Revolusjonen holder sjeldent hva den lover

Vinteren 2004 hadde jeg gleden av å være valgobservatør i Ukraina under det som ble kjent som den "Orange-revolution". Etter at første valgomgang avslørte massivt valgjuks mobiliserte tusenvis av ukrainere i Kiev-sentrum under orangebannere med krav om ny valgomgang. Mobiliseringen medførte at kandidaten som hadde utropt seg selv til vinner, Victor Janukovitsj, motvillig måtte gå med på en ny valgomgang. Det påfølgende resultatet medførte at helten fra revolusjonen, Victor Juskjenko, gikk seirende ut av hva som utvilsomt var et rettferdig og transparent valg. Jeg var, på vegne av studentbevegelsen i Ukraina (som representant for den europeiske studentbevegelse) sammen med 10 000 andre observatører til stede for å observere at valget gikk riktig for seg. Sjeldent har jeg følt meg så nyttig som akkurat den vinteren i tidligere Sovjetunionen.

7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.

Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.

Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.

Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.

Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.   

Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.  

OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...

Inger Lise Hansen er velkommen i Høyre

KRFs valgkomite offentliggjorde idag at Inger Lise Hansen ikke er aktuell for en ny periode som nestleder i partiet. Ettersom den nåværende nestlederen ikke ønsker å ta kampvotering er hun definitivt ute av partiledelsen. At KRF kan tillate seg dette forteller meg at vi har et parti som synger på siste verset (dog er det usikkert hvor langt dette verset kommer til å bli).

Det er selvfølgelig slik at en partiledelse skal gjenspeile medlemmene og er således helt avhengig av tillit. Det er like åpenbart at Inger Lise Hansen ikke har den nødvendige tilliten i KRF. Hennes politiske talent skulle det herske liten tvil om. Hun er tydelig, selvsikker, utstråler modernitet, sympati og ikke minst kunnskap. Men det er tydeligvis ikke nok for tillitsapparatet i KRF. Eller er det kanskje nettopp pågrunn av den uredde stilen hun er funnet uegnet. Ikke vet jeg.

For meg er det ganske tydelig at Inger Lise Hansens stil - og enda viktigere -politisk grunnsyn hører mer hjemme i Høyre enn KRF. Særlig hennes klare borgerlige profil, hva jeg vil betegne som klassisk kristen-demokratisk i en kontinental tradisjon (ihjemlig tradisjon liberal-konservativ), gjør at jeg mener hun godt kunne tilhøre Høyre. Hun har ingen problem med å kombinere personlig kristen-tro (ettersom dette er en privatsak), med et prinsipielt forsvar for politikens grenser, samtidig som hun er genuint opptatt av de som ikke greier seg selv. Hennes (i KRF-termer) liberale og anti-moralistiske tilbøyeligheter passer også utmerket inn i Høyre-familien.

Hva Inger Lise Hansen selv vil vites ikke - men hun er ihvertfall hjertelig velkommen til Høyre!   

Derfor bør Maria Amelie få bli

Om det noengang har vært en god grunn til å bruke skjønnsvurderingen sterke hensyn i asylpolitikken, må det være i saken om Maria Amelie, forfatter av boken ulovlig norsk og på alle måter en mønsterinnvandrerer det norske samfunn trenger flere av.

Reaksjonene etter arrestasjon er naturlig nok voldsomme og avspeiler tydelig en dissonans mellom folks forståelse av avgjørelsen og byråkratenes gjennomføring. Joda, myndighetene opererer innenfor rettsstaten og er i henhold til weberiansk praksis - men reglene er sjelden problemet - men hvordan de anvendes. Og i dette tilfellet hadde det vært fint mulig å anvende reglene på en annen måte.

For meg er det komplett absurd at terroristen og fare for rikets sikkerhet, Mullah Krekar, får bli i dette landet, mens mønsterborgeren Maria Amelie kastes ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke er uten sympati med myndighetene som ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, og Maria har, som selv beskrevet, vært ulovlig i landet i flere år. La det heller ikke være noen tvil om at vi som rettsstatt bør og må gjennomføre de lover som vedtas. Jeg har skrevet en bakgrunnsartikkel for Minerva om nettopp dette behovet.

Jeg har den siste tiden lest biografien til Ayaan Hirsi Ali, som ikke fortalte sannheten i hennes asylsøknad. I streng forstand så burde selvsagt ikke Hirsi Ali fått oppholdstillatelse - men jeg er glad hun fikk. Uten sammenligning forøvrig så har Maria vist gjennom årene hun har vært i Norge at hun er en borger dette landet trenger flere av.

Nils August Andresen skriver glitrende om de spesielle omstendighetene i denne saken som gjør at Maria imotsetning til de fleste andre ulovlig norske bør få bli i landet.

Lover og regler skal selvfølgelig følges og dette samfunnet bygger på likhet for loven - og med tanke på alle de som med dårligere begrunnelse har fått oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag" eller som følge av "sterke menneskelig hensyn" eller "andre hensyn", har fått innvilget opphold, burde naturligvis Maria stille først i køen.

Vi kan ikke stille oss slik i dette landet at de innvandrere som vil, kan og ønsker å gjøre en jobb for det norske samfunn kastes ut, mens folk som betraktes som en fare for rikets sikkerhet tillates å bli.

Crazy always seem to find its way

Debatten i etterkant av skytedramet i Arizona har ikke uventet dreid seg mye om Sarah Palin, og i hvilken grad hun skulle være medskyldig i drapsforsøket på Kongressmedlem Gabrielle Gifford. I moralsk forstand er slike påstander tilnærmet absurde. Videre er det svært lite som tyder på at den mistenkte Loughner hadde noe som helst tilknytning til verken Tea-party eller Sarah Palin.

