Omstendighetene rundt Israels bording av såkalte fredsaktivister i hva som tilsynelatende ser ut til å være internasjonalt farvann, kan vanskelig gjøre annet enn å svekke Israels internasjonale autoritet ytterligere. Jeg har vel mine tvil til hvorvidt den Israelske regjeringen bryr seg nevneverdig om den påfølgende globale kritikken, ikke desto mindre burde de det.
Ingen betviler Israels militære overlegenhet, men i en verden hvor mediene og opinionen spiller en større rolle, er militær makt langt fra nok for å sikre Israels interesser. Eller for å si det slik, et sterkt militært forsvar er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å sikre Israels interesser. Israels fremferd - riktig eller galt (jeg vil vel mest kategorisere det som galt) er såvidt jeg kan se ikke i landets egen interesse.
Dagens hendelser er kun et symptom, den virkelig kuren består i en fremforhandlet løsning med Hamas og Hizbollah, med påfølgende internasjonale garantier. Jeg skal ikke garantere at det er mulig å få til, men den eneste måten å finne det ut på er å undersøke mulighetene for en fremforhandlet løsning.
Israel har alt å tjene på å forhandle ut fra militær styrke. Alternativet om noen år kan bli veldig mye verre.
Monday, May 31, 2010
Sunday, May 30, 2010
Full støtte til Antanas Mockus i det colombianske valget!
I dag gjennomføres første omgang av det colombianske presidentvalget. Et valg som kan ende med den eksentriske grønne-kandidaten Antanas Mockus, som ny president. Det vil etter min mening ikke være et dumt valg, mer om det nedover i kommentaren. Først noen tanker om Latin-Amerika og høyresiden.
Det skulle knapt være noen revolusjonerende tanker for de som er velkjente med mine politiske sympatier, at jeg aldri har vært noe fan av den revolusjonære venstresiden, fra paradoks paradiset Cuba til Hugo Chavez med klakørene Rafael Correa (Ecuador) og Evo Morales (Bolivia). I ulike former representerer disse venstrepopulisme på sitt verste i form av autoritært styresett, økonomisk nasjonalisme, anti-amerikanisme og en hengivenhet til "la revolutione a`la Che". Med andre ord klassisk marxisme. (Anbefales i den forbindelse - Alvaro Vargas Llosa`s artikkel i Foreign Policy - The return of the idiot).
Tradisjonell skepsis til høyresiden
Det sagt, så må jeg innrømme at jeg ikke alltid har vært like komfortabel med det som tenderer til å være høyresiden i Latin-Amerika. Eller sagt med andre ord, jeg har hatt problemer med å se de gode borgerlig-liberale politikerne i regionen. Typer som Fernando Henrique Cardoso, forløperen til dagens president Lula i Brasil og Mexicanske Vicente Fox. Jeg har også et godt inntrykk av den nylig valgte President Pinera i dagens Chile og Felipe Calderon i Mexico. Likefullt er det ikke til å komme forbi at latinamerikansk høyreside, ihvertfall for denne blogger, alltid har blitt møtt med en viss skepsis. I det hele tatt så har den store utfordringen for Latin-Amerika vært preget av svake institusjoner og et ekstremt polarisert klima, som i seg selv har gjort situasjonen verre enn den behøvde å være.
Hva så med Colombia, Uribe, høyresiden og valget?
Alvaro Uribe
Mitt inntrykk, styrket av det faktum at President Uribe er meget populær, gjør meg positivt innstilt til den sittende colombianske presidenten. Mine colombianske venner understreker også hans gode resultater, med vekt på sikkerhetssituasjonen og god økonomisk vekst. Ikke minst Uribes kamp mot den marxistiske terroristgruppen FARC gitt gode resultater. Ihvertfall er det persepsjonen colombianere flest har, og en viktig årsak til hans popularitet. Spørsmålet er hvem og hva som har blitt ofret på veien.
