Fildeling. Et spørsmål om intellektuelle rettigheter.

Nestleder i Unge Venstre, Jonas Eilertsen forsvarte i sin landsmøtetale praksisen med fri fildeling. Dersom talen er representativ for organisasjonen, så har Unge Venstre i prinsippet sagt nei til konseptet om intellektuelle rettigheter. Kan godt hende det praktisk sett ikke lar seg gjøre å stoppe nedlasting av filmer og musikk, men at ”noe” er vanskelig å sanksjonere, er knappest et argument i moralsk forstand.

Mitt utgangspunkt er at jeg er for eiendomsrett, både i materiell og intellektuell forstand. Av det følger det at jeg er tilhenger av at det er eieren av materialet som definerer bruksmåten, gjennom vilkårene for salg og kommersielt bruk. Hvis jeg som eier setter som kontraktsbetingelse for et salg at varen eller tjenesten ikke skal videreselges/deles, hvorpå vedkommende kjøper ikke overholder kjøpsbetingelsene, bør vedkommende selvsagt straffes for kontraktsbrudd. I utgangspunktet mener jeg at det er opp til eier å definere hva som er rimelige betingelser, ikke samfunnet, Giske eller andre.

Helt konkret innebærer det at jeg er tilhenger av en straffelov/åndsverkslov som gjør det ulovlig å nedlaste materiell som ikke eier av matriellet autoriserer. Det samme gjelder salg av CDer med kopisperre, som er ment å hindre videredistribuering, og ikke kopi til eget forbruk. Den observante leser vil derfor ha notert at jeg mener at å stjele en film fra butikken bør betraktes som moralsk ekvivalent med det å nedlaste ulovlig fra nettet. Eilertsen mener dette er tøv med følgende begrunnelse:

”Hvis jeg laster ned en sang fra internett er det ingen som blir fratatt en fysisk eiendel. Sammenligningen med et bibliotek er ganske grei: Det er en vesentlig forskjell på å gå inn på biblioteket for å stjele en bok, fremfor å gå til en kopimaskin, ta kopi av hele boken, legge igjen originalen og lese utskriftene når jeg kommer hjem.”

Men begrunnelsen overfor addresserer ikke den grunnleggende problemstillingen som intellektuelle rettigheter dreier seg om, nemlig eiendomsrett. For å bruke eksempelet til Eilertsen, enhver legitim kopiering av bøker vil naturligvis kreve godkjenning av den rettmessige eier av boken. Altså dreier ikke spørsmålet seg om noen blir fratatt en fysisk eiendel, men om copyright. Dersom jeg skulle fulgt logikken til Eilertsen så ville det vært helt ok å ta med seg en PC til en utleiebutikk, brent en DVD-film, og henvist til argumentet om at ”ingen blir fratatt en fysisk eiendel”. Den intelligente leser vil selvsagt se hvor absurd en slik tilnærming er.

Mange ser ut til å mene at det er greit med fildeling fordi det stort sett går utover film og platebransjen som omsetter for milliarder. Det er kanskje vanskelig å ha mye sympati med de store industriene, dog er det et forkastelig synspunkt. Det blir omtrent som å mene at det er greit å stjele fra John Fredriksen fordi han er rik. Et annet argument som også Eilertsen bruker, er at lovgivningen bidrar til å kriminalisere en hel ungdomsgenerasjon. Igjen er det knapt et moralsk argument, men det er relevant i den betydning at lover som ikke på noen måte lar seg håndheve, bør vi vurdere hvorvidt er hensiktsmessig.

Plate og filmbransjen vil uansett lovgivning måtte tilpasse seg virkeligheten. Sannsynligvis vil det medføre at filmer med veldig god kvalitet blir ekstremt mye billigere å laste ned fra internett. Det samme gjelder musikk. I tillegg vil artister ganske sikkert (ihvertfall de store) tjene relativt mye mer på konsertopptredener, ettersom internett mest sannsynlig er kommet for å bli. Men det betyr ikke at vi bør ta like lett på spørsmålet om intellektuelle rettigheter som Eilertsen og Unge Venstre ser ut til å gjøre. I internettalderen trenger vi snarere et enda sterkere fokus på hvordan vi effektivt skal beskytte intellektuell eiendomsrett. En forutsetning for det er at det moralske kompasset, eller skulle jeg si det liberale kompasset, er riktig innstilt.

SK Brann, Seriemester 2007!

