Hva skal vi med arbeidsmiljøloven?

Retten til arbeid har alltid vært en dominerende kampsak for venstresiden i norsk politikk.

Retten til å arbeide så mye man selv vil (med mindre LO godkjenner det) er derimot ikke en kampsak. Ei heller retten til selv å bestemme lengden på arbeidsforholdet (med mindre LO godkjenner det). Angivelig vil et system som tillater de av oss som ønsker å arbeide mer enn hva LO synes er bra, og som attpåtil trives helt utmerket med midlertidige ansettelse, føre til et ”brutalisert arbeidsliv” hvor arbeidstagernes rettigheter svekkes. Men sannheten er vel heller motsatt.

Kontraktsfrihet
Enhver person som er misfornøyd med arbeidsforholdet eller føler seg utsatt for et brutalt arbeidsliv, står selvfølgelig fritt til å finne seg annet arbeid, hvilket er den viktigste retten en arbeidstager har, og som etter min mening gjør store deler av arbeidsmiljøloven overflødig. Hvordan arbeidstager og arbeidsgiver innretter arbeidsforholdet burde selvfølgelig fullt ut overlates til partene. Det som særlig kompliserer bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er forholdet mellom arbeid og fritid. Når er egentlig en kunstner på jobb? Hva med en artist? Hva med dem som arbeider med ideer og politikk?

I forkant av Stortingsvalget i 2005 var jeg på en debatt om arbeidsmiljøloven hvor blant annet Torstein Dahle (RV) og Ranveig Frøiland (AP) deltok. Av morbid nysgjerrighet spurte jeg de to om hvor mange i RV og AP som fulgte normalarbeidsdagen, og som arbeidet innenfor rammen av arbeidsmiljøloven. Ikke overraskende svarte de at det ikke var mange, men det var visstnok ”annerledes”.

Fleksibilitet
En annen ting som uroet Frøiland og Dahle var bruken av midlertidige ansettelser, da det er bedre og tryggere med fast jobb. Det er sikkert riktig for mange. Problemet er at alternativet for de fleste ikke er fast jobb, men ingen jobb. Det er det praktiske argumentet for å tillate midlertidige ansettelser. Det mer prinsipielle spørsmålet er arbeidsgivers og arbeidstagers rett til selv å inngå avtaler som ikke LO og norsk venstreside nødvendigvis liker. Et praktisk eksempel i disse dager er arbeidsforholdet til de som arbeider i utelivsbransjen, hvis næring ikke bare synes det er hyggelig med fint vær, men langt på vei avhengig. Det betyr også at de er avhengig av fleksibel arbeidskraft. Er det sol og fint vær behøves det flere servitører enn hvis det er grått og trist. Dette er egentlig ikke et problem da det finnes mange personer som er villig til å arbeide som ringevikarer, det vil se stille opp på kort varsel ved behov. Problemet er at dette liker LO svært dårlig, noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter har påpekt.

Løsningen, dersom man mener at det skal være mulig å drive lønnsom bedrift, er selvfølgelig å overse LO, og la de arbeidstagere som ikke har noen kvaler ved å stille opp på kort varsel tillates å gjøre dette. På den måten vil både arbeidsgiver, arbeidstager og ikke minst vi som nyter en kald pils i sommervarmen være særs fornøyd. At LO og norsk venstreside er mindre fornøyd er av mindre betydning.

Begrensninger?
Det er godt mulig at det bør være noen begrensninger på hva som tillates å inngå av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men det vil i så tilfelle være langt mindre omfattende enn dagens arbeidsmiljølov. Et outrert eksempel er at man ikke bør tillates å selge seg selv som slave. Andre begrensninger er at man ikke bør tillates å inngå avtaler som medfører store risiko for tredjepart. Det er mulig man også burde ha en generell beskyttelse mot ”åpenbart urimelige avtaler”, uten at plassen tillater meg å gå i detalj på hva det måtte være. Poenget er at alle slike begrensninger er eller kan dekkes innenfor eksisterende lovverk, eksempelvis kontraktsfrihet.

Dette landet har altfor mange reguleringer og omfattende lovverk. Arbeidsmiljøloven er et av disse. Så hvorfor ikke fjerne den?