For til tross for Uribes tilsynelatede gode resultater, så er jeg meget glad for at landets høyesterett slo ned på muligheten for grunnlovsendringer med den hensikt å gjøre Uribe valgbar for ny periode. Det er nettopp den type autoritær venstrepopulisme som Chavez har blitt kjent for og langt på vei har kommet unna med, og som Uribe synes å ha forsøkt seg på. Heldgivs avviste høyesterett dette, og heldigvis aksepterte Uribe dommen. Det tyder bra for hvordan den reelle maktdelingen fungerer i Colombia og er et sunnhetstegn for demokratiet i landet.
Hva så med årets valg? Min gode venn (og sosialdemokrat) Stig Arild Pettersen har skrevet en meget interessant repotasje om Mockus og valget i Colombia for Morgenbladet. I hvilken grad dagens regjering og personer tilknyttet regjeringen (og sågar Uribe selv) er involvert i korrupsjon og henrettelse av sivile/politiske motstandere er vanskelig for meg å etterprøve, jeg har prøvd å søke etter god dokumentasjon for hvorvidt disse påstandene stemmer uten å finne tydelig prov. Men beklageligvis kan jeg ikke si at det ville overrasket meg om det er personer tilknyttet regjeringen som er involvert i aktivitet som innebærer paramilitære og som har utført likvidasjoner på politiske motstandere. Dog er situasjonen bedre i Colombia enn kanskje noen gang, og det er god grunn til å tro at valget vil bli gjennomført i henhold til akseptable standarder.
Motkandidaten Juan Santos
Motkandidaten til Mockus er dagens forsvarsminister Juan Santos, hvilket har kjørt en kampanje som kan beskrives "Mer av det samme" eller akkurat som Uribe. Og det kan sikkert være bra det - men hovedgrunnen til at jeg støtter Mockus er at det vil gjøre godt for det colombianske demokratiet, styrke institusjonene og gjennomsiktigheten i samfunnet. Det vil rett og slett styrke det som litt tåkete kalles den politiske kulturen i landet. I tillegg er det ifølge mine kilder, dvs min colombianske venn (som i likhet med meg bekjenner seg til markedsliberalisme) sterkt overdrevet i utenlandskpresse hvor langt til venstre Mockus står. Mockus er tilhenger av frihandel, hans nærmeste økonomiske rådgivere er ifølge samme kilde pro-privatisering. Naturligvis har Mockus et sosialt sinnelag som gjør at han er veldig opptatt av å gjøre det bedre for de fattige, men gjennom målrettede tiltak, og ikke gjennom noen revolusjon.
Mockus har videre lovet (noe annet ville vært politisk selvmord) å holde fast på sikkerhetslinjen, som innebærer en fortsatt hard linje mot FARC.
Mockus for president!
Både situasjonen og kandidaten Mockus, gjør at jeg tror Colombia er best tjent med at sistnevnte vinner valget. La meg få tillegge en like viktig dimensjon - at valget blir gjennomført i henhold til anerkjente standarder for demokratisk praksis, det har dessverre ikke vært en selvfølge, verken i Colombia eller Sør-Amerika.
OPPDATERT MANDAG 31.MAI
Juan Santos vant 1.omgang med 47 % av de avlagte stemmer, Mockus fikk 21 % av stemmene. Dette var en større seier enn forventet, og Mockus har dermed skaffet seg et fjell å bestige. Det er ikke umulig at Mockus kan vinne en 2.valgomgang, men Santos har opparbeidet seg et meget godt utgangspunkt.
Les mer på BBC.
Det skulle knapt være noen revolusjonerende tanker for de som er velkjente med mine politiske sympatier, at jeg aldri har vært noe fan av den revolusjonære venstresiden, fra paradoks paradiset Cuba til Hugo Chavez med klakørene Rafael Correa (Ecuador) og Evo Morales (Bolivia). I ulike former representerer disse venstrepopulisme på sitt verste i form av autoritært styresett, økonomisk nasjonalisme, anti-amerikanisme og en hengivenhet til "la revolutione a`la Che". Med andre ord klassisk marxisme. (Anbefales i den forbindelse - Alvaro Vargas Llosa`s artikkel i Foreign Policy - The return of the idiot).
