Wednesday, September 14, 2011

I flytsonen

For de av oss som sogner til partiet Høyre var valget mandag utvilsomt en stor opplevelse. På forhånd var en oppslutning på midten 20-tallet ventet, men 28 % var utvilsomt høyere enn de største optimistene hadde drømt om, meg selv inkludert. Ikke desto gledeligere når virkeligheten overgikk forventningene. Enda gledeligere at Høyre ikke bare beholdt makten - men utvidet basen landet rundt. 


Mye er sagt og skrevet om valget - det jeg vil legge vekt på - eller rettere sagt er mest imponert over, er hvordan Høyres partiorganisasjon har utviklet seg og ikke minst hvordan valgkampanjen ble gjennomført. Snuoperasjonen startet allerde i valget 2009 - husk, Høyre hadde målinger på 10-11 % så sent som august(!) 2009 - at man tross disse målingene evnet å snu trenden (det er vanskelig - bare spør Kristin Halvorsen) og levere et valgresultat på 17.2 % i 2009 var imer utfordrende enn hva mange synes å tro. Etter valget i 2009 evnet vi å kapitalisere på det gode resultatet og arbeidet som er gjort det siste året med verving, skolering, samt evnen til å finne gode lokale kandidater er rett og slett sterkt. Kommunikasjonsstrategien som har basert seg på å fortelle mest om egne saker og løsninger, fremfor kritikk av regjeringen - kombinert med satsning på direkte velgerkontakt (først og fremst husbesøk og stand, men også gjennom nettet og sosiale medier) har båret frukter.

Det jeg har blitt mest imponert over, er uten tvil valgkampen til Unge Høyre. Ettersom jeg har vært medlem i mange år har jeg sett organisasjonen på nært hold, og jeg har aldri sett dem bedre. Aktivitetsnivået, vervingen og ikke minst den politiske energien UHL tok med seg inn i valgkampen, var, om ikke avgjørende, en vesentlig faktor til hvorfor vi endte så høyt på 20-tallet som vi gjorde.

Momento mori 
Man skal vokte seg vel for selvgodhet - det er selvfølgelig lov til å feire etter at valgnatten kuliminerer i suksess - men utfordringene fremover er mange nok. For det første må oppslutningen materialiseres i konkret politikk. Mitt råd er utvilsomt - mer politikk er ikke ekvivalent med bedre politikk (Less is more). For det andre må arbeidet med å bygge et sterkt borgerlig alternativ til dagens rødgrønne regjering starte umiddelbart. Ikke minst gjelder det å finne frem til en politikk som tar fremtidens utfordringer på alvor og evner å levere troverdige svar på de spørsmål folk flest måtte være opptatt av.

Jeg tror liberal-konservatismen eller borgerlig liberal om du vil - ikke bare har fortiden bak seg, men også fremtiden foran seg :) 

Monday, September 12, 2011

Stemmeretten er ikke viktigst

For legitimiteten til demokratiet er det naturligvis viktig at borgerne benytter seg av stemmeretten, og i Immanuell Kants ånd, bør deltakelse oppfattes som en selvpålagt borgerplikt. Derfor er oppfordringen soleklar - stem på det partiet du er mest enig med - eller minst uenig med.


Men moderne demokrati innebærer mye mer enn valg.

Selv om stemmeretten er en nødvendig betingelse, er det knapt en tilstrekkelig betingelse for demokratiet. Jeg vil påstå at rettsstatsprinsippene, likebehandling, forutsigbarhet - det man i en samlebetegnelse kan kalle sivile rettigheter - er enda viktigere enn de politiske rettighetene. I Norge er heldigvis begge villkårene oppfylt - og det er nettopp vissheten om at hvem som kommer til den politiske makten ikke er avgjørende, om enn betydningsfull (hvorfor ellers skulle vi stemme?) som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Det er i hovedsak ikke politikken, eller politikerne som avgjør hvordan den enkelte kommer til å lykkes i livet, men i stor grad egen innsats og evne. Slik vil det fortsatt være, uavhengig av om H eller Ap styrer i de ulike kommunene rundt om i landet. 

Flertallets rett til å bestemme er naturligvis et kjernepunkt i demokratiet - men i et moderne liberalt demokrati, er rettsstaten og sivile rettigheter like essensielle bestanddeler - dvs mindretallsbeskyttelse for å unngå et brutalt majoritetsstyre. Benjamin Franklin omtalte demokrati som et (potensielt) sted hvor to ulver og et lam stemmer over hva de skal spise til lunsj. Til tross for at Rødts Bjørnar Moxnes* har omtalt Jens Stoltenberg som en nyliberal ulv - er det god grunn til å tro at mindretallsbeskyttelsen i Norge forblir sterkt også etter 12.september. 

GODT VALG!

* Oppdatert 14.september Jeg kom i skade for å tillegge sitatet Magnus Marsdal - det var uriktig og ber om unnskyldning for det.  

Tuesday, September 06, 2011

Ungdom blir lyttet til

Jeg har blogget et innlegg på UiB-magasinet Vox Publica om ungdom og politikk.
Basert på mine erfaringer som aktiv i Unge Høyre.

Les innlegget "- Ungdom blir lyttet til"


Wednesday, August 24, 2011

To the shores of Tripoli

Hadde jeg skrevet dette blogginnlegget for fem år siden hadde narrative og påfølgende politisk holdning vært ganske annerledes. Men det er ikke fem år siden – det er nå.


Min moralske overbevisning over det liberale demokratiets overlegenhet, universalisme, internasjonalisme, troen på alle menneskers likeverd, hvorpå fysisk makt er underlagt moralsk rett, gjorde meg til en overbevist nykonservativ. Min tro på det liberale demokratiets fortreffelighet har knapt avtatt med årene - jeg er fremdeles salig i troen, men erfaringene fra Afghanistan og Irak har, om ikke fundamentalt endret holdningene, dyttet dem et godt stykke i retning av klassisk realisme i utenrikspolitikken. Kall det gjerne kynisme. Min tro på konseptet nasjonsbygging er kraftig redusert, hvorpå et helhetlig utenrikspolitisk kompass for øyeblikket er en mangelvare.

Av de overnevnte grunner stilte jeg meg skeptisk til NATOs engasjement i Libya. Ikke fordi både Libya og verden ikke ville vært bedre tjent med Gadhafi seks fot under jorden, men fordi Gadhafi i liten grad utgjorde noen trussel mot Vesten. Kostnadene i form av menneskeliv og penger, samt mulig politisk ustabilitet var (og er) argumenter som kunne innvendes mot intervensjon. Det var selvfølgelig en risiko for massiv nedslaktning av opprørere i Libya, Gadhafi var meget tydelig på at han skulle utrydde opprørerne. Men var det egentlig et problem for Vesten? Var folkemordet i Rwanda et problem for vesten? Jeg er klar over at dette høres ekstremt kynisk ut – men om man prøver å analysere dette strategisk, tror jeg vesten fint kunne leve med at Gadhafi slaktet sin egen befolkning – vi lever tross alt, om ikke godt, så i hvert fall med Iran, Nord-Korea, Syria og en hel rekke andre land som ikke tilhører kategorien hyggelige regimer.

Dette sagt, jeg støttet NATOs inngripen, om ikke av gammel vane, så i hvert fall fordi operasjonen så ut til å begrense seg til en luftaksjon, samt mindre støtte til opprørerne i form av utstyr, rådgivere og spesialsoldater. For meg var og er det mindre interessant hva FN måtte mene, men det skader selvfølgelig ikke at man fikk en klar uttalelse fra det normalt så servile sikkerhetsrådet. Beskyttelse av sivile var mandatet, men det lå i kortene om enn uuttalt, at regimeskifte også var en del av NATOs målsetning.

Dette regimeskifte ser nå uunngåelig ut til å være på trappene - det er det selvfølgelig god grunn til å glede seg over. Mulighetsvinduet som åpner seg kan medføre en positiv utvikling, ikke bare for Libya, men for hele regionen i det som er kjent som den arabiske våren. Juryen er fremdeles ute hva gjelder hvordan dette kommer til å ende. Jeg tror ikke dette blir et nytt Irak eller enda verre, Afghanistan, men åpenbart er utfordringen nå å bygget et post-Kadhafi i Libya.

