Friday, January 09, 2009

Selvfølgelig må vi snakke med Hamas!

Også blogget på Minerva


Et av de tydeligste trekkene ved internasjonale konflikter, er partenes insistering på hva den andre parten MÅ foreta seg, fremfor å fokusere på hva en selv kan gjøre. Ekstra tydelig er denne dimensjonen i konflikten mellom Israel og Palestina.

Israels militære aksjoner har utvilsomt høstet stor kritikk, uten at dette ser ut til å bry landet i særlig grad. Det mest grunnleggende spørsmålet som burde stilles er hva staten Israel ønsker å oppnå gjennom sine aksjoner, og påfølgende hvorvidt disse handlingene bidrar til å fremme disse målsetningene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at invasjonen skjer like før et israelsk valg, hvor kortsiktig politisk spill er viktigere enn langsiktige Israelske interesser, som etter min mening er å få til en varig fredsavtale med sine naboer, hvis er det eneste som kan sikre staten Israel på lengre sikt. Dette er spørsmål jeg synes er betydelig mer interessante enn å fordele skyld.

Gitt at målsetningen for staten Israel virkelig er fred og langsiktig sikkerhet, så burde Israel fremfor å satse på ensidige militære aksjoner, innlede seriøse fredsforhandlinger med Hamas, hvor de stadfester viljen til å trekke seg tilbake fra okkupert område (greenline zone fra før 1967). Jeg tror ikke jeg har noen illusjoner om Hamas og deler av dødskulten som omfavner denne organisasjonen.

Men er det noen som for alvor tror at en løsning i denne konflikten kommer uten å involvere Hamas? Jeg tror det ikke, og jeg har sett undersøkelser som viser at nærmere halvparten av velgerne i Israel også er villig til å snakke med Hamas.

Flere av dem som ynder å kalle seg venner av Israel mener at charteret til Hamas, som klart uttrykker ønske om å utslette staten Israel, umuliggjør forhandlinger. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning – la meg begrunne hvorfor.

Kåre Willoch har selvfølgelig helt rett når han sier at man må snakke med sine fiender, og får jeg tillegge – det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå. Men hvis man gjennom konkrete samtaler kan oppnå resultater som gjør at man ikke trenger å skyte folk, så burde man selvfølgelige i hvert fall FORSØKE det, selv om man ikke er garantert suksess. Videre burde man aktivt forsøke å forandre holdningen til Hamas, slik at man bidrar til at charteret til Hamas forandres, slik tilfelle var med PLO for noen år siden.

Man bør heller ikke overdrive demoniseringen av Hamas, som har dype røtter i det palestinske samfunn, noe det palestinske valget i 2005 demonstrerte. Det medførte en åpning for å påvirke Hamas til å forandre sitt charter. Nettopp derfor var det trist å se at så mange land valgte å boikotte organisasjonen, fremfor å anerkjenne dem, noe som ville ha understreket det ansvaret Hamas hadde som representanter for sitt folk i det internasjonale samfunn. Jeg tror en slik tilnærming ville bidratt mer til en løsning, både i forhold til å forandre Hamas sitt charter og konkrete fredsforhandlinger.

Når man kan forhandle med Nord-Korea, når man under den kalde krigen var villig til å forhandle med kommunistene i Sovjetunionen, som i sine offisielle deklarasjoner hadde formulering om globalt herredømme og utslettelse av kapitalismen, så burde man selvfølgelig også være villig til å sette seg ned med Hamas. Om ikke annet så ville Israel demonstrert for resten av verden at man var villig til å forsøke med andre løsninger enn militære. Aksjonsformen de nå har valgt, samtidig som de nekter journalister inngang, gjør at det er flere som med rette stiller spørsmålstegn ved Israels motiver.

Ekstra tragisk er denne krigen ettersom de fleste er enig om at en forhandlet fred må ta utgangspunkt i grensene fra 1967, full tilbaketrekking av Israel fra okkupert område, en avklaring om Jerusalems status, i bytte mot internasjonale garantier om sikkerhet og fred med sine naboland. Dette synes åpenbart som løsning før eller siden. Det langsiktige alternativet for Israel burde, som Kåre Willoch har påpekt, være enda mer skremmende. Vesten og USAs dominans vil være mindre i fremtiden, demografien i Midtøsten vil tale radikalt imot Israel, etter hvert vil Hamas og Hizbollah få mer avanserte våpen.