Tradisjonell skepsis til høyresiden
Det sagt, så må jeg innrømme at jeg ikke alltid har vært like komfortabel med det som tenderer til å være høyresiden i Latin-Amerika. Eller sagt med andre ord, jeg har hatt problemer med å se de gode borgerlig-liberale politikerne i regionen. Typer som Fernando Henrique Cardoso, forløperen til dagens president Lula i Brasil og Mexicanske Vicente Fox. Jeg har også et godt inntrykk av den nylig valgte President Pinera i dagens Chile og Felipe Calderon i Mexico. Likefullt er det ikke til å komme forbi at latinamerikansk høyreside, ihvertfall for denne blogger, alltid har blitt møtt med en viss skepsis. I det hele tatt så har den store utfordringen for Latin-Amerika vært preget av svake institusjoner og et ekstremt polarisert klima, som i seg selv har gjort situasjonen verre enn den behøvde å være.
Hva så med Colombia, Uribe, høyresiden og valget?
Alvaro Uribe
Mitt inntrykk, styrket av det faktum at President Uribe er meget populær, gjør meg positivt innstilt til den sittende colombianske presidenten. Mine colombianske venner understreker også hans gode resultater, med vekt på sikkerhetssituasjonen og god økonomisk vekst. Ikke minst Uribes kamp mot den marxistiske terroristgruppen FARC gitt gode resultater. Ihvertfall er det persepsjonen colombianere flest har, og en viktig årsak til hans popularitet. Spørsmålet er hvem og hva som har blitt ofret på veien.
For til tross for Uribes tilsynelatede gode resultater, så er jeg meget glad for at landets høyesterett slo ned på muligheten for grunnlovsendringer med den hensikt å gjøre Uribe valgbar for ny periode. Det er nettopp den type autoritær venstrepopulisme som Chavez har blitt kjent for og langt på vei har kommet unna med, og som Uribe synes å ha forsøkt seg på. Heldgivs avviste høyesterett dette, og heldigvis aksepterte Uribe dommen. Det tyder bra for hvordan den reelle maktdelingen fungerer i Colombia og er et sunnhetstegn for demokratiet i landet.
Hva så med årets valg? Min gode venn (og sosialdemokrat) Stig Arild Pettersen har skrevet en meget interessant repotasje om Mockus og valget i Colombia for Morgenbladet. I hvilken grad dagens regjering og personer tilknyttet regjeringen (og sågar Uribe selv) er involvert i korrupsjon og henrettelse av sivile/politiske motstandere er vanskelig for meg å etterprøve, jeg har prøvd å søke etter god dokumentasjon for hvorvidt disse påstandene stemmer uten å finne tydelig prov. Men beklageligvis kan jeg ikke si at det ville overrasket meg om det er personer tilknyttet regjeringen som er involvert i aktivitet som innebærer paramilitære og som har utført likvidasjoner på politiske motstandere. Dog er situasjonen bedre i Colombia enn kanskje noen gang, og det er god grunn til å tro at valget vil bli gjennomført i henhold til akseptable standarder.
Motkandidaten Juan Santos
Motkandidaten til Mockus er dagens forsvarsminister Juan Santos, hvilket har kjørt en kampanje som kan beskrives "Mer av det samme" eller akkurat som Uribe. Og det kan sikkert være bra det - men hovedgrunnen til at jeg støtter Mockus er at det vil gjøre godt for det colombianske demokratiet, styrke institusjonene og gjennomsiktigheten i samfunnet. Det vil rett og slett styrke det som litt tåkete kalles den politiske kulturen i landet. I tillegg er det ifølge mine kilder, dvs min colombianske venn (som i likhet med meg bekjenner seg til markedsliberalisme) sterkt overdrevet i utenlandskpresse hvor langt til venstre Mockus står. Mockus er tilhenger av frihandel, hans nærmeste økonomiske rådgivere er ifølge samme kilde pro-privatisering. Naturligvis har Mockus et sosialt sinnelag som gjør at han er veldig opptatt av å gjøre det bedre for de fattige, men gjennom målrettede tiltak, og ikke gjennom noen revolusjon.
Mockus har videre lovet (noe annet ville vært politisk selvmord) å holde fast på sikkerhetslinjen, som innebærer en fortsatt hard linje mot FARC.
Mockus for president!