Søken etter nytt utenrikspolitisk kompass etter at nykonservatismen ikke holdt hva den lovet, trenger naturligvis ikke å ende i en annen ytterlighet. Min verdiorienteringen er fremdeles fundamentert i internasjonalisme og universalisme – det liberale demokratiet – menneskehetens ypperste konstruksjon hva gjelder sivilisatorisk organisering. Spørsmålet er bare hvordan vi kommer dit for dem som enda ikke er der. Ryggmarksrefleksene er fremdeles nykonservative – har vi en realistisk mulighet til å bli kvitt en diktator – til fordel for noe bedre – slik tilfelle var i Irak – så sier instinktene bomb i vei. Men det fordrer at man er villig til å stille opp med de ressurser som er nødvendig. En del av innvendingene mot Libya (jeg har fremført dem selv) var at man ikke visste konsekvensene og hvorvidt opprørerne var til å stole på, men man valgte fra NATOs side å stille seg på opprørerne sin side, fordi det var å anse som moralsk riktig og fordi man ville unngå et folkemord. I ettertid synes det å ha vært en suksess - så langt. Det interessante er, i hvert fall synes jeg det, at de samme argumenter som ble brukt for å knuse Saddam-regime i Irak, kunne anvendes på Libya og Gadhafi. Forskjellen var naturligvis at Bush jr ikke var inni bildet denne gangen...

Det tilhører sjeldenhetene å besverge seg til en teoretisk retning innenfor politikken, og især ikke utenrikspolitikk. Det vanlig er å dra nytte av flere retninger. Muligens kan en ny realistisk intervensjonisme (idealisme) være en farbar vei, hvor målsetningen om en verden dominert av liberale demokratier forblir den samme, men virkemidlene revurderes. Søken etter et nytt kompass i utenrikspolitikken fortsetter, kan hende jeg ender opp med å være mer nykonservativ enn jeg tror. På den annen side,  det er ikke bare ulemper knyttet til en viss grad av ydmykhet i utenrikspolitikken.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har som vanlig skrevet veldig interessant om tema. Det samme har Jan Arild Snoen. Jeg anbefaler forresten også Bjørn Stærks usedvanlig reflekterte kommentar ”What went wrong” – hvor han beskriver det å nyorientere seg etter Irak-krigen.

Wednesday, August 17, 2011

Skammelig av politiet?

Det er godt mulig at en debatt om politiets operasjoner i forbindelse med 22.juli er å foregripe begivenhetens gang. Man skal videre være forsiktig med å mene for mye om saker man ikke har full informasjon om - likevel er VGs opplysninger om at første politipatrulje, bevæpnet med MP5, var på Utvika kl.17.52 (Breivik ble pågrepet kl.18.27) oppsiktsvekkende. Aslak Nore karakteriserte handlingen som skammelig – det er muligens å ta for hardt i, men det er åpenbart at politiet må begrunne sine valg, utover å henvise til det diffuse ”polititaktiske vurderinger”.

Politiet har i kraft av å være legitim forvalter av statens voldsmonopol, en utvidet myndighet – det innebærer også et utvidet ansvar – med påfølgende risiko. Det betyr naturligvis ikke at man skal oppføre seg dumdristig som politi, men det betyr at man skal forvente vilje til større risiko blant politifolk enn blant vanlige borgere. Det er av disse årsaker vanskelig å forstå at en bevæpnet politistyrke IKKE UMIDDELBART forsøkte å komme seg over til Utøya for å stoppe massakren. Politiet henviser til ”politifaglige vurderinger,” men uten noen nærmere redegjørelse for gangen i disse, fremstår politiets uttalelser som noe nær svada. Det er videre vanskelig å forstå hvorfor ei heller Beredskapstroppen tok raskeste vei til Utøya, men bestemte seg for ytterligere å forlenge responstiden.

Det er godt mulig at politiet har gode forklaringer på sine beslutninger, de trenger i så fall å komme ut til allmennheten med disse. I en artikkel på Dagbladnett presenteres motargumentene – men jeg synes svarene fra politiet er både unnvikende og mangelfulle.

Mitt hovedpoeng er følgende; er man bevæpnet politi i en situasjon hvor en massakre foregår (skyting pågår) skal det en usedvanlig god grunn til for ikke umiddelbart å gripe inn med alle tilgjengelige midler, inkludert risiko for eget liv. Det er eiendommelig å legge merke til campingturistene som uten å nøle kastet seg i båtene for å redde ungdommer, mens bevæpnet politi tok seg bedre tid for å vurdere handlingsalternativene.

Det blir selvsagt en av hovedoppgavene til kommisjonen å vurdere politiets operasjonelle respons – fra instruks, kommandolinjer til individuelle beslutninger, med den hensikt å lære mest mulig fra tragedien. Men før den tid synes jeg vi trenger bedre svar fra politiet enn hva vi har fått så langt.

Wednesday, July 27, 2011

Når ord blir fattige

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om terrorhendelsen som rammet Oslo og Utøya fredag 22.juli. I likhet med de fleste andre har massakren på Utøya rystet meg langt inn i sjelen, og de grufulle vitnesbyrdene fra Utøya, hvor venner og bekjente blir skutt på (sågar drept) vil garantert prege resten av livet mitt. I dag er jeg usikker på nøyaktig hvordan. Det er i det hele tatt mye jeg er usikker på.


Den ufattelig tragedien som har rammet AUF preger ikke bare det politiske Norge, den preger hele nasjonen. Likefullt blir det ekstra spesielt for de av oss som har vært ungdomspolitisk engasjert. For tre måneder siden var nesten 600 UHL-medlemmer samlet på Sundvolden for Landskonferanse, hvor jeg hadde gleden av å skolere engasjert ungdom i effektiv utøvelse av demokrati. Et arrangement som var åpent, uten noen form for sikkerhet. Gjennom hele min tid i Unge Høyre har jeg ikke hatt annet enn dyp respekt for de unge sosialdemokratene, av og til (ikke så rent sjeldent) misunnelse. Særlig gjelder det institusjonen Utøya. Men fremfor alt har jeg fått mange gode venner som er og har vært aktiv i AUF - et vennskap som vil vare livet ut. Og nettopp livet ut er en frase som plutselig har fått en helt ny betydning.

En av dem som ble drept er leder av Hordaland AUF - Tore Eikeland. Jeg kjente ikke Tore veldig godt, men jeg kjente han godt nok til å huske han som en ualminnnelig flink og positiv person. Det er som Statsminister Stoltenberg trakk frem i minnegudstjenesten, blodig urettferdig at Tore nå er borte, offer for et politisk attentat som overgår alt hva jeg er istand til å formulere. Vakre minneord er skrevet av bloggfelleskapet Skrivekollektivet - og for dere som skulle være i tvil om Tores politiske og retoriske talent - sjekk ut denne talen og denne talen. Tore var sammen med andre engasjerte ungdommer samlet i fellesskap for å utøve demokrati og deltakelse i praksis; at de nå er borte er hjerteskjærende. Det er som nevnt vanskelig å formulere noe fornuftig - det er mest tårer og sinne.

Jeg skal avvente mer utfyllende politiske betraktninger om terrorangrepet. Men la meg nevne to umiddelbare tanker.

1) Måten Norge som nasjon har reagert på er overveldende. Fra første stund hadde vi et politi, brann og helsevesen som fungerte som det skulle. Vi hadde mennesker som stilte opp for hverandre - som medmennesker. Fra ungdommer på Utøya som risikerte livene sine for å redde sine kamerater, det samme gjorde fastboende og turister som bevitnet massakren. Nasjonens samling i ettertid har vist frem det beste i oss og det er lov å håpe at det medfører en større varme og raushet i hverdagen. Vi stiller opp for hverandre. Et lite apropos, det er ille å lese om nordmenn med minoritetsbakgrunn som ble trakassert fordi mange trodde dette var et islamistisk inspirert angrep. Mange bør se seg selv i speilet om hvordan vi behandler våre medmennesker, meg selv inkludert.

2) Det er for tidlig å si noe om hvordan dette vil påvirke den politiske debatten. Det er lite trolig (og heldigvis for det) at kritiske bemerkninger rundt innvandring og integrering (samt islam) ikke forblir en sentral del av debatten. Men de verste utslagene, det som grenser mot hatsk retorikk, vil forhåpentligvis dempes. Det er åpenbart ikke FRP eller andre kritikere av det multikulturelle samfunn som har skylden for Behring Breiviks forkvaklede handlinger. Men det synes like åpenbart at retorikk av den type som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde har uttrykt, hvor særlig førstnevntes bruk av Kultur-Quislinger og språk som anklager Arbeiderpartiet for å ville "rive landet i filler" bidrar til en dehumnaisering. Nøyaktig hvilken sammenheng (om noen) som kan trekkes mellom denne type ytringer, og perverte handlinger som Anders Behring Breivik har utført, er jeg ikke sikker på. Men at den debatten kommer er åpenbart. Like sikkert som at debatten om (mislykket) multikulturalisme vil fortsette. Det gjenstår å se hvilket narrativ som får mest gehør.  

Ellers anbefaler jeg Nils August Andresens kommentar om debatten videre, samt Jan Arild Snoen også på Minerva. Tilslutt - debatten om denne tragedien kunne vært avverget, jf PST, ressurser og overvåking, vil også garantert komme i kjølvannet av terrorangrepet. Jeg har tidligere blogget om at prisen vi må betale for et åpent samfunn er denne type risiko. Det er en betraktning jeg holder fast på.

