Et bedre forslag til NSB

NSB har lansert det smått latterlige forslaget om å kompensere passasjerene med 8 kroner for en forsinkelse på over 1 time. Hvem nøyaktig som har kommet på dette tøvete forslaget vites ikke, men det virker som om NSB ikke bare har problemer med å drive et togselskap, noen i kommunikajonsavdelingen burde også sparkes. Det kunne knapt komme som en overraskelse at passasjerene ville anse dette håpløse forslaget som en grov fornærmelse, hvorfor man likevel insisterte på tullet kan man jo undres over.

Jeg har et bedre forslag, som garantert ville fått støtte blant passasjerene. Trekk 8 kroner av toppledelsens lønn for hver passasjer som opplever forsinkelse hos NSB. Da er det min antagelse at fokus på å redusere forsinkelser hadde fått en renessanse.

Moralpolitiet i Bergen

Hva er forskjellen på moralpolitiet på Grønland og moralpolitiet i Bergen?

På Grønland i Oslo har det såkalte ”moralpolitiet” over lengre tid viet unge kvinner stor oppmerksomhet, hvor de jenter som har opptrådt ”usømmelig” har blitt utsatt for grov sjikane. De ansvarlige for trakasseringen er for det meste unge muslimske (så hevdes i hvert fall av mediene) menn med sterke meninger om hva som høver seg for anstendige kvinner.

Men det er ikke bare unge muslimske menn som har et påtrengende behov for å fortelle andre hva og hvordan de burde opptre. I Bergen har en salig blanding av feminister, kommunister, sosialister og puritanere dannet sitt eget ”moralpoliti”. I likhet med de unge muslimske mennene på Grønland, har ”moralpolitiet” i Bergen ytret seg sterkt kritisk til hvordan kvinner kler seg (eller ikke kler seg – kommer tilbake til det), beveger seg og oppfører seg. Altså hva som sømmer seg for anstendige kvinner.

Vederstyggeligheten som moralpolitiet i Bergen vil til livs, er strippeklubben Dreams, som åpnet for et par uker siden. Moralpolitiet kan vanskelig akseptere noe så forkastelig som kvinner (og menn), som velger å kaste klærne til allmenn forlystelse. Det spiller selvfølgelig ingen rolle at dette er unge jenter (og menn) med ulik trang til exhibisjonisme, som gjør dette helt frivillig til god betaling.

Neida, personer som ikke kan etterleve moralpolitiet i Bergen sine standarder til høvisk oppførsel, fortjener ikke annet enn å bli sjikanert, noe som var tilfelle da flere aksjonister møtte opp utenfor Dreams for å trakassere dem som våget å utfordre ”moralpolitiets” standarder.
SVs gruppeleder i Bergen og sjefsmoralist, Oddny Miljeteig, avviste i BT kategorisk ”at personer selv skulle kunne velge om de ville gå på strippeklubb”. Kvinnegruppen Ottar lover å ta i bruk ”alle midler” for å stoppe klubben. Respekten for annerledeshet synes like fremmed for moralpolitiet i Bergen, som det er for moralpolitiet på Grønland.

Å møte jentene som opptrådte på ”Dreams”, for å høre om deres situasjon, var helt uaktuelt for Ottar. Å høre sterke, selvstendige kvinner, som ikke er ofre, men etter eget utsagn føler seg privilegert, er naturligvis av liten interesse for Ottar. Ingen grunn for moralpolitiet til å få utfordret egne forstokkede synspunkter.

Jeg har intet sterkt behov for å forsvare stripping/strippeklubber i sin alminnelighet. Men jeg har et sterkt behov for å forsvare folks rett til å være – og velge annerledes enn majoriteten. Lakmustesten er ikke om andre personer misliker atferden, men hvorvidt den må på noen som helst meningsfull måte kan sies å være til skade for andre personer. Reaksjonene mot moralpolitiet på Grønland har vært sterke, jeg venter i spenning på at Statsråd Lysbakken også skal fordømme moralpolitiet i Bergen.

Henry Louis Mencken definerte for litt over 100 år siden hva det ville si å være puritanere, en definisjon som uten problemer kan overføres på moralpolitiet både i Oslo og Bergen; ”The haunting fear that somebody, somewhere may be happy” .

Blogget på Minerva.