Etter to uker i USA er det åpenbart at retorikken på begge sider burde både dempes og tilpasses virkeligheten. Det største eksempelet på hvor heftig debatten i USA har blitt er påstandene fra venstresiden, som uten å nøle, legger skylden for attentatet på Teaparty og Sarah Palin. Det er som Palin selv uttrykker - blodig fornærmerende.

En av de viktigste (og beste) politiske stemmene i USA, John Stewart, har svært gode betraktninger om hvordan galskapen alltid synes å finne sin vei. Charles Krauthammer i Washington Post beskriver påstandene fra deler av venstresiden som latterlige, og viser videre hvordan politisk debatt over lengre tid har hentet sin inspirasjon fra militær fagterminologi. Ord som "battleground states", "campaign" og "political targets" ses ikke på som oppfordring til mord - og det med god grunn. Jan Arild Snoen i Minerva går i mediekritikkspalten, i rette påstandene mot Sarah Palin i norsk presse.

Tilfellet Loughner, synes å være en galning (etter vanlig norsk språkforståelse - jeg skal ikke uttale meg om det medisinske), hvis mentale prosesser ikke synes å henge på greip. Det er nok ingen grunn til å tro at det er siste gang en eller annen forstyrret person bestemmer seg for å utføre handlinger som ligger langt utenfor grensen som et demokratisk samfunn opperer etter. Akkurat hvorfor han bestemte seg for å gripe til våpen vet han bare selv, men uansett hvilken grunn det var, så er det han, og han alene som er moralsk skyldig.

Hva kan gjøres?
Betyr det at ingenting kan gjøres? Selvsagt ikke.

Sannsynligvis gjør amerikanske myndigheter allerede preventive tiltak. Personer som i ulike sammenhenger legger ut digitalt materiell, type hatvideoer e.l. (reelle hatvideoer - må ikke misforstås med Glenn Beck, Sarah Palin) bør naturlig nok følges opp. Hvor bra dette gjøres idag vet jeg ikke, kan hende det er ganske bra. Vi kan nok ikke i et demokratisk samfunn hindre alle galninger fra å begå lovbrudd, men det ligger i statens natur å forsøke innenfor gitte rammer.

Videre bør det opplagt gjøres noe med våpenlovene. Jeg er klar over at 2.amendment står sterkt i USA, og har i og for seg mindre problemer med det enn mange andre (jeg hadde dog foretrukket sterkere begrensninger), men at delstatene i det minste burde forsøke å håndheve eksisterende lover, samt innføre adekvat bakgrunnssjekk på alle som forsøker å kjøpe våpen, kan jeg etter beste mening ikke forstå problemet med. I så tilfelle vil fremdeles alle normale borgere med rent (nok) rulleblad tillates å kjøpe våpen, men en sterkere bakgrunnssjekk vil gjøre det vanskeligere for sertifiserte galninger av type Loughner, å få tak i våpen. Det vil kanskje ikke stoppe alle, men det vil stoppe noen.

Og ja, den politiske retorikken i USA bør dempes. Ikke pågrunn av Lougner eller fordi retorikken fører til at galninger dreper, det er noe som følger med det å være mentalt forstyrret. Men fordi USA fortjener bedre. USA står overfor store utfordringer, og god debatt, hvor mostanderens hensikter ikke mistenkeliggjøres, men tolkes i beste (ihvertfall bedre) mening vil gjøre situasjonen bedre. På den måten vil the battle for ideas som republikken USA - ja alle demokratier - holder som ideal, forhåpentlig lede frem til bedre løsninger for morgendagen enn hva tilfelle er idag.

Et USA i krise

Å være tilstede i Washington D.C. er alltid (har ihvertfall vært så langt) hyggelig. For egen del er det femte gang jeg besøker politikkens mekka. I løpet av den siste uken har fulgt åpningen av den 112-kongressen, samtidig som jeg besøker politikere, rådgivere, tenketanker m.fler som jeg har blitt kjent med de siste årene. Det store samtaleemne i D.C. om dagen er uten tvil gjeldskrisen, og implikasjonene som følger av denne. Men jeg er fullt klar over at den politiske klassen i D.C. ikke er mainstream amerikanere, og er usikker på hvorvidt den jevne amerikaner har tatt innover seg utfordringen.

Utdypende kommentarer om akkurat gjeldskrisen har jeg kommentert for Minerva.

Jeg tviler på at gjeldskrise var den utløsende årsaken for dagens attentat (samt flere andre) på kongressrepresentant Gabrielle Giffords, fra Arizona, som utvilsomt preger de amerikanske mediene i skrivende øyeblikk. Og som mottas med sjokk her i D.C. Sannsynligvis er det en mentalt forstyrret person som står bak. I første omgang gjelder det å få oversikt over hva som faktisk har hendt - hvilke implikasjoner dette får for demokratiet i USA gjenstår å se. Jeg er relativt sikker på at dette ikke får noen konsekvenser for våpenlovene i USA, til det er beskyttelsen av 2.amendment til USAs grunnlov bunnsolid.

Det ville vært sterkt beklagelig om slike hendelser fører til større avstand mellom politikere og velgere, etter en uke i D.C. er det ganske åpenbart for meg at det motsatte burde tilstrebes. Tiden vil vise hva som blir resultatet, men det er ihvertfall lov å håpe at det ikke får slike konsekvenser.