Også blogget på Minerva.

Dagbladet og USA

Til tross for et presset tidsskjema på Bryn Mawr College og IHS-seminar utenfor Philadelphia, er det interessant å følge nettavisene hjemme i Norge. Og særlig Dagbladet.

At Dagbladet knapt har vært noen god informasjonskilde når det gjelder informasjon om USA, er knapt noen nyhet. Dagens overskrift om Sarah Palin er definitivt ikke den verste Dagbladet har hatt, men så er jo saken i stor grad deskriptiv og basert på andre kilder.

Verre er det med nettsaken om at et Al-Qaida medlem IKKE ble torturert. Altså impliserer Dagbladet at USA har hatt for vane å torturer Al-Qaida medlemmer, tradisjonen tro helt uten å dokumentere det. Linkene avisene bruker refererer til Abu Graib (hvor amerikanske myndigheter har rettsforfulgt overgrepene) og noen få tilfeller som amerikanske myndigheter selv har innrømmet. Da gjennom metoden waterboarding. Det er ikke dokumentert at USA har hatt et program for legalisering av tortur, selv om Dagbladet med flere norske medier har skapt et inntrykk av at USA liker å torturere fanger. Tvert imot fikk McCain med seg "Det hvite Hus" på eksplisitt forby tortur.

Et annet poeng, uten at jeg må noen som helst måte vil gjøre meg til talsmann for tortur, er fremstillingen av fakta i den partikulære saken. Et Al-Quida medlem har gitt nyttig informasjon uten å bli torturert. Hva vet vi om hva denne personen vil gitt av informasjon om vedkommende ble torturert? I tillegg til, hva vet vi om de tilfeller der topp Al-Quida medlemmer ble torturert. I tilfelle Khalid Sheik-Mohammed kom der frem viktig informasjon som følge av torturen. Dick Cheney har som Dagbladet også viser til, bedt om at CIA-dokumenter som forteller om gode resultater som følge av tortur (som også Dagbladet-saken linker til).

Det burde være mulig å behandle et interessant etisk dilemma sånn noenlunde balansert, til tross for at man har lite til overs for USA? Om ikke annet nå som Obama er blitt president. Det er ihvertfall lov til å håpe.

Fra Lofoten til New York

Man kan si mye om troverdigheten til norske aviser, i hvert fall oppslagene. Hvor mange ganger har vi ikke lest beskrivelsen ”verre enn noen gang”, ”sjokkerende økning”, samt ”et eller annet dramatisk” som indikerer stor nyhetsverdi. Så også om sommeroppslagene om norske ungdommer som drikker seg fulle i syden, attpåtil på sprit! Men de sensasjonelle oppslagene stopper ikke her – skal vi tro VG, så er noen til og med under 18 år!

Dette kan jo knapt sies å være noe nytt. Dette er ting jeg har lest om og gitt min relative unge alder (f.1980) så har jeg også hørt om bekjente som drar på lignende partyturer. Jeg var selv i Magalluf etter militæret sommeren 2000. Og de samme oppslagene om sydenfyll preget tabloidene da som nå. Hvilken glede folk finner i å drikke seg sanseløs overgår meg, men mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves. Personlig har jeg alltid foretrukket å bruke penger på – i mangel på bedre ord – eksotiske reiser, fremfor partyferier. I så måte var Lofoten som illustrert i sist blogginnlegg en fantastisk opplevelse på alle måter.

I skrivende stund er jeg på Long Island tvers over Manhatten i New York City og har brukt dagen til å vandre på Manhatten, samt sjekket nattelivet. Noe jeg til tross for mitt besøk i USA i fjor aldri fikk skikkelig anledning til. Anledningen for at jeg er tilbake i USA er at jeg skal være med på et sommerseminar i regi George Mason University, hvilket jeg har vært så heldig å være en av dem som får delta på Civitas kvote. Før og etter den tid skal jeg besøke venner i NYC og Washington D.C. I likhet med Lofoten så frister slike ferier betydelig mer enn fylleturer til Syden.

Jeg vil selvfølgelig prøve å få blogge litt underveis.