Tuesday, July 19, 2011

Aftenposten, USA og årsaken til gjeldsproblemene

Det er muligens i overkant pirkete, men jeg mistenker at beskrivelsen av gjeldssituasjonen i dagens Aftenposten (19.juli - ikke nett) er noe mer enn en "forglemmelse". Ikke mindre enn fire journalister (Roar Østgårdsgjelten, Frank Lynum, Ulf Peter Hellstrøm og Roland Jørgensen) står oppført som ansvarlig for artikkelen som besvarer (dvs glemmer den viktigste årsaken) gjeldskrisen i USA.

Et av spørsmålene er hvorfor USA har så stor gjeld og svaret er som følger:
"Tre forhold har gitt en oppsvulmende statsgjeld som politikerne ikke klarer å håndtere: Skattelettelser fra George Bush reduserte inntektene, krigene i Irak og Afghanistan kostet enorme summer, og finanskrisen høsten 2008 tvang myndighetene til kostbare støttetiltak for å holde hjulene igang. Amerikanske forbrukere har dessuten opparbeidet seg en høy privat gjeld."

Den viktigste grunnen til den høye gjelden nevner ikke Aftenposten, nemlig det faktum at de generelle utgiftene (eksludert militæret) under George Bush jr økte betraktelig. Ikke minst utgiftene knyttet til respeptbelagte medisiner m.m. Det er selvfølgelig riktig at skattekutt ikke bidrar til å bedre statsfinansene, særlig ikke når man samtidig øker utgiftene. Det er også riktig at kostnadene til krigføring er substansielle, men veksten i andre utgifter er altså betydelig mer og den desidert største årsaken til underskuddet.

Artikkelen i den selverklærte liberal-konservative avisen Aftenposten, står som et godt eksempel på det dominerende narrative i norsk offentlighet; Det er ikke de statlige utgiftene som er for høye - det er skattnivået som er for lavt.  

Saturday, July 16, 2011

Avskaff BSU

Rune Bjerke ønsker å øke fradragsmulighetene (DN 8.juli) for såkalt boligsparingungdom (BSU), som innebærer at unge får fradrag for å spare i BSU-konto (samlet sett 150 000 kroner - 20 000 i året). Arve Kambe i Høyre støtter forslaget og ønsker å øke fradragsmulighetene, maksgrensen og prosentsatsen man får fratrukket på skatten. For egen del er jeg tilhenger av å avskaffe hele ordningen, inkludert rentefradraget. La meg få begrunne hvorfor.

Anne Siri Koksrud, medredaktør i Minerva har blogget fornuftig om hvorfor forslaget er en dårlig ide. For meg er det tre hovedgrunner til at BSU burde avskaffes.

1. Legitimiteten til skattesystemet
En av de store fordelene ved det norske skattesystemet er at det er strømlinjeformet og enkelt å følge. Men helt fritt for særinteresser er ikke vi heller. Ulike fradrag som pendlerfradrag, fagforeningsfradrag, gavefradrag, rentefradrag, nordnorgefradrag - hvorpå forslag som treningsfradrag, helsefradrag, hjemmehjelpfradrag, hushjelpfradrag m.m med jevne mellom foreslås.

Og selvfølgelig også BSU.

Alle disse "fradragene" er isolert sett ikke det største problemet, men samlet sett utgjør de en utfordring til helheten i skattesystemet. Det beste systemet er etter min mening et system som ikke tilgodeser særinteresser, men som er mest mulig nøytralt og som likebehandler grupper, mennesker, industrier, landsdeler og produkter. I så tilfelle kan vi som lever i dette landet selv velger å forfølge våre preferanser uten at spesielle interesser opparbeider seg fordeler på bekostning av andre. Samme argument, om enn i svakere grad, taler for å fjerne rentefradraget, som er en gigantisk subsidiering av dem som har bolig på bekostning av dem som ikke har.

Er det rom for skattelettelser bør de komme ALLE til gode - ikke særskilte grupper eller individer.   

2. Personlig ansvar
For dem som ikke har veldig rike foreldre (og selv for dem) lønner det seg å spare. Særlig om du trenger egenkapital for å kjøpe deg inn på boligmarkedet. Sånn sett vil det lønne seg å spare selv uten skattestimulering. Det vil selvfølgelig være enklere å få folk til å spare dersom man får skattelettelser, men det burde ikke være samfunnets oppgave å passe på at norsk ungdom sparer fremfor å forbruke.

3. Sideeffekter
Et velkjent fenomen innen politikken er uønskede effekter av et politisk vedtak. Dette er ikke unaturlig gitt at det er vanskelig å se rekkevidden av politiske vedtak, en av hovedgrunnene til at Hayek argumenterte for et desentralisert beslutningssystem. Likefullt kan vi forutse noen konsekvenser av økt boligsubsidiering, fortrinnsvis økte boligpriser. Det norske skattesystemet er allerede gunstig for boliginvesteringer (som innebærer en forstyrrelse av allokeringen av kapital) hvor disse er relativt mer lønnsomme enn andre. Det er selvfølgelig et gode at mange eier sin egen bolig, men det vil neppe være noen katastrofe om færre velger å leie fremfor å eie. Ved å avvikle subsidieringen av boligeiere (rentefradrag og BSU) vil man få et mer bærekraftig boligmarked og lavere prisvekst, kanskje til og med en justering nedover.

Det er politikkens prerogativ å prioritere, sågar komme med utspill hvor grupper og individer blir tilgodesett med fordeler. Baksiden er at det sjeldent blir forklart hvem som skal betale. Det er som kjent lettere å organisere særinteresser enn allmenninteressen. BSU er intet unntak.

Monday, July 11, 2011

Sommermodus

Er for tiden i fantastiske Lofoten på sommertur. Kombinasjonen fjellturer, hyggelige venner og litteratur er for tiden ingridiensene i dagliglivet.

Jeg har hatt tre innlegg publisert den siste tiden (som av ren sløvhet ikke har blitt publisert på egen blogg), deriblant:

- Bokessay om Flemming Roses nyutgivelse Taushetens tyranni - Minerva
- Debattinnlegg i Aftenposten om Kulturdepartementets listeføring
- Phillip Blond - Minerva

Jeg planlegger en redesign (ny hjemmeside) av bloggen, samt hyppigere oppdateringer.

Men enn så lenge så er det sommer, sol (ihvertfall nesten) og Lofoten! 
På Helvetestinden mellom Bunesfjorden og Kirkefjorden helt sør i Lofoten

Wednesday, June 22, 2011

Republikansk presidentkamp

Den amerikanske presidentkampen er i full sving. Dvs kampen om HVEM som skal utfordre Obama. Mitt Romney er ikke uventet favoritt, og han styrket etter min mening sine sjanser som følge av stødig opptreden under primærdebatten på CNN fra New Hampshire.
Det sagt, ingen av kandidatene ser ut til å ha den berømte gnisten som skal til for å oppildne republikanske (ei heller sentrum) velgere. På den annen side er kanskje Mitt Romney nøyaktig hva GOP trenger i et valg som garantert kommer til å dreie seg om økonomiske spørsmål.

I motsetning til nordmenn flest støtter ikke jeg uten videre den til enhver tid demokratiske kandidaten. I mitt møte med amerikanere pleier jeg å beskrive meg selv som ”fiscally conservative and socially liberal” - i den grad det skulle være behov for å prioritere har økonomiske spørsmål (it`s the economy stupid) normalt hatt forrang. Nei, jeg er ikke spesielt begeistret for den kristenkonservative (sosialkonservative) innflytelsen i partiet, og om Sarah Palin mot formodning skulle ende opp som kandidat vil min støtte garantert gå til Barack Obama, det kan den for så vidt ende opp med å gjøre uansett – time will tell.

Konservativ liturgi
Det vil nok ikke yte moderne konservatisme rettferdighet dersom vi skulle sette likhet mellom den og de republikanske kandidatene, skjønt amerikansk konservatisme er ikke uten videre lett å definere/sammenfatte (det er ille nok med begrepet konservatisme). Amerikansk konservatisme, i hvert fall de selvutnevnte forkynnere (Rush Limbaugh, Glenn Beck, Sarah Palin, Ann Coulter, Michelle Malkin m.fler) preges av en grunnleggende anti-intellektualisme, godt illustrert av hyppige utfall mot ”liberalere”, ”ulovlige-innvandrere”, ”ateisme” og alt som lukter av brudd med konservativortodoksi. Det siste er for så vidt interessant, all den tid konvensjonell politisk konservatisme har definert seg selv gjennom å vurdere tingene SLIK DE ER, ikke slik man håper/mener DE BURDE VÆRE. Fareed Zakaria peker nettopp på dette paradokset i siste utgave av GPS.

Faktum er at jeg savner intellektuelle konservative i tradisjonen fra William Buckley jr. og Barry Goldwater. For all del, man har fremdeles interessante konservative; David Brooks, Andrew Sullivan, Anne Appelbaum, Peggy Noonan og Thomas Sowell, men anti-intellektualismen, både i form og innhold burde uroe GOP mer enn det ser ut til å gjøre.

