Leve Repulikken

Jeg tror ikke det skulle være en hemmelighet for noen (ihvertfall ikke dem som har lest denne blogg) at undertegnede er svoren tilhenger av republikken. Bryllupet som nå utspiller seg i Storbritannia illustrerer etter min mening nok en grunn til at monarkiet som statsform  ikke burde ha fremtiden foran seg. Makan til kjendiseri, meningsløse nyheter og uinteressant tøv skal man lete lenge etter. Det er mulig at prinsebryllupet er nåtidens form for brød og sirkus - ikke desto mindre er det skuffende å se offentligheten forfalle i slik total dekadense, noe en kort titt på nettmediene rundt om i verden tydelig demonstrerer.

De prinsipielle argumentene mot den aristokratiske tanke hvor noen fødes inn i en høyere klasse (evt. giftes) skulle være velkjent; Det er meritokrati - ikke aristokrati som bør være det førende prinsipp for posisjoner i samfunnet. Argumentene FOR er også etablerte. Kongehuset er samlende, et viktig symbol som hever seg over (parti)politikken og ikke minst trumfkortet; Det fungerer godt! Underforstått, det hadde ikke fungert like godt med en republikk, noe som det er liten grunn til å tro på.

Det er forstålig at kommersielle kanaler vier bryllupet tid og plass - de følger tross alt bare massemedienes grunnleggende regel om "give the people what they want". Hvor smertelig det enn måtte være, så er det åpenbart slik at mediene speiler publikum. Interessen blant vanlig folk er åpenbart enorm, og det har blitt argumentert for at eventen bidrar til å gi det britisk folk en oppmuntring i hverdagen. Jeg skal ikke benekte at det kan være tilfelle - det er i så fall skuffende. Men enn annen tolkning, som er min ryggmarksrefleks, er at bryllupet fremstår som ultravulgært gjennom det faktum at en person som ikke har noe annet på merittlisten enn å bli født inn i en bestemt familie skal gifte seg med en dame som ikke har gjort noen annet enn å bli forelsket i denne personen bruker millioner av kroner for å feire eget bryllup, mens resten av Storbritannia er på sparebluss. Det er i mangel på bedre ord - svært vulgært.

Det er dessverre lite som tyder på at monarkiet synger på siste vers. Joda, det fungerer i den forstand at det ikke utøver politisk makt og nøyer seg (for det meste) med å lire av seg selvfølgeligheter. Ikke dermed sagt at det ikke ville fungert bedre dersom vi hadde innført en republikk hvor posisjoner følger av meritter, ikke arv. Det er mulig jeg er i mindretall, men likefullt vil jeg uttrykke min stolthet over å være republikaner. Speseilt på denne dag.

Konge er død - Leve republikken!

Høyrepopulistisk fare i Europa

Er det grunn til å frykte høyrepopulismen i Europa? Etter min mening er svaret utvilsomt ja - og da tenker jeg ikke på klovnene som dominerer Norwegian Defence League eller andre outrære grupper med mer eller mindre forkvaklede nynazistiske sympatier. Det som derimot er bekymringsverdig, er politiske partier med tydelig fremmedfientlig agenda, som evner å få oppslutning blant europeiske velgere. At dette også har skjedd i Finland burde ikke overraske noen. Stipendiat Anders Ravik Jupskås, ved UiO, har en god analyse av valget i Finland.


Marine Le Pen (datter av Jean Marie)
i Front National.

