Dårlig fundert kritikk mot stortingsrepresentantene

Mye har blitt sagt om norsk presse. Her er noen ord til.

Klassekampen hadde igår en sak om stortingsrepresentanter og gratisreiser. VG følger opp idag. For all del, det er viktig at pressen er kritisk overvåkent til politikeres bruk av penger, og flere politikere har lagt ris til egen bak ved å opptre særdeles smålig opp gjennom årene. Og saken med Talleraas og Magnus Stangeland viser at det er grunn til å være på alerten mot misbruk (det vil si de er ikke dømt juridisk, men tiltalt, og alle er uskyldig til det motsatte er bevist).

Mitt poeng er at den saken som nå kjøres, om hvorvidt Stortingsrepresentanter skal kunne benytte seg av gratis reiser er et uttrykk for smålighet. Og selv om skattemyndighetenes innsigelser muligens gjør det til en nyhetssak i seg selv, så synes jeg at Stortingsrepresentanter i kraft av sitt embete, burde reise gratis rundt om i landet. Jeg synes det er liten vits å skille strengt mellom privat og offentlig tjenestereise, ettersom Stortingsrepresentant er noe man er 24 timer i døgnet og ikke bare mellom 08-16. Videre har mange av representantene hjemsted utenfor Oslo, som ytterligere styrker argumentet om at dette burde være en ikke-sak.

Jeg er veldig for at representanter på Stortinget som øverste folkevalgte har gode forutsetninger og betingelser for å gjennomføre sitt virke. Det finnes naturligvis en grense, slik vi har sett i Storbritannia, men jeg synes vi er langt fra den grensen, og når pressen ønsker å kjøre en sak på misbruk av offentlige midler eller tvilsomme ordninger, så burde fundamentet være bedre enn hva tilfelle er med saken om hvor og når representantene reiser.

Storbritannia trenger en ny Maggie Thatcher

Gårsdagens valgdebatt på SKY bedømmes som jevnere enn den første. Nick Clegg imponerte nok engang, og viser tydelig at han behersker tv-formatet veldig bra. Men både David Cameron og Gordon Brown gjorde det bedre enn hva tilfelle var i den første debatten. Særlig ble Clegg presset på spørsmålet om britisk atomforsvar. David Cameron fikk gode tilbakemeldinger i en undersøkelse utført av Yougov for The Sun.

Det store problemet, noe også gårsdagens debatt tydelig illustrerte, er at ingen av de tre kandidatene utfordrer hovedproblemet - nemlig at pengebruken langt overgår inntektene. Før eller senere - i USA som i Storbritannia - må regningene betales, og britene trenger politikere som etterspør et mandat for tydelig reform. Det var nettopp dette Margareth Thatcher gikk til valg på, gjennomførte og ble gjenvalgt tre ganger.

Naturligvis må enhver politikere gå inn i sin tid og tilpasse løsningene - men motet, den politiske overbevisningen og viljen som Thatcher utviste - er noe Cameron kan lære meget av.

Minervaskribent Jan Arild Snoen har som vanlig en glimrende analyse av debatten og det britiske valget.

Det britiske valget igang!

Utrolig nok gikk den første tv-debatten mellom kandidater for NO.10 Downing Street avsted denne kvelden, sånn ca 30 år etter alle andre. Men, som det heter - bedre sent enn aldri.

Debatten var den første av i alt tre TV-debatter før valget 6 mai, hvor den første var i regi ITV. Det var knyttet stor spenning på forhånd til hvem som ville mestre tv-formatet og situasjonen best. Jeg synes debatten gjennomgående var konstruktiv og interessant, om enn ikke veldig oppklarende. Det synes å være små forskjeller mellom de tre partiene i Storbritannia, da britisk politikk etter Thatcher og New Labour er flyttet et godt stykke til høyre. Det skulle vel ikke være overraskende for noen at min sympativ i utgangspunktet er hos Conservatives og David Cameron - hvorvidt det vil prege min vurdering av debatten får den interesserte leser selv vurdere.