Hvorfor får ikke regjeringen Mullah Krekar ut?

La det være helt klart. Angrepet på Mullah Kreakar natt til igår er uakseptabelt. I henhold til det liberale demokrati, som mullahen selv tar avstand fra, så nyter han godt av rettsstatens beskyttelse. Og heldigvis for det. Det illustrerer at vi er en sivilisasjon som vektlegger humanisme. Dette til tross, grunnlaget for utvisningen av Mullah Krekar er ikke forandret.

Regjeringen hevder at de mangler en adekvat avtale som garanterer for Mullah Krekars rettigheter med Irak. Det kan meget godt hende, men det unnskylder ikke hvorfor ingenting blir gjort med dette. Det er for meg komplett utforstålig. Dette er hva UD burde ha gjort for lenge siden:
1. Tar kontakt med Iraks UD og utenriksministeren i Irak (som skulle være et kompetent organ), få en skriftlig garanti fra dem om at Mullah Krekar ikke blir torturert eller vil få dødsstraff. 2. Sender han ut av landet ASAP.

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke UD har gjort dette allerede. Hva i all verden er det Gahr Støre venter på. Enten så har han ikke prøvd å få en garanti eller så stoler han ikke på garantien. Hvis sistnevnte er tilfelle, så lurer jeg på hva som skal til for at Gahr Støre skal tro på Irakiske garantier?

For meg virker dette å være mangel på vilje heller enn mangel på juridisk grunnlag, og det nærmer seg en komplett skandale, at Mullah Krekar fremdeles er i landet.

Er vi villig til å akseptere tap i en krig?

Nok en norsk soldat er drept i tjeneste i Afghanistan. Men Claes Joachim Olsson blir neppe siste falne i Afghanistan, og skal oppdraget ha noen mulighet til å lykkes er det viktig at falne soldater ikke får innvirkning på politikken. Faktum er at om Stanley McCrystals nye strategi implementeres, så vil det medføre økt risiko for vestlige tap, dette fordi McCrystal anbefaler mer integrasjon med lokalbefolkningen, noe som unektelig vil medføre større sårbarhet.

Dagens falne soldat til tross, jeg mener Norge burde stilt opp solidarisk med NATO, og fjernet begrensningene på sine styrker. Hensynet til utviklingen i Afghanistan, hensynet til våre allierte og dypest sett hensynet til norsk sikkerhetspolitikk, burde veie tyngre enn hensynet til SV.

Dagens hendelse aktualiserer det mer fundamentale spørsmål om vi som nasjon er villig til å akseptere tap som en del av krigens natur - noe som forøvrig ikke er en diskusjon som bare pågår i Norge - men som synes å prege hele den vestlige verden, og jeg er ikke spesielt beroliget over hva opinionen synes å mene. Som en del russiske aviser (noe også flere islamister har peket på), hoverende kommenterte i forbindelse med den russiske aggresjonen mot Georgia, vestlig opinion tillater ikke mange falne, så det var ingen grunn for Russland å frykte noen innblanding fra vesten. De synes å ha et litt annet syn på dette i Russland.

Å akseptere tap som en del av krigens natur er helt essensielt - og dersom ikke dagens falne norske soldat skal ha dødd forgjeves, så er dette en sannhet vi som nasjon er nødt til å ta innover oss.

Bergen bør innføre rushtidsavgift

Bergen, Norges vakreste by, bør innføre rushtidsavgift. Argumentene finner du på Minerva.

1 år siden Obamas inauguration.

For ganske nøyaktig et år siden befant jeg meg på The national Mall, i Washington D.C. for å overvære den historiske innsettelsen av President Barack Obama. (Her kan du se en videorapport) Uten tvil var det en svært inspirende opplevelse. Det enorme folkehavet som inntog The Mall denne tirsdagen overgikk alt hva jeg tidligere hadde opplevd, og til tross for den fysiske påkjenningen det var å stå i ro i 8 timer i minus 6 grader, så var det følelsen av historie som preget sinnet denne dagen. Og ja - noen tårer måtte tørkes vekk under seansen.