Både situasjonen og kandidaten Mockus, gjør at jeg tror Colombia er best tjent med at sistnevnte vinner valget. La meg få tillegge en like viktig dimensjon - at valget blir gjennomført i henhold til anerkjente standarder for demokratisk praksis, det har dessverre ikke vært en selvfølge, verken i Colombia eller Sør-Amerika.
OPPDATERT MANDAG 31.MAI
Juan Santos vant 1.omgang med 47 % av de avlagte stemmer, Mockus fikk 21 % av stemmene. Dette var en større seier enn forventet, og Mockus har dermed skaffet seg et fjell å bestige. Det er ikke umulig at Mockus kan vinne en 2.valgomgang, men Santos har opparbeidet seg et meget godt utgangspunkt.
Les mer på BBC.
Thursday, May 20, 2010
Tjene Gamsten for godt?
Hva er en rettferdig lønn?
Skøytetrener Jarle Pedersen uttrykker på twitter, kvalme overfor nyheten om at hans navnebror Gamst Pedersen har signert en avtale verdt 550 000 kroner i uken (ca 30 millioner i året) med Blackburn.
Pedersen utdyper på VG-nett: - Lønnen står ikke i forhold til det spillerne leverer. Gamst tjente veldig bra fra før av. Nå har han fått et solid lønnspålegg uten at han så vidt jeg har fått med meg er blitt så mye bedre de siste årene.
Nøyaktige hvilke kriterier skøytetreneren legger til grunn for sine vurderinger vites ikke, utover at han ikke synes prestasjonen står i stil med lønnen. Det må Jarle Pedersen gjerne mene. Men landslagstreneren i skøyter har på dette punktet, den samme moralfilosofiske utfordring som alle andre som ønsker å argumentere for at "noen" tjener for mye. Det være seg næringslivsledere, fotballspillere eller aksjemeglere.
- Hva er en rettferdig lønn? Og enda viktigere - hvem skal bestemme hva som er en rettferdig lønn?
Man kan selvfølgelig overlate denne vurderingen til politikere, med den argumentasjon at et politisk flertall i seg selv er god begrunnelse for "lønnsvurdering". Med det er knapt noen begrunnelse i moralsk forstand.
Jeg har også hørt argumentet om fotballspillere ikke utfører så viktig arbeid som for eksempel sykepleiere, og at det derfor er absurd at noen fotballspillere tjener så mye (mer enn f.eks sykepleiere). Men dette argumentet er ikke noe vesensforskjellig fra det overnevnte eksempel. Hva som er viktig kan selvfølgelig bestemmes av et politisk flertall, men personlige preferanser er grunnleggende forskjellig, hvilket betyr at å finne noe objektivt kriterium på viktighet i yrkeslivet, raskt kan fortone seg som en selsom opplevelse.
Min mening er at lønn (hovedsaklig) bør følge tilbud og etterspørsel. All den tid Gamst Pedersens prestasjoner verdsettes til millioner i et marked, hvor transaksjoner foregår på frivillig basis, kan jeg ikke se noe problem eller urettferdighet i at resultatet ender opp i millioner. Det at markedskreftene styrer, betyr ikke noe annet enn at summene av alle individuelle valg summeres opp - i Gamst Pedersens tilfelle som millioner i gevinst.
Hovedpoenget er at så lenge transaksjonene er basert på frivillighet, dvs at den enkelte borger har sett seg mer tjent med å bruke x-antall kroner på fotball enn alternative tilbud, så lenge frivillighetsaspektet er dekket, så vil ikke resultatet etter min mening kunne sies å være urettferdig.
Jarle Pedersen må gjerne mislike det, men faktum er at lønnen til Gamst Pedersen kun gjenspeiler det faktum at fotball er vesentlig mer populært blant folk flest enn skøyter.
Omtrent "550 000 for en middels fotballspiller" mer populær.
Skøytetrener Jarle Pedersen uttrykker på twitter, kvalme overfor nyheten om at hans navnebror Gamst Pedersen har signert en avtale verdt 550 000 kroner i uken (ca 30 millioner i året) med Blackburn.