Jevn debatt
Ingen av kandidatene dummet seg ut i en debatt jeg vil karakterisere som jevn, og langt på vei gjenspeilet at det ikke er store motsetninger i britisk politikk. Nick Clegg, leder av liberaldemokratene synes jeg kom best ut av debatten. Clegg var outsideren, og hadde mest å vinne. Han maktet gjennom hele debatten å fremstille seg på siden av "old politics" og reperterte budskapet om at "alle politikere er ikke like". Han fremsto med troverdighet, og maktet å fremstille seg og Lib.dem som et reellt alternativ for misfornøyde og disillusjonerte velgere.

David Cameron har ledet lenge på meningsmålingene med god margin, men ledelsen har den siste uken blitt vesentlig mindre, og han var på defensiven fra starten av. Cameron var god når han kom på offensiven - det gjorde han når diskusjonen kom over på utdanning og offentlig sløseri. Det er godt mulig han også scorer gode poeng på retorikken rundt tøffere innvandringspolitikk og strengere straffer - uten at han har min støtte der.

Gordon Brown fremsto som forventet. Grå og kjedelig. Det til tross, Brown evner å etterleve budskapet (fritt oversatt fra meg) om at "serious times requires serious leaders". Og Brown appellerer utvilsomt til usikre velgere i form av at man vet hva man får dersom puritaneren fra Skottland fortsetter som statsminister etter torsdag 6.mai.

Jeg synes det var en bra debatt hvor relevante tema ble diskutert på en god måte. Ordvekslingen foregikk på høvisk vis med fin blanding mellom naturlige vekslinger og styring. Jeg savnet større motsetninger, men debatten reflekterte vel kanskje det som langt på vei er de facto tilfelle - små politiske forskjeller.

Det skal bli interessant å lese reaksjonene i britisk presse og ikke minst følge valgkampen videre!

Her er noen anbefalte linker.
http://www.politicshome.com/
http://www.guardian.co.uk/politics/general-election-2010

Legg ned lokalsykehusene

Det er en kjent sak (ihvertfall burde det være) at det er lettere å organisere særinteresser enn allmenninteresser, hvilket langt på vei forklarer hvorfor vi har en absurd landbrukspolitikk. Det er enklere for bøndene å organiserer sine særinteresser, enn for den stille majoritet (allmenninteressen) å forsvare forbrukerinteressen.

Det særlig absurde med norsk landbrukspolitikk er at det samtidig som den stenger verdens fattige utenfor det norske markedet, så bruker vi masse penger på å subsidere arbeid som ikke har fremtiden foran seg, og som hadde gjort bedre nytte i andre industrier. Det er altså både lønnsomhetsbetraktninger og kvaltitet som taler for at Norge burde forandre sin landbrukspolitikk.

Den samme mekanismen ser vi nå for åpen scene i diskusjonen om lokalsykehus. Det er særdeles lett å organisere motstand mot å legge ned lokalsykehus (særinteresser) uansett hvor fruktbart slike nedleggelser vil være for kvaliteten i norsk helsevesen (allmenneinteressen), inkludert for de personene som bor i områder hvor lokalsykehus blir nedlagt. Dette fordi god kvalitet i helsevesenet fordrer sentralisering, store miljøer og erfaring. Og man kan veldig lett måle dette ved å se på hvor mange flere som dør av sammenlignbare sykdommer/operasjoner på lokalsykehus kontra større sykehus. Som en kamerat av meg, med god innsikt i norsk og internasjonal helsevesen uttalte når vi sammen ferierte i NYC, "Hvis jeg skal bli skutt, så vil jeg bli skutt her - i NYC har legene god erfaring med å takle skuddsår"

Diskusjonene kring lokalsykehusene er med andre ord helt lik diskusjonen om landbrukspolitikk, med påfølgende fornuftsstridige resultat i form av dårligere ressursallokering og kvalitet.

Å høre Ridla, radla, didla, dadla (også kjent som Liv Signe Navarsete) prate om behovet for å bevare lokalsykehus, blir litt som høre Paven fortelle om Jesus - ikke særlig overraskende, men ikke mer troverdig av den grunn. Desto mer oppmuntrende å høre Jan Bøhler.

Personlig er jeg nesten alltid for å kutte, legge ned eller slå sammen, ettersom det er politisk svært vanskelig, og sannsynligvis "long overdue" i de fleste tilfeller.

Lokalsykehusdebatten er intet unntak.