I dag er det nøyaktig et år siden, og mye har skjedd siden den gang. I natt fulgte jeg opptellingen av Senatorvalget i Massachussetts (også kjent som Taxachussetts) mellom Martha Coakly (D) og Scott Brown (R), hvor sistnevnte vant, hva som for en tid tilbake syntes noe nær en umulighet. Dette er alvorlig av flere grunner. Husk Massachussetts er det "liberale" USA og demokratenes høyborg, og kampen sto om hvem som skulle etterfølge yngstebror Kennedy (Ted) som delstatens Senator i Kongressen. Når Obama overtok for et år siden snakket mange om et varig stemningsskifte i USA fra republikansk dominans til ny demokratisk æra. Det har vi fått mange signaler på, særlig guvernørvalgene i New Jersey og Virginia, er en sannhet med modifikasjoner. Det er veldig interessant at Obama selv engasjerte seg i kampen for Coakly uten at det gjorde utslag.

Ellers anbefales Jan Arild Snoens kommentar på Minerva.

Faktum er at Obama som person er betydelig mer populær enn hva hans politikk er - noe som ganske nøyaktig oppsummerer min holdning til han også.

Hans største utfordring er å manøvrere inn mot sentrum og gjøre alvor av sine lovnader om samarbeid på tvers av partigrensene. USAs største utfordring er å få på plass tiltak mot budsjettunderskuddet, hvilket etter min mening innebærer reelle kutt i offentlig utgifter.

Fedrepermisjon - et spørsmål om valgfrihet?

Linda Cathrine Hofstad Helleland, representant for Høyredamene, vil fjerne Statens tvang i form av egen fedrekvote på 10 uker, til fordel for en ordning hvor familiene selv får organisere egen permisjonen. Dette har falt en del sosialdemokrater tungt for brystet, mange av dem hevder Høyredamene vil "frata" mennene 10 ukers permisjon, noe som er det rene tøv. I henhold til forslaget fra Linda Cathrine, så kan gjerne menn ta ut 20 uker permisjon - såfremt de velger det selv, og ikke fordi det blir bestemt av det kongelige norske Arbeiderparti.

Det er godt mulig at det finnes argumenter for at man skal organisere fedrepermisjon i egen kvote og således bruke mild tvang. Historiske sammenhenger (kvinner på kjøkkenbenken), strukturelle årsaker (som lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, noe som gjør at mange familier taper penger på å ha pappa i permisjon) og hensynet til fremtidig karriere (man kan miste muligheter ved å være i permisjon og at en del arbeidsgivere kan tenkes å legge press på fedre for ikke å benytte seg av permisjon) er alle relevante innvendinger, eller argumenter for at den offentlige støtten bør innrettes slik at den skaper incentiver for å motvirke de overnevnte faktorer. Staten kan selvfølgelige ikke pålegge familiene å organisere permisjon på en bestemt måte, men de kan derimot innrette offentlig støtteordninger på en bestemt måte.

Når jeg likevel går mot tvungen fedrekvote, så er det fordi jeg ikke finner de overnevnte innsigelser sterke nok. Å gjøre kjønnsdimensjonen til en den eneste faktorenvsynes jeg ikke noe om. Mitt hovedpoeng er likefullt at de sosialdemokrater som skriker høyest om denne saken bør anerkjenne at det dreier seg om tvang - og heller argumentere langs de linjer som agiterer for hvorfor mild tvang i denne saken er nødvendig.

Afghanistan og Haiti på en mandag

De fleste har fått med seg jordskjelvet i Haiti, og de påfølgende dramatiske konsekvenser. Få land var verre stilt enn nettopp Haiti til å takle en katastrofe av denne dimensjonen. Fattigdom, dårlig infrastruktur og mangler preger øysamfunnet i Karibien. Konsekvensen er noe nær fullt anarki, hvor matvarer plyndres og den sterkestes rett hersker. Myndighetene på Haiti virker å abdisert med hensyn til å håndheve lov og orden.

For at det meget vanskelig hjelpearbeidet skal fungere effektivit, og være noe i nærheten av rettferdig, må hjelpen kunne følges effektivt av et legitmt voldsapparat. Nettopp derfor er det helt nødvendig at soldater fra USA kommer inn på Haiti. Dette har falt Venezuela-leder Hugo Chavez tungt for brystet - Hvorfor sende 3.000 soldater dersom ikke det er til krig? Det virker som om de (USA min.anm) okkuperer Haiti militært og utnytter tragedien, fremholder Chavez. Som også får støtte av Nicaraguas president Daniel Ortega har "oppfordret" USA til å avslutte "okkupasjonen".