Fantastiske Lofoten

Jeg er i disse dager i Lofoten for første gang. Det kan knapt beskrives, det bør strengt tatt oppleves. Likevel har jeg forsøkt å formidle noen tanker og bilder fra turen - skal nå straks til Bunes, som har Europas kanskje fineste strand. Skal legge ut flere bilder og blogge mer når jeg er tilbake.

Cheney hjelper Kina å takle brysomme muslimer

Via 5080.

10 år siden studentopprøret i Iran. På tide med et skifte!

Nothing else in the world - not all the armies - is so powerful as an idea whose time has come!
Victor Hugo

I 2004-2005 hadde jeg gleden av å representere Norsk Studentunion i Studentenes Fredspris (sammen med blant annet Thorvald Stoltenberg, Stein Tønnesson, Kjersti Strømmen, Gro Brækken) som utgis annen hvert år i forbindelse med Trondheims Internasjonale Studentfestival - ISFIT.

Jeg argumenterte den gangen hardt for at Ahmed Batebi, tidligere iransk student, burde få prisen for sin innsats for menneskerettigheter i Iran. (Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å stå bak vinnerutnevnelsen; ACEU - den colombianske studentbevegelsen, særlig ettersom de tok kraftig avstand fra FARC)

Batebi bemerket seg ved å være på forsiden av The Economist i 1999.

I dag er det 10 år siden studentopprøret, og i anledning siste tids hendelser i Iran så er det ikke rart at opposisjonen og demokratibevegelsen bruker anledningen til å markere at tiden er inne - eller skulle jeg si - tiden for prestestyre er ute!

Problemet er at det er vanskelig å se noe "change we can believe in" i nærmeste fremtid, til det er institusjonene med makt for nært knyttet opp til prestestyret. Legitimiteten er likefullt kraftig svekket, innsatsen til demokratibevegelsen har ikke vært forgjeves!

I likhet med de tidligere kommuniststatene så er ideologien til de herskende klassene i Iran så moralsk bankerott, at trusler og vold er det eneste de har igjen å bruke. Og før eller senere vil regimet falle sammen under folkelig press, og slå følge med kommunistdiktaturene til idèhistoriens skraphaug, der de hører hjemme.

La oss bidra til at det skjer FØR heller enn SENERE.

Apropos, I denne forbindelse anbefales Robert Baer (det intellektuelle forbildet for George Clooneys CIA-karakter i Syriana), i samtale med Fareed Zakaria CNNs GPS.

Tour De France bedre enn sitt rykte?

I min siste bloggpost avslørte jeg skepsis mot syklistene i Tour De France hva gjelder dopingbruk. Jeg kom også i skade for å blottlegge egen ignoranse. Riktignok påpekte jeg i kommentaren at utsagnene var basert på spekulasjoner og subjektive følelser kring eget forhold til sykkelsporten.

Likefullt forsøkte jeg å lage et argument for at det er lite sannsynlig at dagens utøvere i Tour De France ikke er rene. Gode faktabaserte tilbakemeldinger viser at jeg ikke lykkes bra med det, hvorpå jeg har funnet det fornuftig å revurdere standpunktet - OG HELDIGVIS FOR DET!

Det er svært sjeldent jeg er glad for å innrømme feil, men det er jeg altså i dette tilfellet. Jeg har heller ingen problemer med å vedgå at jeg burde sjekket fakta bedre kring EPO og effekter.

Men bedre sent enn aldri.

Jeg korresponderte med forskningsrådgiver i Antidoping, Mads Drange, som kunne gi utfyllende kommentar på effekten av EPO:

"Når det gjelder hvor stor effekt EPO har på prestasjon er det vanskelig å gi et generelt svar på dette. Treningstilstand, type idrett, nivå og arbeidsøkonomi er bare noen faktorer som vil påvirke graden av effekt.

I 2000 ble det gjennomført et studie i Norge der man fant at etter 3 uker med EPO behandling på godt trente forsøkspersoner, økte det maksimale oksygenopptaket med i gjennomsnitt 7%.