Pedersen utdyper på VG-nett: - Lønnen står ikke i forhold til det spillerne leverer. Gamst tjente veldig bra fra før av. Nå har han fått et solid lønnspålegg uten at han så vidt jeg har fått med meg er blitt så mye bedre de siste årene.
Nøyaktige hvilke kriterier skøytetreneren legger til grunn for sine vurderinger vites ikke, utover at han ikke synes prestasjonen står i stil med lønnen. Det må Jarle Pedersen gjerne mene. Men landslagstreneren i skøyter har på dette punktet, den samme moralfilosofiske utfordring som alle andre som ønsker å argumentere for at "noen" tjener for mye. Det være seg næringslivsledere, fotballspillere eller aksjemeglere.
- Hva er en rettferdig lønn? Og enda viktigere - hvem skal bestemme hva som er en rettferdig lønn?
Man kan selvfølgelig overlate denne vurderingen til politikere, med den argumentasjon at et politisk flertall i seg selv er god begrunnelse for "lønnsvurdering". Med det er knapt noen begrunnelse i moralsk forstand.
Jeg har også hørt argumentet om fotballspillere ikke utfører så viktig arbeid som for eksempel sykepleiere, og at det derfor er absurd at noen fotballspillere tjener så mye (mer enn f.eks sykepleiere). Men dette argumentet er ikke noe vesensforskjellig fra det overnevnte eksempel. Hva som er viktig kan selvfølgelig bestemmes av et politisk flertall, men personlige preferanser er grunnleggende forskjellig, hvilket betyr at å finne noe objektivt kriterium på viktighet i yrkeslivet, raskt kan fortone seg som en selsom opplevelse.
Min mening er at lønn (hovedsaklig) bør følge tilbud og etterspørsel. All den tid Gamst Pedersens prestasjoner verdsettes til millioner i et marked, hvor transaksjoner foregår på frivillig basis, kan jeg ikke se noe problem eller urettferdighet i at resultatet ender opp i millioner. Det at markedskreftene styrer, betyr ikke noe annet enn at summene av alle individuelle valg summeres opp - i Gamst Pedersens tilfelle som millioner i gevinst.
Hovedpoenget er at så lenge transaksjonene er basert på frivillighet, dvs at den enkelte borger har sett seg mer tjent med å bruke x-antall kroner på fotball enn alternative tilbud, så lenge frivillighetsaspektet er dekket, så vil ikke resultatet etter min mening kunne sies å være urettferdig.
Jarle Pedersen må gjerne mislike det, men faktum er at lønnen til Gamst Pedersen kun gjenspeiler det faktum at fotball er vesentlig mer populært blant folk flest enn skøyter.
Omtrent "550 000 for en middels fotballspiller" mer populær.
Friday, May 14, 2010
Er Obama en sosialist?
Temperaturen i amerikansk politikk er og har igrunnen vært over kokepunktet i en lengre periode. Jeg er usikker på om helsereformen var den utløsende saken, men det har ihvertfall vært frontsaken i den polariserte diskusjonen "inside the beltway".
Den mest vitale politiske bevelgelsen "over there" er Tea-party bevegelsen, som har generert store grassrotskampanjer landet rundt, hvor hovedparolen er mindre stat og lavere skatt. Noe som er trygt innenfor den politiske etos jeg bekjenner meg til. Dog er det ikke alt jeg vil stå innefor av paroler som Tea-party bevegelsen bringer med seg. Ei heller tilknytningen til Sarah Palin.
Republikanerne, som P.J. O`Rourke lakonisk oppsummerte som partiet "som hevder statlig styring ikke fungerer, for så å bli valgt og beviser at det stemmer", har stort sett begrenset seg til å være i opposisjon til alt Obama kommer med. Felles for både Tea-party bevegelsen og Republikanerne er skremselspropagandaen som ynder, ihvertfall blant flere, å betegne Obama som sosialist. Denne retorikken er godt hjulpet av deler av Fox News, som Sean Hannity og Glenn Beck.
Minerva-redaktør, Nils August Andresen, skriver om denne retorikken og gir en lite flatterende beskrivelse av dagens høyresiden i USA. Jeg synes han har gode poenger.