Man kan jo undre seg over hvilken verden de to nevnte ledere befinne seg i, videre kan man spørre seg hva de selv har bidratt med? Kanskje kunne Venezuela bidratt med egne styrker for å opprettholde lov og orden. Men for noen virker det viktigere å fremme anti-amerikanisme enn å hjelpe. I så måte kan man spørre hvem som virkelig utnytter situasjonen i Haiti.

Afghanistan
Kom katastrofen i Haiti uventet, var det vel mindre uventet at Taliban skulle lansere en motoffensiv mot NATO og Karzai. Angrepet viser at Taliban fremdeles utgjør en militær trussel - og dersom (det kan finnes gode grunner til at vi bør overlate Afghanistan til seg selv) FN og NATO virkelig ønsker å utvikle landet i retning av et land som i større grad preges av rettsstat og demokrati, så kan jeg ikke skjønne annet enn at den militære innsatsen må kraftig intensiveres.

Noen endelig løsning i Afghanistan kan selvfølgelig bare være politisk - og hvorvidt Karzai sammen med de herskende klasser i Afghanistan er i stand til å levere her, er jeg mer i tvil om.

Offentlig pisking?

Min første tanke da jeg leste om forslaget fra professor Espen Schaanning om at straffedømte bør kunne velge offentlig pisking som alternativ til fengselsstraff, var at media blandet Schaanning med Vidar Kleppe. Bortsett fra at Kleppe nok aldri ville ha foreslått at straffedømte selv skulle kunne velge sin egen straff. De fleste, meg selv inkludert, forbinder pisking med land som Iran og Saudi- Arabia, regimer som knapt burde fungere som forbilde på noenting som helst.

Riktignok er det en vesentlig forskjell å bli pisket for brudd på kleskodeks og sømmelighet, slik det noe særegne "fashionpolice" Iran har ansvaret for å håndheve, og det å bli idømt piskeslag for grov voldtekt. Det viktige spørsmålet er naturligvis om korporativ straff som sådan er en akseptabel reaksjon i bestemte tilfeller. Det mest grunnleggende spørsmål er om en slik straff kan tenkes å ha noen som helst preventiv virkning (dog er spørsmålet om retrobusjon, om det er fortjent eller ikke, heller enn virkningen, også verdt å adressere), dernest om en slik reaksjon overhode er innenfor, om ikke human tankegang, så akseptabel tankegang.

Spør deg selv følgende: Er 20 piskeslag for hard straff for en person som har utsatt en annen person for grov voldtekt, virkelig for hardt idømt?

Jeg tror en vesentlig andel av den norske befolkning faktisk ikke mener det. Det er godt mulig at slike spørsmål langt på vei er meningsløse, ihvertfall vil en vesentlig del av den norske intelligensiaen mene det (ikke at det er et godt argument mot). Likefullt påhviler det den norske stat å sanksjonere lovbrudd.

Piskeslag er muligens feil medisin - skjønt det er absolutt verdt å ta debatten.

Riktig å publisere Muhammedkarikaturene

Ytringsfrihet innebærer retten til å si det noen misliker. Det gjelder også når noen krenker det andre måtte mene er hellig. I februar er det fire år siden jeg startet å blogge. Den utløsende faktoren den gang, var nettopp karikaturstriden, hvorpå jeg bestemte meg for å publisere profeten samtidig som jeg irriterte meg kraftig over feigheten som gjennomsyret norsk presse. Det var direkte pinlig å se på.

NRK nektet, til tross for at det var åpenbare nyhetskriterier som tilsa det, å offentliggjøre karikaturene. Vi fikk da en debatt i regi NRK, som nektet å vise bakgrunnen for hele debatten! NRK opererte da altså ikke etter journalistiske kriterier, men fryktkriterier. Norsk og internasjonal presss lot seg skremme til taushet, Boris Johnson daværende redaktør for Spectator var den eneste som sa det mange tenkte - "eneste grunnen til at vi ikke trykker den er fordi vi er redde". Johnson var ihvertfall ærlig.