Utenrikspolitisk renessanse
På et område synes konvensjonell konservatisme å ha fått sin renessanse, og det er i utenrikspolitikken. Klassiske konservative dyder som interesser og realisme ble i sterke ordlag frontet under den nevnte debatten. Viljen til å drive nasjonsbygging og være verdens politimann er på retur i USA. Ron Paul har lenge forfektet anti-intervensjonisme, og mens han ble hudflettet for disse standpunktene i 08- valgkampen, har det republikanske etablissementet trukket kraftig i retning av Ron Pauls linje. Selv om eksempelvis Mitt Romney (og enda mer Tim Pawlenty) står nær Obama i utenrikspolitiske spm. Sannsynligheten for at den republikanske presidentkandidaten var blant deltakerne under CNN-debatten er stor. Det er nok tenkelig, om ikke sannsynlig at enten Chris Christie eller John Huntsman, og enda mindre Sarah Palin, kan bli en seriøs utfordrer. Men jeg tror det ikke.

Who to pick?
Jeg har sans for ”norske” Michelle Bachmann, men er enn så lenge usikker på hennes intellektuelle kapasitet. Da er jeg tryggere på Mitt Romney. Ron Pauls økonomiske politikk er jeg langt på vei tilhenger av, men hans muligheter er heller beskjedne. Barack Obama er fremdeles den største favoritten med hensyn til hvem som blir president etter 2012, men om ikke arbeidsledigheten bedrer seg og forblir på rundt 10 prosentpoeng, er det godt mulig at Mitt Romney blir USAs neste president.

Thursday, June 09, 2011

Ikke tillitsvekkende fra Kommisjonen i Treholtsaken

Gjenopptagelseskommisjonen v/Helen Sæther bestemt i formiddag å avvise begjæringen fra Arne Treholt. Det var forsåvidt ikke overraskende, gitt de siste dager utvikling. Jeg har tidligere gitt uttrykk for mine synspunkter omkring Treholtsaken, som jeg mener er mer enn suspekt. Jeg skal passe meg fra å bruke uttrykket skandale, før jeg har sett på grunnlaget Kommisjonen begrunner sine vurderinger på. Men Helen Sæther var alt annet enn overbevisende under dagens pressekonferanse.

Dette er åpenbart en sak som lett ender i skyttergravskrig, hvor det skal meget til for å endre allerede inngrodde standpunkter. Meg selv inkludert. Likefullt er det som Arne Treholt selv uttaler i kommentar til dagens avgjørelse; siste ord er ikke sagt i denne saken

Jeg skal blogge utfyllende etter at jeg har fått brukt litt tid på å se gjennom premissene for uttalelsene. 

NB! For dem som ikke allerede er informert, så har jeg ved tidligere anledninger involvert meg til fordel for Arne Treholt gjennom ulike møter i Studentersamfunnet i Bergen og har således blitt en bekjent. Den opplyste leser får selv bedømme i hvilken grad det forkludrer min argumentasjon i denne saken.  
Her sammen med Arne Treholt og Olav Bergo under møte i Bergen
i November 2010 om Treholt-saken.

Monday, May 30, 2011

Roger Scruton

Sist uke hørte jeg den konservative nestoren Roger Scruton tale på Oslo Militæresamfund i regi document.no. Scrutons viktigste poeng var betydningen av vår (Europa) vestlige kulturarv, inkludert innflytelsen fra kristendommen. Begreper som samfunn og kultur sto sentralt. Videre var utfordringen fra islam og mangel på en integrasjon en del av innlegget.

Hele min kommentar kan du lese på Minerva.

PS! En ting som tilstadighet forundrer meg, det er mulig det ikke burde, men det gjør det likevel, er kommentarene fra den mer innvandringsskaptiske delen av befolkningen. Det er nærmest religiøs vilje til å tolke alt vrangt, men jeg mener selv ikke fanden når han (eller hun) skal tolke bibelen evner å forvrenge så til de grader som en del av disse personene gjør. Jeg ønsker selv å fremstå som et kritisk korrektiv til multikulturalismen og er etter eget sigende mer skeptisk til islam enn mange. Men det er knapt en unnskyldning (snarere tvert imot) for ikke å være intellektuell redelig. Men den type innspill er vel prisen man betaler for en demokratisk offentlighet - ikke desto mindre er det beklagelig for dem av oss som ønsker en mer opplyst nettdebatt.

Thursday, May 26, 2011

En gledens dag

Serbias president, Boris Tadic, bekrefter at slakteren av Srebenica, Ratko Mladic er arrestert. Det synes åpenbart at han nå vil bli overlatt til Krigsforbryterdomstolen i Haag. Arrestasjonen av Mladic er særdeles viktig med hensyn til Serbias europeiske fremtid. Hendelsen kan og bør medføre at et mørkt kapittel i landets historie er over, samtidig som det bereder grunnen for en europeisk fremtid. Dette mye pågrunn av at Mladic nå følger i fotsporene til sine medsammensvorne Slobodan Milosevic og Radovan Karazic.

Det er utvilsomt mange paradokser og en god dose dobbeltmoral i internasjonal politikk, men jeg finner det svært gledelig (i likhet med Statsminister Stoltenberg) at utviklingen peker i en retning hvor hverken generaler eller statsledere kan rømme fra rettferdighet. Jeg vil fremheve betydningen av at det er det "nye Serbia" som selv har vært drivkraften bak arrestasjonen av Mladic. Det tyder på at flertallet av befolkningen er inneforstått med landets synder under borgerkrigen i tidligere Jugoslavia, men la det være ingen tvil; for (altfor) mange serbere er Mladic, Milosevic og Karazic fremdeles helter, noe som vitner om at serbisk nasjonalisme fremdeles står sterkt.

For halvannet år siden hadde jeg gleden av å være på tur med Jarl Hjalmarsonstiftelsen (Moderaternas partistiftelse i Sverige) i Serbia, hvor jeg ledet en workshop om menneskerettigheter og demokrati for det konservative ungdomspartiet. Mitt bestemte inntrykk var at den unge befolkningen i Serbia anerkjenner landets tidligere forbrytelser og ser frem imot en europeisk fremtid.

Men, som de var nøye med å påpeke, det ble gjort overgrep på den andre siden, som ihvertfall serberne synes resten av verden i for stor grad overser. Det siste er jeg helt enig i og jeg har ikke mye positivt å si om UCK-geriljaen. Faktisk burde det internasjonale samfunnet se meget nøye på dem som idag styrer i Kosovo og hvilke forbrytelser disse har gjort (og gjør) seg skyld i. Det er definitivt noe vi burde ta med oss, samtidig som vi (ihvertfall jeg) gleder oss over at Ratko Mladic idag er arrestert.

Friday, May 20, 2011

Dop de France

Det er et viktig prinsipp at folk blir betraktet som uskyldig inntil det motsatte er bevist utover rimelig tvil. Lance Armstrong har aldri blitt dømt for eller formelt tatt i doping. Men indisiene, sågar tekniske beviser skal visstnok ha avslørt spor av doping i følge L`Equipe, basert på analyser av 1999 prøver i 2005. Serien av påstander om doping mot Lance Armstrong har med jevne mellomrom dukket opp. Tyler Hamilton er den siste i rekken. Spørsmålet er derfor om det ikke er bevist utover rimelig tvil (ihvertfall i moralsk forstand) at Lance Armstrong har dopet seg.

Jeg har tidligere blogget om mitt forhold til Touren og hvordan skandalen med Floyd Landins mer eller mindre spontant fikk meg til å legge vekk sykkelinteressen, da jeg har store problemer med å tro på fairplay. Selv om jeg modererte meg noe, vil nok aldri sykkelinteressen bli den samme. Bevisbyrden i sykkelsporten er nå blitt slik at det er utøverne som må bevise sin uskyld fremfor motsatt - ihvertfall tror jeg det er slik hos den jevne publikummer.

Wednesday, May 18, 2011

To landsmøter

Første uken i mai hadde jeg gleden av å bidra under Høyres landsmøte med delansvar for det digitale arbeidet. Naturlig nok (slik må det også være) medfører en slik rolle at man viser tilbakeholdenhet med hensyn til aktiv deltakelse - ihvertfall mens showet pågår. En helt annen ting er evnen til objektivtet, all den tid man sogner til et parti - og det skulle være velkjent hva jeg songer til. Det skulle neppe være en stor hemmelighet at denne blogger ønsker en mer liberal politikk enn hva partiet mitt gjør.