Det er naturligvis forskjell på høyrepopulistiske partier Europa rundt, og den finske versjonen er distinkt forskjellig fra Sverige Demokratene og Dansk Folkeparti, som igjen er vesensforskjellig fra FRP. Det som virkelig burde uroe er at franske og østerrikiske nasjonalister (Datter til Le Pen i Frankrike og etterkommerne av Haider i Østerrike) får opp mot 30 % oppslutning i ulike meningsmålinger. Dette er parti som har klare fascistiske trekk. Det sagt - flere burde stille spørsmål om hvorfor disse partiene med en klar innvandring/islamfientlig holdning faktisk makter å vinne oppslutning. Joda, selvsagt er det mye irrasjonell frykt og skremselspropaganda, men mange års multikulturalisme synes å ha ført til segregering, ikke inkludering.
Nettopp derfor var Angela Merkels og David Camerons oppgjør med multikulturalismen langt på overtid. Noe inngående drøftning av disse tankene bærer for langt av sted i denne omgang. Men jeg tror den beste medisinen mot høyrepopulisme/fremmedfientlighet er å være tydelig (og stolt) på de verdier som har formet Europa og legger til grunn et sterkere (moralsk) krav til assimilering.

Noen vil hevde at en slik politikk bygger opp under en "oss" og "dem" politikk. Jeg tror motsatt. Jeg tror ikke europeiske velgere i sin ryggmarg er verken fremmedfientlige eller fascistiske.

Jeg tror en sterkere verdivekt, samt en vilje fra majoriteten til å inkludere de ankomne i store og små fellesskap - vil lette inngangen til det store "oss", til fellesskapet, samtidig som det motvirker høyrepopulisme og fremmedfientlighet.

Ansikt mot mobbing



Jeg er usikker på hvor stort samfunnsproblem mobbing egentlig er. Jeg håper det er mindre enn hva mange mener. Men jeg er helt sikker på at altfor mange opplever mobbing både online og offline. Jeg liker å tro at jeg selv for det meste har vært eksemplarisk hva gjelder mobbing og forsøkt å inkludere flest mulig. Det stemmer nok ikke helt. Jeg har både sagt og gjort ting som jeg angrer på og som jeg gjerne skulle gjort om. Jeg vet at jeg ved flere anledninger kunne gjort mer for å hjelpe andre som åpenbart ikke hadde det godt. Det får jeg ikke gjort så mye med nå. Men det jeg derimot kan gjøre noe med, er å støtte gode initiativ som ansikt mot mobbing og oppfordre flere til å delta. Like viktig er det å gå foran som et godt forbilde. Opplever du mobbing på skolen, arbeidsplassen eller i organisasjonen - gi beskjed om at det er uakseptabelt! Ser du åpenlys mobbing på digitale flater - rop ut! Det er min mening at "The first line of defence" er borgerne - altså oss selv. Vi skaper det samfunnet vi ønsker gjennom handlinger. Vi bør derfor starte med oss selv og spørre har vi gjort nok? Kan vi gjøre mer?

De av dere som føler dere kallet kan ihvertfall spre kampanjen til Gjensidigestiftelsen; Jeg er imot mobbing! Om ikke annet er det ihvertfall en god start!

Islam og demokrati

Er araberne klar for folkestyre? Og hva gjør vi dersom araberne foretrekker islamisme fremfor demokrati? Det var utgangspunktet for NRK/Aftenpostens debatt på Litteraturhuset mandag kveld. Den pågående uroen i Afghanistan har ikke gjort debatten noe mindre brennbar (bokstavlig talt). Det er naturligvis mulig å se premissene for debatten som orientalistiske, men jeg synes spørsmålsstillingen var riktig, ettersom de arabiske land ikke akkurat fremstår som demokratiske fyrtårn. Videre er det høyst tvilsomt om islamisme (i betydning ikke-sekulær stat) kan forenes med liberalt demokrati.