Fire år senere er debatten under oppseiling på nytt. Denne gangen har Minerva publisert karikaturen, delvis med begrunnelse for ikke å gi etter for frykt. Flere vil forhåpentligvis følge etter. Det er godt mulig noen redaktører presterer å finne begrunnelser for IKKE å trykke tegningene, de om det.

Etter min mening er nyhetsrelevansen åpenbar - Kurt Westergaard ble angrepet på grunnlag av en tegning - er det ikke da grunnlag (etter nyhetskriterier) for å vise denne tegningen - og la folk flest få bedømme om dette er noen en fortjener å bli drept for? Det er ihvertfall min mening, derfor publiserer jeg tegningen på nytt. Vurder selv.

OPPDATERT 8 JANUAR: Aftenposten følger etter.

Med ønske om godt nyttår til alle terrorister

Terrorist Blows Himself Up While Firing Morters - Watch more Funny Videos

En oppsummering av 2009 fritt etter huskommelsen

Den mye omtalte finanskrisen utviklet seg ikke til å bli den katastrofen mange mente den ville bli, mye pågrunn av at den aldri var så ille som de største antagonistene av markedsøkonomien opprinnelig påsto. For all del, vi kommer garantert til å se konsekvenser i realøkonomien i 2010, men det er forbløffende å se hvor lite markedskritikerne har fått ut av "den verste økonomiske krisen siden 30-tallet".

Faktisk var Norge et av få land hvor sentrum/venstre i politikken evnet å kassere inn en seier i valg (dog som følge av valgsystemet og ikke som følge av flest stemmer). I sin alminnelighet er denne konklusjonen det som best oppsummerer året 2009 for meg.

For egen del er jeg svært godt fornøyd med 2009. Største delen av året gikk med som kampanjerådgiver for Høyre, med ansvar for Internett og sosiale medier, og har hatt personlig stor glede av å arbeide tett på Erna Solberg gjennom en spennende valgkamp.

Året startet med en tur til USA og innsettelsen av Barack Obama, hvor jeg sammen med 2-3 millioner "witnessed history". I sommer gikk turen tilbake til USA og en ukes seminar med IHS, som innebar spennende forelesninger og gruppediskusjoner fra 9 om morgenen til 21 om kvelden. I hovedsak om økonomi, filosofi, historie og politikk. IHS har et liberalt (i klassisk betydning av ordet) perspektiv på samfunnet. Blant mange andre var sønn til Milton Friedman, David Friedman, kontributør.

I 2009 innledet jeg et samarbeid med Jarl Hjalmarsson Foundation - en stiftelse tett forbundet med Moderaterna i Sverige. Her var jeg i regi dem på tur til Kiev og i Serbia for å lede workshops om demokrati, menneskerettigheter og politiske kampanjer.

Jeg anbefaler alle som er politisk interessert i å benytte seg av de mange mulighetene for deltakelse, nasjonalt og internasjonalt.

En plass jeg ikke fikk dratt, men likefullt hadde store planer om å besøke, var Iran. Jeg har hatt flere venner som har besøkt landet det siste året, da helst før valget i juni. Iran er tradisjonelt ansett som svært trygt, sett vekk i fra trafikkavviklingen (eller mangel på sådan). Dog er det nok ting som tyder på at Iran ikke er like trygt som for noen måneder siden - landet ser ut til å være på kokepunktet.

Iran er interessant på flere måter. Det var her den moderne (paradoksalt nok) islamske revolusjonen startet i 1979, samtidig er Iran persisk, og fri fra den inneklemte anti-modernitets holdningen som synes å prege araberne. Sist, men ikke minst, består Iran av en ung, velutdannet befolkning, som verken opplevde eller husker Khomeinis islamske revolusjon. Derimot har de fått nok av diktaturet.

Når og hvor dagens presteregime faller er usikkert, men intet hadde vært mer gledelig om presteregime fikk en tur til "paradis" allerede neste år!

Så til noe mye viktigere - fotball. For Liverpoolsupportere har siste halvdel av 2009 vært et langt mareritt. Og selv om jeg normalt sett er optimist, så er det lite som tyder på at laget til Benitez holder mål. Verken bredde eller topp. Ifjor burde Liverpool tatt seriegullet, men misbrukte målsjanser mot lag som Hull og Stoke kostet ligagullet, i 2010 kommer vi ikke til å være i nærheten. Det bærer for langt av sted her i denne oppsummeringen å si hva som må gjøres, men det er en del.