Apropos. På den meget besøkelsesverdige nettsiden Bloggingheads.tv har National Reviews Jonah Goldberg og tidligere taleskriver for Bush jr, David Frum, en svært interessant dialog om begrepsbruken, retorikken og veien videre for amerikansk høyreside. Inkludert spørsmålet om hvorvidt Obama er en sosialist eller ikke.
Personlig ønsker jeg meg en amerikansk høyreside som finner røtten i Goldwater-Reagan hvor mindre stat (inkludert mindre statlig våsing om religion), lavere skatter og mer personlig frihet er hjørnesteinene i fremtidens politikk. Det er lov å håpe at Tea-party bevegelsen vil fungere som en slik kraft.
Den mest vitale politiske bevelgelsen "over there" er Tea-party bevegelsen, som har generert store grassrotskampanjer landet rundt, hvor hovedparolen er mindre stat og lavere skatt. Noe som er trygt innenfor den politiske etos jeg bekjenner meg til. Dog er det ikke alt jeg vil stå innefor av paroler som Tea-party bevegelsen bringer med seg. Ei heller tilknytningen til Sarah Palin.
Republikanerne, som P.J. O`Rourke lakonisk oppsummerte som partiet "som hevder statlig styring ikke fungerer, for så å bli valgt og beviser at det stemmer", har stort sett begrenset seg til å være i opposisjon til alt Obama kommer med. Felles for både Tea-party bevegelsen og Republikanerne er skremselspropagandaen som ynder, ihvertfall blant flere, å betegne Obama som sosialist. Denne retorikken er godt hjulpet av deler av Fox News, som Sean Hannity og Glenn Beck.
Minerva-redaktør, Nils August Andresen, skriver om denne retorikken og gir en lite flatterende beskrivelse av dagens høyresiden i USA. Jeg synes han har gode poenger.
Apropos. På den meget besøkelsesverdige nettsiden Bloggingheads.tv har National Reviews Jonah Goldberg og tidligere taleskriver for Bush jr, David Frum, en svært interessant dialog om begrepsbruken, retorikken og veien videre for amerikansk høyreside. Inkludert spørsmålet om hvorvidt Obama er en sosialist eller ikke.
Personlig ønsker jeg meg en amerikansk høyreside som finner røtten i Goldwater-Reagan hvor mindre stat (inkludert mindre statlig våsing om religion), lavere skatter og mer personlig frihet er hjørnesteinene i fremtidens politikk. Det er lov å håpe at Tea-party bevegelsen vil fungere som en slik kraft.
Thursday, May 06, 2010
En ny blå revolusjon?
I kveld avgjøres det hvem som vinner valget i Storbritannia. De siste meningsmålingene tyder i retning av en Konservativ valgvind, spørsmålet er om vinden har begynt å blåse for sent. Det er forsåvidt flere spørsmål. De viktigste er etter min mening:
Selv om britenes situasjon ikke er like alvorlig som i Hellas, er også Storbritannia i en utfordrende fiskal situasjon, og uansett hvem som inn i Nr.10 Downing street, så er oppgavene enorme fremover.
Det er åpenbart at reformer, som inkluderer besparelser og kutt i offentlige utgifter er nødvendig, alternativet er å balansere budsjettet med vesentlige skatteøkninger, på lang sikt vil det være svært skaldelig for konkurransekraften til Storbritannia, noe som også ligger rotfestet i virkelighetsforståelsen til New Labour.
Jeg støtter David Cameron og mulighetene for at en ny konservativ-regjering overtar etter valget i kveld er absolutt tilstede. Men jeg er usikker på om Cameron i tilstrekkelig grad har opparbeidet seg et mandat i folket til å foreta de kuttene som konvensjonell konservativ politikk innebærer. Vel, var det (muligens) nødvendig å distansere seg fra Thatcher-profilen, men Thatcher var veldig tydelig på at forandringer var nødvendig, kommuniserte dette tydelig og fikk de mandatene hun trengte for å transformere Storbritannia til en moderne tjenesteytende økonomi.
Hvorvidt Cameron de facto vil være istand til å lede an i en ny blå-revolusjon (dersom han vinner naturligvis) gjenstår å se. Det er positive signaler, men det er langt fra overbevisende.
