Innlegget er også publisert på Minerva.as
Gulating lagmannsrett, ved fagdommerne, vedtok fredag å overprøve juryens avgjørelse om å frikjenne Thomas Thendrup for deltakelse i NOKAS- ranet. Hans forsvarer Ellen Holager Andenæs mener overprøvelsen er et angrep på juryordningen som sådan. Hvilket hun naturligvis har helt rett i. For hva skal vi med en jury hvis avgjørelse kun blir godtatt hvis fagdommerne er enig?
Skal ikke juryordningen fungere nettopp som et bolverk mot embetsmannsstyring? Og hvordan skal dette være mulig hvis fagdommerne har anledning til å overprøve juryens kjennelse?
Vanligvis er juryens hovedoppgave å bedømme bevisene i saken, mens det er fagdommerens jobb å vurdere de rettslige spørsmål. Det vil imidlertid ofte være umulig å skille klart mellom jus og fakta i en sak, slik at juryen ofte i realiteten vil måtte avgjøre også sakens rettslige side. Innen kontinental rett, som Norge er en del av, er juryordning stort sett brukt for å avgjøre skyldspørsmålet i straffesaker, dvs. kunne svare ”ja” eller ”nei” uten å begrunne disse noe nærmere. Det at juryen ikke trenger å begrunne avgjørelsen er etter min mening et problem, og taler absolutt imot juryordningen.
Begrunnelsen til fagdommerne om å overprøve juryens avgjørelse var at det ikke fantes rimelig tvil om at Thomas Thendrup var skyldig. Altså tar fagdommerne direkte stilling til skyldspørsmålet - om der finnes ”rimelig tvil”. Hvis ikke juryen får full bestemmelse (uten fagdommernes mulighet til å overprøve) til å vurdere troverdighet, rimelig tvil og andre beviser som inngår i en konkret helhetsvurdering, så tenderer juryordningen til å være meningsløs.
Jeg ser mange gode argumenter for å fjerne juryordningen, særlig fordi juryen som nevnt over ikke trenger å begrunne avgjørelsen. Men dette må gjøres på prinsipielt grunnlag, ikke i forbindelse med en særs følsom sak i Stavanger. Når fagdommerne velger å overprøve noe som skal være juryens enerett, nemlig vurderingen av rimelig tvil, så har fagdommerne gått veldig langt i å svekke juryordningen på et særdeles tynt grunnlag!
Saturday, January 20, 2007
Thursday, January 18, 2007
Statsminister Jens Stoltenberg er....
... en moderat borgerlig politiker som snarest mulig bør skiftes ut med en sosialdemokrat.
Medieprofessor Anders Johansen uttaler seg om Jens Stoltenberg i ukens Studvest
Wednesday, January 17, 2007
Valla må gå
Stalinist og LO-sjef Gerd Liv Valla er i hardt vær om dagen. Kapitalismus er nok den SISTE som beklager akkurat det; Stalinisten på youngstorget har aldri vært min favoritt for å si det meget forsiktig.
Onsdag i sist uke foretok sjefsfeministen Ingunn Yssen et realt karakterdrap på Gerd Liv Valla, gjennom å sende oppsigelsesbrevet til Verdens Gang. Responsen fra Gerd Liv Valla var objektivt sett en katastrofe. Enten har hun helt elendige rådgivere, ellers så bekrefter Vallas oppførsel at Yssens beskrivelse av Valla er skremmende korrekt. Jeg vet ikke hva som er verst...
La meg underbygge siste kommentar med følgende 2 punkter. For det første sa Gerd Liv Valla at hun ikke kjente til at det var en konflikt(!), for det andre insisterte hun på å ha utvist eksemplarisk ledelse.
Smak på siste setning engang til.
Ikke bare mener Valla at hun ikke kan bebreides, hun mener, ihvertfall uttaler at hun driver EKSEMPLARISK LEDELSE!