Foto: Heiko Junge
Minervaredaktør, Nils August Andresen, kommenterte i bloggposten MER TIL ALT at; "Landsmøtet illustrerer at Høyres medlemmer og tillitsvalgte i hovedsak er sosialdemokrater som forsvarer økonomiske egeninteresser. Det er et problem for liberalkonservativ politikk i Norge" At delegatene på høyres landsmøte er glad i å bruke penger er forsåvidt ikke noe nytt - og mønsteret gjentok seg under årets møte. Et kjennetegn ved Høyre er - skal ihvertfall være - fokuset på helhet. Riktignok synes jeg helhetsblikket er mer konsekvent i Høyre enn andre partier - men også Høyre illustrerer politikkens grunnleggende problem; det er lettere å organisere særinteressene enn allmenninteressen. Vi ser det i debatten om fradrag (husarbeid, pendler, fagforening, sparing etc) som hver for seg har et rasjonale, men som samlet undergraver helheten i skattesystemet. Vi ser det også i debatten om bevilgninger, hvor hver interesseorganisasjon synger klagesangen om mer penger. Spørsmålet jeg lurer på er hvor forsvarne av allmenninteressene er?

Hvor er stemmene i Høyre som hever fanen for folk flest - og enda bedre - skryter av å ha bevilget mindre penger? Faktum er at de er så godt som fraværende og det er et problem ikke bare for norsk høyreside, men for norsk politikk. 

Det er åpenbart ikke noe stort skrik etter nattvekterstaten i Norge (det kan man like eller mislike), men jeg tror det er et stort segment som vil støtte klare reformer, som endrer forholdet mellom privat og offentlig ansvar - og som vil være med på bytteforholdet mellom mer frihet og mer ansvar for eget liv. I alle tilfeller så er det lite som tyder på at Høyre søker et klart mandat for å gjennomføre markante endringer av det norske samfunn. Dessverre konsentrerer retorikken seg rundt "mer bevilgninger" - som styrker ideen om at det er mer (offentlige) penger som skal til for å løse alle problemer. Med andre ord ser Høyre ut til å gå til valg på bedre administrering av sosialdemokratiet.

Fremskrittspartiet
Det siste landsmøte før høstens valg sto FrP for. Oppsummert synes resepten å være "back to basis". Strengere innvandringspolitikk, mer oljepenger (eldreomsorg) og store skattelettelser. Noen indre sammenheng i politikken er tradisjonen tro vanskelig å finne; Større bevilgninger til skole, veier, jernbane, sykehus, pensjonister, trygda kombinert med store skattelettelser. Nøyaktig hva man skal kalle en slik politikk er jeg usikker på - men noe form for liberalisme (selv etter en vid definisjon av begrepet) er det vitterlig ikke. Jeg finner ikke noe bedre ord enn populisme. Prioriteringer er simpelten ikke et ord som er å finne i FrPs politiske ordbok. Mer av alt til alle - bortsett fra innvandrere synes å være substansen fra parties landsmøte.

Jeg tror (og støtter) en ny regjering av FrP og Høyre vil se dagens lys om partiene skulle få flertall sammen i 2013, men jeg mer tvilende til hva slags endringer man får til.

Det er mulig jeg er for negativ, særlig med tanke på de gode meningsmålingene til Høyre og at FrP og Høyre sammen har vært i nærheten av rent flertall i nesten et år. Men en ting er hva meningsmålingene og eventuelt et valg skulle vise - noe annet er den politiske substansen. Jeg etterlyser fremdeles et tydelig prosjekt som ber om et klart mandat fra velgerne om endring - for all del skal vi først føre sosialdemokratisk politikk - så må den gjerne være mer effektiv - men mest av alt kunne jeg tenke meg en tydelig liberal-konservativ politikk som ikke mener at mer offentlige bevilgninger er løsningen på alle problemer og som følger prinsippet om grenser for politikk.

Sunday, May 08, 2011

8.mai

Hadde Sosialistisk Venstreparty styrt under 2.verdenskrig hadde vi sannsynligvis aldri fått 8.mai.

I anledning SVs uttalelser om Libya-aksjonen - er det ikke så rent lite fristende - å foreta en historisk sammenligning. Etter SVs logikk er det visstnok greit å bombe i 3 måneder, men ikke 5 måneder. Det er altså en tidsfrist i seg selv som er poenget for partiet - ikke fakta på bakken.

Skulle den frie verden fulgt en slik logikk kunne vi altså endt opp med aldri å fått noen 8.mai, som altså innebar en militær kapitulasjon fra Nazi-Tyskland. For det er den militære seier - fakta på bakken som definerte politikken og ikke kunstige tidsfrister. En ting som er verdt å merke seg når 8.mai markeres er at dette ikke er frigjøringsdagen for hele Europa - for de deler av Øst-Europa som hadde den røde hær stående i landet var dagen innledningen på 50 nye år med kommunistisk diktatur - ikke at det så ut til å være spesielt problematisk for mange SVere.

Det finnes selvfølgelige gode grunner til å både diskutere og debattere mål og virkemiddel i aksjonen for å beskytte sivile i Libya, og hvorvidt det er i vestens interesser å delta i denne aksjonen militært. Men det må jo være med grunnlag i fakta på bakken ikke kunstige tidsfrister som knapt har noen hensikt utover å glede egen menighet. Siv Jensen kaller det "bullshit og dialog-linjen" - Oddvar Stenstrøm mener holdninger om at det er greit  "å bombe i 3 mnd, men ikke i 5 mnd" skaper politikerforakt. Det er en folkelig måte å si det på og er langt mer presis enn det motsatte.

Tuesday, May 03, 2011

Fight of the century

Hayek vs Keynes round two. 

Debatten mellom Hayek og Keynes var på mange måter den store debatten i forrige århundre - en debatt som på langt nær er avsluttet. Finanskrisen bidro til å revitalisere den økonomiske idedebatten hvor Keynes og Hayek fremdeles står som motpoler. Uavhengig av ståsted og argumentasjon - ingen gjør denne debatten bedre enn folka i Econstories. Økonomidebatt gjennom rap - kan det gjøres bedre?

 
Se på denne siden om du ønsker hyperlinker til sider som beskriver argumentene til de to økonomer!

Monday, May 02, 2011

Begynnelsen på slutten?

Å ønske en person død er muligens ikke en uvanlig tanke, men å uttrykke åpen glede over en slik hendelse, sågar på høyeste politiske nivå -  det er svært uvanlig. Men så er (eller var) Osama Bin Laden også en person av den sjeldnere typen. Og det ikke på noen som helst måte i positiv forstand. Bin Laden symboliserte - nærmest som en karrikatur - hatet mot vesten, mot likestilling, mot frihet og liberalitet, mot kjerneverdiene i de åpne vestlige samfunn. Mark Twains klassiske ord om at "I've never wished a man dead, but I have read some obituaries with great pleasure" er i så måte dekkende for hva veldig mange i Vesten generelt - og New York spesielt føler etter at nyheten om Bin Ladens død ble offentliggjort.

Nøyaktig hvilken konsekvens Bin Ladens død medfører er veldig vanskelig å si noe om. Helt åpenbart føler man en lettelse i USA hvor hans blotte eksistens har vært et nasjonalt traume helt siden 11. september. Men å tro at nattens hendelser representerer slutten på utfordringene i Afghanistan er det få som gjør. Det er ingen grunn til å utelukke hevnangrep fra Al-Qaida, eller affilierte kontakter. At Bin Laden var et symbol for mange skrudde personer rundt om i verden er det ingen grunn til å betvile. Det mest interessante med nattens hendelser er hvordan mainstream muslimer/ledere reagerer. Jeg håper virkelig, både for deres og andres skyld, at reaksjonene ikke tyder på at Bin Laden opphøyes til martyr.

Den største utfordringen forblir Pakistan. Det er knapt noen hemmelighet at Taliban og Al-Qaidasympatisører har vært (og er) tilstede langt inn i det offisielle Pakistan, især etteretningsorganisasjonen ISI. Nettopp av den grunn varslet ikke USA landet om sine militære planer, ettersom de fryktet (med god grunn) lekkasjer. Det er åpenbart slik at Pakistan har store utfordringer med religiøs ekstremisme, som dessverre går ekstra godt i sammen med sinnsyke konspirasjonsteorier mot vesten og USA i særdeleshet (USA sto bak tsunamien m.m). Likefullt tror jeg de aller fleste i landet er mest opptatt av hvordan de kan skape vekst og muligheter for fremtidens generasjoner. Det hadde forsåvidt ikke gjort noe om disse (the silent majority) i ord og gjerninger tok til gaten for å demonstrere sin avsky mot religiøs ekstremisme og forkvaklede praksiser. Det hadde helt sikkert gledet oss i Vesten - men enda viktigere - det hadde gitt et tydelig signal om hvor veien videre går for pakistanere!  