Dette er svært mye, og vil gi en betydelig prestasjonsøkning. Om det er snakk om 5% 10% eller 15% er vanskelig å tallfeste, men jeg er helt enig med det du skriver i bloggen din om at EPO gir en enorm gevinst for utøvere som velger å dope seg med dette medikamentet. EPO er uten tvil et av de mest effektive dopingmidlene som finnes"

"Det har skjedd mye i UCI sitt antidopingprogram de siste 2 årene. Inføring av biologiske pass har gjort at det er svært vanskelig for pro tour cyklister å dope seg uten at UCI ser dette på deres individuelle profil, og selv om ingen er dømt på bakgrunn av et slikt pass ( 5 utøvere er imidlertid anmeldt) har dette trolig gjort kontrollarbeidet mye mer effektivt"

Som det fremgår av kommentaren til Mads så er det uten tvil en veldig stor effekt ved bruk av EPO, dog ikke så stor som jeg spekulerte i, (men det er egentlig et underordnet poeng). Det er også oppløftene å lese at dopingarbeidet innen sykkelsporten er betydelig skjerpet. En konkret helhetsvurdering burde derfor tilsi at sannsynligheten for at syklistene er renere er betydelig større enn hva jeg først spekulerte i. Jeg skulle da også tro at avskrekkingseffekten også vil ha en vesentlig effekt i seg selv.

Jeg har også forstått det slik at farten i fjellene er lavere nå enn hva de var for en del år siden, hvilket også styrker sannsynligheten for at det er mindre doping nå enn hva tilfelle var for noen år siden.

Min subjektive konklusjon er at jeg vil med mye større entusiasme følge årets Tour - og gitt min anglofile legning så holder jeg en knapp på Lance.

Derfor tror jeg de fleste i Tour De France er dopet

Årets store sykkeleventyr, Tour De France er igang. Et eventyr jeg har fulgt med enorm interesse helt siden jeg ble hekta i 1989 da Greg Lemond slo Laurent Fignon med fattige 8 sekunder. Alle årene med Miguel Indurain (1991-1995) til de fantastiske årene med Lance Armstrong (1999-2005), kun avbrutt av Riis (96) Ullrich (97) og Pantani (98), for å ikke glemme de siste årene med Perrerio Sio, Comtador (som er på samme lag som Armstrong i år)og Carlos Sastre.

Ferie og Tour De France har vært en del av livet, lenge før TV2 begynte sin satsning. Men interessen har falt vesentlig de siste årene, ihvertfall forsøker jeg bevisst å dempe min interesse. Jeg tror rett og slett ikke at utøverne er rene, og når illusjonen om ren sport er borte, ja da er det vanskelig å opprettholde entusiasmen for idretten. Merkelig nok synes ikke dette å legge en demper på TV2s dekning.

La meg forklare hvorfor jeg har store problemer med å opprettholde illusjonen om Touren ved følgende resonnement.

1. De fysiske påkjenningene som syklistene skal igjennom er sannsynligvis de hardeste i verden uansett idrett. Kravene til utholdenhet er enorme.

2. I toppidretten er det stor konkurranse, og forskjellene (ihvertfall i herreidretten) er meget små. Altså vil selv små marginer på ytelseseffekten ha en stor betydning.

3. Effekten av bloddoping, EPO er også enorm. Uten å gå helt god for tallene, så mener jeg at det øker ytelsesnivået med 30-40 %. Det er ihvertfall en stor forbedring av ytelsen til dem som bruker EPO.

4. Bruk av doping gir altså stor relativ gevinst, hvilket gjør det vanskelig å se at noen skulle evne å konkurrere med dopede utøvere, uten å være dopet selv.

Når Jan Ullrich innrømmet doping så er det lite sannsynlig at Lance Armstrong greide å slå Ullrich uten selv å være dopet, gitt den store relative gevinsten. Den samme logikken gjelder for dagens utøvere.

Når vi i tillegg har sett hvor mange som har blitt avslørt, hvor tilsynelatende utbredt og aksepert doping var og muligens fremdelse er i sykkelsporten, så har jeg vanskelig for å tro at utøverne er rene. For å ikke glemme løgneren Rasmussen.

Da blir det også vanskelig å mobilisere entusiasme for årets Tour. Selv om det helt sikkert kommer til å by på spenning.

Michael Jackson og Hitler

Den måtte jo komme, hysterisk morsomt!