I dag gikk både Berit Reiss Andersen og Øystein Mæland ut i avisen og bekreftet Vallas eksemplariske, unnskyld, problematiske lederstil. Uavhengig av mine eller andres personlige meninger om Vallas stalinistiske lederstil - hun kan selvsagt ikke bli sittende som leder for LO, etter dette. I såfall vil LO miste all troverdighet i spørsmål om arbeidsliv. Når så profilerte og påståtte (anonyme) kilder tegner et så entydig negativt bilde av LO-lederens personlige egenskaper, ja da kan det jo hende at det faktisk stemmer.
If it walks like a duck, talks like a duck, it usually is a duck!
Det mer overordnede problemet - samrøre LO og AP, forsvinner selvsagt ikke om Valla fjernes. Men etter siste tids mediekjør trenger en ikke være Nostredamus for å skjønne at Norges siste Stalinist synger på siste verset.
Tuesday, January 16, 2007
Fremdeles håp for Irak?
Denne kommentaren er også blogget på Minerva sine hjemmesider.
I mai 2003 erklærte president Bush Irak for ”Mission accomplished”. I etterkant kan man trygt fastslå at det neppe var mulig å ta mer feil. Det var i mai 2003 de faktiske utfordringene for alvor begynte; hvordan utvikle et stabilt og demokratisk Irak.
Undertegnede mener det var riktig å fjerne Saddam Husseins terrorvelde, selv uten FN mandat. Den militære kampanjen fremsto både logisk og moralsk berettiget i den forstand at militære virkemidler var det eneste mulige alternativ for å kvitte seg med Saddam Hussein. Videre anså jeg mulighetene for å utvikle et stabilt fungerende demokrati i Irak som absolutt tilstede. Det er trist å erkjenne det, men faktum er at Bushadministrasjonen sin håndtering av krigen har vært en katastrofe. Den neokonservative hauken, Richard Perle, uttalte i Vanity Fair, at hadde han visst hvordan situasjonen var i dag, hadde han sannsynligvis ikke vært tilhenger av invasjonen, i hvert fall prøvd andre metoder først. Og til forskjell fra Dagbladet, så har Richard Perle betydelig innsikt og således verdt å lytte til når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.
Det behøvde ikke bli slik. Bushadministrasjons inkompetanse var ikke naturgitt. Undersøkelser fra Brookings Institution (sentrum-venstre i amerikansk politikk) viste overveldende støtte for et demokratisk samlet Irak. Saddam var generelt sett ikke spesielt populær blant sunniene, og shiaene var lenge tilbakeholdne med å svare på deler av sunnimiljøets (og ikke minst de internasjonale jihaddistene ledet av Zarqavi), infernalske forsøk på å destabilisere landet, hvilket de langt på vei nå har lykkes med.
Hva var det som gikk galt?
En god del av ”skylden” kan tilskrives Bush SR. Etter at Irak i 1991 ble kastet ut av Kuwait, oppfordret president Bush SR. irakerne (og særlig shiaene) til opprør mot Saddam. I den tro at USA på en eller annen måte ville støtte dem gjorde irakere opprør. Bush SR løftet ikke en finger, og opprøret ble brutalt slått ned. Ikke bare gjorde USA ingenting for å fjerne Saddam, i tillegg bidro USA gjennom sanksjoner til å forverre forholdene for det irakiske samfunn, hvilket naturligvis ikke rammet regimet. Christopher Hitchens har derfor helt rett i sin kritikk av James Baker (leder av Iraqistudygroup), det var i 1991 frigjøringen av Irak burde funnet sted. Dette fordi den internasjonale støtten var sterkere, shiamilitsene svakere, og veldig viktig, en halvmillion amerikanske soldater i regionen klar til kamp! At USA heller bestemte seg for å svikte opprørerne og videre innførte sanksjoner, gjorde at USA mistet mye ”goodwill”.