Jaglands moralske ekvivalens
Kveldens første innleder var Torbjørn Jagland. Han påpekte nødvendigheten av å skille politikk og religion. Politikk dreier seg om kompromiss, mens religion dreier seg om å tro, hvilket grunnleggende sett er to forskjellige størrelser. Han mente videre at araberne var klar for demokrati i den forstand at de ønsket det, men hvorvidt de greide å bygge institusjoner var heller usikkert. Jagland tenderte til kulturell selvpisking gjennom sin kritikk av vestlig utenrikspolitikk, hvilket han mente måtte ta mye av skylden for situasjonen i Midtøsten. At Jagland aldri har tilhørt den veltalende delen av den norske eliten er ikke noe nytt, men det er lenge siden jeg har hørt han like dårlig som her. I en kommentar til urolighetene i Afghanistan presterte Jagland å sette likhetstegn mellom pastoren som brente koranen, og morderne som sto bak drapet på den norske FN-representanten. Jagland sa: “Begge deler er like avskyelig”. At Europarådets generalsekretær, formodentlig like ufrivillig som det er kunnskapsløst, bidrar til å legitimere forbud mot religiøse krenkelser i muslimske land, uroer meg langt mer enn pastorale klovner i USA.

Apologeten Utvik
Kveldens andre taler var islamforsker Bjørn Olav Utvik (UiO). Han dristet seg til å påstå at demokratibevegelsen hadde større sjanse til å lykkes jo sterkere islamistbevegelsen sto. Dette fordi sistnevnte var best organisert. Utvik var mindre bekymret for islamistenes forhold til demokrati, og mente langt på vei at araberne (i dette tilfellet egypterne) ønsket et folkestyre etter europeisk modell, der flertallet bestemmer. Problemet med Utviks argumentasjon er at folkestyret i betydning flertallet bestemmer kun er halvparten av den demokratiske ligningen i det liberale demokrati. Den siste halvparten er mindretallsbeskyttelse (sivile og politiske rettigheter) garantert av rettsstaten. Og som Hege Storhaug i en kommentar til panelet påpekte, mener 84 prosent av egypterne at frafall fra Islam bør straffes med døden, 82 prosent mente det samme om utroskap (antageligvis bare gjeldende for kvinner). Utviks svarreplikk var forbløffende; joda, det var “diskusjoner” omkring disse temaene, på samme måte som det var diskusjon om dødsstraff i USA. Utvik mener altså dødsstraff for utroskap er moralsk ekvivalent med dødsstraff for grove drapssaker. For meg ble det nok et eksempel på Utviks rolle som apologet i forhold til islamismebevegelsen.

Kveldens siste paneldeltakere var Nefissa Naguib, seniorforsker ved CMI. Naguib beskrev utviklingen, og mente den hovedsaklig var drevet frem av unge, som ved hjelp av sosiale medier gjorde opprør. Hun så optimistisk på fremtiden, men påpekte at den patriarkalske strukturen fremdeles var sterk i Egypt og understreket behovet for mindretallsbeskyttelse.

Kulturens betydning
Det jeg særlig savnet i debatten var et sterkere fokus på de kulturelle faktorenes betydning for det liberale demokrati, samt hvilken rolle islam spiller i den forbindelse. Panelet var veldig fokusert på de formelle institusjoner og lovgivning, hvilket åpenbart er en nødvendig, men knapt en tilstrekkelig betingelse. Det er et klassisk (og uløst) spørsmål om hva som er den avhengige og uavhengige variabel når vi diskuterer kultur og institusjoner. (De fleste av Minervas lesere skulle kjenne til både Edmund Burke og Friedrich Hayek sine tanker omkring disse spørsmål – de er vel verdt å rekapitulere i disse revolusjonsdager). Det er problematisk å operasjonalisere begrepet kultur, men det jeg savnet i debatten var en kritisk tilnærming til hvordan det deliberative fundamentet er i de arabiske samfunn. Hva betyr mangelen på sivilsamfunn med hensyn til det å akseptere annerledeshet og håndtere konflikt – med andre ord politisk, kulturell og religiøs pluralisme? Kan man si noe vettugt eller generelt om hvilke muligheter dissidenter i disse samfunnene har for å få kulturell aksept og påfølgende rettslige beskyttelse?

