- En nyliberalist kommenterer på fredag.
Jeg innrømmer det gjerne - Klassekampen er en god og interessant avis. Spesielt fordi avisen skriver om konvensjonelle nyhetssaker - kjemisk fritt for "kjendisseri". Nettopp av den grunn er Kapitalismus en fast leser.
Men Klassekampen er nå engang Klassekampen, med det fokus og epistemologiske tilnærming det innebærer. I fredagens (11 juli) utgave (ikke på nett) raljerer journalist Linn Stalsberg nok engang over samfunnsfiende nr.1, sett fra Kampa, den fæle nyliberalismen. I kommentaren
Nyliberale sjåfører forsøker Stalsberg å ideologisere måten vi opptrer som trafikanter.
Argumentet er at nyliberalismen gjør oss til farligere trafikanter ettersom det nyliberale etos gjør oss til mindre hensynsfulle sjåfører, med påfølgende flere ulykker. I så måte følger Stalsberg hva synes å være det "Klassekampenske aksiom" nyliberalisme = roten til alt ondt.
Det er mulig det eksisterer en felles intuitiv forståelse for begrepet nyliberalisme, ihvertfall i klikken rundt Klassekampen - hvor alt som er politisk til høyre for Torstein Dahle er nyliberalt og vondt. Eller med Bjørnar Moxsnes sine ord:
"Vi stoler ikke på Jens (Stoltenberg min.anm) han er en nyliberal ulv i sosialdemokratiske fåreklær".
Men tilbake til Stalsbergs påstand om at når samfunnsånden (les nyliberalismen) inntar trafikken får det livsfarlige konsekvenser. Hun skriver:
"I det øyeblikket ideen om kollektivet og samarbeid med andre må vike for individets rettigheter, fordi jeg fortjener det, og ikke minst forakt for reguleringer ovenfra, blir bilkjøring ekstra farlig"
Jeg hadde nær sagt god dag man økseskaft. Dette er kanskje den største stråmannskonstruksjonen jeg noengang har lest. Det er ihvertfall ikke mitt inntrykk verken som sjåfør eller annet, at dette er noen utpreget holdning blant trafikale nordmenn. Snarere tvert imot, trafikkfarlig atferd blir, nettopp fordi man utsetter andre for risiko meget hardt fordømt av det store flertallet av norske bilister.
Selvfølgelig må man innordne seg på veiene - noe alle er inneforstått med, ikke dermed sagt at man ikke noen ganger holder 100 i 90 sonen, eller bryter noen trafikkregler, men dette er vanligvis i forbindelse med atferd som ikke anses som særskilt trafikkfarlig. La gå at man noen ganger kan bli irritert over en gamling som ikke evner å holde 50 i 60 sonen, og lar seg friste til en farlig forbikjøring. Hvorvidt dette har noe med samfunnsånden å gjøre vites ikke - men jeg anser det ikke for å være spesielt nyliberalt.
Jeg mener å ha lest at den farligste plassen i verden å kjøre bil er i den iranske hovedstaden Teheran - hvorvidt Iran i følge Klassekampens yppersteprester og selverklærte forvaltere av nyliberalismens definiens vites ikke, men det skulle være spennende å høre.
Siste del av Stalsberg kommentar er av det mer interessante slaget. Dette fordi den utleder noen generelle påstander omkring hva nyliberalismen eller samfunnsånden gjør med menneskene. Og du har sikkert hørt det før: -
Alt skal gå så fort. Vi har ikke tid til å nyte utsikten. Vi blir irritert om kassadamen somler. Vi blir irritert hvis vi må stoppe for en fotgjenger. Kort oppsummert vi har ikke tid og vi blir irritert, og det er selvfølgelig nyliberalismens skyld.
Det vil være tøvete å benekte at noen av disse eksemplene ikke har hendt meg. Men langt på vei vil jeg påstå at jeg er flink til å unngå å irritere meg og flink til å unngå stress. Ikke rent sjeldent kommer jeg 10/20 min for sent fordi jeg skal gjøre meg ferdig. Ganske ofte, kunne selvfølgelig vært enda oftere, så evner jeg å ta et steg tilbake å nyte tilværelsen - særlig når jeg trener eller er ferdig med treningen og skal tøye ut - fantastisk herlig!
Mitt poeng er at det er nyliberalismens fortjeneste at jeg har muligheten til å prioritere slik jeg selv vil. Jeg har muligheten til å velge mer jobb eller mer fritid. Jeg har muligheten til å ta toget opp på Finse (hvilket jeg gjør hver sommer) for å tråkke på Hardangervidda. Jeg har takket være nyliberalismen muligheten til å si nei til Cola, nei til bilkjøring, nei til en livsstil noen oppfatter som hektisk og stressende - på samme tid som jeg har mulighet til å si ja til alle disse tingene som innbefatter hektisk tidsramme, preget av materialistisk forbruksmønster.
Stalsberg påstår vi alle blir en del av systemet, omgivelsene - at vi ikke vet bedre. Indirekte at vi ikke har valg. Jeg har aldri trodd på determinisme og ei heller her. Selvfølgelig påvirker omgivelsene oss, det ville jo være skrekkelig hvis ikke. Skjønt jeg har (med Jack Nicholson sine ord) aldri ønsket å være et offer for omgivelsene, snarere har jeg ønsket at mine omgivelser er et offer for meg. Sannsynligvis er miksen en lett blanding.
Når det gjelder bilkjøring, så er selvfølgelig alle for å måtte innordne seg regler - ja selv uten en stat, så ville uskrevne regler om trafikkatferd oppstått, ganske enkelt fordi det ville vært rasjonelt og alle ville sett seg tjent med det. Man skal være ganske manisk opphengt i nyliberalsimen for å feste den til trafikkulykker.
Når det gjelder nyliberalismens vesen eller samfunnsånden og dens implikasjoner for samfunnet og borgerne, så er det en interessant diskusjon. For egen del ser jeg klart verdien av å ikke stresse, av å nyte utsikten, øyeblikket - mer enn jeg gjør i dag. Jeg kaller det livskvalitet. Jeg vil tro at langt flere vil ha glede av det samme. Men jeg er slettes ikke sikker. Kan hende noen liker å stresse, vil få gjort mye på kort tid. I så fall må de selvfølgelig få lov til det. I og med nyliberalismen så får vi lov til selv å velge. Det er muligens ikke perfekt - men det er bedre enn alle tenkelig alternativer. For hvilke alternativer er det Stalsberg og Klassekampen egentlig har? Flere lover, reguleringer etc? Skal vi tvinges til immatrielle gleder?
Joda, kulturkritikk, eller kritikk som sådan har en egenverdi - men litt oftere burde man kunne forlange at folk som kritiserer også evner å komme med alternativer.
Nyt helgen!