I 2010 er det fotball VM i Sør-Afrika. Jeg har familie og kunne tenke meg å legge sommerferien dit for å følge VM. Jeg har to favoritter, Spania og England. Både hjerte og hjerne sier at disse ligger godt an til å vinne tidenes første VM i Afrika. Men med de legendariske ordene til Rudolf Blodstrupmoen "Time vil shov"!

Tilslutt - her er John Lennons klassike nyttårslåt og med den ønsker jeg alle sammen et riktig godt nyttår!

Fra Bastogne til Obama

I desember 1944 iverksatte Nazi-Tyskland sin siste offensiv under den 2.verdenskrig i det som ble kjent som Battle of the Bulges. 101. Airborne under ledelse av General McAucliffe fikk den utakknemlige oppgaven i å holde stand i den lille belgiske byen Bastogne. I HBO- serien Band of Brothers portretteres innsatsen til 101. Airborne, som mellom 19-27 desember 1944 gjennomlevde en ”annerledes” jul.

Den 27.desember ledet General Patton sin berømte third army strake veien mot Bastogne, i noe som var intet annet enn imponerende fremvisning av utholdenhet, motivasjon og seiersvilje. General Patton forsatte via Ardenne, Luxenbourg og til sist inn i Berlin. En av dem som gjennom sin innsats i Pattons third army, bidro til å frigjøre Europa, var Stanley Dunham, bestefaren til President Barack Hussein Obama.

Det er vanskelig å se hvilken eksakt innflytelse bestefarens personlige bakgrunn har fått for Obama, men jeg synes den er tydelig. Når Obama så klart og tydelig tar avstand fra pasifisme, og ved flere anledninger har brukt analogien om sin egen bestefar så taler det sitt tydelige språk. Så også i Obamas ”nobelforelesning”. Jeg var i grunnen ganske overrasket over at så mange ble overrasket over Obamas tale. Det synes som om mange har forblindet seg i ”Obamas fredsretorikk” uten å skjønne hva dette innebærer. Nemlig at det å ønske fred sjeldent er nok.

Som Obama helt korrekt påpekte; Å møte Hitler-Tyskland med pasifisme ville ikke skapt fred i noen meningsfull betydning av ordet. Like lite som Jesus sitt julebudskap om ”å vende det andre kinnet til”. Naturligvis må man forsøke å unngå krig, MEN ikke for enhver pris. Nettopp dette tror jeg er en av lærdommene Obama fikk fra sin bestefars innsats i Pattons third army. Med hans egne ord fra nobeltalen: “A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history”

I møte med Taliban og Al-Quida, så hjelper Jesus og ikke-volds taktikken like lite som det hjalp jødene under 2.verdenskrig.

Faktum er at 101. Airbornes innsats i Bastogne for 65 år siden, Stanley Dunhams innsats i Pattons Third Army, og millioner av amerikaneres innsats siden, har gjort mer for å trygge freden i Europa enn Jesus Kristus noen gang har gjort. Obama selv kommenterte det på denne måten:

Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

God jul!

Priceless :)

Det er jul, julegaver og pengebruk. For veldig mange innebærer det å bruke mastercard. Som tidligere sagt, det finnes opplevelser som ikke kan kjøpes for penger, for alt annet kan du bruke mastercard. Prøv likevel å unngå pinlige situasjoner som dette :)

Lykke til!

Amerikanske forsterkninger er på vei til Afghanistan. Måtte lykken stå dem bi!

Forholdet mellom ord og handlinger i klimadebatten

Som sikkert flere har lagt merke til pågår det i disse dager klimaforhandlinger i København, med påfølgende deltakelse av internasjonale aktivister (av ymse slag), forhandlere, banditter og toppledere - uten sammenligning forøvrig. Blant de celebre gjestene finner vi Arnold Scharwznegger, Albert Gore jr. og Jonas Gahr Støre.

Sistnevnte hevder i forbindelse med rapporten «Melting snow and ice. A call for action» at man må være merkelig skrudd sammen dersom man ikke skjønner at dette er alvor. Det kan så være, men problemet med Gahr Støre og resten av den norske politikerstanden er at det er et gedigent gap mellom problembeskrivelsen og viljen til å foreslå tiltak som virker.

