Tuesday, July 27, 2010

Wikileaks Julian Assange under årets Oslo Freedom Forum

Wikileaks har kommet i fokus etter å ha lekket tusenvis av sider med informasjon fra Afghanistan-konflikten. Det er naturligvis mye jeg kunnet skrevet om dette, ikke minst dilemmaene som liberale åpne demokratier møter når det gjelder særdeles sensitiv informasjon. Men en ting er jeg hellig overbevist om; Samfunn hvor lekkasjer, også av sensitiv informasjon, kan forekomme via kritisk presse/sivilt samfunn, er langt å foretrekke fremfor autoritære samfunn hvor dette i liten grad er mulig. Wikileaks er et slikt eksempel. Det betyr selvsagt ikke at informasjon som er av topphemmelig karakter (og med god grunn) bør og må kunne beskyttes. Ikke desto mindre vil wikileaks kunne fungere som et kritisk korrektiv.

Under årets Oslo Freedom Forum var Julian Assange, mannen bak wikileaks, en av talerne. Tematikken var naturligvis ytringsfrihet, sensur og betydningen av åpne transparente samfunn. Samt Internetts kritiske rolle for å støtte opp om disse verdiene og være et bolverk mot sensur.

Tuesday, July 20, 2010

Intet nytt fra Midtøsten

Ola Borten Moe ønsker større kulturell selvsikkerhet, Snorre Valen etterlyser mer ydmykhet. Spør du meg er et snev av kulturell arroganse bedre enn kulturell selvpisking.

Senterpartiets Ola Borten Moe har høstet kritikk etter sin insistering på vestlig overlegenhet. SVs Snorre Valen svarte med å anbefale Borten Moe sommerlektyre, deriblant Edward Saids mye omtalte Orientalismen, samt Dantes Inferno, for å nyansere ideen om vestlig overlegenhet. For all del, disse bøkene er klassikere og hører hjemme i bokhyllen, men anbefalingen om å utvide det boklige repertoar, sendes herved i retur til SVs stortingsrepresentant.

Arabisk stagnasjon
Valen kunne starte med Hans Magnus Enzenbergers Skrekkens menn, som omhandler islamisme i Europa, og som er basert på FNs Arab Human Developement Report fra 2003, som tydelig illustrerer at de arabiske samfunn er i stagnasjon. Knapt noe nytt innenfor kunst, kultur, filmer, bøker, musikk med mer har blitt utgitt de siste årene. En rask titt på Freedom House sin indeks over politiske og sivile rettigheter tyder heller ikke på at vi har særlig mye å lære av måten de arabiske landene organiserer sine samfunn.

Snorre Valen har et poeng, i hvert fall delvis: Spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er å inndele etter begrepene ”kultur/samfunn” (eller sivilisasjon om du vil) i ulike kategorier. Eksempelvis er det problematisk at det kan være større forskjeller innad i en typologi enn mellom dem, og at man da kommer i fare for å trekke ugyldige generaliseringer. Den faren er selvfølgelig alltid reell. Men like fullt er det samfunnsvitenskapens oppgave å kunne generalisere. Og får å gjøre det må man nødvendigvis dele inn data i kategorier grunnet på observerbar informasjon, med påfølgende slutninger/tolkninger av hva man observerer (noe annet ville tendere til å gjøre samfunnsvitenskapen meningsløs) – ganske nøyaktig hva Freedomhouse har gjort når de måler sivile og politiske rettigheter.

Ingen konkurrenter til vestlige, liberale verdier
Man kan selvfølgelige bestride det normative utgangspunktet, at sivile og politiske rettigheter ikke nødvendigvis er oppskriften på et bra (eller bedre) samfunn. Det har blitt ymtet frempå ved enkelte anledninger at Kina og Russlands autoritære styresett er en reell konkurrent til det (vestlige) liberale demokrati. Det mener ikke jeg, og det tror jeg faktisk ikke Snorre Valen heller mener. Og med det normative utgangspunkt at sivile og politiske rettigheter er å foretrekke fremfor det motsatte, og at pluralisme er å foretrekke fremfor ensretting, så mener jeg det er et observerbart faktum at de vestlige samfunn, deriblant Norge, har fint lite å lære av de arabiske landene når det gjelder måten å organisere sine samfunn på. Hva skulle det i så fall være?