Dersom ikke Israel har greid å få til varige fredsavtaler, så kan vi fortere enn vi aner, være i en situasjon hvor Israels sikkerhet virkelig er truet. Nettopp derfor burde Israel være mer interessert i en politisk løsning, fremfor en uoppnåelig militær løsning.


NB! Det er betydelig lettere å få sympati for Israelvennene i Norge etter å ha sett pøblene gå amok i Oslo igår. Og ikke minst sympati for politiet som skal møte pøblene til gatekamper, imponerende å se hvor tilbakeholden de har vært. Hvis dette utøves av folk som ikke har lovlig opphold i Norge, så bør det seriøst vurderes å sende de rett ut av landet!

5 comments:

Lisabeth said...

Bra post. Jeg kan ikke så mye om situasjonen der borte, men leste en interessant artikkel nylig at stadig flere tror konflikten til slutt må ende opp i en ettstatsløsning, ettersom de palestinske områdene egentlig er for små til å kunne fungere som land (og mer og mer sånn ettersom befolkningen øker). Og tanken om at land skal etableres på etnisk grunnlag begynner også etterhvert å bli noe foreldet i manges øyne. Hvis Israel ønsker å være en jødisk stat med klart flertall av jøder i befolkningen bør de antagelig skynde seg å få i stand et tostatsløsning.

Einar Bovim said...

"Grensene fra 1967" ble litt upresist, ut fra det andre du skriver ville jeg anta at du mente "grensene fra før seksdagerskrigen" - altså grensene fra 1948.

Einar said...

Ikke helt enig med deg i at enn kan se helt bort fra charteret til Hamas, fordi i det internasjonale samfunn må vi ha noen grunnregler som følges og en av dem er respekten for tidligere inngåtte avtaler.
Dette kravet har vært stilt ovenfor de fleste land og blitt akseptert/etterlevd, mens Hamas konsekvent har nektet å akseptere avtaler tidligere ledere for palestinerne har inngått. En løsning der enhver ny statsminister kan anse sitt land løst fra sine internasjonale avtaler/forpliktelser vil skape store problemer.
Denne manglende viljen fra Hamas er etter min mening noe som vanskelig kan ses bort i fra.

Når det gjelder Hamas sin manglende anerkjennelse av Israel så er det ikke mer enn å forvente, men jeg mener det bør kunne forventes av Hamas sin politiske ledelse at de i lukkede fora i det minste oppgir detten synspunktet.

Noe helt annet er at jeg tror palestinerne hadde hatt mye større suksess med en ikke voldelig motstandskamp slik vi så i Sør-Afrika og India. Israelerne ville ikke hatt noe effektivt tilsvar.

Christian Kartnes said...

Eivind: Sør-Afrika er vel sånn sett et eksempel på det motsatte? Wikipedia har følgende å si om ANC:

"... the ANC was often criticised by western governments who shared the South African government's characterization of the group as a terrorist organization. Several high-profile anti-Apartheid activists such as Archbishop Desmond Tutu criticized the ANC for its willingness to resort to violence, arguing that tactics of non-violent resistance, such as civil disobedience were more productive.

...

A Pentagon report of the late 1980s described the ANC as "a major terrorist organization"."

Dessuten, avskaffingen av apartheid hadde mye, mye større internasjonal støtte enn å noen gitt løsning på problemene i midtøsten.

Hva India angår: I det øyeblikket Hamas utgjør mange hundre millioner fler enn sine mostandere, og motstanderne har et parlament hjemme som bryr seg om menneskerettighetene, da blir situasjonen sammenlignbar. Men det har de ikke.

Nå er jeg ingen Hamasfan, og jeg vil nok gå lengre i å støtte Israel enn folk flest, men dersom man først skal se for seg hva som hadde tjent Hamas, så tviler jeg på at de hadde kommet noen vei med en passifistisk tilnærming.

Kapitalismus said...

Joda grensene fra før 1967, som jeg understreket tidligere i teksten er riktig.

Hamas, dvs personer i Hamas har ved tidligere anledninger uttrykket vilje til anerkjennelse av Israel, noe også samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas bygget på. Ved å la charteret til Hamas bli en unnskyldning for å ikke forhandle så kommer man ikke videre, det er mitt poeng.