Retten til arbeid har alltid vært en dominerende kampsak for venstresiden i norsk politikk.
Retten til å arbeide så mye man selv vil (med mindre LO godkjenner det) er derimot ikke en kampsak. Ei heller retten til selv å bestemme lengden på arbeidsforholdet (med mindre LO godkjenner det). Angivelig vil et system som tillater de av oss som ønsker å arbeide mer enn hva LO synes er bra, og som attpåtil trives helt utmerket med midlertidige ansettelse, føre til et ”brutalisert arbeidsliv” hvor arbeidstagernes rettigheter svekkes. Men sannheten er vel heller motsatt.
Kontraktsfrihet
Enhver person som er misfornøyd med arbeidsforholdet eller føler seg utsatt for et brutalt arbeidsliv, står selvfølgelig fritt til å finne seg annet arbeid, hvilket er den viktigste retten en arbeidstager har, og som etter min mening gjør store deler av arbeidsmiljøloven overflødig. Hvordan arbeidstager og arbeidsgiver innretter arbeidsforholdet burde selvfølgelig fullt ut overlates til partene. Det som særlig kompliserer bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er forholdet mellom arbeid og fritid. Når er egentlig en kunstner på jobb? Hva med en artist? Hva med dem som arbeider med ideer og politikk?
I forkant av Stortingsvalget i 2005 var jeg på en debatt om arbeidsmiljøloven hvor blant annet Torstein Dahle (RV) og Ranveig Frøiland (AP) deltok. Av morbid nysgjerrighet spurte jeg de to om hvor mange i RV og AP som fulgte normalarbeidsdagen, og som arbeidet innenfor rammen av arbeidsmiljøloven. Ikke overraskende svarte de at det ikke var mange, men det var visstnok ”annerledes”.
Fleksibilitet
En annen ting som uroet Frøiland og Dahle var bruken av midlertidige ansettelser, da det er bedre og tryggere med fast jobb. Det er sikkert riktig for mange. Problemet er at alternativet for de fleste ikke er fast jobb, men ingen jobb. Det er det praktiske argumentet for å tillate midlertidige ansettelser. Det mer prinsipielle spørsmålet er arbeidsgivers og arbeidstagers rett til selv å inngå avtaler som ikke LO og norsk venstreside nødvendigvis liker. Et praktisk eksempel i disse dager er arbeidsforholdet til de som arbeider i utelivsbransjen, hvis næring ikke bare synes det er hyggelig med fint vær, men langt på vei avhengig. Det betyr også at de er avhengig av fleksibel arbeidskraft. Er det sol og fint vær behøves det flere servitører enn hvis det er grått og trist. Dette er egentlig ikke et problem da det finnes mange personer som er villig til å arbeide som ringevikarer, det vil se stille opp på kort varsel ved behov. Problemet er at dette liker LO svært dårlig, noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter har påpekt.
Løsningen, dersom man mener at det skal være mulig å drive lønnsom bedrift, er selvfølgelig å overse LO, og la de arbeidstagere som ikke har noen kvaler ved å stille opp på kort varsel tillates å gjøre dette. På den måten vil både arbeidsgiver, arbeidstager og ikke minst vi som nyter en kald pils i sommervarmen være særs fornøyd. At LO og norsk venstreside er mindre fornøyd er av mindre betydning.
Begrensninger?
Det er godt mulig at det bør være noen begrensninger på hva som tillates å inngå av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men det vil i så tilfelle være langt mindre omfattende enn dagens arbeidsmiljølov. Et outrert eksempel er at man ikke bør tillates å selge seg selv som slave. Andre begrensninger er at man ikke bør tillates å inngå avtaler som medfører store risiko for tredjepart. Det er mulig man også burde ha en generell beskyttelse mot ”åpenbart urimelige avtaler”, uten at plassen tillater meg å gå i detalj på hva det måtte være. Poenget er at alle slike begrensninger er eller kan dekkes innenfor eksisterende lovverk, eksempelvis kontraktsfrihet.
Dette landet har altfor mange reguleringer og omfattende lovverk. Arbeidsmiljøloven er et av disse. Så hvorfor ikke fjerne den?
Også blogget på Minerva.
Thursday, July 30, 2009
Monday, July 27, 2009
Dagbladet og USA
Til tross for et presset tidsskjema på Bryn Mawr College og IHS-seminar utenfor Philadelphia, er det interessant å følge nettavisene hjemme i Norge. Og særlig Dagbladet.
At Dagbladet knapt har vært noen god informasjonskilde når det gjelder informasjon om USA, er knapt noen nyhet. Dagens overskrift om Sarah Palin er definitivt ikke den verste Dagbladet har hatt, men så er jo saken i stor grad deskriptiv og basert på andre kilder.
Verre er det med nettsaken om at et Al-Qaida medlem IKKE ble torturert. Altså impliserer Dagbladet at USA har hatt for vane å torturer Al-Qaida medlemmer, tradisjonen tro helt uten å dokumentere det. Linkene avisene bruker refererer til Abu Graib (hvor amerikanske myndigheter har rettsforfulgt overgrepene) og noen få tilfeller som amerikanske myndigheter selv har innrømmet. Da gjennom metoden waterboarding. Det er ikke dokumentert at USA har hatt et program for legalisering av tortur, selv om Dagbladet med flere norske medier har skapt et inntrykk av at USA liker å torturere fanger. Tvert imot fikk McCain med seg "Det hvite Hus" på eksplisitt forby tortur.
Et annet poeng, uten at jeg må noen som helst måte vil gjøre meg til talsmann for tortur, er fremstillingen av fakta i den partikulære saken. Et Al-Quida medlem har gitt nyttig informasjon uten å bli torturert. Hva vet vi om hva denne personen vil gitt av informasjon om vedkommende ble torturert? I tillegg til, hva vet vi om de tilfeller der topp Al-Quida medlemmer ble torturert. I tilfelle Khalid Sheik-Mohammed kom der frem viktig informasjon som følge av torturen. Dick Cheney har som Dagbladet også viser til, bedt om at CIA-dokumenter som forteller om gode resultater som følge av tortur (som også Dagbladet-saken linker til).
Det burde være mulig å behandle et interessant etisk dilemma sånn noenlunde balansert, til tross for at man har lite til overs for USA? Om ikke annet nå som Obama er blitt president. Det er ihvertfall lov til å håpe.
At Dagbladet knapt har vært noen god informasjonskilde når det gjelder informasjon om USA, er knapt noen nyhet. Dagens overskrift om Sarah Palin er definitivt ikke den verste Dagbladet har hatt, men så er jo saken i stor grad deskriptiv og basert på andre kilder.
Verre er det med nettsaken om at et Al-Qaida medlem IKKE ble torturert. Altså impliserer Dagbladet at USA har hatt for vane å torturer Al-Qaida medlemmer, tradisjonen tro helt uten å dokumentere det. Linkene avisene bruker refererer til Abu Graib (hvor amerikanske myndigheter har rettsforfulgt overgrepene) og noen få tilfeller som amerikanske myndigheter selv har innrømmet. Da gjennom metoden waterboarding. Det er ikke dokumentert at USA har hatt et program for legalisering av tortur, selv om Dagbladet med flere norske medier har skapt et inntrykk av at USA liker å torturere fanger. Tvert imot fikk McCain med seg "Det hvite Hus" på eksplisitt forby tortur.
Et annet poeng, uten at jeg må noen som helst måte vil gjøre meg til talsmann for tortur, er fremstillingen av fakta i den partikulære saken. Et Al-Quida medlem har gitt nyttig informasjon uten å bli torturert. Hva vet vi om hva denne personen vil gitt av informasjon om vedkommende ble torturert? I tillegg til, hva vet vi om de tilfeller der topp Al-Quida medlemmer ble torturert. I tilfelle Khalid Sheik-Mohammed kom der frem viktig informasjon som følge av torturen. Dick Cheney har som Dagbladet også viser til, bedt om at CIA-dokumenter som forteller om gode resultater som følge av tortur (som også Dagbladet-saken linker til).
