandre, gjerne i 100 km/t.
- Overgangsfelt er kun for estetikken sin del. Selv om det er fotgjengere som bruker dem, betyr det IKKE at bilene stopper.
Og ja et meget godt og empirisk begrunnet råd. BRUK SOLKREM du blir brent hvis ikke :)
Godt solbrent og nok en erfaring rikere vendte Kapitalismus tilbake fra Georgia fredag. Anledningen var et samarbeidsprosjekt vi i Unge Høyre hadde med New Right sitt ungdomsparti i Georgia. Hovedfokus var på å gjøre vår søsterorg. gjennom learning by doing til en mer slagkraftig organisasjon med tanke på neste års valg i landet.
Det var meget lite jeg visste om georgiske politikk før reisen. Mitt inntrykk av president Mikheil Saakashvili var stort sett bra, men det var før jeg snakket med innbyggerne i Georgia og særlig våre subjektive venner i New Right. Dvs før jeg reiste snakket jeg sammen med en venn i AUF som også har prosjekt med sitt søsterparti i Georgia, hvor Saakashvili ble fremstilt på samme måte som autoritær og tyrannisk. Human Rights Watch og Amnesty skal visstnok også ha rapporter som ikke er altfor gode for det sittende regime. Og den sittende presidenten er meget opptatt av å ha et godt omdømme i utlandet, og det gir selvsagt muligheter for å utøve press.
New Right står for en Reagan politikk basert på Small government, low taxes, rule of law, protection of private property, individual liberty and personal responsibillity. Slikt sett var det en sann glede å arbeide med dem, og forhåpentligvis vil de ha stor fremgang ved neste valg.
Ellers merker man fort at Georgia er et land i rivende utvikling. Det er mange gamle slitte bygg, men det er også stadig flere nyrenoverte og fargesprakende bygninger. Georgia er også et svært kristent ortodoks land, med vakre kirker, men landet slo meg ikke som veldig patriarkalsk, selv om man naturlig nok ikke kan få et større innblikk i slike spm over så kort tid. Likevel, 90 % av de mange som møtte på seminarene var jenter.
Georgia er et vakkert og meget stolt land. Det er f. eks umulig å tilby penger til hotellverter som gir ekstra service, de takker bare nei, noe som er ekstra spesielt med tanke på hvor fattige mange av disse menneskene er. Men det er stolthet og verdighet, man kunne ha mye å lære av i Norge.
Ellers kan jeg melde om følgende fra Georgia.
- De er svært stolt av maten sin, det betyr at DU også bør spise den, uavhengig av om du tåler den eller ikke.
- Ikke jogg alene på morgenen i Batomi ved Svartehavet. Det er MANGE (30-40) lausbikkjer som ikke går av veien for å knurre. Ja, jeg var jævlig redd. Ikke kjekt.
- De er glad i vodka. Og i å skåle
- Veieffektiviteten i Georgia er stor, selv om det bare er to felter, så greier man å presse 3-4 biler ved siden av hverandre, gjerne i 100 km/t.
- Overgangsfelt er kun for estetikken sin del. Selv om det er fotgjengere som bruker dem, betyr det IKKE at bilene stopper.
Og ja et meget godt og empirisk begrunnet råd. BRUK SOLKREM du blir brent hvis ikke :)
Sunday, July 08, 2007
Kapitalismus i Georgia
Har naa vaert i Tblisi, Georgia siden fredag. Er her med Unge Hoyre i et samarbeidsprosjekt med vaar sosterorg. New Rights. Skal ta en lengre oppdatering etter hvert fra Georgia, hvor det skjer mye spennende, men akkurat naa skal vi straks paa en lengre kjoretur til svartehavet, paa ikke alfor gode veier.
Inntil videre registrerer jeg at i Georgia:
- er de opptatt av fotball som alle andre plasser i verden
- er de veldig gjestfrie
- er de utrolig stolt av maten
- hvilket gjor det ekstra synd at jeg er saer i kosten
- er det veldig varmt 35 grader ca
- hvilket gjor det vanskelig aa sove om natten
- har de utrolig vakre kirkebygg
- og er veldig religiose
- som gjor at jeg maa passe min ateisme og antireligiositet
- Men det gaar greit
Skal blogge mer om politiske forhold etterhvert.
By the way, Torres klar for Liverpool. Fantastisk deilig. Ser utrolig frem til sesongstart!
Hilsen Kapitalismus i Georgia.
Inntil videre registrerer jeg at i Georgia:
- er de opptatt av fotball som alle andre plasser i verden
- er de veldig gjestfrie
- er de utrolig stolt av maten
- hvilket gjor det ekstra synd at jeg er saer i kosten
- er det veldig varmt 35 grader ca
- hvilket gjor det vanskelig aa sove om natten
- har de utrolig vakre kirkebygg
- og er veldig religiose
- som gjor at jeg maa passe min ateisme og antireligiositet
- Men det gaar greit
Skal blogge mer om politiske forhold etterhvert.
