Voldtekt, rettssak og straff

Natt til tirsdag 13. juli vil definitivt gå inn i historien, i hvert fall for min del, som en noe spesiell dag. Det er tross alt ikke hver dag man blir vitne til et voldtektsforsøk, noe jeg skal ha den udelte glede av å berette for Bergen tingrett i morgen onsdag 27. Oktober.

Det er heldigvis ikke mange (overfalls)voldtekter som finner sted i dette landet. Ikke desto mindre så er det mange nok til at det bidrar til å spre frykt blant den kvinnelig delen av befolkningen. Hvorpå mange tenker nøye hvor, når og hvordan de selv transporterer seg hjem fra byen. Jeg tror ikke jeg fullt ut kan forstå omfanget av ulike følelser/frykt som kan følge av historier om voldtekt og forsøk på voldtekt. Men det er naturligvis en følelse som ikke særlig god. En desto bedre følelse er muligheten til å bidra til å avverge en slik hendelse, en mulighet jeg fikk denne sommeren.

I juli pusset jeg sammen med min gode venn Øyvind Olufsen opp vår felles leilighet i Bergen sentrum, og som jeg/vi har bodd i under min tid i Bergen. Tilfeldighetene ville ha det til at vi nettopp denne natten bestemte oss for å gjøre oss ferdig med å male hele stuen. Ikke rent sjeldent hører vi fulle folk på vei hjem, med ditto trang til å dele for omverden sitt syn på både det ene og det andre. Ettersom leiligheten er lokalisert i sentrum så hender det at vi får med oss slike ting. Det var også det første som slo oss da vi hørte lyder rett utenfor vinduet. Men i det jeg så vidt skimtet en lyshåret kvinne, som gav klart uttrykk for at hun var i en situasjon hun definitivt ikke ville være i, så fulgte jeg etter Øyvind Olufsen som allerede hatt satt kurs for å intervenere. Dette fant altså sted 5-7 meter utenfor vinduet vårt.

Overfallsmannen slapp umiddelbart grepet på kvinnen og løp ned overgaten hvorpå meg og Øyvind sprang etter. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over hva og hvorfor i den situasjonen, tankene mine gikk utelukkende på hvordan vedkommende overfallsmann ikke skulle slippe unna. Etter en løpetur på ca 2-300 meter, hadde gjerningsmannen gjemt seg bak noen søppelspann, men ble raskt oppdaget da meg og Øyvind gikk på hver vår side av gaten (for lokalkjente rett ved Det Akademiske Kvarter i Bergen). Straks mannen ble oppdaget, forsøkte han å løpe forbi Øyvind, noe som må karakteriseres som heller mislykket. Ha i mente at Øyvind er mangeårig styrkeløfter og dørvakt, hvorpå gjerningsmannen ble lagt kontant i bakken. Jeg gikk straks bort til Øyvind for å forhøre meg om assistanse var påkrevd, det var det ikke, og konsentrerte meg derfor om å geleide politiet via nødtelefonanrop til rette staden. Og politiet var på plass på under 2 minutter – faktisk ganske imponerende.

Gjerningsmannen ble overlatt til politiet og vi avgav forklaringer dagen etterpå.

Jeg har intet behov for å navngi vedkommende med navn, men som det fremgikk av BT sin dekning, så er mannen fra Somalia og påstår selv at han ”ikke husker noe”. Jeg skal også avstå fra å utbrodere noe ytterligere kring mine tanker om vedkommende, de er ikke spesielt høye. Og det er vel ikke bare meg som finner det påfallende at vedkommende er fra Somalia. Men det er en klar styrke ved det norske rettssamfunn at vi har klare prosedyrer for hvordan slike hendelser skal følges opp.

Finnes det noen rettferdig straff? Tja – ikke vet jeg. Men det jeg kan si er at det føles godt å kunne bidra positivt både før og under rettssaken. Og at ”the first line of defence” alltid skal og må være borgerne i et samfunn.

Er skattelistene et spørsmål om gjennomsiktighet?

Den store skattejakten er igang. Det vil si jakten på andre folks skattinngang. Ihvertfall informasjon om disse forhold. Med nye digitale muligheter som facebookintegrasjon m.m. kan det bli riktig så gøy for de nysgjerrige og faktisk ikke fullt så nysgjerrige, ettersom avisene utnytter disse mulighetene til det ytterste. Tilhengerne av offentliggjøring argumenterer med at offentliggjøring sikrer gjennomsiktighet og demokratiet. Det er en sannhet med noen modifikasjoner. 

Jeg er enig i at det er fordeler med offentliggjøring av skattelistene, blant annet prinsippet om transparans, hvor en større offentlighet får innsyn i hvordan skattesystemet fungerer, hvordan det slår ut og ikke minst urimelig utslag. En offentliggjøring av listene bidrar unektelig til en mer omfattende debatt.