Jeg har tidligere uttrykt skepsis til hvorvidt islam (slik den tolkes og praktiseres i dag – hva som skjer i fremtiden vet ingen,) er forenlig med demokrati. Det avhenger selvfølgelig av hvordan man definerer islam, og videre hvorvidt det er hensiktsmessig å skille begrene “islam” og “muslim”. Det er åpenbart slik at land med muslimsk flertall er forenlig med et demokratisk styresett jf Indonesia og Tyrkia. Kanskje det derfor er mer hensiktsmessig å skille mellom islam og islamisme, der sistnevntes fusjon mellom religion og politikk gjør det vanskelig å se den forenlig med liberalt demokrati. Og det siste spørsmålet debatten stilte var nettopp hva “vi” (i betydning Vesten) gjør om araberne foretrekker islamisme fremfor liberalt demokrati. Vel, det korte svaret er fint lite. Det litt lengre svaret er å støtte de positive elementene, de kreftene som argumenterer for menneskerettigheter (for eksempel ved å gi dem en fredspris og invitere dem på Oslo Freedom Forum), pluralisme og frihet. Nøyaktig hva fremtiden bringer er usikkert. Men vi lever definitivt i interessante tider.

I motsetning til hva mange av talerne på litteraturhuset så ut til å mene, er det ikke vestlig imperialisme som er problemet, men arabernes egne dysfunksjonelle samfunn. Skal de sikre seg en fremtid må de evne å ta ansvar for eget liv. I og med den arabiske våren så har et mulighetsvindu oppstått – det vil være bra for Vesten, men enda bedre for dem selv, om de evnet å gripe muligheten!

Publisert på Minerva 5.april

Meget skuffet over DLD

La meg starte med å slå fast at jeg ikke tror DLD vil etablere en politistat i Norge. Men beslutningen representerer et paradigmeskifte innen rettsstatstenkning ettersom den slår fast at alle borgere skal overvåkes i tilfelle vi fremtiden begår en kriminell handling. Det innebærer etter min mening å snu opp ned på presumpsjonen om uskyld og er en type logikk jeg frykter får større konsekvenser på sikt. Mer om selve substansen senere i blogginnlegget. Først har jeg lyst til å si noe om partibehandlingen i mitt eget parti (Høyre) – eller mangel på sådan.

Partidemokrati
Det hadde vært lettere å akseptere avgjørelsen dersom den interne prosessen hadde vært god. Det har den for å si det forsiktig – ikke vært. De av oss som mener Høyre skal være en medlemsstyrt organisasjon (også i politiske prinsipp spm) – som bygger på grunnregelen nedenfra og opp, har all grunn til å være skuffet. Landsmøte 2010 ble bedt om ikke å ta stilling fordi organisasjonen hadde en intern partihøring, som attpåtil visste overveldende motstand. Like fullt har partiledelsen inngått avtale med Arbeiderpartiet som medfører 6 måneder lagring av all datatrafikk. Det har kommet bedre rutiner for å unngå misbruk av sensitive opplysninger. Men med respekt å melde - hva har det med saken å gjøre? Få, om noen, hadde motforestillinger mot dette. Det er i grunnen en liten skandale at dette ikke allerede var innført. Det som partimedlemmene ønsket å ta stilling til var prinsippet om 6 måneders lagringstid, samt presumpsjonen om uskyld, partimedlemmene i Høyre ønsket å ta stilling til. Noe de gjorde, men som altså Stortingsgruppen valgte å overkjøre.

Det sagt – et parti får akkurat den ledelse det fortjener. Landsmøte, partiets øverste organ hadde muligheten til å slå fast at man ikke ønsket DLD. Den muligheten benyttet ikke landsmøte. Å mene at en organisasjon skal styres nedenfra forplikter. Blant annet gjennom mot til å følge sin egen samvittighet også når denne går på tvers av partiledelsen, ja spesielt da. At så ikke skjedde er skuffende servilt. Kan hende man trodde på ”partihøringen” - det var i så fall fåfengt.

