Kappitalismus stiller alltid velvillig opp. Også når tema er nynorsk :) Enjoy...
Friday, April 27, 2007
Wednesday, April 25, 2007
Remember 2005!
Hør på den fantastiske atmosfæren! Dette er fra Anfield, semifinalen mellom Liverpool-Chelsea.
Ser frem til dejavu i år!
Friday, April 20, 2007
Mer om personvern
Jeg har den siste tiden brukt mye tid på å reflektere rundt tema personvern. Slike mentale prosesser får for mitt vedkommende sitt uttrykk i blogging. I mitt forrige innlegg på Minerva uttrykte jeg en generell støtte til overvåkning av offentlige rom, mens jeg samtidig trakk grensen ved privatsfære. Men den private sfære er ikke absolutt unntatt statlige inngrep. Alle samfunn også institusjonaliserte rettsstater legitimerer innblanding i privatsfære under de rette forutsetninger. Spørsmålet er hvilke forutsetninger.
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
Tuesday, April 17, 2007
Er personvernet truet?
Civita inviterte i slutten av februar til frokostmøte om personvern. Hvordan skal åpne, liberale samfunn balansere trygghet opp mot personvern? Det finnes verken et enkelt, eller et endelig svar på hvordan man effektivt skal bekjempe kriminalitet, samtidig som personvernet sikres.
Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva
Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva
Thursday, April 12, 2007
Every Breath Bernanke Takes
Den ble etterlyst.
Her er den.
Nerdede økonomihumor par excellence!
Takk til Vidar Nøstvold!
Blåblogg blogger igjen!
Bergens skarpeste penn, Blåblogg, blogger endelig igjen! La oss håpe det ikke går fullt så mange måneder til neste innlegg :)
Monday, April 09, 2007
Utlendingene gjør norsk fotball bedre!
Norsk fotball, uten tvil den største kulturbegivenheten her i landet, serieåpner idag. Før start er Eliteserien mer profesjonell, med bedre spillere, mer penger – og flere utlendinger.
Før sesongen er det særlig spørsmålet om antall utlendinger som har blitt diskutert. Stadige flere mener det er blitt så mange utlendinger i norsk fotball at de ødelegger for norske talenters muligheter. Og løsningen i følge de samme personene er å sette tak på antall utlendinger pr. lag. Tradisjonen tro er det alltid noen som tror at en kan beskytte seg til fremgang! Et tak på antall utlendinger vil ikke bedre kvaliteten på norske talenter ei heller kvaliteten på tippeligaen som sådan, snarere tvert imot. Proteksjonisme er en uting og norsk fotball er intet unntak.
Dersom det er et ønske å få flere gode norske fotballspillere (og det burde det jo være) er det kun en ting som vil hjelpe, nemlig hardere satsning på utvikling av talentfulle fotballspillere. Dette innebærer hardere trening og mer konkurranse fra tidligere alder. Med andre ord trenger vi litt mindre sosialdemokrati og litt mer vinnerkultur i norsk fotball, i tillegg til bedre infrastruktur, organisering og ikke minst legge til rette for at fotballspillere bedre kan kombinere fotball og utdanning.
Det er slett ikke noe naturgitt som sier at Norge ikke skal kunne utvikle fotballspillere i verdenstoppen, slik som f. eks Sverige og Danmark har maktet. Og uten tvil har norske fotballklubber hovedansvaret for dette, men løsningen ligger ikke i å begrense antall utlendinger. Faktisk vil flere gode utlendinger i norsk fotball bidra til å heve nivået, slik at de fotballtalenter som er gode nok vil bli matchet på et høyere nivå, hvilket igjen er en forutsetning for at norske fotballspillere og landslaget skal bli bedre.
Hva gjelder årets fotballsesong så skal undertegnede avstå fra å spå (det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden), min lange erfaring som fotballentusiast har lært meg at har du peiling på fotball så vinner du aldri i tipping. Like fullt våger jeg spådommen at årets fotballsesong både blir innholdsrik og spennende, mye pågrunn av de mange dyktige utlendingene som preger norsk fotball!
Også blogget for Minerva.
Før sesongen er det særlig spørsmålet om antall utlendinger som har blitt diskutert. Stadige flere mener det er blitt så mange utlendinger i norsk fotball at de ødelegger for norske talenters muligheter. Og løsningen i følge de samme personene er å sette tak på antall utlendinger pr. lag. Tradisjonen tro er det alltid noen som tror at en kan beskytte seg til fremgang! Et tak på antall utlendinger vil ikke bedre kvaliteten på norske talenter ei heller kvaliteten på tippeligaen som sådan, snarere tvert imot. Proteksjonisme er en uting og norsk fotball er intet unntak.
Dersom det er et ønske å få flere gode norske fotballspillere (og det burde det jo være) er det kun en ting som vil hjelpe, nemlig hardere satsning på utvikling av talentfulle fotballspillere. Dette innebærer hardere trening og mer konkurranse fra tidligere alder. Med andre ord trenger vi litt mindre sosialdemokrati og litt mer vinnerkultur i norsk fotball, i tillegg til bedre infrastruktur, organisering og ikke minst legge til rette for at fotballspillere bedre kan kombinere fotball og utdanning.
Det er slett ikke noe naturgitt som sier at Norge ikke skal kunne utvikle fotballspillere i verdenstoppen, slik som f. eks Sverige og Danmark har maktet. Og uten tvil har norske fotballklubber hovedansvaret for dette, men løsningen ligger ikke i å begrense antall utlendinger. Faktisk vil flere gode utlendinger i norsk fotball bidra til å heve nivået, slik at de fotballtalenter som er gode nok vil bli matchet på et høyere nivå, hvilket igjen er en forutsetning for at norske fotballspillere og landslaget skal bli bedre.
Hva gjelder årets fotballsesong så skal undertegnede avstå fra å spå (det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden), min lange erfaring som fotballentusiast har lært meg at har du peiling på fotball så vinner du aldri i tipping. Like fullt våger jeg spådommen at årets fotballsesong både blir innholdsrik og spennende, mye pågrunn av de mange dyktige utlendingene som preger norsk fotball!
Også blogget for Minerva.
Sunday, April 08, 2007
The case for Ateismen!
Kapitalismus er selverklært ateist og i disse påsketider er det en fin anledning til å promotere overbevisningen. Min gode venn Stian Ludvigsen har opprettet blogg, hvor han argumenterer godt for hvorfor ateimse er vitenskapelig basert imotsetning til religiøst troende.
La meg få understreke at jeg har stor respekt for mange troende mennesker, og ønsker dem til lykke med høytidsmarkeringen. Men jeg har store problemer med å respektere islam og kristendom, hvilket bygger på irrasjonalitet og underkastelse. Det å respektere ENHVERS RETT til å tro, er ikke det samme som å respektere TROEN.
Forsatt god påske!
La meg få understreke at jeg har stor respekt for mange troende mennesker, og ønsker dem til lykke med høytidsmarkeringen. Men jeg har store problemer med å respektere islam og kristendom, hvilket bygger på irrasjonalitet og underkastelse. Det å respektere ENHVERS RETT til å tro, er ikke det samme som å respektere TROEN.
Forsatt god påske!
Subscribe to:
Posts (Atom)