Det burde være mulig å behandle et interessant etisk dilemma sånn noenlunde balansert, til tross for at man har lite til overs for USA? Om ikke annet nå som Obama er blitt president. Det er ihvertfall lov til å håpe.
Tuesday, July 21, 2009
Fra Lofoten til New York
Man kan si mye om troverdigheten til norske aviser, i hvert fall oppslagene. Hvor mange ganger har vi ikke lest beskrivelsen ”verre enn noen gang”, ”sjokkerende økning”, samt ”et eller annet dramatisk” som indikerer stor nyhetsverdi. Så også om sommeroppslagene om norske ungdommer som drikker seg fulle i syden, attpåtil på sprit! Men de sensasjonelle oppslagene stopper ikke her – skal vi tro VG, så er noen til og med under 18 år!
Dette kan jo knapt sies å være noe nytt. Dette er ting jeg har lest om og gitt min relative unge alder (f.1980) så har jeg også hørt om bekjente som drar på lignende partyturer. Jeg var selv i Magalluf etter militæret sommeren 2000. Og de samme oppslagene om sydenfyll preget tabloidene da som nå. Hvilken glede folk finner i å drikke seg sanseløs overgår meg, men mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves. Personlig har jeg alltid foretrukket å bruke penger på – i mangel på bedre ord – eksotiske reiser, fremfor partyferier. I så måte var Lofoten som illustrert i sist blogginnlegg en fantastisk opplevelse på alle måter.
I skrivende stund er jeg på Long Island tvers over Manhatten i New York City og har brukt dagen til å vandre på Manhatten, samt sjekket nattelivet. Noe jeg til tross for mitt besøk i USA i fjor aldri fikk skikkelig anledning til. Anledningen for at jeg er tilbake i USA er at jeg skal være med på et sommerseminar i regi George Mason University, hvilket jeg har vært så heldig å være en av dem som får delta på Civitas kvote. Før og etter den tid skal jeg besøke venner i NYC og Washington D.C. I likhet med Lofoten så frister slike ferier betydelig mer enn fylleturer til Syden.
Jeg vil selvfølgelig prøve å få blogge litt underveis.
Dette kan jo knapt sies å være noe nytt. Dette er ting jeg har lest om og gitt min relative unge alder (f.1980) så har jeg også hørt om bekjente som drar på lignende partyturer. Jeg var selv i Magalluf etter militæret sommeren 2000. Og de samme oppslagene om sydenfyll preget tabloidene da som nå. Hvilken glede folk finner i å drikke seg sanseløs overgår meg, men mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves. Personlig har jeg alltid foretrukket å bruke penger på – i mangel på bedre ord – eksotiske reiser, fremfor partyferier. I så måte var Lofoten som illustrert i sist blogginnlegg en fantastisk opplevelse på alle måter.
I skrivende stund er jeg på Long Island tvers over Manhatten i New York City og har brukt dagen til å vandre på Manhatten, samt sjekket nattelivet. Noe jeg til tross for mitt besøk i USA i fjor aldri fikk skikkelig anledning til. Anledningen for at jeg er tilbake i USA er at jeg skal være med på et sommerseminar i regi George Mason University, hvilket jeg har vært så heldig å være en av dem som får delta på Civitas kvote. Før og etter den tid skal jeg besøke venner i NYC og Washington D.C. I likhet med Lofoten så frister slike ferier betydelig mer enn fylleturer til Syden.
Jeg vil selvfølgelig prøve å få blogge litt underveis.
Monday, July 13, 2009
Fantastiske Lofoten
Jeg er i disse dager i Lofoten for første gang. Det kan knapt beskrives, det bør strengt tatt oppleves. Likevel har jeg forsøkt å formidle noen tanker og bilder fra turen - skal nå straks til Bunes, som har Europas kanskje fineste strand. Skal legge ut flere bilder og blogge mer når jeg er tilbake.
Friday, July 10, 2009
Thursday, July 09, 2009
10 år siden studentopprøret i Iran. På tide med et skifte!
Nothing else in the world - not all the armies - is so powerful as an idea whose time has come!
Victor Hugo
I 2004-2005 hadde jeg gleden av å representere Norsk Studentunion i Studentenes Fredspris (sammen med blant annet Thorvald Stoltenberg, Stein Tønnesson, Kjersti Strømmen, Gro Brækken) som utgis annen hvert år i forbindelse med Trondheims Internasjonale Studentfestival - ISFIT.
Jeg argumenterte den gangen hardt for at Ahmed Batebi, tidligere iransk student, burde få prisen for sin innsats for menneskerettigheter i Iran. (Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å stå bak vinnerutnevnelsen; ACEU - den colombianske studentbevegelsen, særlig ettersom de tok kraftig avstand fra FARC)
Batebi bemerket seg ved å være på forsiden av The Economist i 1999.
I dag er det 10 år siden studentopprøret, og i anledning siste tids hendelser i Iran så er det ikke rart at opposisjonen og demokratibevegelsen bruker anledningen til å markere at tiden er inne - eller skulle jeg si - tiden for prestestyre er ute!
Problemet er at det er vanskelig å se noe "change we can believe in" i nærmeste fremtid, til det er institusjonene med makt for nært knyttet opp til prestestyret. Legitimiteten er likefullt kraftig svekket, innsatsen til demokratibevegelsen har ikke vært forgjeves!
I likhet med de tidligere kommuniststatene så er ideologien til de herskende klassene i Iran så moralsk bankerott, at trusler og vold er det eneste de har igjen å bruke. Og før eller senere vil regimet falle sammen under folkelig press, og slå følge med kommunistdiktaturene til idèhistoriens skraphaug, der de hører hjemme.
La oss bidra til at det skjer FØR heller enn SENERE.
Apropos, I denne forbindelse anbefales Robert Baer (det intellektuelle forbildet for George Clooneys CIA-karakter i Syriana), i samtale med Fareed Zakaria CNNs GPS.
Victor Hugo
I 2004-2005 hadde jeg gleden av å representere Norsk Studentunion i Studentenes Fredspris (sammen med blant annet Thorvald Stoltenberg, Stein Tønnesson, Kjersti Strømmen, Gro Brækken) som utgis annen hvert år i forbindelse med Trondheims Internasjonale Studentfestival - ISFIT.
Jeg argumenterte den gangen hardt for at Ahmed Batebi, tidligere iransk student, burde få prisen for sin innsats for menneskerettigheter i Iran. (Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å stå bak vinnerutnevnelsen; ACEU - den colombianske studentbevegelsen, særlig ettersom de tok kraftig avstand fra FARC)
Batebi bemerket seg ved å være på forsiden av The Economist i 1999.
I dag er det 10 år siden studentopprøret, og i anledning siste tids hendelser i Iran så er det ikke rart at opposisjonen og demokratibevegelsen bruker anledningen til å markere at tiden er inne - eller skulle jeg si - tiden for prestestyre er ute!Problemet er at det er vanskelig å se noe "change we can believe in" i nærmeste fremtid, til det er institusjonene med makt for nært knyttet opp til prestestyret. Legitimiteten er likefullt kraftig svekket, innsatsen til demokratibevegelsen har ikke vært forgjeves!
I likhet med de tidligere kommuniststatene så er ideologien til de herskende klassene i Iran så moralsk bankerott, at trusler og vold er det eneste de har igjen å bruke. Og før eller senere vil regimet falle sammen under folkelig press, og slå følge med kommunistdiktaturene til idèhistoriens skraphaug, der de hører hjemme.