Undertegnede har aldri vært tilhenger av den vulgære Bushkritikken som til tider dominerer norske aviser. Men den inneholder et korn av sannhet. Bush jr er på det utenrikspolitiskefelt en novise, og forholdene i Irak demonstrerer med all tydelighet inkompetansen til Bush jr. I ettertid kan vi se at problemene begynte allerede før mars 2003. Det kan godt være at Bush ikke bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen (MØV), like fullt kom han med bastante uttalelser om at de hadde bevis for at Irak hadde MØV. Det viste seg å ikke stemme. Dette var særlig ille fordi denne løgnen (eller hva mange oppfattet som løgn) festet seg hos den jevne amerikaner. Hadde Bush jr. vært ærlig med hensikten, om demokratibygging (hvilket han gikk til valgkamp i 2000 på IKKE å bedrive) ville muligheten for støtte (i hvert fall få mindre motsand enn hva tilfelle etter hvert ble) siden mange oppfattet at engasjementet i Irak var bygd på en løgn. Og ingen må betvile hvor meget den amerikanske opinion betyr i slike spørsmål.
Alle mennesker selekterer informasjon. Vi hører ofte det vi ønsker å høre. Bush jr. er intet unntak. Man valgte å høre på Ahmed Chalabis lovnader om blomster og champagne når Bagdad falt. Akkurat hva Bush ville høre, for så vidt akkurat hva jeg selv ønsket å tro. Avhoppere fra Irak fikk opphold og penger for å komme med informasjon om MØV. At dette selvsagt skaper incentiver for å dikte opp historier om MØV- planer, så ikke i tilstrekkelig grad ut til å bry Bush. Man hører som sagt det man ønsker å høre. At man også fjernet kompetente mennesker med arabisk kunnskap og rådgivere som turte å komme med innvendinger, gjorde at planleggingen av Irak etter Saddam Hussein, hadde klare mangler, noe fiaskoen i ettertid har bæret vitnesbyrd om.
I de første avgjørende månedene etter Bagdads fall, oppløste amerikanerne hæren, sparket 50 000 byråkrater og stengte irakisk eid næringsliv. I effekt betydde dette en avvikling av den irakiske stat, med påfølgende sikkerhetsvakuum og enorm arbeidsledighet. Fareed Zakaria (opprinnelige en tilhenger av krigen), i Newsweek, mener Bushadministrasjonen fatale politikk er et mysterium. Han svarer til dels på spørsmålet selv ved å henvise til blind ideologi og manglende politiske kunnskaper om irakiske samfunnsforhold. Newsweek-redaktøren skriver åpenbart i etterpåklokskap, men har like fullt et poeng. At det var nødvendig å foreta en ”av-Baathisering” var åpenbar, så har også Zakaria skrevet, men revolusjon fremfor reform i praktisk politikk er sjeldent hensiktsmessig. Hovedpoenget er som Zakaria skriver, ”ikke opprørernes barbariske metoder, men vår (USA) inkompetanse”.
Det var med god grunn Nelson Mandela ikke sparket en eneste hvit byråkrat, politimann eller soldat da apartheidregimet ble avskaffet. Videre innledet Mandela forsoning gjennom sannhetskommisjoner. Forskjellene mellom Sør-Afrika og Irak er enorme, likevel hadde USA gjort lurt i å studere Sør-Afrikas transisjon til demokrati i etterkant av apartheidsystemet.
Kan Irak fremdeles vinnes?Onsdag offentliggjorde Det Hvite Hus, hva lekkasjer lenge hadde tydet på, en økning i troppebidraget med særlig vekt på kontroll i Bagdad. Bush jr. understreket i den direktesendte talen ansvaret til irakerne selv og president Nouri al-Maliki. Jeg er usikker på om Irak fremdeles kan vinne. For det første; Hva legges her i begrepet vinne? Vinne i denne sammenheng dreier seg ikke først og fremst om en militær seier, men om politisk seier. Seier innebærer at et tilstrekkelig antall irakere fra alle deler av samfunnet fullt og helt støtter opp om en politisk kamp, fremfor vold. Eller sagt på en annen måte, minimere antall irakere som ønsker å føre en væpnet kamp. Det er dette som er definisjonen av seier.
Det eksisterte en gyllen mulighet rett etter Bagdads fall, men i dag synes muligheten for seier noe fåfengt. Hva som først må gjøres og det haster, er å avvæpne militsene, deriblant Mahdimilitsen. Dette er vanskelig fordi disse er dypt inne i de politiske prosessene, men like fullt en helt nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at det siste alvorlige forsøket fra USA skal ha noen sjanse til å lykkes! Konsekvensene av å ikke vinne, med den definisjonen av seier jeg nevnte overfor, kan vise seg å bli katastrofal. Francis Fukuyama, i likhet med Faared Zakaria, har pekt på muligheten for at dette kan bli et ”major blowback for democracy promotion”. Nå kan bandittregimene rundt omkring bruke Irak som eksempel på at innføring av demokrati IKKE fungerer, men tvert imot leder til kaos og vold.