By the way, Torres klar for Liverpool. Fantastisk deilig. Ser utrolig frem til sesongstart!
Hilsen Kapitalismus i Georgia.
Tuesday, July 03, 2007
Tilbake fra London
- Og Oslo
Er nå tilbake fra tre meget produktive uker i London og fem utrolig spennende dager på Sundvolden, i anledning Unge Høyres elitekurs.
Jeg dro fra London dagen før de siste dagers terroranslag begynte, og vil på det sterkeste få uttrykke min sympati med londonboerne. Jeg håper virkelig britene evner å holde hodet kaldt, og bevarer grunnleggende rettstatsprinsipper, alternativet er å la terroristene vinne.
Det er også å håpe at det muslimske miljøet i Storbritannia unngår å bli stigmatisert, men det påligger også dette miljøet å være ekstremt samarbeidsvillig, slik at denne formen for bestialsk massemord, eller terror om du vil, kan møtes med effektive midler.
Spennende dager på Sundvolden, utenfor Oslo har også stått på menyen. Tradisjonen tro har Unge Høyre arrangert elitekurs, et fantastisk utfordrende opplegg, deriblant mange oppgaver, lite søvn, spennende foredrag og avsluttende eksamen. I år var blant annet Janne Haaland Matlary, Frank Aarebrot, Bent Sofus Tranøy, Harald Magnus Andreassen og Lars Erik Grønntun tilstede for å bidra.
Ekstra kjekt var det naturligvis å vinne.
Jeg drar til Georgia på torsdag, 5 juli, men vil prøve å oppdatere daglig fremover også i Georgia.
Forsatt god sommer til alle!
Er nå tilbake fra tre meget produktive uker i London og fem utrolig spennende dager på Sundvolden, i anledning Unge Høyres elitekurs.
Jeg dro fra London dagen før de siste dagers terroranslag begynte, og vil på det sterkeste få uttrykke min sympati med londonboerne. Jeg håper virkelig britene evner å holde hodet kaldt, og bevarer grunnleggende rettstatsprinsipper, alternativet er å la terroristene vinne.
Det er også å håpe at det muslimske miljøet i Storbritannia unngår å bli stigmatisert, men det påligger også dette miljøet å være ekstremt samarbeidsvillig, slik at denne formen for bestialsk massemord, eller terror om du vil, kan møtes med effektive midler.
Spennende dager på Sundvolden, utenfor Oslo har også stått på menyen. Tradisjonen tro har Unge Høyre arrangert elitekurs, et fantastisk utfordrende opplegg, deriblant mange oppgaver, lite søvn, spennende foredrag og avsluttende eksamen. I år var blant annet Janne Haaland Matlary, Frank Aarebrot, Bent Sofus Tranøy, Harald Magnus Andreassen og Lars Erik Grønntun tilstede for å bidra.
Ekstra kjekt var det naturligvis å vinne.
Jeg drar til Georgia på torsdag, 5 juli, men vil prøve å oppdatere daglig fremover også i Georgia.
Forsatt god sommer til alle!
Wednesday, June 13, 2007
Noen merknader i en hektisk hverdag
Når man er veldig opptatt med å samle tankene rundt britisk utenrikspolitikk fra 1970-1975 så blir det verre med egenproduserte kommentarer på denne blogg. Men, i en hektisk hverdag så går det alltid an å plagiere fra andre, altså nesten det samme som å skrive hovedfag/master :)
Så her er tre tips fra Kapitalismus:
- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...
- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...
- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"
Join du også :)
Kapitalismus, London
Så her er tre tips fra Kapitalismus:
- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...
- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...
- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"
Join du også :)
Kapitalismus, London
Monday, June 11, 2007
Kapitalismus i London
Den neste måneden vil det være få oppdateringer på Kapitalismus. Er nå i London for å jobbe med masteroppgave, og skal også på diverse arrangement til litt ut i Juli. Jeg er forsåvidt på internett daglig, men prøver i det lengste å samle tankene rundt akademisk arbeid.
Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.
Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!
Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.
Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!
Saturday, June 09, 2007
Sosialistisk prinsippløshet
Regjeringen har etter sterkt press fra SV vedtatt å droppe planene om 21-års aldersgrense og tilknytningskrav for inngåelse av henteekteskap i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Lederen av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø har konstatert på ulike debattprogram at SV har vunnet en viktig seier, og argumentert for klokskapen i vedtaket.
Selve utlendingsdebatten skal jeg la ligge her. For ”the record” kan jeg si at jeg er mot aldersgrense og tilknytningskrav. Mitt anliggende er å påpeke det prinsippløse i Bergstøs og SVs argumentasjon.
