Ridder Eirik
I actually like the sound of that...
Sunday, May 27, 2007
Thursday, May 24, 2007
En enorm skuffelse
Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Monday, May 21, 2007
Jeg så Madeleine i livet, hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart og Jimmy Hoffa
- Når man ser det man vil se...
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Thursday, May 10, 2007
Monday, May 07, 2007
Kapitalismus Gratulerer Sarkozy.
- Men er han en Thatcheritt?
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
Wednesday, May 02, 2007
Liverpool til Champions League finale nok engang!
Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Tuesday, May 01, 2007
Er norske menn kvinnefiendtlige?
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere Amnestys siste undersøkelse, som angivelige viser at norske menn har et skandaløst kvinnesyn, men irritasjonen over mediedekningen og nivået på debatten i kjølvannet av rapporten har rett og slett fremprovosert en kommentar.
La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.
Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.
Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.
Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.
Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.
Publisert på Minerva
La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.
Hva kan vi så tolke av selve rapporten? Først en liten digresjon. En god venn av meg deltok i undersøkelsen på nettet, og han fortalte at alle spørsmålene var utformet på en slik måte at det virket som om Amnesty hadde en agenda. Hvis man ser på tallene som presenteres i rapporten, så mener menn i det store og det hele at kvinners oppførsel overhode ikke gjør kvinner ansvarlig for å bli utsatt for voldtekt. Unntaket er åpenlys flørting. 42% av mennene mener åpenlys flørting gjør kvinnene delvis ansvarlig dersom de blir utsatt for voldtekt.
Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.
Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.
Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.
Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.
Publisert på Minerva
Subscribe to:
Posts (Atom)