Til tross for at Kapitalismus uten problemer vil kalle seg selv for bergenser og hele sitt liv har hatt et kraftig usunt forhold til lidenskapen fotball, så ville det være intet mindre enn hyklersk å hive seg på Brannbølgen som nå rir Bergen på en måte som denne byen knapt har opplevd før.

Jo visst unner jeg byen Bergen og Brannfansen dennne festen, virkelig! Og av hele mitt hjerte! Men siden jeg aldri har vært Brannfans og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det (For meg er det kun Liverpool F.C som gjelder), så vil det fortone seg som svært hyklersk å delta i festen. For meg er fotball og lidenskap alt for, tja, hva skal vi si, alvorlig til å begå en slik dødssynd. De som har lest Dag Solstad sine beskrivelser fra Fotball VM vil øyeblikkelig skjønne hva jeg mener.

MEN, og et viktig men, som lidenskapelig fotballelsker er det en sann fryd å se Brannfans feire, det er ikke til å unngå at man blir veldig rørt av slik ekte fotballglede.

Så gratulerer med 44års ventetid, gullet er kommet hem, enn så lenge!

Likestilling på overtid?

Har vi full likestilling i Norge? Spørsmålet aktualiseres ved jevne mellomrom i det statsfeministiske Norge. Nå sist gjennom opprettelsen av Karitas mannspanel, et offentlig oppnevnt supperåd, som er oppnevnt for å løse et problem vi ikke har. Altså knapt noe nytt hva gjelder nødvendigheten av offentlige utvalg.

For egen del mener jeg likestilling dreier seg om like muligheter, hvor det er kompetanse og ikke kjønn som er determinerende for posisjoner. Med denne definisjonen i mente mener jeg det relevante spørsmålet er om man med rimelighet kan hevde at jenter idag har mindre sjanse til å nå topp-posisjoner som næringslivsleder, høyesterettsadvokat, lege eller statsminister i det norske samfunn enn gutter? Svaret på det er etter min mening nei.

Kritikerne av dette syn hevder at det fremdeles er langt igjen til full likestilling. La meg kort gjengi hovedargumentene.

1. Menn tjener mer enn kvinner.
2. Menn har flere ledende stillinger enn kvinner.
3. Kvinner utsettes for vold av menn.
4. Kjønn tillegges betydning i måten gutter og jenter oppdras på, og dette gjenspeiler de senere mulighetene i livet.

Det er selvsagt enda flere innvendinger mot mitt synspunkt, men det er ihvertfall disse innsigelsene jeg hører oftest når jeg leser og diskuterer likestilling, og observasjoner er i for seg korrekte, isolert sett. Problemet er at observasjonene fundamentalt sett ikke sier noe om min definisjon av likestilling – nemlig like muligheter. Det er helt riktig at menn tjener mer enn kvinner. Det skyldes at menn i større grad historisk sett har valgt utdanninger og yrker som er bedre betalt. Der kvinner og menn er ansatt i samme yrker og stillinger tjener de også like mye (justert for overtid etc). Det grunnleggende spørsmålet er altså hvorfor jenter i så stor grad velger yrker som gir mindre lønn, når det ikke er noe som har hindret eller hindrer jenter fra å velge å studere juss, ingeniør, økonomi, medisin etc. Mange av disse studiene har i dag et overtall av jenter med de positive fremtidsutsikter disse kan se frem til.

At menn har flere ledende stillinger enn kvinner, har selvsagt nær sammenheng med hvilken utdanning jenter velger. Dessuten er kvinner mindre villig til å påta seg lederstillinger. Uten at det er et vitenskapelig utsagn, så er mitt inntrykk etter en del personlig erfaring fra organisasjonslivet at jenter må ”pushes” litt mer enn gutter, hva enn det kommer av. En virkelig utfordring er det biologiske faktum at kvinner og ikke menn blir gravide, med de implikasjoner det medfører for evt karriere. Men det er tross alt frivillig å fullføre en graviditet. Så det prinsipale argument består, det er ingen samfunnsstrukturer som hindrer jenter i å bli toppadvokat, professor eller politiker – hvis de selv vil.

Det er sant at vold mot kvinner er et samfunnsproblem, men jeg kan ikke helt se hva det har med likestilling å gjøre, eller at det sier noe om menns generelle holdninger til kvinner. Vold mot kvinner i Norge kan ikke med rimelighet sies å være strukturelt eller kulturelt betinget. Et mulig unntak er muslimske miljøer. Legg merke til hvor feige tradisjonelle norske venstreside-feminister er når det gjelder å konfrontere kvinneundertrykking i muslimske miljøer, for å ikke snakke om muslimske land. Dette har også Ap-politiker Saera Khan påpekt.