Substans
Jeg nevnte innledningsvis mine overordnede tanker om substansen i DLD. Jeg har ingen problemer med å akseptere tilhengernes argumentasjon om at lagring av trafikkdata vil ha fordeler, mest sannsynlig også avverge mer alvorlig kriminalitet (selv om dette punktet medfører stor usikkerhet). Men alle beslutninger medfører en trade off. Prisen på det du ønsker er ekvivalent med prisen på det du er villig å oppgi. Jeg for min del er lite villig til å gi opp deler av privatlivet til fordel for kriminalitetsbekjempelse. Jeg mener politiet skal få virkemidler som innebærer overvåking, men mener det er avgjørende at innvilgning følger av ”skjellig grunn til mistanke” og at myndighetene må underlegges dette krav hver gang de gjør krav på overtredelse av den private sfære. Det gjør naturligvis jobben ”vanskeligere” for politiet, men det er prisen for å leve i en rettsstat.

Jeg forstår at ledelsen har behov for å forsvare seg. Men den type nytale som presenteres er lite imponerende. For det første må man som nevnt skille mellom de faktiske personvernsforbedringene som skjer med hensyn til strengere kontroll på innsyn i register, og det som er den reelle diskusjonen, nemlig om man som sådan skal lagre datatrafikk i 6 måneder eller ikke. Det er nesten en a priori oppfatning at lagring av datatrafikk pr. definisjon er overvåkning. Man kan selvfølgelig mene at det er nødvendig, slik Martin Kolberg sier, at personvernet ikke er det eneste legitime hensyn. Men å prøve å bortforklare elementet av overvåkning, samt insistere på at dette er en forbedring er bare – i mangel på bedre ord – tøvete.

Hvor går grensen?
Hvor går egentlig den prinsipielle grensen for overvåkningstilhengerne? La meg illustrere ved et tankeeksperiment: For å parafrasere Bill Gates gamle mantra - ”A computer in every home” med ”A camera in every home”. Tenk hvilke muligheter man da ville få til å avsløre overgrep, voldtekt m.m. Et helt fantastisk redskap! Overvåkningen ville selvfølgelig beskyttes grundig, og tilgang kun gis i straffesaker som innebærer alvorlig kriminalitet. Selve lagringen vil kun foregå i seks måneder. Vil et slikt vedtak innebære overvåkning eller kun lagring? Den prinsipielle forskjellen mellom fysisk lagring og lagring av datatrafikk er faktisk mindre enn hva mange tror. Hvis man da ikke mener at ens egen bruk av digitale flater ikke representerer ens privatliv, mens ens ”offline” forflytning faktisk gjør det.

Tilhengerne av DLD vil naturligvis mene at dette er usaklig. Det er det ikke. Det er et forsøk på å illustrere hvor representativ for ditt privatliv din digitale bruk faktisk er. Den er etter min mening like representativ som din fysiske aktivitet. Og når man først er i gang hvorfor ikke putte alle i et DNA-register? Man har jo nå tross alt fått et godt system for behandling av sensitive opplysninger – og ingen skal vel være i tvil om at DNA-register kommer godt med i kampen mot (alvorlig) kriminalitet?

Avslutningsvis
De meningsmålingene jeg har registrert viser at velgerne støtter DLD. Det er den skuffende sannhetene om ”the silent majority”. Det representerer vel muligens noe positivt i den forstand at norske borgere har tillit til de offentlige institusjoner. Men deri ligger faren. En utvikling – subtil riktignok – men like fullt en utvikling som i stadig større grad okkuperer den private sfære under dekke om at det er til ditt eget beste, er en utvikling som bekymrer meg.

Jeg tror i motsetning til Jan Erik Fåne, at dette ikke kommer til å få noen særlig innvirkning på verken oppslutning eller de unge talentene i partiet. Derimot bør prosessen vekke medlemmene til kamp med hensyn til hvordan partier vedtar politikk. Neste gang et betent politisk spørsmål skiller ledelsen fra medlemmene - bør signalet fra en medlemsstyrt organisasjon være – HIT, MEN IKKE LENGER!