Gahr Støre og regjeringen er slik skrudd sammen, at de har muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor – men villigheten til å ta politiske belastninger synes ikke å være tilstede. For hva har egentlig norske politikere noen gang gjort (HANDLET, BESLUTTET – ikke sagt) for å overbevise den norske befolkning at vi står overfor en alvorlig klimakrise som følge av CO2-utslipp?

Svar: Absolutt ingen ting.

Joda, det er en avgift her og et øre der, men jeg kan ikke se et eneste politiske tiltak som reelt sett utfordrer middelklassen. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete skulle ha seg frabedt økte bensinavgifter – det ville gjøre det vanskeligere å bo i distriktene, og i valget mellom klimatiltak og distriktspolitikk er Sp-lederen krystallklar.

Minervas Jan Arild Snoen har på oppdrag fra Civita publisert rapporten ”Hvis klima var førsteprioritet”, som illustrerer tydelig forskjellen mellom hva som er mulig og hva som er realistisk.

Jeg tror i liten grad på konspirasjonsteorier, så heller ikke på at det foregår en sammensvergelse for å lure menneskeheten til å tro på menneskeskapte global oppvarming. Jeg ser ikke bort fra at forskningen er politisert og at de klimamodellene som brukes i stor grad er innenfor det samme paradigme, og at alternative vitenskaplige forklaringer blir diskriminert – men noen stor sammensvergelse tror jeg ikke på, ”Climategate” til tross.

Like fullt irriterer det meg at norske politikere til stadighet, slik som Solheim og Gahr Støre, beskriver dommedag – uten å være i nærheten av å komme med politiske tiltak som matcher påstått virkelighetsbeskrivelse. I den grad det eksisterer politikerforakt så er diskrepansen mellom ord og handlinger, en svært, ja etter min mening den absolutt viktigste, årsaken. Politikere som prøver å overbevise velgerne om nødvendigheten av politikk, uten å benytte seg av den påståtte muligheten når velgerne belønner retorikken, skaper naturligvis misnøye. Kall det gjerne politikerforakt.

I den grad begrensning av CO2-utslipp er nøkkelen (og det er det jo skal vi tro vitenskapsautoritetene) finnes det kun en virkelig kostnadseffektiv løsning som fungerer raskt; Prising av CO2-utslipp. I mer konkrete termer må bruk av fossilt brensel bli dyrere – mye dyrere. En slik løsning vil selvfølgelig utfordre middelklassen, og medføre politiske belastninger. Nettopp derfor er det viktig å se hva Gahr Støre og Solheim gjør – ikke hva de sier. Gahr Støre har muligheten til å vise at han er ”riktig skrudd sammen” – han behøver bare å få med seg regjeringen på å utfordre middelklassen.

Og det tror jeg først når jeg ser det.

Kommentert på Minerva.

Et smakløst angrep av VG på Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jagland har vært i vinden den siste uken. Gjennom å sole seg i glansen av Barack Obama har den tidligere norske statsministeren inntatt podiet i sentrum av begivenhetene. Onde tunger hevder sågar at Jagland brukte fredsprisen for å få treffe Obama.

VG forsetter i dagens utgave kritikken av Jagland, ettersom han i kraft av å være Generalsekretær for Europarådet er nullskatteyter. Dagbladet følger selvsagt opp. "Jagland-bashingen" synes i så måte å ha fått en aldri så liten renessanse.

Personlig finner jeg forsiden til VG lite smakfull. At det eksisterer gode ordninger for ansatte i Europarådet kan knapt Jagland lastes for. Kritikken burde i så tilfelle rettes mot Europarådet. Det er godt mulig at noen mistenker Jagland for å ville lede Europarådet som følge av gode skatteordninger, personlig tror jeg mer at Jagland ønsket utfordringene som følger med en slik stilling. Godt mulig at Europarådet som sådan bør gjøre noe med sine egne privilegier - også godt mulig at Jagland før eller senere bør ta et initiativ for at så skjer. I første omgang er jeg dog mer opptatt av at han bruker stillingen for å styrke menneskerettighetenes stilling.

