Trist avslutning på VM. Usportslige Materazzi sikret Spagettijævlene seieren.

Frankrike – Italia 1-1. 3-5 på straffer

Kapitalismus er fotballelsker av hele hjertet og har fulgt VM med argusøyne, til og med benyttet muligheten til å kommentere på egen fotballblogg. Den siste måneden har vært begivenhetsrik, avslutningen ble likevel trist, skikkelig trist. En av de virkelig store fotballspillerne i min generasjon, hvis ikke den største, Zinedine Zidane, magikeren, spilte en fantastisk fotballkamp i VM-Finalen, hans siste kamp. Dessverre endte han opp med å bli utvist, etter å ha mistet besinnelsen. 

Kapitalismus har aldri vært begeistret for spagettijævler (Italia), noe som er tilbørlig kommentert i VM-bloggen. Likevel har superlativene fremkommet relativt ofte i omtalen av spagettijævlene, de har spilt bra. Men italiensk fotball er pillråttent. Kampfiksing, dyrking av usportsligheter og ikke minst rasismeproblemer som sitter dypt. Særlig er dette utbredt i Inter, hvor også Materazzi, en av fotballens absolutte verstinger tjener til livets opphold. Jeg er rimelig sikker på at det var rendyrket rasisme Materazzi kom med mot Zidane, og det gjør meg ekstra forbanna.

La meg få sagt det med engang: Jeg ønsker italiensk fotball, Materazzi og resten av spagettijævlene alt vondt! 

Det som var mest synd med Zidane sitt angrep på Materazzi var at han ikke skadet han for livet. Dette var jo Zidanes siste kamp, hva skulle de korrupte jævlene i FIFA gjort? Utestengt Zidane? Det var hans siste kamp… I tillegg hadde Italia gjort tre bytter, så det hadde blitt 10 mot 10. Jeg mener det beste hadde vært om Zidane ikke hadde latt seg provosere og heller scoret mål, men det nest beste hadde vært det som jeg beskrev overfor. FIFA og UEFA bør etterforske hendelsen, ta et skikkelig oppgjør med spagettijævlene og ukulturen disse står for.

Likevel, spagettijævler eller ikke spagettijævlier, dette har vært et kanon VM, en folkefest, en universell måte å bringe folk sammen i vennlig kappestrid på. VM har vist at fotballen tilhører Johnny Hattemaker fra Gjøvik, Mohammed fra Tehran, Patrice fra Paris, Jimmy fra Newcastle, Klaus fra Munchen, Addo fra Afrika, Diego fra Sør-Amerika, og ikke fotballens fiender personifisert ved Sepp Blatter på toppen av FIFA. 

Fotball er lidenskap, ekte lidenskap, som regel stor underholdning, noen ganger en forferdelig påkjenning, en sjelden gang bare tragisk. Denne dype, inderlig følte nærmest eksistensialistiske lidenskapen kan de som ikke er opptatt av fotball aldri kan skjønne. Denne typen lidenskap kan ikke forklares, den må oppleves! Den som muligens har kommet nærmest i å beskrive hva denne lidenskapen dreier seg om, er Al Pacino i hans fantastiske 5 minutters monolog i filmen ”Any Given Sunday”. En fantastisk hyllest til lidenskapen, vinnerviljen og lagarbeid.

Fotball VM 2006 i Tyskland er over. Om fire år samles fotballfrender på nytt for å dele lidenskap i Sør-Afrika. Dersom Kapitalismus er i livet vil Kapitalismus garantert følge mesterskapet hvor enn han måtte befinne seg. For husk ”Any Given Sunday” spilles det en fotballkamp et sted i verden med ekte lidenskap…