Typisk amerikansk!

Amerika. Elsket, hatet, fryktet. Big, biggere, biggest, American. Money is everything. Feite, hamburgerspisende, ignorante og vulgære. Adjektivene er mange og tatt i betraktning dette landets størrelse og diversitet så vil sannsynligvis mesteparten være riktig. Generaliseringer derimot, er det større grunn til å betvile. For hva er ”typisk amerikansk”?

Mytene er mange, noen av dem sanne, men mange er det ikke. En bekjent av meg, Dag Herbjørnsrud skrev sammen med Stian Bromark ”Frykten for Amerika”, om europeiske (vrang)forestillinger om det USA. Boken anbefales på det varmeste. Men dette innlegget skal ikke dreie seg om politikk i hvert fall ikke i snever betydning. Det skal dreie seg om sport.

Kapitalismus har hele sitt liv vært over gjennomsnittet interessert i sport, og fremfor alt store idrettsprestasjoner. Interessen ble mer pleiet før, men fremedeles utgjør sport en vesentlig del av fritiden til Kapitalismus. Etter Fotball VM, tok Tour De France over som daglige høydepunkt.

Og for å oppsummere Touren med Dag Otto Lauritzen sine ord: ”Typisk Amerikansk”

Lauritzen tenkte selvsagt på årets vinner Floyd Landis, som gjennomførte det som må ha vært en av tidenes etapper i Tour De France, og en av tidenes comeback uansett idrettsgren.

Jeg drister meg til å bifalle denne generaliseringen. Vinnervilje er typisk amerikansk, men ikke slik mange assosierer begrepet med. Nemlig at vinnere kommer på førsteplass, og at for hver vinner så skapes mange tapere. Klart at et av kjennetegnene til en vinner er at vedkommende evner å vinne konkurranser, men en enda viktigere egenskap er evnen til å gjøre sitt beste og presse seg selv til det ytterste.

Med de gamle grekerne sine ord: You who wishes to succeed, fashion your body and spirit to discover the best in yourself. Remember to look one step further than that you were aiming for. Fortius, Altius, Civius. Faster, higher, Stronger.

Denne type mentalitet er fy-fy i det norske sosialdemokrati, med utpreget jantelov og reguleringer som ideal. Men både som samfunn og enkeltmennesker er det mye å lære både av de gamle grekere og dagens Amerika. Vinner mentalitet dreier seg om å gjøre sitt beste, legge press på seg selv og påfølgende yte bedre enn hva maktet sist gang. Skulle du ende opp som nr.1 eller nr. 100 er det av mindre betydning. Dette er amerikansk vinnermentalitet par exellence!

Floyd Landis gikk på en solid blemme i onsdagens fjelletappe. Alle og da mener jeg ALLE hadde avskrevet han. Landis selv, etter comebacket, sa at han og laget ikke hadde jobbet så hardt i tre uker for at de nå skulle gi seg uten kamp. Derfor valgte han å satse hasardiøst med begrunnelsen at det var bedre å bli nr. 60, enn å bli nr 10 uten å gjøre reelt forsøk på å vinne.

Johan Kaggestad kommentator for tv2 kalte forsøket for et organisert sykkelselvmord, da han anså muligheten for å lykkes som nær null. Landis satset og lykkes, og oppnådde statusen det medførte.

Hadde Landis ikke lykkes hadde han fremdeles vært den samme vinnerpersonen, om enn ikke i samme symbolske og seremonielle forstand som når han i dag ble hyllet i Paris som vinner av Touren. 

Det er innstillingen ikke prestasjonen alene, som gjør Landis til vinner, og det er den innstillingen som er ”Typsik Amerikansk”