Men dersom man mener at skatt som er et forhold mellom den enkelte og skattekontoret (staten), er et anliggende for "hvermansen", hvorfor ikke offentliggjør rulleblad? Hva med offentlige stønader? Sosialhjelp? Pasientjournaler? Kreditthistorie? Hva med å tilrettelegge slik at "hvermansen" ved få tastetrykk kunne få denne type informasjon. Det vil unektelig også medføre "gjennomsiktighet" om hvordan Norge fungerer. Naturligvis er det forskjeller i effekt, men prinsippet om at disse tingene i sin natur er et forhold mellom deg som enkeltindivid og staten er prinsippielt det samme hva gjelder skatteliste som rulleblad (det er det forsåvidt ikke med pasientjournaler, de angår ikke staten, men folk synes jo alltid at det er kjekt å vite).

Det er for meg et spørsmål om personvern.

Debatter om skatt (samt kriminalitet, helse og trygd) vil selvfølgelig kunne sikres også uten at man offentliggjør skattelistene, så også urimelig utfall og kritikkverdige forhold, om mediene gjør jobben sin. Det er argumenter for å offentliggjøre skattelistene men kan ikke se at de er noe særlig bedre begrunnet enn hva tilfelle er med andre personlige forhold.

Og om du lurte så kan du finne ut hva jeg tjente og betalte i skatt for 2009 her.

Ingen grunn til overraskelse

Som sikkert de fleste har fått med seg, så gikk årets fredspris til Liu Xiaobo, for hans innsats for menneskerettigheter i Kina. Et arbeid det burde være enkelt å stille seg bak (som også de fleste gjør, med unntak av Professor Kolstad og Rødt-blogger, så vidt meg registrert).

Det burde knapt komme som noen overraskelse at kinesiske myndigheter ikke mottok nyheten med begeistring. Riktignok er jeg subjektiv i den forstand at jeg er vestlig og mer eller mindre har rettighetstankegangen som et politisk aksiom. Ikke desto mindre fremstår Kinas ambassade som "Komiske Ali" når den prøver å legitimere sin kritikk av utdelingen, ved å hevde at dette strider mot Nobels testament. Videre hevdes det hardnakket fra Kina at Xiaobo er kriminell og har brutt loven (sic!).

Det siste er nok utvilsomt riktig i formell forstand. Men samme begrunnelse brukte Nazi-Tyskland i sin forfølgelse av opposisjonelle ("kriminelle" som Hitler og Goebbels kalte dem). Det er nettopp det faktum at kritikk av myndighetene i Kina er ulovlig, som er hovedproblemet, og mye av årsaken til at Xiaobo får prisen, ettersom han har forsøkt å forandre denne "loven". Det er tillatt å håpe at prisen på lengre sikt vil ha en effekt, dog synes reaksjonen fra vanlig kinesere ikke spesielt oppløftende.

Kristian Tonning Riise blogger om dette på Minerva.

Gitt Kinas autoritære styre, så fremstår også vår fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens fremtoning på Søndagsrevyen, som ganske komisk. På ramme alvor vil hun ha oss til å tro at det var ingen grunn til å forvente reaksjoner på politisk nivå. Vel - de reaksjonene kom i dag, og endte forutsigbart nok med avlysning av et planlagt møte. Støre krever forklaring, det kan hende han får, dog tviler jeg på hvor godt begrunnet den er. Det gjenstår å se hvilken effekt det tosidige forholdet mellom Kina og Norge vil få som konsekvens av fredsprisen. Min gjetning er at den ikke vil påvirke substansielt på lengre sikt, og at en frihandelsavtale kommer på plass. 

Fredsprisen til Xiaobo er helt fortjent, tross alle fremskritt, er det fremdeles mye som gjenstår i Kina med hensyn til demokrati og rettigheter. Det sagt så tror jeg frihandelsavtale, globalisering av ideer og Kinas åpning mot verden i lengden vil være det absolutt viktigste bidraget for å løfte frem et moderne sivilisert Kina.

Mario Vargas Llosa er et godt valg

Nobelprisen i litteratur går i år til den peruanske forfatteren og tidligere presidentkandidat Mario Vargas Llosa. Jeg har kun lest et par av Vargas Llosas bøker, mest har jeg lest hans skarpe kommentarer om politikk, så på det grunnlag skal jeg være forsiktig med å bedømme den litterære kvaliteten i forhold til andre forfattere. Det jeg kan si, er at jeg i likhet med mange andre liker Vargas Llosas skarpe penn og evne til å artikulere poenger. For all del, jeg er subjektiv, Vargas Llosa er en markedsliberaler, som i sterke ordlag kritiserer venstrepopulismen i Latin-Amerika, en kritikk jeg personlig er veldig enig i.

Juryen gir prisen til Vargas Llosa "for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag". En begrunnelse det er lett å stille seg bak.

Samfunnsredaktør i Minerva Torbjørn Røe Isaksen har skrevet et godt essay om årets nobelprisvinner.

Svenske Johan Norberg har intervjuet Mario Vargas Llosa for Magasinet Neo, hvor sistnevnte utdyper sine tanker om de politiske forholdene i Latin-Amerika.