For ganske nøyaktig et år siden befant jeg meg på The national Mall, i Washington D.C. for å overvære den historiske innsettelsen av President Barack Obama. (Her kan du se en videorapport) Uten tvil var det en svært inspirende opplevelse. Det enorme folkehavet som inntog The Mall denne tirsdagen overgikk alt hva jeg tidligere hadde opplevd, og til tross for den fysiske påkjenningen det var å stå i ro i 8 timer i minus 6 grader, så var det følelsen av historie som preget sinnet denne dagen. Og ja - noen tårer måtte tørkes vekk under seansen.
I dag er det nøyaktig et år siden, og mye har skjedd siden den gang. I natt fulgte jeg opptellingen av Senatorvalget i Massachussetts (også kjent som Taxachussetts) mellom Martha Coakly (D) og Scott Brown (R), hvor sistnevnte vant, hva som for en tid tilbake syntes noe nær en umulighet. Dette er alvorlig av flere grunner. Husk Massachussetts er det "liberale" USA og demokratenes høyborg, og kampen sto om hvem som skulle etterfølge yngstebror Kennedy (Ted) som delstatens Senator i Kongressen. Når Obama overtok for et år siden snakket mange om et varig stemningsskifte i USA fra republikansk dominans til ny demokratisk æra. Det har vi fått mange signaler på, særlig guvernørvalgene i New Jersey og Virginia, er en sannhet med modifikasjoner. Det er veldig interessant at Obama selv engasjerte seg i kampen for Coakly uten at det gjorde utslag.
Ellers anbefales Jan Arild Snoens kommentar på Minerva.
Faktum er at Obama som person er betydelig mer populær enn hva hans politikk er - noe som ganske nøyaktig oppsummerer min holdning til han også.
Hans største utfordring er å manøvrere inn mot sentrum og gjøre alvor av sine lovnader om samarbeid på tvers av partigrensene. USAs største utfordring er å få på plass tiltak mot budsjettunderskuddet, hvilket etter min mening innebærer reelle kutt i offentlig utgifter.
2 comments:
"Hans største utfordring er å manøvrere inn mot sentrum og gjøre alvor av sine lovnader om samarbeid på tvers av partigrensene."
Det er jaggu enklere sagt enn gjordt. Jeg har ingen tro på at det går an, partiene i kongressen, og dermed kongressen i seg selv er noen krangleglade tullinger. Demokratene ville kjøre kompromissløst (tok du den? :-P )over republikanerne med superflertallet sitt, mens republikanerne på sin side var så svake etter 08-valget at de var bare ute etter å lage helvete for Obama frem til mellomvalget i 2010.
Husker du at tilliten til Bush var lav like før han gikk av? Vel, tilliten til kongressen var enda verre!
Jeg var for ung til å huske noe av det, men jeg innbiller meg at forholdene var bedre i/til kongressen da Clinton var president?
Forholdene var preget av både elsk/hat forhold. Men etter at Demokratene gikk på en smell under Kongressvalget i 1994, der Newt Gingrich-revolution kom til syne, så ble Clinton presset over mot sentrum og tiltross for Lewinsky-skandalen, så evnet Gingrich og Clinton å finne et godt samarbeid. Det synes som om man kan finne en del likheter med Obamas situasjon nå og den Clinton opplevde i 1994. Dette kan bli enda tydeligere ved høstens valg.
Post a Comment