Hva skal vi med arbeidsmiljøloven?

Retten til arbeid har alltid vært en dominerende kampsak for venstresiden i norsk politikk.

Retten til å arbeide så mye man selv vil (med mindre LO godkjenner det) er derimot ikke en kampsak. Ei heller retten til selv å bestemme lengden på arbeidsforholdet (med mindre LO godkjenner det). Angivelig vil et system som tillater de av oss som ønsker å arbeide mer enn hva LO synes er bra, og som attpåtil trives helt utmerket med midlertidige ansettelse, føre til et ”brutalisert arbeidsliv” hvor arbeidstagernes rettigheter svekkes. Men sannheten er vel heller motsatt.

Kontraktsfrihet
Enhver person som er misfornøyd med arbeidsforholdet eller føler seg utsatt for et brutalt arbeidsliv, står selvfølgelig fritt til å finne seg annet arbeid, hvilket er den viktigste retten en arbeidstager har, og som etter min mening gjør store deler av arbeidsmiljøloven overflødig. Hvordan arbeidstager og arbeidsgiver innretter arbeidsforholdet burde selvfølgelig fullt ut overlates til partene. Det som særlig kompliserer bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er forholdet mellom arbeid og fritid. Når er egentlig en kunstner på jobb? Hva med en artist? Hva med dem som arbeider med ideer og politikk?

I forkant av Stortingsvalget i 2005 var jeg på en debatt om arbeidsmiljøloven hvor blant annet Torstein Dahle (RV) og Ranveig Frøiland (AP) deltok. Av morbid nysgjerrighet spurte jeg de to om hvor mange i RV og AP som fulgte normalarbeidsdagen, og som arbeidet innenfor rammen av arbeidsmiljøloven. Ikke overraskende svarte de at det ikke var mange, men det var visstnok ”annerledes”.

Fleksibilitet
En annen ting som uroet Frøiland og Dahle var bruken av midlertidige ansettelser, da det er bedre og tryggere med fast jobb. Det er sikkert riktig for mange. Problemet er at alternativet for de fleste ikke er fast jobb, men ingen jobb. Det er det praktiske argumentet for å tillate midlertidige ansettelser. Det mer prinsipielle spørsmålet er arbeidsgivers og arbeidstagers rett til selv å inngå avtaler som ikke LO og norsk venstreside nødvendigvis liker. Et praktisk eksempel i disse dager er arbeidsforholdet til de som arbeider i utelivsbransjen, hvis næring ikke bare synes det er hyggelig med fint vær, men langt på vei avhengig. Det betyr også at de er avhengig av fleksibel arbeidskraft. Er det sol og fint vær behøves det flere servitører enn hvis det er grått og trist. Dette er egentlig ikke et problem da det finnes mange personer som er villig til å arbeide som ringevikarer, det vil se stille opp på kort varsel ved behov. Problemet er at dette liker LO svært dårlig, noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter har påpekt.

Løsningen, dersom man mener at det skal være mulig å drive lønnsom bedrift, er selvfølgelig å overse LO, og la de arbeidstagere som ikke har noen kvaler ved å stille opp på kort varsel tillates å gjøre dette. På den måten vil både arbeidsgiver, arbeidstager og ikke minst vi som nyter en kald pils i sommervarmen være særs fornøyd. At LO og norsk venstreside er mindre fornøyd er av mindre betydning.

Begrensninger?
Det er godt mulig at det bør være noen begrensninger på hva som tillates å inngå av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men det vil i så tilfelle være langt mindre omfattende enn dagens arbeidsmiljølov. Et outrert eksempel er at man ikke bør tillates å selge seg selv som slave. Andre begrensninger er at man ikke bør tillates å inngå avtaler som medfører store risiko for tredjepart. Det er mulig man også burde ha en generell beskyttelse mot ”åpenbart urimelige avtaler”, uten at plassen tillater meg å gå i detalj på hva det måtte være. Poenget er at alle slike begrensninger er eller kan dekkes innenfor eksisterende lovverk, eksempelvis kontraktsfrihet.

Dette landet har altfor mange reguleringer og omfattende lovverk. Arbeidsmiljøloven er et av disse. Så hvorfor ikke fjerne den?

Også blogget på Minerva.