At VG-velger den type spekulativ fremstilling av personen Thorbjørn Jagland synes jeg er smakløst. Men det er nå engang Verdens Gang sin rett til å opptre smakløst.

Oppdatert 14.12
Leder i finanskomiteen - unge Michaelsen varsler gjennomgang av skattesystemet, forsåvidt det samme som finansminister Sigbjørn Johnsen. Det er som jeg har skrevet over sikkert på sin plass å gjennomgå systemet, men Jaglands motiver for å ta stillingen har knapt vært profittmotiv. Så er det noen som skal kritiseres så er det Finansdepartementet for avtalen, og ikke Jagland for å takke ja til stilling som generalsekretær i Europarådet.

Obamas tale: Fred er ikke ekvivalent med pasifisme

Det er Obamafeber i Oslo og mediene fråtser i mer eller mindre interessante nyheter med, og om Obama. For meg er naturligvis den politiske dimensjonen mest interessant.

Den kanskje største kritikken mot å tildele Obama fredsprisen er det faktum at han har besluttet å trappe opp krigen i Afghanistan. Det er en velbegrunnet kritikk, særlig hvis vi vurderer den opp mot Nobelstestament og fredsprisens historie. Obama selv påpekte i Nobeltalen at det fantes personer – kjente og ukjente – rundt om i verden som fortjente denne prisen mer han. Det mest interessante med talen var likevel Obamas insistering på at pasifisme ikke er ekvivalent med fred.

La oss gjennom et lite tankeeksperiment forestille oss at det var den såkalte fredsbevegelsen som hadde sittet i førersetet de siste 20 årene. I så tilfelle kan vi med stor grad av sikkerhet si at følgende hadde vært tilfelle: Saddam Hussein hadde ikke bare sittet ved makten i Irak, han hadde også vært i besittelse av Kuwait. Serbisk nasjonalisme ville dominert tidligere Jugoslavia, hvorpå albanere hadde blitt forvist fra Kosovo. I Afghanistan hadde det sannsynligvis vært ”mer stabilt”, dog med Talibans brutale styre som erstatter, som i tillegg til å undertrykke afghanere samarbeidet nært med Al-Qeida.

Og la det ikke være noen tvil - dette er typen fred som hadde vært alternativet til dagens situasjon! Jeg er av den formening at det verken hadde vært en mer fredelig verden (i ordets egentlig forstand) og takke meg til - ikke Obama heller. Jeg har tidligere på støttet Obamas initiativ mot Iran, jeg har også tatt til ordet for å snakke med Hamas, ja sågar også gi amnesti til Talibanere som velger å bli en del av løsningen, fremfor problemet i Afghanistan. Men verken diplomatiet eller globale institusjoner kan virke effektivt uten reelle maktmidler.

Obama legemliggjorde det liberale credo om at enhver bruk av makt må underlegges moralsk rett. At det finnes tilfeller hvor fredsbevegelsens myke tanker er like ubrukelig som myke kuler i geværene. Uavhengig av hvorvidt Obama fortjente fredsprisen eller ikke – så er budskapet i Obamas tale vel verdt å ta med seg.

Helt riktig å skrinlegge EM-søknad.

Den norsk-svenske søknaden om Fotball-EM 2016 skrinlegges. Det er etter min mening helt riktig. Spørsmålet er om det noengang var riktig å søke. Jeg har ihvertfall aldri blitt overbevist av fotballpresident Sondre Kåfjords talegaver. Av flere grunner.

For det første er ikke Kåfjord mye til taler. For det andre hadde jeg store problemer med å tro på et Fotball-EM i Norge, gitt de infrastrukturmessige og logistiske utfordringene som følger med slikt arrangement. Trygve Hegnar karakteriserte Kåfjords plan som en røverhistorie, i og med at betingelsene for arrangementet er en million tilskuere og Norge har 150 000 overnattingsplasser. Det er et regnestykke som kun fotballforbundet og Sondre Kåfjord får til å gå opp. Noe også den eksterne rapporten påpeker.

Skal vi delta i EM i 2016 må vi nok kvalifisere oss gjennom god fotball - noen snarvei som vertsnasjon blir nok forbeholdt andre.

Problem for hvem?

NRK Dagsrevyen melder om at prostitusjon er økende problem på norske hoteller. Mitt spørsmål er - problem for hvem?