Noen merknader i en hektisk hverdag

Når man er veldig opptatt med å samle tankene rundt britisk utenrikspolitikk fra 1970-1975 så blir det verre med egenproduserte kommentarer på denne blogg. Men, i en hektisk hverdag så går det alltid an å plagiere fra andre, altså nesten det samme som å skrive hovedfag/master :)

Så her er tre tips fra Kapitalismus:

- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...

- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...

- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"

Join du også :)

Kapitalismus, London

Kapitalismus i London

Den neste måneden vil det være få oppdateringer på Kapitalismus. Er nå i London for å jobbe med masteroppgave, og skal også på diverse arrangement til litt ut i Juli. Jeg er forsåvidt på internett daglig, men prøver i det lengste å samle tankene rundt akademisk arbeid.

Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.

Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!

Sosialistisk prinsippløshet

Regjeringen har etter sterkt press fra SV vedtatt å droppe planene om 21-års aldersgrense og tilknytningskrav for inngåelse av henteekteskap i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Lederen av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø har konstatert på ulike debattprogram at SV har vunnet en viktig seier, og argumentert for klokskapen i vedtaket.

Selve utlendingsdebatten skal jeg la ligge her. For ”the record” kan jeg si at jeg er mot aldersgrense og tilknytningskrav. Mitt anliggende er å påpeke det prinsippløse i Bergstøs og SVs argumentasjon.

For noen måneder siden gikk det en stor debatt innad i SV omkring kriminalisering av sexkjøp. Bergstø og SU var de hardeste forkjemperne for kriminalisering. Argumentene var at ”prostitusjon er strukturert vold mot kvinner” og at ”ingen gjør dette frivillig”. Samtidig rotet man sammen debatten om prostitusjon med debatten om menneskehandel. Sistnevnte er det faktisk meget streng straff for å utøve. Det var heller ikke snakk om å tillate mennesker å bestemme over egen kropp, eller sette inn målrettede tiltak for å få de mennesker som er tvunget inn i prostitusjonsyrket bort.

Det er derfor påfallende å se hvordan de samme argumentene som ble brukt FOR å kriminalisere kjøp av sex, blir brukt diametralt MOTSATT i debatten om tvangsekteskap. Kjersti Bergstø kunne på Tabloid tirsdag fortelle at ”det er ulovlig med tvangsekteskap” og at løsningen ikke var å forby alle ekteskap under 21 år, ”men å sette inn målrette tiltak mot tvangsekteskap i samarbeid med innvandrerorganisasjonene”. Den samme Bergstø brukte som argument for sitt syn at ”innvandrerorganisasjonene var mot forslaget”. At interesse- organisasjonene for de prostituerte var sterkt imot forslaget om kriminalisering, påvirket Bergstø ikke i nevneverdig grad.

Tvangsekteskap og kriminalisering av sexkjøp er faktisk svært sammenlignbare, og i så måte er det lenge siden jeg har sett den type prinsippløshet som Bergstø til fulle har demonstrert de siste dagene. Mitt utgangspunkt er at folks valg må anses som frivillig inntil det motsatte er bevist, enten dette gjelder å velge seg en karriere innen sexindustrien eller å velge seg en ektemann basert på nært samarbeid med sine foreldre. Jeg vet ikke om det er flest tilfeller av tvang innen såkalte henteekteskap eller innen prostitusjon.

Vi vet at det foregår tvang ved begge tilfeller. Det skulle ikke forundre meg om det er mer tvang innen henteekteskap, uten at det ser ut til å plage SU-leder Kirsti Bergstø.

Publisert på Minerva

The Men of Normandy

"The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge -- and pray God we have not lost it -- that there is a profound moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt"

Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.

For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.

Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.

Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.

Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.

Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.

En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.

Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.

Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy. "You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".

Også publisert på Minerva

Muslim rave - uredigert

Til glede for både arabisk talende og ikke...

Noen som husker denne...

En kanonparodi...
I posten over kan du se den uredigerte versjonen. Den uten "feildubbing" (jf Mathias Reither).

Demonstrerer mot G8

- fordi de møtes!

Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:

"G8 opptrer som en selvutnevnt verdensregjering. Til tross for at gruppen ikke har noe politisk mandat, tar den likevel avgjørelser av betydning for hele menneskeheten. I en verden med krig, sult, sosiale ulikheter, miljøødeleggelser og barrierer mot innvandrere og flyktninger, er G8 en del av problemet, snarere enn en del av løsningen"

Budskapet er signert:

Attac, Spire – Utviklingsfondets ungdom, Changemaker, PRESS – Redd Barna Ungdom, Slett U-landsgjelda (SLUG) og Natur og Ungdom.

Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.

Når G8 er ingen ting annet enn en samling regjeringer så møtes for å samtale om verdens utfordringer - alternativet hadde vært at de ikke møtes. Det er fremdeles slik at det er internasjonale organisasjoner FN, WTO etc som fatter bindende avgjørelser i folkerettslig forstand.

I så måte har jo "bevegelsen" funnet en særdeles lite konstruktiv sak å demonstrere mot.

Pirate of the Caribbean

Venstresidens store gullgutt, Hugo Chavez, markerer på nytt diktatoriske tendenser. Mandag var det slutt for Venezuelas mest populære TV-kanal, RCTV. Det var også landets siste landsdekkende Chávez-kritiske kanal. Særlig overraskende kom dette vedtaket ikke, da Chavez hele sin presidentperiode har samlet makt rundt sin person. Det kan virke som Torbjørn Røe Isaksen har fått akkurat så rett som det var grunn til å tro, da han for et år siden stilte spørsmålet om venstresiden var i ferd med å støtte nok en diktator.

Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.

Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.

Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.

Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).

Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.

Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:

”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”

Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.


Også Publisert på Minerva