En blå-blå jul

Så vidt meg bekjent har det ikke vært en meningsmåling som viser at det Kongelige norske Arbeiderparti er Norges tredje største parti. Men det er altså tilfelle i dagens meningsmåling i Vårt land, gjengitt på VG-nett.

Meningsmålingen føyer seg inn i rekken av målinger som viser at rent flertall for FRP og H er innen rekkevidde. Samtidig som målingene er ren katastrofe for regjeringspartiene. Jeg tror det er flere grunner til utviklingen, hvor den viktigste årsaken er elendig håndtverk fra de rødgrønne. Gaver, master, økokrimetterforskning og sykehusbråk gir unektelig et inntrykk at vi har med regjeringen Tufte å gjøre.

Det er ikke vanskelig å glede seg over udugelighet fra de rødgrønne, men det er i utgangspunktet problematisk for den politiske debatten, som burde handle om politiske saker og forskjeller, ikke politisk spill. Det sagt så har særlig Høyre fremstått mer konstruktive, som har fått en selvforsterkende effekt etter som alle kommentatorer beskriver Høyre som mer konstruktive. Jeg tror utvilsomt vi har et tilfelle av Bandwagon effekt. At FRP og Høyre samtidig er større enn Arbeiderpartiet er bemerkelsesverdig, og selv om jeg skulle ønske at det var tilfelle, så tror jeg ikke dette skyldes vesentlige endringer i velgernes politiske preferranse.

Forskjellene mellom partiene er veldig små og har blitt enda mindre etterhvert som Høyre i mindre grad ønsker å adressere forholdet mellom offentlig og privat ansvar. Et grunnleggende spørsmål som medlemmer i Høyre burde begynne å stille, er hvilket mandat ønsker vi at en evt Høyreregjering 2013 skal ha? Selvfølgelig vil (og bør) grunnelementene i den norske/nordiske modellen bestå, men reformer som går i retning av mer valgfrihet og større lønnsomhet å være i jobb (og da samtidig mindre lønnsomt ikke å jobbe) bør være et viktig valgkampbudskap. Samtidig ønkser jeg et Høyre som er tydelig på at mer frihet til enkeltmenneske blir akkompagnert av et større ansvar for å håndtere denne friheten.

Siv Jensens metode

Bensinpriser og FRP høres unektelig ut som en karrikatur. Men det er knapt noen last for et parti å være gjenkjennelig.  I så måte er Siv Jensens "raseri" mot høye bensinavgifter FRP-tradisjonen tro. Personlig vil jeg heller redusere andre avgifter/skatter før den bedre begrunnede bensinavgiften, eksempelvis veiavgift, årsavgift - bilavgifter som kun er fiskalt begrunnet. Dette er avgifter som jeg tror irriterer "folk flest" og som gjør det vanskelig å få til fornuftige omlegginger i retning av å avgiftsbelegge bruk fremfor kjøp av bil.

Jeg har få problemer med Siv Jensens ønske om å redusere bensinavgifter selv om jeg mener andre avgifter er mer fornuftige å redusere. Det er nok også slik at vi har et ulikt syn på problemene knyttet til menneskeskapt global oppvarming. Men det jeg derimot har et problem med, er Siv Jensens populisme i spørsmålet om strømpriser, hvor FRP-lederen for noen uker siden dummet seg fullstendig (akkompagnert av sjefsklovnen i Norsk Industri, Leif Sande) ut på NRK-debatten. Hennes argumentasjon grenser opp mot den totale ansvarsløshet - og er i mangel på bedre ord - en form for grandios populisme.

Siv Jensen krevde i hovedsak to ting. For det første kutt i EL-avgiften og for det andre bruk av mobile gasskraftverk i midt-Norge. Begrunnelsen for standpunktene var at norske forbrukere ikke bruker strøm fordi det er gøy, men fordi det er kaldt. Prisen spiller derfor ifølge Siv Jensen ingen rolle - forbrukerne vil uansett bruke like mye strøm.

Siv Jensens opptreden gjør det grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved om hun er egnet til å være statsminister i Norge. Det finnes (ihvertfall burde finnes) grenser for hvor uansvarlig og populistisk en person som søker landets høyeste verv kan tillate seg å være.

La meg begrunne hvorfor.

Det er to begrensninger på hvor mye strøm forbrukerne i dette landet kan bruke. For det første hvor mye kraft som produseres, for det andre linjekapasiteten. Det hjelper lite å produsere mye kraft dersom overføringskapasiteten ikke er god nok (man kan jo undres over hvorfor ikke regjeringen valgte å offentliggjøre "monstermastene" i disse dager fremfor  i sommer). Med andre ord er strøm en knapphetsvare hvis ressurser best allokkeres ved hjelp av prismeknaismen. For å unngå sammenbrudd stiger prisen ettersom forbrukerne bruker mer strøm når det er kaldt. Dette er noe av det mest grunnleggende innenfor markedsøkonomien og det er mer enn bemerkelsesverdig at Siv Jensen (hvilket man skulle anta var tilhenger av markedsøkonomi) ikke skjønner eller vil skjønne denne mekanismen.

Hennes påstander om at det ikke er sammenheng mellom pris og forbrukeratferd er utrolig. Empirisk sett er det rent vås. Om prisen blir høyere stimulerer det selvfølgelig forbrukerne til å spare strøm. Faktum er at norske strømpriser er relativt sett lave sammenlignet med andre land, der veldig få av oss har foretatt ENØK-tiltak. Hvor mange kjenner du som har sjekket konkurransetilsynets liste over strømleverandører, byttet lyspærer, bruker timer, sett på muligheten for å isolere bedre etc?

Jeg er usikker (jeg håper ikke den slags populistisk vås) på hvorvidt denne argumentasjonen går hjem hos det brede(ere) lag av velgere, men det stiller uansett et alvorlig spørsmål ved Siv Jensens egnethet som landets potensielt øverste leder. 

Håpets stemme - Liu Xiaobo

Årets fredsprisvinner Liu Xiaobo er etter min mening både viktig og riktig. Den er fortjent fordi Xiaobo har agitert for ikke-voldelige demokratiske (menneskerettigheter) reformer i Kina. En oppskrift som foreskriver en gradvis endring - som tar hensyn både til behovet for stabilitet og til behovet for demokratiske reformer. Oppropet har fått navnet Charter 08 etter inspirasjon fra de østeuropeiske dissidentene Charter 77 med fremstående intellektulle som blant annet Vaclav Havel. Jeg mener dette er viktig fordi Xiaobos agitasjon er balansert. Han tar ikke til ordet for voldelig revolusjon, men ønsker en omforming basert på Kinas eget system.

Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.

Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.

Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.

Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.