La oss bidra til at det skjer FØR heller enn SENERE.
Apropos, I denne forbindelse anbefales Robert Baer (det intellektuelle forbildet for George Clooneys CIA-karakter i Syriana), i samtale med Fareed Zakaria CNNs GPS.
Wednesday, July 08, 2009
Tour De France bedre enn sitt rykte?
I min siste bloggpost avslørte jeg skepsis mot syklistene i Tour De France hva gjelder dopingbruk. Jeg kom også i skade for å blottlegge egen ignoranse. Riktignok påpekte jeg i kommentaren at utsagnene var basert på spekulasjoner og subjektive følelser kring eget forhold til sykkelsporten.
Likefullt forsøkte jeg å lage et argument for at det er lite sannsynlig at dagens utøvere i Tour De France ikke er rene. Gode faktabaserte tilbakemeldinger viser at jeg ikke lykkes bra med det, hvorpå jeg har funnet det fornuftig å revurdere standpunktet - OG HELDIGVIS FOR DET!
Det er svært sjeldent jeg er glad for å innrømme feil, men det er jeg altså i dette tilfellet. Jeg har heller ingen problemer med å vedgå at jeg burde sjekket fakta bedre kring EPO og effekter.
Men bedre sent enn aldri.
Jeg korresponderte med forskningsrådgiver i Antidoping, Mads Drange, som kunne gi utfyllende kommentar på effekten av EPO:
"Når det gjelder hvor stor effekt EPO har på prestasjon er det vanskelig å gi et generelt svar på dette. Treningstilstand, type idrett, nivå og arbeidsøkonomi er bare noen faktorer som vil påvirke graden av effekt.
Som det fremgår av kommentaren til Mads så er det uten tvil en veldig stor effekt ved bruk av EPO, dog ikke så stor som jeg spekulerte i, (men det er egentlig et underordnet poeng). Det er også oppløftene å lese at dopingarbeidet innen sykkelsporten er betydelig skjerpet. En konkret helhetsvurdering burde derfor tilsi at sannsynligheten for at syklistene er renere er betydelig større enn hva jeg først spekulerte i. Jeg skulle da også tro at avskrekkingseffekten også vil ha en vesentlig effekt i seg selv.
Jeg har også forstått det slik at farten i fjellene er lavere nå enn hva de var for en del år siden, hvilket også styrker sannsynligheten for at det er mindre doping nå enn hva tilfelle var for noen år siden.
Min subjektive konklusjon er at jeg vil med mye større entusiasme følge årets Tour - og gitt min anglofile legning så holder jeg en knapp på Lance.
Likefullt forsøkte jeg å lage et argument for at det er lite sannsynlig at dagens utøvere i Tour De France ikke er rene. Gode faktabaserte tilbakemeldinger viser at jeg ikke lykkes bra med det, hvorpå jeg har funnet det fornuftig å revurdere standpunktet - OG HELDIGVIS FOR DET!
Det er svært sjeldent jeg er glad for å innrømme feil, men det er jeg altså i dette tilfellet. Jeg har heller ingen problemer med å vedgå at jeg burde sjekket fakta bedre kring EPO og effekter.
Men bedre sent enn aldri.
Jeg korresponderte med forskningsrådgiver i Antidoping, Mads Drange, som kunne gi utfyllende kommentar på effekten av EPO:
"Når det gjelder hvor stor effekt EPO har på prestasjon er det vanskelig å gi et generelt svar på dette. Treningstilstand, type idrett, nivå og arbeidsøkonomi er bare noen faktorer som vil påvirke graden av effekt.
I 2000 ble det gjennomført et studie i Norge der man fant at etter 3 uker med EPO behandling på godt trente forsøkspersoner, økte det maksimale oksygenopptaket med i gjennomsnitt 7%.
Dette er svært mye, og vil gi en betydelig prestasjonsøkning. Om det er snakk om 5% 10% eller 15% er vanskelig å tallfeste, men jeg er helt enig med det du skriver i bloggen din om at EPO gir en enorm gevinst for utøvere som velger å dope seg med dette medikamentet. EPO er uten tvil et av de mest effektive dopingmidlene som finnes"
"Det har skjedd mye i UCI sitt antidopingprogram de siste 2 årene. Inføring av biologiske pass har gjort at det er svært vanskelig for pro tour cyklister å dope seg uten at UCI ser dette på deres individuelle profil, og selv om ingen er dømt på bakgrunn av et slikt pass ( 5 utøvere er imidlertid anmeldt) har dette trolig gjort kontrollarbeidet mye mer effektivt"
"Det har skjedd mye i UCI sitt antidopingprogram de siste 2 årene. Inføring av biologiske pass har gjort at det er svært vanskelig for pro tour cyklister å dope seg uten at UCI ser dette på deres individuelle profil, og selv om ingen er dømt på bakgrunn av et slikt pass ( 5 utøvere er imidlertid anmeldt) har dette trolig gjort kontrollarbeidet mye mer effektivt"
Som det fremgår av kommentaren til Mads så er det uten tvil en veldig stor effekt ved bruk av EPO, dog ikke så stor som jeg spekulerte i, (men det er egentlig et underordnet poeng). Det er også oppløftene å lese at dopingarbeidet innen sykkelsporten er betydelig skjerpet. En konkret helhetsvurdering burde derfor tilsi at sannsynligheten for at syklistene er renere er betydelig større enn hva jeg først spekulerte i. Jeg skulle da også tro at avskrekkingseffekten også vil ha en vesentlig effekt i seg selv.
Jeg har også forstått det slik at farten i fjellene er lavere nå enn hva de var for en del år siden, hvilket også styrker sannsynligheten for at det er mindre doping nå enn hva tilfelle var for noen år siden.
Min subjektive konklusjon er at jeg vil med mye større entusiasme følge årets Tour - og gitt min anglofile legning så holder jeg en knapp på Lance.
Tuesday, July 07, 2009
Derfor tror jeg de fleste i Tour De France er dopet
Årets store sykkeleventyr, Tour De France er igang. Et eventyr jeg har fulgt med enorm interesse helt siden jeg ble hekta i 1989 da Greg Lemond slo Laurent Fignon med fattige 8 sekunder. Alle årene med Miguel Indurain (1991-1995) til de fantastiske årene med Lance Armstrong (1999-2005), kun avbrutt av Riis (96) Ullrich (97) og Pantani (98), for å ikke glemme de siste årene med Perrerio Sio, Comtador (som er på samme lag som Armstrong i år)og Carlos Sastre.
Ferie og Tour De France har vært en del av livet, lenge før TV2 begynte sin satsning. Men interessen har falt vesentlig de siste årene, ihvertfall forsøker jeg bevisst å dempe min interesse. Jeg tror rett og slett ikke at utøverne er rene, og når illusjonen om ren sport er borte, ja da er det vanskelig å opprettholde entusiasmen for idretten. Merkelig nok synes ikke dette å legge en demper på TV2s dekning.
La meg forklare hvorfor jeg har store problemer med å opprettholde illusjonen om Touren ved følgende resonnement.
1. De fysiske påkjenningene som syklistene skal igjennom er sannsynligvis de hardeste i verden uansett idrett. Kravene til utholdenhet er enorme.
2. I toppidretten er det stor konkurranse, og forskjellene (ihvertfall i herreidretten) er meget små. Altså vil selv små marginer på ytelseseffekten ha en stor betydning.
3. Effekten av bloddoping, EPO er også enorm. Uten å gå helt god for tallene, så mener jeg at det øker ytelsesnivået med 30-40 %. Det er ihvertfall en stor forbedring av ytelsen til dem som bruker EPO.