Med dette unntaket har jeg vanskelig for å se at vi har kulturelle forhold som hindrer reell likestilling i dette landet. Jenter som vokser opp i dag har minst like store muligheter og forutsetninger for å realisere seg selv i tråd med egne evner og ønsker. Jeg er heller ikke overbevist om at det er noe med den kjønnsbetingede oppdragelsen. For det første kan man innvende at oppdragelse i dag ikke er veldig kjønnsbetinget, men grunnleggende sett så opplæres gutter og jenter i dette land til at det er like naturlig at jenter blir ledere som gutter og at det er like naturlig at gutter blir sykepleiere som jenter. Like viktig er at det at den oppvoksende generasjon også oppfatter at likestilling ikke bare er naturlig, men en selvfølge.

På denne bakgrunn er jeg fristet til å konkludere med at likestillingskampen er langt på overtid, og sannsynligvis skader mer enn den hjelper, gjennom å gjøre kjønn overordnet alt annet. Derfor burde vi heller (fremfor å opprette supperåd) gratulere hverandre med at full likestilling er oppnådd!

Også blogget på Minerva.

På sporet av Michael "liar,liar" Moore

Kapitalismus har de siste tre årene hatt for vane å være involvert med Bergen internasjonale filmfestival (Biff). I år hadde jeg den store glede av å tilbringe lørdagskvelden sammen med de canadiske filmskaperne Rick Caine og Debbie Melnyk, skaperne av filmen, Manufacturing Dissent, på norsk "På sporet av Michael Moore", en film som tar for seg arbeidsmetodene til Michael Moore, eller skulle en si, mangel på sådan.

Det interessante med Melnyk og Caine er at de i motsetning til meg og "The vast rightving conspiracy" (som forøvrig har dokumentert at Moore er en notorisk løgner over flere år) tilhører venstresiden i amerikansk politikk, og i utgangspunktet var meget sympatisk innstillt overfor Løgneren Moore. Men likefullt endte opp med å lage en særdeles kritisk film, som forhåpentligvis vil få noen av løgneren Moores nesegruse beundrere i Europa og Norge til å tenke seg om en ekstra gang før de svelger alt han kommer med rått. Også hva gjelder hans nyeste manipulasjon "Sicko".

Moore selv hevder at USA består av "Stupid White Men", det beste argumentet for akkurat det er at Michael Moore selger...

Eller med Chris Hitchens sine ord:

”Europeans think Americans are fat, vulgar, greedy, stupid, ambitious and ignorant and so on. And they've taken as their own, as their representative American, someone who actually embodies all of those qualities in Michael Moore”

Interessant nok fikk vi diskutert ganske mye kring amerikansk politikk og markedets fortreffelighet, som de ikke var like enig i så meg, men deres poeng var - og det kan ikke understrekes nok, behov for en mer opplyst og de facto debatt i USA, og var således kjempefornøyd med å kunne utveksle argumenter på seriøst nivå, med noen de var uenig med.

Jeg vet ikke om situasjonen virkelig er så gale, som de vil ha det til i USA, men det er sikkert rom for forbedringer også der.

Uansett er det herlig å tilbringe tid sammen med hyggelig mennesker som ikke har et fnugg av antydning til primadonnanykker etc. og som har så mye interessante historier å komme med.

Så får vi heller være enig om å være uenig, skjønt jeg tillot meg å gi dem gav dokumentaren Commanding Heights om markedets fortreffelighet, så får vi se om det hjelper i det lange løp.

PS! Gullet er kommet hem!

"Komiske Øystein"

Øystein Kåre Djupedal var inntil torsdag ettermiddag Kunnskapsminister. Ihvertfall var det han kalte seg selv. For Kapitalismus fremsto det hele som et godt eksempel på Orwellsk nytale.

Når et samlet akademia, deriblant sentrale SVere, kritiserer Djupedals innsats eller manglende innsats skulle jeg si, så greier Djupedal å svare med at han "har levert tidenes beste forskningsbudsjett".

Den første jeg tenker på når jeg skal beskrive Djupedals manglende jordledning til virkeligheten er tidligere "informasjonsminister" i Irak - Komiske Ali, som heller ikke hadde samme opplevelse av virkeligheten som resten av verden.

Men en ting skal Komiske Øystein ha, han bidro til å gjøre skolevalgene til en sann glede.

Hvorvidt hvileskjærene oppheves med de nye ministrene gjenstår å se.