Friday, April 29, 2011

Leve Repulikken

Jeg tror ikke det skulle være en hemmelighet for noen (ihvertfall ikke dem som har lest denne blogg) at undertegnede er svoren tilhenger av republikken. Bryllupet som nå utspiller seg i Storbritannia illustrerer etter min mening nok en grunn til at monarkiet som statsform  ikke burde ha fremtiden foran seg. Makan til kjendiseri, meningsløse nyheter og uinteressant tøv skal man lete lenge etter. Det er mulig at prinsebryllupet er nåtidens form for brød og sirkus - ikke desto mindre er det skuffende å se offentligheten forfalle i slik total dekadense, noe en kort titt på nettmediene rundt om i verden tydelig demonstrerer.

De prinsipielle argumentene mot den aristokratiske tanke hvor noen fødes inn i en høyere klasse (evt. giftes) skulle være velkjent; Det er meritokrati - ikke aristokrati som bør være det førende prinsipp for posisjoner i samfunnet. Argumentene FOR er også etablerte. Kongehuset er samlende, et viktig symbol som hever seg over (parti)politikken og ikke minst trumfkortet; Det fungerer godt! Underforstått, det hadde ikke fungert like godt med en republikk, noe som det er liten grunn til å tro på.

Det er forstålig at kommersielle kanaler vier bryllupet tid og plass - de følger tross alt bare massemedienes grunnleggende regel om "give the people what they want". Hvor smertelig det enn måtte være, så er det åpenbart slik at mediene speiler publikum. Interessen blant vanlig folk er åpenbart enorm, og det har blitt argumentert for at eventen bidrar til å gi det britisk folk en oppmuntring i hverdagen. Jeg skal ikke benekte at det kan være tilfelle - det er i så fall skuffende. Men enn annen tolkning, som er min ryggmarksrefleks, er at bryllupet fremstår som ultravulgært gjennom det faktum at en person som ikke har noe annet på merittlisten enn å bli født inn i en bestemt familie skal gifte seg med en dame som ikke har gjort noen annet enn å bli forelsket i denne personen bruker millioner av kroner for å feire eget bryllup, mens resten av Storbritannia er på sparebluss. Det er i mangel på bedre ord - svært vulgært.

Det er dessverre lite som tyder på at monarkiet synger på siste vers. Joda, det fungerer i den forstand at det ikke utøver politisk makt og nøyer seg (for det meste) med å lire av seg selvfølgeligheter. Ikke dermed sagt at det ikke ville fungert bedre dersom vi hadde innført en republikk hvor posisjoner følger av meritter, ikke arv. Det er mulig jeg er i mindretall, men likefullt vil jeg uttrykke min stolthet over å være republikaner. Speseilt på denne dag.

Konge er død - Leve republikken!

Monday, April 18, 2011

Høyrepopulistisk fare i Europa

Er det grunn til å frykte høyrepopulismen i Europa? Etter min mening er svaret utvilsomt ja - og da tenker jeg ikke på klovnene som dominerer Norwegian Defence League eller andre outrære grupper med mer eller mindre forkvaklede nynazistiske sympatier. Det som derimot er bekymringsverdig, er politiske partier med tydelig fremmedfientlig agenda, som evner å få oppslutning blant europeiske velgere. At dette også har skjedd i Finland burde ikke overraske noen. Stipendiat Anders Ravik Jupskås, ved UiO, har en god analyse av valget i Finland.

Marine Le Pen (datter av Jean Marie)
i Front National.
Det er naturligvis forskjell på høyrepopulistiske partier Europa rundt, og den finske versjonen er distinkt forskjellig fra Sverige Demokratene og Dansk Folkeparti, som igjen er vesensforskjellig fra FRP. Det som virkelig burde uroe er at franske og østerrikiske nasjonalister (Datter til Le Pen i Frankrike og etterkommerne av Haider i Østerrike) får opp mot 30 % oppslutning i ulike meningsmålinger. Dette er parti som har klare fascistiske trekk. Det sagt - flere burde stille spørsmål om hvorfor disse partiene med en klar innvandring/islamfientlig holdning faktisk makter å vinne oppslutning. Joda, selvsagt er det mye irrasjonell frykt og skremselspropaganda, men mange års multikulturalisme synes å ha ført til segregering, ikke inkludering.
Nettopp derfor var Angela Merkels og David Camerons oppgjør med multikulturalismen langt på overtid. Noe inngående drøftning av disse tankene bærer for langt av sted i denne omgang. Men jeg tror den beste medisinen mot høyrepopulisme/fremmedfientlighet er å være tydelig (og stolt) på de verdier som har formet Europa og legger til grunn et sterkere (moralsk) krav til assimilering.

Noen vil hevde at en slik politikk bygger opp under en "oss" og "dem" politikk. Jeg tror motsatt. Jeg tror ikke europeiske velgere i sin ryggmarg er verken fremmedfientlige eller fascistiske.

Jeg tror en sterkere verdivekt, samt en vilje fra majoriteten til å inkludere de ankomne i store og små fellesskap - vil lette inngangen til det store "oss", til fellesskapet, samtidig som det motvirker høyrepopulisme og fremmedfientlighet.

Tuesday, April 12, 2011

Ansikt mot mobbing


Jeg er usikker på hvor stort samfunnsproblem mobbing egentlig er. Jeg håper det er mindre enn hva mange mener. Men jeg er helt sikker på at altfor mange opplever mobbing både online og offline. Jeg liker å tro at jeg selv for det meste har vært eksemplarisk hva gjelder mobbing og forsøkt å inkludere flest mulig. Det stemmer nok ikke helt. Jeg har både sagt og gjort ting som jeg angrer på og som jeg gjerne skulle gjort om. Jeg vet at jeg ved flere anledninger kunne gjort mer for å hjelpe andre som åpenbart ikke hadde det godt. Det får jeg ikke gjort så mye med nå. Men det jeg derimot kan gjøre noe med, er å støtte gode initiativ som ansikt mot mobbing og oppfordre flere til å delta. Like viktig er det å gå foran som et godt forbilde. Opplever du mobbing på skolen, arbeidsplassen eller i organisasjonen - gi beskjed om at det er uakseptabelt! Ser du åpenlys mobbing på digitale flater - rop ut! Det er min mening at "The first line of defence" er borgerne - altså oss selv. Vi skaper det samfunnet vi ønsker gjennom handlinger. Vi bør derfor starte med oss selv og spørre har vi gjort nok? Kan vi gjøre mer?

De av dere som føler dere kallet kan ihvertfall spre kampanjen til Gjensidigestiftelsen; Jeg er imot mobbing! Om ikke annet er det ihvertfall en god start!

Tuesday, April 05, 2011

Islam og demokrati

Er araberne klar for folkestyre? Og hva gjør vi dersom araberne foretrekker islamisme fremfor demokrati? Det var utgangspunktet for NRK/Aftenpostens debatt på Litteraturhuset mandag kveld. Den pågående uroen i Afghanistan har ikke gjort debatten noe mindre brennbar (bokstavlig talt). Det er naturligvis mulig å se premissene for debatten som orientalistiske, men jeg synes spørsmålsstillingen var riktig, ettersom de arabiske land ikke akkurat fremstår som demokratiske fyrtårn. Videre er det høyst tvilsomt om islamisme (i betydning ikke-sekulær stat) kan forenes med liberalt demokrati.

Jaglands moralske ekvivalens
Kveldens første innleder var Torbjørn Jagland. Han påpekte nødvendigheten av å skille politikk og religion. Politikk dreier seg om kompromiss, mens religion dreier seg om å tro, hvilket grunnleggende sett er to forskjellige størrelser. Han mente videre at araberne var klar for demokrati i den forstand at de ønsket det, men hvorvidt de greide å bygge institusjoner var heller usikkert. Jagland tenderte til kulturell selvpisking gjennom sin kritikk av vestlig utenrikspolitikk, hvilket han mente måtte ta mye av skylden for situasjonen i Midtøsten. At Jagland aldri har tilhørt den veltalende delen av den norske eliten er ikke noe nytt, men det er lenge siden jeg har hørt han like dårlig som her. I en kommentar til urolighetene i Afghanistan presterte Jagland å sette likhetstegn mellom pastoren som brente koranen, og morderne som sto bak drapet på den norske FN-representanten. Jagland sa: “Begge deler er like avskyelig”. At Europarådets generalsekretær, formodentlig like ufrivillig som det er kunnskapsløst, bidrar til å legitimere forbud mot religiøse krenkelser i muslimske land, uroer meg langt mer enn pastorale klovner i USA.

Apologeten Utvik
Kveldens andre taler var islamforsker Bjørn Olav Utvik (UiO). Han dristet seg til å påstå at demokratibevegelsen hadde større sjanse til å lykkes jo sterkere islamistbevegelsen sto. Dette fordi sistnevnte var best organisert. Utvik var mindre bekymret for islamistenes forhold til demokrati, og mente langt på vei at araberne (i dette tilfellet egypterne) ønsket et folkestyre etter europeisk modell, der flertallet bestemmer. Problemet med Utviks argumentasjon er at folkestyret i betydning flertallet bestemmer kun er halvparten av den demokratiske ligningen i det liberale demokrati. Den siste halvparten er mindretallsbeskyttelse (sivile og politiske rettigheter) garantert av rettsstaten. Og som Hege Storhaug i en kommentar til panelet påpekte, mener 84 prosent av egypterne at frafall fra Islam bør straffes med døden, 82 prosent mente det samme om utroskap (antageligvis bare gjeldende for kvinner). Utviks svarreplikk var forbløffende; joda, det var “diskusjoner” omkring disse temaene, på samme måte som det var diskusjon om dødsstraff i USA. Utvik mener altså dødsstraff for utroskap er moralsk ekvivalent med dødsstraff for grove drapssaker. For meg ble det nok et eksempel på Utviks rolle som apologet i forhold til islamismebevegelsen.