For noen måneder siden gikk det en stor debatt innad i SV omkring kriminalisering av sexkjøp. Bergstø og SU var de hardeste forkjemperne for kriminalisering. Argumentene var at ”prostitusjon er strukturert vold mot kvinner” og at ”ingen gjør dette frivillig”. Samtidig rotet man sammen debatten om prostitusjon med debatten om menneskehandel. Sistnevnte er det faktisk meget streng straff for å utøve. Det var heller ikke snakk om å tillate mennesker å bestemme over egen kropp, eller sette inn målrettede tiltak for å få de mennesker som er tvunget inn i prostitusjonsyrket bort.
Det er derfor påfallende å se hvordan de samme argumentene som ble brukt FOR å kriminalisere kjøp av sex, blir brukt diametralt MOTSATT i debatten om tvangsekteskap. Kjersti Bergstø kunne på Tabloid tirsdag fortelle at ”det er ulovlig med tvangsekteskap” og at løsningen ikke var å forby alle ekteskap under 21 år, ”men å sette inn målrette tiltak mot tvangsekteskap i samarbeid med innvandrerorganisasjonene”. Den samme Bergstø brukte som argument for sitt syn at ”innvandrerorganisasjonene var mot forslaget”. At interesse- organisasjonene for de prostituerte var sterkt imot forslaget om kriminalisering, påvirket Bergstø ikke i nevneverdig grad.
Tvangsekteskap og kriminalisering av sexkjøp er faktisk svært sammenlignbare, og i så måte er det lenge siden jeg har sett den type prinsippløshet som Bergstø til fulle har demonstrert de siste dagene. Mitt utgangspunkt er at folks valg må anses som frivillig inntil det motsatte er bevist, enten dette gjelder å velge seg en karriere innen sexindustrien eller å velge seg en ektemann basert på nært samarbeid med sine foreldre. Jeg vet ikke om det er flest tilfeller av tvang innen såkalte henteekteskap eller innen prostitusjon.
Vi vet at det foregår tvang ved begge tilfeller. Det skulle ikke forundre meg om det er mer tvang innen henteekteskap, uten at det ser ut til å plage SU-leder Kirsti Bergstø.
Publisert på Minerva
Wednesday, June 06, 2007
The Men of Normandy
"The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge -- and pray God we have not lost it -- that there is a profound moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt"
Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.
For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.
Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.
Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.
Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.
Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.
En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.
Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.
Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy.
"You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".
Også publisert på Minerva
Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.
For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.
Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.
Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.
Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.
En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.
Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.
Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy.
"You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".Også publisert på Minerva
Tuesday, June 05, 2007
Noen som husker denne...
En kanonparodi...
I posten over kan du se den uredigerte versjonen. Den uten "feildubbing" (jf Mathias Reither).
Sunday, June 03, 2007
Demonstrerer mot G8
- fordi de møtes!
Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:
Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.
Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:
"G8 opptrer som en selvutnevnt verdensregjering. Til tross for at gruppen ikke har noe politisk mandat, tar den likevel avgjørelser av betydning for hele menneskeheten. I en verden med krig, sult, sosiale ulikheter, miljøødeleggelser og barrierer mot innvandrere og flyktninger, er G8 en del av problemet, snarere enn en del av løsningen"
Budskapet er signert:
Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.
Når G8 er ingen ting annet enn en samling regjeringer så møtes for å samtale om verdens utfordringer - alternativet hadde vært at de ikke møtes. Det er fremdeles slik at det er internasjonale organisasjoner FN, WTO etc som fatter bindende avgjørelser i folkerettslig forstand.
I så måte har jo "bevegelsen" funnet en særdeles lite konstruktiv sak å demonstrere mot.
Friday, June 01, 2007
Pirate of the Caribbean
Venstresidens store gullgutt, Hugo Chavez, markerer på nytt diktatoriske tendenser. Mandag var det slutt for Venezuelas mest populære TV-kanal, RCTV. Det var også landets siste landsdekkende Chávez-kritiske kanal. Særlig overraskende kom dette vedtaket ikke, da Chavez hele sin presidentperiode har samlet makt rundt sin person. Det kan virke som Torbjørn Røe Isaksen har fått akkurat så rett som det var grunn til å tro, da han for et år siden stilte spørsmålet om venstresiden var i ferd med å støtte nok en diktator.
Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.
Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.
Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.
Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).
Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.
Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:
”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”
Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.
Også Publisert på Minerva
Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.
Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.
Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.
Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).
Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.
Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:
”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”
Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.
Også Publisert på Minerva
Sunday, May 27, 2007
Thursday, May 24, 2007
En enorm skuffelse
Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Monday, May 21, 2007
Jeg så Madeleine i livet, hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart og Jimmy Hoffa
- Når man ser det man vil se...
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Thursday, May 10, 2007
Monday, May 07, 2007
Kapitalismus Gratulerer Sarkozy.
- Men er han en Thatcheritt?
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
Wednesday, May 02, 2007
Liverpool til Champions League finale nok engang!
Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Subscribe to:
Posts (Atom)