OPPDATERT FREDAG MORGEN
Exit pollene og meningsmålingene i sin alminnelighet ser ut til å ha truffet meget bra hva gjelder det endelige resultatet for valget i Storbritannia. Særlig ser det ut til at Lib.dems oppslutning var noe overvurdert.
Conservatives har blitt største partiet, og mest sannsynlig vil Lib.dem som er på vippen høre med Cameron om muligheten for en eller annen form for samarbeid. Gordon Brown nekter å svare på hvorvidt han har tapt eller ikke. Det er klart at et rent flertall for Toryene hadde vært å foretrekke, særlig fordi Storbritannia nå trenger omfattende kutt, og noen med mot til å gjennomføre dette. Hva som skjer fremover skal bli meget spennende å følge.
- Vil mange av de som sier at de vil stemme Liberaldemokratene faktisk gå å stemme i løpet av dagen?
- Hvor høyt kommer de Konservative, pågrunn av valgsystemet, eller riktigere sagt pågrunn av utformingen av enmannskretsene så har Labour en stor fordel i forhold til færre "wasted votes". Conservatives bør være i nærheten av 40 % og 10 % (prosentpoeng) større enn Labour for å sikre rent flertall. Greier de det?
- Hva skjer om det blir såkalt "hung parliament", hvor ingen av partiene får rent flertall, vil det resultere i rask utskrivelse av nyvalg?
Selv om britenes situasjon ikke er like alvorlig som i Hellas, er også Storbritannia i en utfordrende fiskal situasjon, og uansett hvem som inn i Nr.10 Downing street, så er oppgavene enorme fremover.
Det er åpenbart at reformer, som inkluderer besparelser og kutt i offentlige utgifter er nødvendig, alternativet er å balansere budsjettet med vesentlige skatteøkninger, på lang sikt vil det være svært skaldelig for konkurransekraften til Storbritannia, noe som også ligger rotfestet i virkelighetsforståelsen til New Labour.
Jeg støtter David Cameron og mulighetene for at en ny konservativ-regjering overtar etter valget i kveld er absolutt tilstede. Men jeg er usikker på om Cameron i tilstrekkelig grad har opparbeidet seg et mandat i folket til å foreta de kuttene som konvensjonell konservativ politikk innebærer. Vel, var det (muligens) nødvendig å distansere seg fra Thatcher-profilen, men Thatcher var veldig tydelig på at forandringer var nødvendig, kommuniserte dette tydelig og fikk de mandatene hun trengte for å transformere Storbritannia til en moderne tjenesteytende økonomi.
Hvorvidt Cameron de facto vil være istand til å lede an i en ny blå-revolusjon (dersom han vinner naturligvis) gjenstår å se. Det er positive signaler, men det er langt fra overbevisende.
OPPDATERT FREDAG MORGEN
Exit pollene og meningsmålingene i sin alminnelighet ser ut til å ha truffet meget bra hva gjelder det endelige resultatet for valget i Storbritannia. Særlig ser det ut til at Lib.dems oppslutning var noe overvurdert.
Conservatives har blitt største partiet, og mest sannsynlig vil Lib.dem som er på vippen høre med Cameron om muligheten for en eller annen form for samarbeid. Gordon Brown nekter å svare på hvorvidt han har tapt eller ikke. Det er klart at et rent flertall for Toryene hadde vært å foretrekke, særlig fordi Storbritannia nå trenger omfattende kutt, og noen med mot til å gjennomføre dette. Hva som skjer fremover skal bli meget spennende å følge.
Monday, May 03, 2010
Bloggtreff om Integrering
Førstkommende tirsdag arrangerer Høyre bloggtreff i forkant av landsmøte med tematikken integrering.
Henrik Asheim leder i Unge Høyre og nestleder (enn så lenge) Erling Lae stiller til debatt.
Alle interesserte bloggere kan delta enten i salen eller online.
Meld deg på her!
Henrik Asheim leder i Unge Høyre og nestleder (enn så lenge) Erling Lae stiller til debatt.
Alle interesserte bloggere kan delta enten i salen eller online.
Meld deg på her!
Subscribe to:
Posts (Atom)