En annen følge av tap i Irak er et mer innesluttet USA, mindre interessert i å promotere demokrati. Man bør selvsagt ikke gi opp Irak, men å ikke forandre politikken til virkeligheten, eller i tilfelle Bush, ikke ta innover seg realitetene er ingen oppskrift på suksess. Hvor smertelig det enn er å måtte innrømme; Dersom situasjonen forsetter å forverre seg, og attpåtil sprer seg regionalt, så ville kanskje en brutal Saddam Hussein når alt kommer til alt egentlig ha vært et bedre alternativ, all den tid det har vist seg å være en inkompetent president i Det Hvite Hus. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Bush jr gjør mine ord til skam, men for å være helt ærlig, jeg tror det ikke.
I mai 2003 erklærte president Bush Irak for ”Mission accomplished”. I etterkant kan man trygt fastslå at det neppe var mulig å ta mer feil. Det var i mai 2003 de faktiske utfordringene for alvor begynte; hvordan utvikle et stabilt og demokratisk Irak.
Undertegnede mener det var riktig å fjerne Saddam Husseins terrorvelde, selv uten FN mandat. Den militære kampanjen fremsto både logisk og moralsk berettiget i den forstand at militære virkemidler var det eneste mulige alternativ for å kvitte seg med Saddam Hussein. Videre anså jeg mulighetene for å utvikle et stabilt fungerende demokrati i Irak som absolutt tilstede. Det er trist å erkjenne det, men faktum er at Bushadministrasjonen sin håndtering av krigen har vært en katastrofe. Den neokonservative hauken, Richard Perle, uttalte i Vanity Fair, at hadde han visst hvordan situasjonen var i dag, hadde han sannsynligvis ikke vært tilhenger av invasjonen, i hvert fall prøvd andre metoder først. Og til forskjell fra Dagbladet, så har Richard Perle betydelig innsikt og således verdt å lytte til når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.
Det behøvde ikke bli slik. Bushadministrasjons inkompetanse var ikke naturgitt. Undersøkelser fra Brookings Institution (sentrum-venstre i amerikansk politikk) viste overveldende støtte for et demokratisk samlet Irak. Saddam var generelt sett ikke spesielt populær blant sunniene, og shiaene var lenge tilbakeholdne med å svare på deler av sunnimiljøets (og ikke minst de internasjonale jihaddistene ledet av Zarqavi), infernalske forsøk på å destabilisere landet, hvilket de langt på vei nå har lykkes med.
Hva var det som gikk galt?
En god del av ”skylden” kan tilskrives Bush SR. Etter at Irak i 1991 ble kastet ut av Kuwait, oppfordret president Bush SR. irakerne (og særlig shiaene) til opprør mot Saddam. I den tro at USA på en eller annen måte ville støtte dem gjorde irakere opprør. Bush SR løftet ikke en finger, og opprøret ble brutalt slått ned. Ikke bare gjorde USA ingenting for å fjerne Saddam, i tillegg bidro USA gjennom sanksjoner til å forverre forholdene for det irakiske samfunn, hvilket naturligvis ikke rammet regimet. Christopher Hitchens har derfor helt rett i sin kritikk av James Baker (leder av Iraqistudygroup), det var i 1991 frigjøringen av Irak burde funnet sted. Dette fordi den internasjonale støtten var sterkere, shiamilitsene svakere, og veldig viktig, en halvmillion amerikanske soldater i regionen klar til kamp! At USA heller bestemte seg for å svikte opprørerne og videre innførte sanksjoner, gjorde at USA mistet mye ”goodwill”.