4. Bruk av doping gir altså stor relativ gevinst, hvilket gjør det vanskelig å se at noen skulle evne å konkurrere med dopede utøvere, uten å være dopet selv.
Når Jan Ullrich innrømmet doping så er det lite sannsynlig at Lance Armstrong greide å slå Ullrich uten selv å være dopet, gitt den store relative gevinsten. Den samme logikken gjelder for dagens utøvere.
Når vi i tillegg har sett hvor mange som har blitt avslørt, hvor tilsynelatende utbredt og aksepert doping var og muligens fremdelse er i sykkelsporten, så har jeg vanskelig for å tro at utøverne er rene. For å ikke glemme løgneren Rasmussen.
Da blir det også vanskelig å mobilisere entusiasme for årets Tour. Selv om det helt sikkert kommer til å by på spenning.
Ferie og Tour De France har vært en del av livet, lenge før TV2 begynte sin satsning. Men interessen har falt vesentlig de siste årene, ihvertfall forsøker jeg bevisst å dempe min interesse. Jeg tror rett og slett ikke at utøverne er rene, og når illusjonen om ren sport er borte, ja da er det vanskelig å opprettholde entusiasmen for idretten. Merkelig nok synes ikke dette å legge en demper på TV2s dekning.
La meg forklare hvorfor jeg har store problemer med å opprettholde illusjonen om Touren ved følgende resonnement.
1. De fysiske påkjenningene som syklistene skal igjennom er sannsynligvis de hardeste i verden uansett idrett. Kravene til utholdenhet er enorme.
2. I toppidretten er det stor konkurranse, og forskjellene (ihvertfall i herreidretten) er meget små. Altså vil selv små marginer på ytelseseffekten ha en stor betydning.
3. Effekten av bloddoping, EPO er også enorm. Uten å gå helt god for tallene, så mener jeg at det øker ytelsesnivået med 30-40 %. Det er ihvertfall en stor forbedring av ytelsen til dem som bruker EPO.
4. Bruk av doping gir altså stor relativ gevinst, hvilket gjør det vanskelig å se at noen skulle evne å konkurrere med dopede utøvere, uten å være dopet selv.
Når Jan Ullrich innrømmet doping så er det lite sannsynlig at Lance Armstrong greide å slå Ullrich uten selv å være dopet, gitt den store relative gevinsten. Den samme logikken gjelder for dagens utøvere.
Når vi i tillegg har sett hvor mange som har blitt avslørt, hvor tilsynelatende utbredt og aksepert doping var og muligens fremdelse er i sykkelsporten, så har jeg vanskelig for å tro at utøverne er rene. For å ikke glemme løgneren Rasmussen.
Da blir det også vanskelig å mobilisere entusiasme for årets Tour. Selv om det helt sikkert kommer til å by på spenning.
Wednesday, July 01, 2009
Tuesday, June 30, 2009
Hva med Honduras?
Audun Lysbakken uttrykker på sin blogg forundring over at ikke Høyre har tatt avstand fra den militære inngripen i Honduras. Underforstått så ønsker selvfølgelig SVs nestleder å antyde at Høyre støtter militær diktatur. Det er kanskje ikke så rart, all den tid vi i Høyre (med god grunn) stadig vekk klistrerer norske sosialister til internasjonale sosialister, med et noe uheldig rulleblad.
Substansielt så er tilfelle Honduras interessant. Hvilken rolle har militæret spilt i det angivelige kuppet? På Dagsnytt atten mandag, hevdet forsker Benedicte bull Hansen at militæret opptrådte etter ordre fra Høyesterett, fordi domstolen mente at Presidenten hadde gått utover sine konstitusjonelle fullmakter. - "Dersom de militære styrker adlyder parlamentet og høyesterett og avsetter en president som setter seg ut over loven, er dette da et kupp", spør Minerva-kommentator Jan Arild Snoen. Jeg synes spørsmålet er betimelig.
Noen synes også å hevde at fordi USA og Hillary Clinton har ment noe - ja da må det pr. definisjon være rett. I de aller fleste tilfeller er min ryggmarksrefleks å være enig med USA, men det kan jo tenkes at Hillary Clinton har vært ute med en kjapp kommentar før hun har fått med seg hele bildet.
Det er ikke umulig at den militære inngripen bør fordømmes, men at Høyre som parti (i den grad partiet skal ha noen stor mening om det, det er tross alt Gahr Støre som uttrykker offisielle norske synspunkter) velger å avvente situasjonen før den kommenteres er heller et adelsmerke enn det motsatte.
Så kan vi jo vente i spenning å høre når Lysbakken vil ta sterk avstand fra Hugo Chavez som selv prøvde seg på et militærkupp i 1992.
Jeg har en følelse at vi i så fall vil måtte vente ganske lenge.
Substansielt så er tilfelle Honduras interessant. Hvilken rolle har militæret spilt i det angivelige kuppet? På Dagsnytt atten mandag, hevdet forsker Benedicte bull Hansen at militæret opptrådte etter ordre fra Høyesterett, fordi domstolen mente at Presidenten hadde gått utover sine konstitusjonelle fullmakter. - "Dersom de militære styrker adlyder parlamentet og høyesterett og avsetter en president som setter seg ut over loven, er dette da et kupp", spør Minerva-kommentator Jan Arild Snoen. Jeg synes spørsmålet er betimelig.
Noen synes også å hevde at fordi USA og Hillary Clinton har ment noe - ja da må det pr. definisjon være rett. I de aller fleste tilfeller er min ryggmarksrefleks å være enig med USA, men det kan jo tenkes at Hillary Clinton har vært ute med en kjapp kommentar før hun har fått med seg hele bildet.
Det er ikke umulig at den militære inngripen bør fordømmes, men at Høyre som parti (i den grad partiet skal ha noen stor mening om det, det er tross alt Gahr Støre som uttrykker offisielle norske synspunkter) velger å avvente situasjonen før den kommenteres er heller et adelsmerke enn det motsatte.
Så kan vi jo vente i spenning å høre når Lysbakken vil ta sterk avstand fra Hugo Chavez som selv prøvde seg på et militærkupp i 1992.
Jeg har en følelse at vi i så fall vil måtte vente ganske lenge.
Monday, June 29, 2009
Hva med å ta med seg Mullah Krekar?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre skal til Irak for å opprette ambassadekontor. Under oppholdet skal han ha samtaler med utenriks og menneskerettighetsministeren i landet. Norske og irakiske myndigheter har også undertegnet en avtale om retur av irakere og implementering av avtalen vil også stå på dagsordenen i møter med irakerne.
Da skulle det vel også være mulig å få sendt Mullah Krekar ut av landet?
Da skulle det vel også være mulig å få sendt Mullah Krekar ut av landet?
Thursday, June 25, 2009
Halv og helnakne menn som danser
Byråd i Oslo, Sylvi Listhaug (FrP) vil ikke ha halvnakne menn dansende rundt i Oslos gater.
Tankene etter å ha sett klippet gikk umiddelbart til 90-talls klassikeren I Blanke Messingen.
Listhaug burde muligens unngå dette klippet - jeg synes det var rasende festlig.
Via Vampus.
PS!
Får du ikke sett videoen uten å måtte logge deg inn på YouTube, så gå hit for å se den.
Tankene etter å ha sett klippet gikk umiddelbart til 90-talls klassikeren I Blanke Messingen.
Listhaug burde muligens unngå dette klippet - jeg synes det var rasende festlig.
Via Vampus.
PS!
Får du ikke sett videoen uten å måtte logge deg inn på YouTube, så gå hit for å se den.
Wednesday, June 24, 2009
Nina Karin Monsens jamring
Jeg er langt på vei enig i at den nye ekteskapsloven, eller hvorvidt ekteskap som sådan skal favoriseres i et samfunn er en interessant debatt. Da også hvilke kulturelle implikasjoner statlig favorisering, evt bortfall av favorisering måtte medføre.