Kveldens siste paneldeltakere var Nefissa Naguib, seniorforsker ved CMI. Naguib beskrev utviklingen, og mente den hovedsaklig var drevet frem av unge, som ved hjelp av sosiale medier gjorde opprør. Hun så optimistisk på fremtiden, men påpekte at den patriarkalske strukturen fremdeles var sterk i Egypt og understreket behovet for mindretallsbeskyttelse.

Kulturens betydning
Det jeg særlig savnet i debatten var et sterkere fokus på de kulturelle faktorenes betydning for det liberale demokrati, samt hvilken rolle islam spiller i den forbindelse. Panelet var veldig fokusert på de formelle institusjoner og lovgivning, hvilket åpenbart er en nødvendig, men knapt en tilstrekkelig betingelse. Det er et klassisk (og uløst) spørsmål om hva som er den avhengige og uavhengige variabel når vi diskuterer kultur og institusjoner. (De fleste av Minervas lesere skulle kjenne til både Edmund Burke og Friedrich Hayek sine tanker omkring disse spørsmål – de er vel verdt å rekapitulere i disse revolusjonsdager). Det er problematisk å operasjonalisere begrepet kultur, men det jeg savnet i debatten var en kritisk tilnærming til hvordan det deliberative fundamentet er i de arabiske samfunn. Hva betyr mangelen på sivilsamfunn med hensyn til det å akseptere annerledeshet og håndtere konflikt – med andre ord politisk, kulturell og religiøs pluralisme? Kan man si noe vettugt eller generelt om hvilke muligheter dissidenter i disse samfunnene har for å få kulturell aksept og påfølgende rettslige beskyttelse?

Jeg har tidligere uttrykt skepsis til hvorvidt islam (slik den tolkes og praktiseres i dag – hva som skjer i fremtiden vet ingen,) er forenlig med demokrati. Det avhenger selvfølgelig av hvordan man definerer islam, og videre hvorvidt det er hensiktsmessig å skille begrene “islam” og “muslim”. Det er åpenbart slik at land med muslimsk flertall er forenlig med et demokratisk styresett jf Indonesia og Tyrkia. Kanskje det derfor er mer hensiktsmessig å skille mellom islam og islamisme, der sistnevntes fusjon mellom religion og politikk gjør det vanskelig å se den forenlig med liberalt demokrati. Og det siste spørsmålet debatten stilte var nettopp hva “vi” (i betydning Vesten) gjør om araberne foretrekker islamisme fremfor liberalt demokrati. Vel, det korte svaret er fint lite. Det litt lengre svaret er å støtte de positive elementene, de kreftene som argumenterer for menneskerettigheter (for eksempel ved å gi dem en fredspris og invitere dem på Oslo Freedom Forum), pluralisme og frihet. Nøyaktig hva fremtiden bringer er usikkert. Men vi lever definitivt i interessante tider.

I motsetning til hva mange av talerne på litteraturhuset så ut til å mene, er det ikke vestlig imperialisme som er problemet, men arabernes egne dysfunksjonelle samfunn. Skal de sikre seg en fremtid må de evne å ta ansvar for eget liv. I og med den arabiske våren så har et mulighetsvindu oppstått – det vil være bra for Vesten, men enda bedre for dem selv, om de evnet å gripe muligheten!

Publisert på Minerva 5.april

Friday, April 01, 2011

Meget skuffet over DLD

La meg starte med å slå fast at jeg ikke tror DLD vil etablere en politistat i Norge. Men beslutningen representerer et paradigmeskifte innen rettsstatstenkning ettersom den slår fast at alle borgere skal overvåkes i tilfelle vi fremtiden begår en kriminell handling. Det innebærer etter min mening å snu opp ned på presumpsjonen om uskyld og er en type logikk jeg frykter får større konsekvenser på sikt. Mer om selve substansen senere i blogginnlegget. Først har jeg lyst til å si noe om partibehandlingen i mitt eget parti (Høyre) – eller mangel på sådan.

Partidemokrati
Det hadde vært lettere å akseptere avgjørelsen dersom den interne prosessen hadde vært god. Det har den for å si det forsiktig – ikke vært. De av oss som mener Høyre skal være en medlemsstyrt organisasjon (også i politiske prinsipp spm) – som bygger på grunnregelen nedenfra og opp, har all grunn til å være skuffet. Landsmøte 2010 ble bedt om ikke å ta stilling fordi organisasjonen hadde en intern partihøring, som attpåtil visste overveldende motstand. Like fullt har partiledelsen inngått avtale med Arbeiderpartiet som medfører 6 måneder lagring av all datatrafikk. Det har kommet bedre rutiner for å unngå misbruk av sensitive opplysninger. Men med respekt å melde - hva har det med saken å gjøre? Få, om noen, hadde motforestillinger mot dette. Det er i grunnen en liten skandale at dette ikke allerede var innført. Det som partimedlemmene ønsket å ta stilling til var prinsippet om 6 måneders lagringstid, samt presumpsjonen om uskyld, partimedlemmene i Høyre ønsket å ta stilling til. Noe de gjorde, men som altså Stortingsgruppen valgte å overkjøre.

Det sagt – et parti får akkurat den ledelse det fortjener. Landsmøte, partiets øverste organ hadde muligheten til å slå fast at man ikke ønsket DLD. Den muligheten benyttet ikke landsmøte. Å mene at en organisasjon skal styres nedenfra forplikter. Blant annet gjennom mot til å følge sin egen samvittighet også når denne går på tvers av partiledelsen, ja spesielt da. At så ikke skjedde er skuffende servilt. Kan hende man trodde på ”partihøringen” - det var i så fall fåfengt.

Substans
Jeg nevnte innledningsvis mine overordnede tanker om substansen i DLD. Jeg har ingen problemer med å akseptere tilhengernes argumentasjon om at lagring av trafikkdata vil ha fordeler, mest sannsynlig også avverge mer alvorlig kriminalitet (selv om dette punktet medfører stor usikkerhet). Men alle beslutninger medfører en trade off. Prisen på det du ønsker er ekvivalent med prisen på det du er villig å oppgi. Jeg for min del er lite villig til å gi opp deler av privatlivet til fordel for kriminalitetsbekjempelse. Jeg mener politiet skal få virkemidler som innebærer overvåking, men mener det er avgjørende at innvilgning følger av ”skjellig grunn til mistanke” og at myndighetene må underlegges dette krav hver gang de gjør krav på overtredelse av den private sfære. Det gjør naturligvis jobben ”vanskeligere” for politiet, men det er prisen for å leve i en rettsstat.

Jeg forstår at ledelsen har behov for å forsvare seg. Men den type nytale som presenteres er lite imponerende. For det første må man som nevnt skille mellom de faktiske personvernsforbedringene som skjer med hensyn til strengere kontroll på innsyn i register, og det som er den reelle diskusjonen, nemlig om man som sådan skal lagre datatrafikk i 6 måneder eller ikke. Det er nesten en a priori oppfatning at lagring av datatrafikk pr. definisjon er overvåkning. Man kan selvfølgelig mene at det er nødvendig, slik Martin Kolberg sier, at personvernet ikke er det eneste legitime hensyn. Men å prøve å bortforklare elementet av overvåkning, samt insistere på at dette er en forbedring er bare – i mangel på bedre ord – tøvete.

Hvor går grensen?
Hvor går egentlig den prinsipielle grensen for overvåkningstilhengerne? La meg illustrere ved et tankeeksperiment: For å parafrasere Bill Gates gamle mantra - ”A computer in every home” med ”A camera in every home”. Tenk hvilke muligheter man da ville få til å avsløre overgrep, voldtekt m.m. Et helt fantastisk redskap! Overvåkningen ville selvfølgelig beskyttes grundig, og tilgang kun gis i straffesaker som innebærer alvorlig kriminalitet. Selve lagringen vil kun foregå i seks måneder. Vil et slikt vedtak innebære overvåkning eller kun lagring? Den prinsipielle forskjellen mellom fysisk lagring og lagring av datatrafikk er faktisk mindre enn hva mange tror. Hvis man da ikke mener at ens egen bruk av digitale flater ikke representerer ens privatliv, mens ens ”offline” forflytning faktisk gjør det.