Undertegnede har aldri vært tilhenger av den vulgære Bushkritikken som til tider dominerer norske aviser. Men den inneholder et korn av sannhet. Bush jr er på det utenrikspolitiskefelt en novise, og forholdene i Irak demonstrerer med all tydelighet inkompetansen til Bush jr. I ettertid kan vi se at problemene begynte allerede før mars 2003. Det kan godt være at Bush ikke bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen (MØV), like fullt kom han med bastante uttalelser om at de hadde bevis for at Irak hadde MØV. Det viste seg å ikke stemme. Dette var særlig ille fordi denne løgnen (eller hva mange oppfattet som løgn) festet seg hos den jevne amerikaner. Hadde Bush jr. vært ærlig med hensikten, om demokratibygging (hvilket han gikk til valgkamp i 2000 på IKKE å bedrive) ville muligheten for støtte (i hvert fall få mindre motsand enn hva tilfelle etter hvert ble) siden mange oppfattet at engasjementet i Irak var bygd på en løgn. Og ingen må betvile hvor meget den amerikanske opinion betyr i slike spørsmål.
Alle mennesker selekterer informasjon. Vi hører ofte det vi ønsker å høre. Bush jr. er intet unntak. Man valgte å høre på Ahmed Chalabis lovnader om blomster og champagne når Bagdad falt. Akkurat hva Bush ville høre, for så vidt akkurat hva jeg selv ønsket å tro. Avhoppere fra Irak fikk opphold og penger for å komme med informasjon om MØV. At dette selvsagt skaper incentiver for å dikte opp historier om MØV- planer, så ikke i tilstrekkelig grad ut til å bry Bush. Man hører som sagt det man ønsker å høre. At man også fjernet kompetente mennesker med arabisk kunnskap og rådgivere som turte å komme med innvendinger, gjorde at planleggingen av Irak etter Saddam Hussein, hadde klare mangler, noe fiaskoen i ettertid har bæret vitnesbyrd om.
I de første avgjørende månedene etter Bagdads fall, oppløste amerikanerne hæren, sparket 50 000 byråkrater og stengte irakisk eid næringsliv. I effekt betydde dette en avvikling av den irakiske stat, med påfølgende sikkerhetsvakuum og enorm arbeidsledighet. Fareed Zakaria (opprinnelige en tilhenger av krigen), i Newsweek, mener Bushadministrasjonen fatale politikk er et mysterium. Han svarer til dels på spørsmålet selv ved å henvise til blind ideologi og manglende politiske kunnskaper om irakiske samfunnsforhold. Newsweek-redaktøren skriver åpenbart i etterpåklokskap, men har like fullt et poeng. At det var nødvendig å foreta en ”av-Baathisering” var åpenbar, så har også Zakaria skrevet, men revolusjon fremfor reform i praktisk politikk er sjeldent hensiktsmessig. Hovedpoenget er som Zakaria skriver, ”ikke opprørernes barbariske metoder, men vår (USA) inkompetanse”.
Det var med god grunn Nelson Mandela ikke sparket en eneste hvit byråkrat, politimann eller soldat da apartheidregimet ble avskaffet. Videre innledet Mandela forsoning gjennom sannhetskommisjoner. Forskjellene mellom Sør-Afrika og Irak er enorme, likevel hadde USA gjort lurt i å studere Sør-Afrikas transisjon til demokrati i etterkant av apartheidsystemet.
Kan Irak fremdeles vinnes?Onsdag offentliggjorde Det Hvite Hus, hva lekkasjer lenge hadde tydet på, en økning i troppebidraget med særlig vekt på kontroll i Bagdad. Bush jr. understreket i den direktesendte talen ansvaret til irakerne selv og president Nouri al-Maliki. Jeg er usikker på om Irak fremdeles kan vinne. For det første; Hva legges her i begrepet vinne? Vinne i denne sammenheng dreier seg ikke først og fremst om en militær seier, men om politisk seier. Seier innebærer at et tilstrekkelig antall irakere fra alle deler av samfunnet fullt og helt støtter opp om en politisk kamp, fremfor vold. Eller sagt på en annen måte, minimere antall irakere som ønsker å føre en væpnet kamp. Det er dette som er definisjonen av seier.