Men det er noe med det evinnelige gnålet og språkbruken til Nina Karin Monsen som slettes ikke appellerer til diskusjon. Eller i den grad det appellerer til diskusjon så er det rundt personen Nina Karin Monsen og ikke sak. Hennes beslutning om å gå rettens vei for å stoppe den nye ekteskapsloven er intet unntak.
Det er synd, fordi jeg synes motstanderne av den nye ekteskapsloven (jeg synes loven var et fremskritt, selv om mitt primære standpunkt er å privatisere hele ekteskapet, dvs overlate det kontraktsmessige til jurister og symbolske til religiøse) har noen gode poenger. Det er ikke lenge siden et samlet Storting mente at det kulturelle definisjonen av et ekteskap "besto av to personer av forskjellige kjønn". Altså mann og kvinne.
At man i ettertid har blitt stemplet som ondskapsfull og mørkemann/kvinne dersom man mente at denne kulturelle definisjonen skulle bestå (hva Obama f. eks mener), har vært gjenstand for kraftig irritasjon fra min side. Nå har jo motstanderne ikke gjort det lett for seg, ved at Monsen har blitt talsperson for dette såkalte opprøret, men likefullt så er det en del implikasjoner for samfunnet, særlig med tanke på relasjonen foreldre-barn som absolutt er verdt nærmere diskusjoner, kan hende, man til og med burde hatt et bedre forarbeid/prosess, før man innførte den nye ekteskapsloven.
Hva gjelder Nina Karin Monsens jamring kring det religiøse aspektet og en slags insistering på at nå som homofile kan gifte seg, så devaluerer det standarden på hetrofile ekteskap, er for meg komplett uforstålig. På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap være til sjenanse eller trussel mot hetrofile ekteskap? På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap bidra til å begrense livsutfoldelsen til hetrofile ekteskap?
Det er mulig Nina Karin Monsen har et svar på dette - jeg har det ikke.
Men det er noe med det evinnelige gnålet og språkbruken til Nina Karin Monsen som slettes ikke appellerer til diskusjon. Eller i den grad det appellerer til diskusjon så er det rundt personen Nina Karin Monsen og ikke sak. Hennes beslutning om å gå rettens vei for å stoppe den nye ekteskapsloven er intet unntak.
Det er synd, fordi jeg synes motstanderne av den nye ekteskapsloven (jeg synes loven var et fremskritt, selv om mitt primære standpunkt er å privatisere hele ekteskapet, dvs overlate det kontraktsmessige til jurister og symbolske til religiøse) har noen gode poenger. Det er ikke lenge siden et samlet Storting mente at det kulturelle definisjonen av et ekteskap "besto av to personer av forskjellige kjønn". Altså mann og kvinne.
At man i ettertid har blitt stemplet som ondskapsfull og mørkemann/kvinne dersom man mente at denne kulturelle definisjonen skulle bestå (hva Obama f. eks mener), har vært gjenstand for kraftig irritasjon fra min side. Nå har jo motstanderne ikke gjort det lett for seg, ved at Monsen har blitt talsperson for dette såkalte opprøret, men likefullt så er det en del implikasjoner for samfunnet, særlig med tanke på relasjonen foreldre-barn som absolutt er verdt nærmere diskusjoner, kan hende, man til og med burde hatt et bedre forarbeid/prosess, før man innførte den nye ekteskapsloven.
Hva gjelder Nina Karin Monsens jamring kring det religiøse aspektet og en slags insistering på at nå som homofile kan gifte seg, så devaluerer det standarden på hetrofile ekteskap, er for meg komplett uforstålig. På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap være til sjenanse eller trussel mot hetrofile ekteskap? På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap bidra til å begrense livsutfoldelsen til hetrofile ekteskap?
Det er mulig Nina Karin Monsen har et svar på dette - jeg har det ikke.
Om gode og dårlige lærere
Tillatt meg å være en smule partipolemisk.
Leder i Sosisalistisk Ungdom, Mali Tronsmoen, skriver på sin blogg at Norge er verdens beste land å være lærer i:
"Norge er stort sett verdens beste land å bo i. Og i følge en ny OECD-rapport er vi i verdenstoppen når det gjelder hvor det er best å være lærer også :) Snakk om å snu skuta!"
Det er i seg selv ingen ulempe at norske lærere trives i skolen, snarere tvert imot. Men det er langt fra nok. Husk at SV er et parti som er mot både karakterer og eksamen, og mente at å stille krav til 3 i matte, engelsk og norsk for å komme inn på lærerskolen var "umenneskelig".
SV er altså imot et minimum av krav til dem skal undervise i norsk skole. Etter at Clemet innførte krav til dem som skulle inn på lærerskolen så har søkermassen økt (det har selvfølgelig også andre sammenhenger, dog ikke så mye at SV har kommet i departementet), hvilket selvfølgelig er gledelig.
Mali skriver videre på sin blogg: "Å være lærer er det morsomste jeg har gjort! Som lærer kan man utgjøre en forskjell i mange menneskers liv, og gjøre verden til et litt bedre sted. Det er et supert yrke"
Det er uten tvil mange flinke lærere i norsk skole, og Mali er sikkert en av dem. Problemet er alle dem som IKKE er flinke. For på samme måte som en lærer kan utgjøre en positiv forskjell for mange elever, så kan også dårlige lærere utgjøre en negativ forskjell, langt på vei ødelegge læringen til mange elever. Det er ikke akseptabelt! Hvis man leser lenken som SU-lederen selv linker til, så viser det at over 60 % av lærerne mener at dårlig arbeid blir tolerert på deres skole. Det er egentlig skandaløst når over halvparten av lærerne selv mener at dårlig arbeid ikke slås ned på. Dette viser at man fremdeles har en stor jobb å gjøre i norsk skole!
Min løsning på skoleutfordringen er enkel, om ikke lett.
Definer klart i læreplannene HVA elevene skal kunne. Gi så skolene, skolelederne og lærerne maksimalt med frihet til selv å utforme pedagogikken basert på klare læringsmål. Ikke noe krav om hvor mye lærerne skal være på skolen, når de skal være der etc. Gi lærerne denne friheten - men da må de også tolerere å bli testet på resultatene. De skolene og lærerne som over tid viser svake resultater må da forklare seg, og vise reelle planer på hvordan de skal forbedre seg. Og de lærerne som ikke evner å forbedre seg, må rett og slett finne seg noe annet å gjøre. Ellers så svikter vi elevene slik som Bård-Vegar Solhjell er sitert på i dagens Dagbladet.
En slik tilnærming ville gitt konkret substans til slagordet - Mer frihet og mer ansvar!
Jeg synes (som vanlig) The Economist oppsummerte det meget bra for noen år siden når de diskuterte utfordringen for fremtidens skole:
"It`s all about getting the good teachers - and giving them freedom"
Leder i Sosisalistisk Ungdom, Mali Tronsmoen, skriver på sin blogg at Norge er verdens beste land å være lærer i:
"Norge er stort sett verdens beste land å bo i. Og i følge en ny OECD-rapport er vi i verdenstoppen når det gjelder hvor det er best å være lærer også :) Snakk om å snu skuta!"
Det er i seg selv ingen ulempe at norske lærere trives i skolen, snarere tvert imot. Men det er langt fra nok. Husk at SV er et parti som er mot både karakterer og eksamen, og mente at å stille krav til 3 i matte, engelsk og norsk for å komme inn på lærerskolen var "umenneskelig".