Tilhengerne av DLD vil naturligvis mene at dette er usaklig. Det er det ikke. Det er et forsøk på å illustrere hvor representativ for ditt privatliv din digitale bruk faktisk er. Den er etter min mening like representativ som din fysiske aktivitet. Og når man først er i gang hvorfor ikke putte alle i et DNA-register? Man har jo nå tross alt fått et godt system for behandling av sensitive opplysninger – og ingen skal vel være i tvil om at DNA-register kommer godt med i kampen mot (alvorlig) kriminalitet?

Avslutningsvis
De meningsmålingene jeg har registrert viser at velgerne støtter DLD. Det er den skuffende sannhetene om ”the silent majority”. Det representerer vel muligens noe positivt i den forstand at norske borgere har tillit til de offentlige institusjoner. Men deri ligger faren. En utvikling – subtil riktignok – men like fullt en utvikling som i stadig større grad okkuperer den private sfære under dekke om at det er til ditt eget beste, er en utvikling som bekymrer meg.

Jeg tror i motsetning til Jan Erik Fåne, at dette ikke kommer til å få noen særlig innvirkning på verken oppslutning eller de unge talentene i partiet. Derimot bør prosessen vekke medlemmene til kamp med hensyn til hvordan partier vedtar politikk. Neste gang et betent politisk spørsmål skiller ledelsen fra medlemmene - bør signalet fra en medlemsstyrt organisasjon være – HIT, MEN IKKE LENGER!

Saturday, March 26, 2011

Den første stenen

Jeg har stor forståelse for at pressen må og skal dekke saken mot Trond Birkedal. Saken har åpenbart offentlig interesseHvordan et politisk parti behandler denne typen saker fortjener stor oppmerksomhet, og særlig et parti som går høyt på banen i disse spørsmål. Det sagt, synes jeg det er for mye falsk indignasjon i norsk presse og jeg misliker sterkt den forhåndsdømming som har funnet sted her. En person er og skal være uskyldig til det motsatte er bevist, og da er det mer enn problematisk at ulike aktører prosederer i pressen.

La det være klart - jeg kjenner Trond. Han har aldri vært en nær venn, men vi har møtes ved flere anledninger og deltatt på konferanser sammen. Han har alltid gjort et sympatisk inntrykk. Misforstå rett - Trond har utvilsomt brutt den tillit veldig mange har hatt til han som person, i så måte har han ikke havnet i denne situasjonen uforskyldt. Men påstanden om seksuell omgang med mindreårig er altså kun en påstand som bør behandles deretter inntil det motsatte eventuelt er bevist. Og dersom det under den pågående efterforskningen fremkommer at det ikke har forekommet seksuell omgang med mindreårig - er det noen som tror det kommer noen beklagelse fra pressen? Jeg gjør det ikke.

Håndteringen
FRP og FPUs håndtering av denne saken reiser både praktiske og prinsipielle spørsmål. Det er selvfølgelig interessant å vite hvilken informasjon ledelsen har fått, når denne informasjonen kom og hva som påfølgende ble gjort. Nåværende FPU-leder Ove Vanebo uttaler at han konfronterte Trond med påstanden, hvorpå disse ble presentert for Geir Mo. Trond hevdet da at dette var reinspikka løgn, noe han fremdeles holder fast på. Ove Vanebo sier at han tilbød den fornærmede oppfølgning, mens Mo anbefalte fornærmede å gå til politiet om han følte seg utsatt for noe ulovlig.

Hvorvidt dette er god nok håndtering/organisasjonspraksis kan man (og det gjør man forsåvidt, i tillegg til at det er ulik oppfatning/påstand om dette mellom påstått fornærmede og FPU) mene mye om. Men jeg mener at saken slett ikke er like åpenbar som en del mediekommentatorer mener, nemlig at enhver påstand om overgrep automatisk skal videreformidles til politiet. Slike saker må vurderes enkeltvis. Selvfølgelig bør alle, om de er overbevist om at noe ulovlig har forekommet, gå videre med saken. Men bør man automatisk gjøre det også hvis man er overbevist om at det ikke er forekommet noe ulovlig? Et stort antall mediekommentatorer ser ut til å mene dette. Det kan godt hende at FRPs-ledelse burde handlet annerledes, ihvertfall mener jeg at Siv Jensen og Geir Mo umiddelbart burde redegjort for hva de visste, når de fikk informasjonen og hvordan informasjonen ble håndtert. Det ville stått seg bedre. I så tilfelle kunne folk flest vurdert rimeligheten i håndteringen. Problemet nå, er at veldig mange har fått en oppfattelse om at partiet forsøker å dekke faktiske forhold, og det er verken FRP eller Trond Birkedal tjent med.

Hva og hvordan denne saken ender vet vi ikke. Politiet skal nå efterforske påstandene. Men enn så lenge er det kun snakk om påstander - ingen er dømt. Den påminnelsen er kanskje et tilfelle av "å slå inn åpen dør" - ikke desto mindre synes det nødvendig å gjenta påminnelsen. Hva gjelder FRPs håndtering er det medlemmene og velgerne som bestemmer, ikke norske mediekommentatorer. Litt mindre falsk indignasjon fra pressen er det ihvertfall lov til å håpe på.

Jeg tillater meg også å håpe at Trond, til tross for hans alvorlige feilgrep og brudd på tillit, tillates å komme tilbake til samfunnet på en måte som gir han et fremtidshåp. Jeg håper det er en kvalitet ved vårt samfunn som vil vise seg i dette tilfellet.

Thursday, March 24, 2011

Israel, folkerett og Alan Dershowitz

Dersom du er over gjennomsnittet interessert i Midtøsten-konflikten burde du vite hvem Alan Dershowitz er. Og skulle du ikke være det – er det like fullt en viss mulighet for at du har hørt om ham i kraft av at han var forsvarer for O.J. Simpson og Nelson Mandela. Og har du ikke hørt om han, er sjansen stor for at du kommer til å gjøre det – han er nå blitt engasjert som en del av forsvaret til Julian Assange og Wikileaks. Tirsdag var han på plass på Frokostkjelleren ved Juridisk fakultet i Oslo for å snakke om Israel og Folkeretten. Det ble en svært interessant opplevelse.

Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.

Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).

Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.

Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.

Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.

Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.

Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.

Publisert på Minerva torsdag 24.mars  

Friday, March 18, 2011

Bør verdenssamfunnet gripe inn i Libya?

FNs sikkerhetsråd har noe overraskende åpnet for å gripe inn mot Gaddafi og Libya med "alle midler" for å stoppe et varslet folkemord. Til og med den arabiske liga har gitt sin støtte til inngripen. Med andre ord synes det folkerettslige grunnlag å være på plass (for dem som måtte være mest opptatt av det). Frankrike har allerede varslet angrep, norsk forsvarsminister Grete Faremo åpner for norsk deltakelse, mens Jonas Gahr Støre (danskene sender F-16 fly) holder døren åpen for bakkeoperasjoner.

Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.

Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.

- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya? 
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?

Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.

Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.

Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.

OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.

Monday, March 14, 2011

Lov å lykkes

Årets Ski-VM ble en gedigen suksess. Ikke først og fremst fordi Norge tok mange gull (selv om det hjelper på), men fordi arrangementet ble en folkefest, som langt overgikk de mest optimistiske spådommer. Jeg var selv i Kollen siste helgen under damenes 30 km og herrenes 50 km - og særlig Therese Johaugs blanding av prestasjon og glede var en stor opplevelse. Misforstå rett - Petter Northugs imponerende 50 km var også en god opplevelse - men ikke helt Johaug (og nei jeg har ikke sendt frierbrev - ihvertfall ikke enda).

Det er mulig det høres nedlatende ut, men jeg hadde gjerne sett at vi tok færre gull, særlig fordi jeg tror godt om det norske publikum og hadde det blitt færre gull hadde teorien om det rause Kollen-publikummet vært enklere å verifisere. Det sagt - Northug, Bjørgen og Johaug er hver på sin måte utmerkede forbilder hvis signal til norsk ungdom er: LOV Å LYKKES!

Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd  å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.

Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!

Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!

Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.  

Friday, February 25, 2011

To diktatorer

Det pågående opprøret i Libya som er en del av en større omveltning i Midtøsten (kall det gjerne revolusjon) har støtte fra mesteparten av verden. Modige demonstranter er på vei til Tripoli for å kaste "Oberst" Gaddafi, mens diktatoren selv ikke har noen skrupler med å myrde sin egen befolkning. Mens altså resten av verden (for det meste) støtter opprøret, velger Hugo Chavez å gå ut med full støtte til Gaddafi. Det er kanskje mindre overrasskende med hensyn til Chavez sin hyllest av det politiske system i Hvite-Russland og sin allianse med Iran.

Det er lov å håpe, men jeg tror ikke det får noen innvirkning på Chavez sine støttespillere i Norge SV og Manifest. Chavez er jo tross alt bare Sør-Amerikas svar på Einar Gerhardsen.