Det eksisterte en gyllen mulighet rett etter Bagdads fall, men i dag synes muligheten for seier noe fåfengt. Hva som først må gjøres og det haster, er å avvæpne militsene, deriblant Mahdimilitsen. Dette er vanskelig fordi disse er dypt inne i de politiske prosessene, men like fullt en helt nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at det siste alvorlige forsøket fra USA skal ha noen sjanse til å lykkes! Konsekvensene av å ikke vinne, med den definisjonen av seier jeg nevnte overfor, kan vise seg å bli katastrofal. Francis Fukuyama, i likhet med Faared Zakaria, har pekt på muligheten for at dette kan bli et ”major blowback for democracy promotion”. Nå kan bandittregimene rundt omkring bruke Irak som eksempel på at innføring av demokrati IKKE fungerer, men tvert imot leder til kaos og vold.
En annen følge av tap i Irak er et mer innesluttet USA, mindre interessert i å promotere demokrati. Man bør selvsagt ikke gi opp Irak, men å ikke forandre politikken til virkeligheten, eller i tilfelle Bush, ikke ta innover seg realitetene er ingen oppskrift på suksess. Hvor smertelig det enn er å måtte innrømme; Dersom situasjonen forsetter å forverre seg, og attpåtil sprer seg regionalt, så ville kanskje en brutal Saddam Hussein når alt kommer til alt egentlig ha vært et bedre alternativ, all den tid det har vist seg å være en inkompetent president i Det Hvite Hus. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Bush jr gjør mine ord til skam, men for å være helt ærlig, jeg tror det ikke.
Thursday, January 11, 2007
Nok et "hvileskjær" fra udugelig minister?
Mannen som kaller seg "Kunnskapsminister", Øystein Kåre Djupedal, skriver i Dagbladet at vi ikke kan "vente og se". En kronikk om behovet for kartlegging av tidlig kunnskap hos barn, noe SV tidligere var veldig imot, siden dette legitimerte "testtyranniet til Høyre".Dessverre har Djupedal store troverdighetsproblemer etter hans famøse uttalelse i forbindelse med årets budsjett, da han karakteriserte forskningsandelen som et "hvileskjær"...
Det finnes mange dyktige mennesker som deler SVs, ihvertfall delte SVs syn på høyere utdanning (hva nå det enn er efterhvert). Hvorfor ikke en Berge Furre eller Rune Slagstad som forskningsminister? Jeg hadde nær sagt, alt annet enn Øystein Djupedal, kanskje (med vekt på kanskje) til og med Per Olaf Lundteigen...
Tuesday, January 09, 2007
- Get busy living or get busy dying
Det er neppe noen film, bok eller fortelling som anskueliggjør det liberale etos – behovet for autonomi, universell humanisme og håpets absolutte betydning enn Frank Darabonts narrative mesterverk Shawshank Redemption. Med den norske oversettelsen Frihetens Regn. Skal du bare se en film i år, så er dette filmen å se. Fremfor alt forteller filmen gjennom hovedpersonene ”Red” (Morgan Freeman) og Andy Dufresne (Tim Robbins) menneskets unike evne (dersom det finnes vilje) til å gjøre noe med egen situasjon selv under grusomme omstendigheter – hvilket er bakgrunnen for å beskrive filmens plot med ordene ”Get busy living or get busy dying”
Jeg skal ikke avsløre for mye av filmen for de som ønsker å se den, men kort gjør rede for settingen. Andy Dufresne er ung vellykket bankdirektør som blir uskyldig dømt for drapet på sin kone og hennes elsker. Som følge av dommen havner han i Shawshank fengsel. Et fengsel som styres av en korrupt direktør, involvert i pengevasking, som Dufresne gitt hans bakgrunn, etter hvert får ansvaret for å drive. I Shawshank møter Andy også Ellis Boyd Redding (Red). Og det er i dialogen mellom Red og Andy filmens fundamentale tematikk utspiller seg, nemlig Reds og Andys diametralt motsatte oppfatning av begrepet håp.
Denne vesensforskjellen i oppfatning av håp preger filmen fra begynnelse til slutt. Ikke minst belyser filmen hvordan fengselsmurene kan gjøre en person så avhengig av murene, at de varer ved – selv når en slipper ut i frihet. Eksempel som brukes i filmen fortelles gjennom Red og Andys felles venn Brooks, som ikke følte noe annet enn frykt og fortvilelse etter 40 år i fengsel.