SV er altså imot et minimum av krav til dem skal undervise i norsk skole. Etter at Clemet innførte krav til dem som skulle inn på lærerskolen så har søkermassen økt (det har selvfølgelig også andre sammenhenger, dog ikke så mye at SV har kommet i departementet), hvilket selvfølgelig er gledelig.
Mali skriver videre på sin blogg: "Å være lærer er det morsomste jeg har gjort! Som lærer kan man utgjøre en forskjell i mange menneskers liv, og gjøre verden til et litt bedre sted. Det er et supert yrke"
Det er uten tvil mange flinke lærere i norsk skole, og Mali er sikkert en av dem. Problemet er alle dem som IKKE er flinke. For på samme måte som en lærer kan utgjøre en positiv forskjell for mange elever, så kan også dårlige lærere utgjøre en negativ forskjell, langt på vei ødelegge læringen til mange elever. Det er ikke akseptabelt! Hvis man leser lenken som SU-lederen selv linker til, så viser det at over 60 % av lærerne mener at dårlig arbeid blir tolerert på deres skole. Det er egentlig skandaløst når over halvparten av lærerne selv mener at dårlig arbeid ikke slås ned på. Dette viser at man fremdeles har en stor jobb å gjøre i norsk skole!
Min løsning på skoleutfordringen er enkel, om ikke lett.
Definer klart i læreplannene HVA elevene skal kunne. Gi så skolene, skolelederne og lærerne maksimalt med frihet til selv å utforme pedagogikken basert på klare læringsmål. Ikke noe krav om hvor mye lærerne skal være på skolen, når de skal være der etc. Gi lærerne denne friheten - men da må de også tolerere å bli testet på resultatene. De skolene og lærerne som over tid viser svake resultater må da forklare seg, og vise reelle planer på hvordan de skal forbedre seg. Og de lærerne som ikke evner å forbedre seg, må rett og slett finne seg noe annet å gjøre. Ellers så svikter vi elevene slik som Bård-Vegar Solhjell er sitert på i dagens Dagbladet.
En slik tilnærming ville gitt konkret substans til slagordet - Mer frihet og mer ansvar!
Jeg synes (som vanlig) The Economist oppsummerte det meget bra for noen år siden når de diskuterte utfordringen for fremtidens skole:
"It`s all about getting the good teachers - and giving them freedom"
Sunday, June 21, 2009
Friday, June 19, 2009
Storskurken i Iran
Den store skurken (eller store Satan om du vil) Ali Khamenei, øverste leder i Den islamske republikken Iran, talte fredag til det iranske folket i et forsøk på å imøtegå det voldsomme raseriet som har bygget seg opp blant landets borgere etter år med undertrykkelse. Regime har gitt en helt ny betydning til begrepet "fashion police" - ettersom Iran faktisk har innført et eget religiøst politi som skal påpasse at kvinner ikke viser for mye hår eller på andre måter opptrer usømmelig.
Khamenei manet til besinnelse, og i praksis var det ikke bare en formanelse. Mange iranere har bokstavlig talt fått kniven på strupen i valget mellom "besinnelse" eller opprør. Journalister er kastet ut, internett og mobilnett er blokkert og regimets hemmelige politi er igang med å forfølge opposisjonelle i massiv skala. Det er usikkert hvor mange som er drept, men det dreier seg sikkert om tusener og flere står for tur - ettersom de ganske sikkert ikke vil følge den patetisk formaningen til storskurken Khamenei.
Storskurken vektla betydningen av religion og Islam som løsningen (hørt det før) på "utfordringene" og søke råd i koranen. Han kunne jo lagt til - "ellers skyter vi dere", Vel det har han vel strengt tatt gjort, og tradisjonen tro med at actions speak louder than words.
Jeg er usikker på hvor mye denne storskurken egentlig tror på religionens fortreffelighet og det religiøse aspektet kontra hvor mye som egentlig dreier seg om egen nidkjærhet og makt. Jeg mistenker det siste. Det må jo uansett være en stor utfordring for de "retttroende" og forklare hvordan det kan ha seg at de "vantro" er så moralsk, kulturelt, teknologisk og ikke minst militært overlegne. Derfor var det ikke overraskende at han beskyldte vesten og utenlandsk media for å være problemet, oppegående mennesker ser jo opplagt sirkelargumentasjonen her, men som nevnt Storskurken er ikke avhengig av å vinne argumenter - han trenger våpen og frykt.
Å lese hva storskurken egentlig sa, får meg til å tenke på Komiske Ali - "informasjonsministeren" til Saddam (There are no american soldiers in Bagdad, they have all run away), eksempelvis at demokratiet er utilstrekelig - og at Irans løsning,"et religiøst demokrati" er det rette.
Intellektuelt sett er denne formen for argumentasjon (om man vil kalle det for det) på linje med de tilbakestående personene i Norgespatriotene.
Jeg har dog stor tro på at det vestlige, modernistorienterte persiske folket ser talene for det er - med Mor Åse (fra Per Gynt) sine ord - alt er bare tøv og tant.
Håpet er at det iranske folket forsetter kampen for å realisere Abraham Lincolns ord om at Government of the people, by the people and for the people shall not perish from this earth.
Khamenei manet til besinnelse, og i praksis var det ikke bare en formanelse. Mange iranere har bokstavlig talt fått kniven på strupen i valget mellom "besinnelse" eller opprør. Journalister er kastet ut, internett og mobilnett er blokkert og regimets hemmelige politi er igang med å forfølge opposisjonelle i massiv skala. Det er usikkert hvor mange som er drept, men det dreier seg sikkert om tusener og flere står for tur - ettersom de ganske sikkert ikke vil følge den patetisk formaningen til storskurken Khamenei.
Storskurken vektla betydningen av religion og Islam som løsningen (hørt det før) på "utfordringene" og søke råd i koranen. Han kunne jo lagt til - "ellers skyter vi dere", Vel det har han vel strengt tatt gjort, og tradisjonen tro med at actions speak louder than words.
Jeg er usikker på hvor mye denne storskurken egentlig tror på religionens fortreffelighet og det religiøse aspektet kontra hvor mye som egentlig dreier seg om egen nidkjærhet og makt. Jeg mistenker det siste. Det må jo uansett være en stor utfordring for de "retttroende" og forklare hvordan det kan ha seg at de "vantro" er så moralsk, kulturelt, teknologisk og ikke minst militært overlegne. Derfor var det ikke overraskende at han beskyldte vesten og utenlandsk media for å være problemet, oppegående mennesker ser jo opplagt sirkelargumentasjonen her, men som nevnt Storskurken er ikke avhengig av å vinne argumenter - han trenger våpen og frykt.
Å lese hva storskurken egentlig sa, får meg til å tenke på Komiske Ali - "informasjonsministeren" til Saddam (There are no american soldiers in Bagdad, they have all run away), eksempelvis at demokratiet er utilstrekelig - og at Irans løsning,"et religiøst demokrati" er det rette.
Intellektuelt sett er denne formen for argumentasjon (om man vil kalle det for det) på linje med de tilbakestående personene i Norgespatriotene.
Jeg har dog stor tro på at det vestlige, modernistorienterte persiske folket ser talene for det er - med Mor Åse (fra Per Gynt) sine ord - alt er bare tøv og tant.
Håpet er at det iranske folket forsetter kampen for å realisere Abraham Lincolns ord om at Government of the people, by the people and for the people shall not perish from this earth.
Wednesday, June 17, 2009
Aftenposten og valget i Iran
Jan Arild Snoen, Minervakommentator og E24-spaltist, har i sistnevnte onlineskrift, uttrykt ramsalt kritikk av Aftenpostens lederskribent søndag. Og det med god grunn.
Aftenposten, til tross for at det var ganske opplagt at dette såkalte valget manglet alle krav til transparens og kvalitetssikring, tok opptellingen for å være troverdig. Fremfor å påpeke at resultatet høyst sannsynlig er manipulert, og at det er mindre sannsynlig at den sittende presidenten faktisk har fått flertall.