Det er etter min mening svært viktig å skille mellom det overordnede institusjonelle nivået og hva vi som mennesker på individuell basis kan lære av hverandre. Våre nye landsmenn, vestlige som ikke-vestlige, har selvfølgelig mye å bidra med (om vi lar dem) i form av pågangsmot, kreativitet og kunnskap. Disse har vi selvfølgelig masse å lære av, og vice versa. Dette er i og for seg et viktig trekk ved det vestlige samfunn, den kritiske selvrefleksjonen, viljen til å lære av feil, toleranse, samt ikke å tro på ting med mindre vi har gode grunner til å tro på det, grunnverdier som langt på vei danner forutsetningen for vellykkede pluralistiske samfunn, og verdier som åpenbart er mer fremtredende i vesten enn Midtøsten.

Det har som Snorre Valen påpeker, ikke alltid vært slik at Vesten har vært overlegen. Den arabiske storhetstid for rundt tusen år siden var betydelig mer tolerant enn hva det kristne Europa opplevde på samme tid. Det kan derfor med rette hevdes at den arabiske kulturen (i særlig grad Ibn Rushd) bidro til den europeiske renessansen og påfølgende opplysningstiden, nettopp ved å gjenoppdage klassiske europeiske verdier fra antikken (i den forbindelse anbefales artikkelen ”Sivilisasjonen kommer fra Arabia” av Johan Norberg). Hvor stor rolle araberne spilte kan åpenbart diskuteres. I tillegg begynner det å bli en stund siden Ibn Rushd og den arabiske storhetstiden, noe FN-rapporten fra 2003 tydelig understreker.

Arroganse bedre enn selvpisking
Man kan selvfølgelig innvende at om så skulle være at vesten er overlegen de arabiske samfunn, så sømmer kledelig beskjedenhet seg bedre enn kulturell arroganse. Jeg skal ikke benekte at min posisjon innebærer et snev (eller mer) av kulturell arroganse, men heller det enn kulturell selvpisking. Dette fordi mitt normative utgangspunkt er de klassiske liberale verdiene, samt insistering på universalisme, som innebærer at det er mennesker som har rettigheter ikke samfunn.

Snorre Valen er opptatt av behovet for nyanser. Jo da, det er viktig at vi har personer som er opptatt av politiske nyanser. Men som oftest er det faktisk enda viktigere å være opptatt av essenser, og i dette tilfellet at Norge og Europa har fint lite å lære av de arabiske samfunn.

Jeg gjentar utfordringen: Hva det skulle det i så fall være?

Publisert på Minerva.

Wednesday, July 07, 2010

Vi trenger en tøffere asylpolitikk

Jeg har tidligere, for Minerva, skrevet om hvordan norsk asyl-politikk står overfor store utfordringer. Spesielt er dissonansen mellom retorikk og faktisk politikk problematisk. Da tenker jeg ikke på Mullah-Krekar parodien, men på det faktum at vi som nasjon ikke er istand til å gjennomføre den politikken som det norske Storting har vedtatt, deriblant at personer som har fått avslått sin søknad om asylopphold, ikke sendes ut.

Det finnes selvfølgelig forklaringer. Norge er og skal være en rettsstat, hvor humanistiske prinsipper, også i asylpolitikken, må legges til grunn. Men det innebærer, ihvertfall burde det ikke innebære at personer som ikke kvalifiserer til opphold etter asylinstituttets kriterier, likefullt skal få bli. Det gjør de i dag, derav problemene med såkalt ventemottak, som står å lese i dagens VG.

Man, ihvertfall skal jeg, passe meg for ikke å bli flåsete, men klagingen fra beboerne om dårlige forhold fremstår som sutrete, og i tilfelle det er så ille som det beskrives, så er det naturligvis bare å reise.

Norge skal selvfølgelig opprettholde sine forpliktelser i henhold til folkeretten hva gjelder beskyttelse av asylinstituttet, men jeg kan ikke skjønne annet enn at vi må få en tøffere linje, hvor særlig evnen til å gjennomføre faktisk politikk styrkes.

Jeg ser gjerne at vi legger forholdene til rette for å liberalisere arbeidsinnvandringspolitikken, hvor alle som har et ønske om å bidra tillates dette, også om de tjener mindre enn hva LO måtte mene er nødvendig, for ikke å glemme at det er viktig at vi som nasjon tiltrekker oss høyt utdannet arbeidskraft. Men i alle tilfeller trenger vi en tøffere linje i asylpolitikken, noe problemene på ventemotakene i høyeste grad illustrerer.

Tuesday, July 06, 2010

Amerika, sosialisme og fotball

Jeg er usikker på om det er noen sammenheng, den usikkerheten blir ikke delt av alle. Husk ingenting er tilfeldig!