Darabonts symbolske bruk av Mozart for å skildre Andys oppfatning av håp, er analogi par excellence. Andy bestemmer seg for å spille Mozarts Figaros bryllup på høyttaleranlegget til Shawshank (hvilket Red beskriver som et øyeblikk av frihet). For dette får Andy to uker i isolasjon. Når han kommer tilbake forteller han at straffen var lett – han hadde Mozart som selskap.
La meg kort gjengi den scenen som best illustrerer filmen:
Andy: That's the beauty of music, they can't get that from you.
De innsatte ser rart på han…
Andy: Haven't you ever felt that way about music?
Red: I played the harmonica as a younger man. Lost interest in it though. Didn't make much sense in here.
Andy: Here's where it makes the most sense. You need it so you don't forget.
Red: Forget?
Andy: Yeah, forget that there are places in the world that aren't made cut of stone. That there's something inside that they can't get to, that they can't touch. It's yours.
Red: What are you talking about?
Andy: Hope.
Red: Hope? Let me tell you something, my friend, hope is a dangerous thing. Hope can drive a man insane. It's got no use on the inside. You better get used to that idea.
Andy: Like Brooks did....?
Red forlater de andre i forbannelse…
Det er denne forståelsen av håp Andy fundamentalt sett refererer til når han forteller Red - etter at Red har innrømmet at han vil ha store problemer med å klare seg utfor murene, slik tilfelle var med Brooks, og således prøver å begrense forhåpningene til Andy -- at hans (Reds) eneste virkelige valg er: "You get busy living; you get busy dying."
Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eksellente og historien fantastisk inspirerende. Derfor er Shawshank Redemption en av de få filmer jeg velger å fremheve som et absolutt "must”. ”
Det er ikke vanskelig å trekke analogier fra Shawshank Redemption og dens underliggende tematikk til virkelighetens verden. Det er nær sagt ingen tilfeller hvor ikke filmens hovedtema -håp, ikke har direkte relevans for oss mennesker, uansett hvilket nivå og hvilken situasjon vi skulle befinne oss i.
Filmen dreier seg om menneskets eldste drøm, nemlig at uansett hvor høyt fjellet er, så kan det bestiges. Uansett hvor stort havet er, så kan man seile over det. Og uansett hvor stor utfordringen er, hvor håpløs situasjonen måtte fortone seg, så kan problemene overkommes. Et slikt budskap er tidløst. Dette til tross, Kapitalismus sitt råd til alle for 2007 er ganske enkelt:
- Get busy living or get busy dying!
PS! Her er noen av Kapitalismus sine ønsker for 2007 (i ikke prioritert rekkefølge):
- Liverpool gull i Premier League
- Italiensk fotball alt vondt!
- En lokalvalgkamp som handler om noe annet enn bensinpriser
- WTO forhandlingene på rett spor igjen
- Ratifisering av EU-grunnloven
- Sarkozy som president i Frankrike
- Et virkelig amerikansk initiativ for å få en tostatsløsning i Palestina etter grensene fra 1967
- At innvandrere snarere ses på som en ressurs og berikelse av Norge enn det motsatte
- At uttrykket ”Sosial dumping” kastes på den semantiske skraphaugen
- At det før eller senere slutter å regne i Bergen (i hvert fall opphold av og til…)
- Et positivt vedtak om å skille kirke og stat
- At regjeringen bytter ut kunnskapsløsminister Djupedal (mannen er jo en katastrofe)
- At NRK gjør det samme med Viggo Johansen
- At Norges mest interessante blogger, Alpeluen, begynner å oppdatere bloggen igjen
- Og at innehaveren av Bergens skarpeste penn, Blåblogg, gjør det samme
- At TV3 på nytt starter å sende Walker, Texas Ranger
- At Arne Treholt endelig skal få en rettferdig rettssak
Sist, men ikke minst at det liberale etos om mer individuell frihet og mer ansvar får større gjennomslag!
Subscribe to:
Posts (Atom)