Det er tydelig at store deler av befolkningen i Iran har et annerledes syn enn Aftenpostens lederskribent. Hva gjelder det matrielle innholdet i Snoens artikkel, er jeg langt på vei enig i det også, at det finnes grenser for dialog, eller skulle jeg si direkte samtaler. Eller er det virkelig det?
Hva er alternativene nå i Iran? Jeg anser det som mest sannsynlig at regime forbereder et blodbad, ihvertfall ville det komme harde represalier mot demonstrantene, og med det tror jeg også at sittende regime vil fortsette utviklingen av atomvåpen. Spørsmålet er hva som er verst - et Iran med atomvåpen, eller en militær intervensjon med de konsekvenser det måtte innebære.
Jeg har egentlig ikke noe godt svar for øyeblikket.
Aftenposten, til tross for at det var ganske opplagt at dette såkalte valget manglet alle krav til transparens og kvalitetssikring, tok opptellingen for å være troverdig. Fremfor å påpeke at resultatet høyst sannsynlig er manipulert, og at det er mindre sannsynlig at den sittende presidenten faktisk har fått flertall.
Det er tydelig at store deler av befolkningen i Iran har et annerledes syn enn Aftenpostens lederskribent. Hva gjelder det matrielle innholdet i Snoens artikkel, er jeg langt på vei enig i det også, at det finnes grenser for dialog, eller skulle jeg si direkte samtaler. Eller er det virkelig det?
Hva er alternativene nå i Iran? Jeg anser det som mest sannsynlig at regime forbereder et blodbad, ihvertfall ville det komme harde represalier mot demonstrantene, og med det tror jeg også at sittende regime vil fortsette utviklingen av atomvåpen. Spørsmålet er hva som er verst - et Iran med atomvåpen, eller en militær intervensjon med de konsekvenser det måtte innebære.
Jeg har egentlig ikke noe godt svar for øyeblikket.
Monday, June 15, 2009
There`s never been anything false about hope
Det er alltid en fare, ikke så rent liten heller, for å bytte ut realiteter med ønsketenkning når man betrakter politikk i sin alminnelighet – og får jeg legge til - Barack Obama i særdeleshet.
Retorikk er politikk
Skal ”vi”, i betydning vi som bor i vesten og essensielt sett har et sekulært (ikke nødvendigvis ateistisk) verdisyn, bidra til å fundamentalt forandre den muslimske verden, så er vi helt avhengig av å få (i mangel på bedre ord) moderate muslimer med oss på laget.
Jeg er enig med hva som tilsynelatende virker å være Steenhoffs politiske etos, at vi i vesten har RETT og politisk islam FEIL. Moralsk er den vestlige styreformen og kulturen overlegen den islamske. Det tror jeg også Obama mener. Jeg tror til og med veldig mange muslimer er enige. Nå kan det helt riktig fremføres mange nyanser om hva islam/islamisme/politisk islam/jihaddisme faktisk ER, men det evinnelige maset om nyanser, skygger altfor ofte for essenser, som i dette tilfellet er vestens kulturelle overlegenhet. Spørsmålet er om en slik vestlige arroganse på noen som helst måte ville bidratt positivt i en transformasjon av regionen.
Obama valgte derfor heller å bruke seg selv og ordenes kraft for å sende en kraftig oppfordring til hver enkelt muslim om nødvendigheten av å bruke sin religion til å utøve positive handlinger, til en progressiv (ny)tolkning av islam. Ved å appellere, argumentere og illustrere fremfor å beordre/true, så ville Obama inspirere den muslimske verden, slik han har inspirert så mange, mange andre i denne verden, til en ny begynnelse, og ære være ham for det!
Samtidig som Obama appellerte til menneskets bedre natur, var Obama krystallklar på nødvendigheten av å bekjempe muslimsk ekstremisme, som AL –Qaida. Han la ikke skjul på at USA har intensjoner om å gjøre alt i sin makt (også militære virkemidler) for å hindre disse gruppene i å skade USA. Poenget var å henstille muslimer flest til å ta avstand og være med i bekjempelsenav ekstremisme, altså bruke religionen konstruktivt heller enn destruktivt.
Det er ikke sikkert at Obama lykkes. Kan også hende at religionen islam i seg selv er problemet, og lite kompatibel med typologien vestlig liberalt demokrati. Jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg håper veldig på at det motsatte er tilfelle, og som Obama, etter beste amerikanske tradisjon har uttalt; There`s never been anything false about hope!
Nettopp derfor vil jeg gi USAs president honnør for sin tilnærming, tiden vil vise hvorvidt talen i Kairo bærer frukter, og om en ny begynnelse mellom vesten og den muslimske verden er mulig. Jeg vil helst slippe å tenke på alternativet.
Blogget på Minerva.
PS!
VG melder at det Iranske valget skal etterforskes etter ordre fra vokterrådet. Jeg har min skepsis til grundigheten av en slik utredning. Men det viser muligens at også et totalitært styre som det Iranske prestestyret er nødt til å ta hensyn til "millions of voices calling for change". Til tross for utfallet i Iran, så må man ikke avfeie behovet og nødvendigheten av fremtidshåp. Så også for Iran.
Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes talen "A new beginning" i Kairo var en glitrende tale og en helt nødvendig tilnærming etter åtte år med George Bush jr.
Obama henvendte seg først og fremst til muslimer flest, ikke de politiske regimene, hvorpå han vektla de positive aspektene ved religion, felles interessene og betydningen av gjensidig avhengighet i forholdet mellom vesten og islam.
Obama henvendte seg først og fremst til muslimer flest, ikke de politiske regimene, hvorpå han vektla de positive aspektene ved religion, felles interessene og betydningen av gjensidig avhengighet i forholdet mellom vesten og islam.
Kritikere av talen, deriblant Eirik Stenhoff på Minerva, omtalte talen som ”nyttesløs og naiv oppfordring til dialog”. Stenhoff er ikke uten poenger, men jeg mener han bommer kraftig i sin vurdering av ordenes betydning som sådan.
Retorikk er politikk
Ved å formulere seg slik han gjorde så appellerte Obama til det beste i oss, muslimer så vel som ikke muslimer. Obama innrømte helt riktig at en tale alene, ikke kunne utviske kløften, men i likhet med Presidenten var det etter min mening en utrolig viktig start. Obama kunne selvfølgelig trukket frem de negative aspektene ved islam, etterfulgt av imperative krav om hva muslimer MÅ gjøre for å komme USA og vesten i møte. Det hadde kanskje ikke vært helt urimelig heller, men jeg kan vanskelig se for meg at det på noen som helst måte hadde bidratt positivt i det som er vår tids store utfordring, nemlig å minske avstanden mellom den muslimske og den vestlige verden.
Skal ”vi”, i betydning vi som bor i vesten og essensielt sett har et sekulært (ikke nødvendigvis ateistisk) verdisyn, bidra til å fundamentalt forandre den muslimske verden, så er vi helt avhengig av å få (i mangel på bedre ord) moderate muslimer med oss på laget.
Jeg er enig med hva som tilsynelatende virker å være Steenhoffs politiske etos, at vi i vesten har RETT og politisk islam FEIL. Moralsk er den vestlige styreformen og kulturen overlegen den islamske. Det tror jeg også Obama mener. Jeg tror til og med veldig mange muslimer er enige. Nå kan det helt riktig fremføres mange nyanser om hva islam/islamisme/politisk islam/jihaddisme faktisk ER, men det evinnelige maset om nyanser, skygger altfor ofte for essenser, som i dette tilfellet er vestens kulturelle overlegenhet. Spørsmålet er om en slik vestlige arroganse på noen som helst måte ville bidratt positivt i en transformasjon av regionen.
Obama valgte derfor heller å bruke seg selv og ordenes kraft for å sende en kraftig oppfordring til hver enkelt muslim om nødvendigheten av å bruke sin religion til å utøve positive handlinger, til en progressiv (ny)tolkning av islam. Ved å appellere, argumentere og illustrere fremfor å beordre/true, så ville Obama inspirere den muslimske verden, slik han har inspirert så mange, mange andre i denne verden, til en ny begynnelse, og ære være ham for det!
Samtidig som Obama appellerte til menneskets bedre natur, var Obama krystallklar på nødvendigheten av å bekjempe muslimsk ekstremisme, som AL –Qaida. Han la ikke skjul på at USA har intensjoner om å gjøre alt i sin makt (også militære virkemidler) for å hindre disse gruppene i å skade USA. Poenget var å henstille muslimer flest til å ta avstand og være med i bekjempelsenav ekstremisme, altså bruke religionen konstruktivt heller enn destruktivt.
Det er ikke sikkert at Obama lykkes. Kan også hende at religionen islam i seg selv er problemet, og lite kompatibel med typologien vestlig liberalt demokrati. Jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg håper veldig på at det motsatte er tilfelle, og som Obama, etter beste amerikanske tradisjon har uttalt; There`s never been anything false about hope!
Nettopp derfor vil jeg gi USAs president honnør for sin tilnærming, tiden vil vise hvorvidt talen i Kairo bærer frukter, og om en ny begynnelse mellom vesten og den muslimske verden er mulig. Jeg vil helst slippe å tenke på alternativet.
Blogget på Minerva.
PS!
VG melder at det Iranske valget skal etterforskes etter ordre fra vokterrådet. Jeg har min skepsis til grundigheten av en slik utredning. Men det viser muligens at også et totalitært styre som det Iranske prestestyret er nødt til å ta hensyn til "millions of voices calling for change". Til tross for utfallet i Iran, så må man ikke avfeie behovet og nødvendigheten av fremtidshåp. Så også for Iran.
Saturday, June 13, 2009
"Valget" i Iran. Ikke bare parodisk
Det meget omtalte valget i Iran ser ut til å gå i retning av Mahmoud Ahmedinejad. De første signalene tydet på at det var den reformvennlige (sic!) motstanderen Moussavi som skulle ta seieren. Den enorme deltakelsen fredag ble sagt å være til fordel for Moussavi.
At opptellingen nå viser såpass klar seier til kjernekaren, ville under normale omstendigheter antydet valgjuks. Men meningsmålinger og generell informasjon i autoritære stater som Iran er svært vanskelig å tolke, så det er ikke sikkert at dette innebærer noe form for valgjuks. Men synes åpenbart at valget ikke har vært i nærheten av å fylle rimelig krav til transparens. Det er knyttet store spenninger til hvordan resultatene vil bli møtt av velgerne (og politiet), og således gjenspeiler valgkampen en sterk polarisering i Iran.
En reell valgkamp?
Det er lett å latterliggjøre valget i Iran - delvis fordi det er latterlig. Vokterrådet utpeker hvem som er kvalifisert til å stille, hvor det kun er kandidater som respekterer det islamske fundamentet for politikken som blir akseptert. Itillegg har vokterrådet/prestestyret all makt til å overkjøre en hvilken som helst valg president når det måtte være. Men og det er et stort men, som jeg velger å tolke positivt. Den enorme mobiliseringen, deltakelsen og engasjementet er i seg selv positiv, og vitner om at perserne er et folk som er opptatt av å se fremover. Jeg tror ikke det er mulig i det lange løp, dersom man får antydninger til et vitalt sivilt samfunn, å undertrykke "millions of voices calling for change".
I så måte er effektene av valgkampen i Iran vel så viktig, som selve resultatet! En god venninne, og nyvalgt leder i Studentersamfunnet i Bergen, Kaia, er for tiden i Iran og jeg gleder meg veldig til å høre hennes beretninger fra landet!
Ellers har Jan Arild Snoen en glimrende kommentar på Minerva i forkant av valget.
CNN dekker også valget behørig.
Jeg kommer tilbake med oppdateringer etterhvert som valgresultatet blir klart.
Oppdatert Søndag.
Det synes mer og mer klart at det har foregått omfattende valgjuks. Selvsagt benekter Ahmedinejad valgjuks. Ifølge flere analytikere er valgjuks noe folk er smertelig klar over og derfor naturligvis rasende. Kommentarene fra flere iranere iforkant tyder også på at iranerne var klar over faren. Landet synes for splittet til at det vil forekomme noen ny revolusjon - ihvertfall ingen revolusjon som kan lykkes. Regimets sikkerhetsfolk er allerede ute i gaten for brutalt å slå ned alle antydninger til demonstrasjoner.
Allerede har det foregått arrestasjoner i massiv skala. Og behandlingen disse får er ikke særlig pen.
Men jeg er hellig overbevist om at det ondskapsfulle regimet - før, heller enn senere, mister makten i Iran.
At opptellingen nå viser såpass klar seier til kjernekaren, ville under normale omstendigheter antydet valgjuks. Men meningsmålinger og generell informasjon i autoritære stater som Iran er svært vanskelig å tolke, så det er ikke sikkert at dette innebærer noe form for valgjuks. Men synes åpenbart at valget ikke har vært i nærheten av å fylle rimelig krav til transparens. Det er knyttet store spenninger til hvordan resultatene vil bli møtt av velgerne (og politiet), og således gjenspeiler valgkampen en sterk polarisering i Iran.
En reell valgkamp?
Det er lett å latterliggjøre valget i Iran - delvis fordi det er latterlig. Vokterrådet utpeker hvem som er kvalifisert til å stille, hvor det kun er kandidater som respekterer det islamske fundamentet for politikken som blir akseptert. Itillegg har vokterrådet/prestestyret all makt til å overkjøre en hvilken som helst valg president når det måtte være. Men og det er et stort men, som jeg velger å tolke positivt. Den enorme mobiliseringen, deltakelsen og engasjementet er i seg selv positiv, og vitner om at perserne er et folk som er opptatt av å se fremover. Jeg tror ikke det er mulig i det lange løp, dersom man får antydninger til et vitalt sivilt samfunn, å undertrykke "millions of voices calling for change".
I så måte er effektene av valgkampen i Iran vel så viktig, som selve resultatet! En god venninne, og nyvalgt leder i Studentersamfunnet i Bergen, Kaia, er for tiden i Iran og jeg gleder meg veldig til å høre hennes beretninger fra landet!
Ellers har Jan Arild Snoen en glimrende kommentar på Minerva i forkant av valget.
CNN dekker også valget behørig.
Jeg kommer tilbake med oppdateringer etterhvert som valgresultatet blir klart.
Oppdatert Søndag.
Det synes mer og mer klart at det har foregått omfattende valgjuks. Selvsagt benekter Ahmedinejad valgjuks. Ifølge flere analytikere er valgjuks noe folk er smertelig klar over og derfor naturligvis rasende. Kommentarene fra flere iranere iforkant tyder også på at iranerne var klar over faren. Landet synes for splittet til at det vil forekomme noen ny revolusjon - ihvertfall ingen revolusjon som kan lykkes. Regimets sikkerhetsfolk er allerede ute i gaten for brutalt å slå ned alle antydninger til demonstrasjoner.
Allerede har det foregått arrestasjoner i massiv skala. Og behandlingen disse får er ikke særlig pen.
Men jeg er hellig overbevist om at det ondskapsfulle regimet - før, heller enn senere, mister makten i Iran.
Friday, June 12, 2009
Subscribe to:
Posts (Atom)