Prisen er lik verdien

Vi nyliberale ulver beskyldes ofte for bare å se på kalkulatoren og tenke profitt.

Videre beskyldes vi for å hevde at begreper kun gis mening i den grad de kan reduseres til økonomiske begreper, hvor prisen er lik verdien - uttrykt etter klare objektive og kvantitative mål som penger. Kjærlighet og ekteskap er intet unntak.

I så måte kan DN (via Hegnaronline) fortelle om en fin karrikering av den nyliberale diskurs, der en kontaktannonse til en gifteferdig 25-årig kvinne fra New York skaper heftig debatt på internettblogger i USA. Kvinnen la ut følgende melding på nettstedet craigslist.com:

«Jeg er lei av å gå rundt grøten. Jeg er en pen (usedvanlig pen) 25-årig jente. Jeg er veltalende og har stil. Jeg er ikke fra New York. Jeg ønsker å gifte meg med en som tjener minst en halv million dollar i året. Jeg vet hvordan dette kan høres ut, men husk at en million i året i New York er middelklassenivå. Jeg tror ikke jeg sikter for høyt.»

Kapitalismus likte best svaret fra en som selv sier å oppfylle inntektskravet:

«For å bruke økonomiske uttrykk så er du en verdiforringet eierandel, mens jeg vil gi økt inntjening. Ikke bare er du en verdiforringet, men verdien må nedskrives. La meg forklare: du er 25 år og du har sikkert fem gode år foran deg, men for hvert år må du nedskrives mer. Deretter blir det virkelig ille.»

Som sagt prisen er lik verdien.

Kosovo - the place to be!

Kapitalismus hadde lenge planer om tjenestegjør i Kosovo etter førstegangstjenesten. Det gjorde han ikke, nå kan han angre...

Er boikott av Burma rett medisin?

Verdens oppmerksomhet er i disse dager rettet mot det det burmesiske samfunn og deres kamp mot det forferdelige militærregimet. Ikke uventet tar mange, deriblant norske politikere, til ordet for økonomisk boikott av regimet, der målet er å hindre utenlandske investeringer i landet. Spørsmålet er om det er rett medisin for å fremtvinge endringer.

Det er ikke vanskelig å være enig med målet, nemlig å sørge for at militærregimet i Burma før, heller enn senere, havner på den historiske skraphaugen der det rettmessig hører hjemme. Om boikott, politisk og økonomisk hadde vært rett medisin, så hadde jeg ikke hatt moralske problemer med å anbefale det, snarere tvert imot. Problemet er at boikott sjelden har vist seg effektivt. Eller er det noen som vil si at boikotten av Cuba, Iran, Irak (under Saddam) eller Nord-Korea har resultater å vise til? En boikott, uansett hvor ”smart” de utformes, rammer som oftest sivilbefolkningen, ikke regimet på toppen av hierarkiet, med det resultat at forholdet mellom regimet og befolkningen blir enda skjevere – fordel regimet. Blant annet fordi regimet er fullstendig likegyldig til egen befolknings lidelse.

Fareed Zakaria skriver i en Newsweek-kommentar fra 2005 at “In a careful study, the Institute for International Economics has estimated that U.S. sanctions on 26 countries, accounting for more than half the world's population, cost America between $15 billion and $19 billion in lost exports annually and have worked less than 13 percent of the time. But what if it's even worse? What if our policies have exactly the opposite effect than is intended? Look around the world today, and you will see regime change in places where Washington has no such policy and regime resilience in places where it does.”

Det er lett å forstå frustrasjonen mange føler og påfølgende ønske om ”å gjøre noe” – som f. eks. boikott, men som Zakaria påpeker så bidrar boikott ikke til å bygge opp under demokratisk forandring, men å underminere den. Med Zakarias egne ord: “I realize that it feels morally righteous and satisfying to "do something" about cruel regimes. But in doing what we so often do, we cut these countries off from the most powerful agents of change in the modern world—commerce, contact, information. To change a regime, short of waging war, you have to shift the balance of power between the state and society. Society needs to be empowered. It is civil society—private business, media, civic associations, nongovernmental organizations—that can create an atmosphere which forces change in a country. But by piling on sanctions and ensuring that a country is isolated, Washington only ensures that the state becomes ever more powerful and society remains weak and dysfunctional.”

Ønske om “å gjøre noe” må ikke føre til at man foreskriver feil medisin, slik en større boikott av Burma fort kan vise seg å være. Jeg mener vi skal være forsiktig med å ri absolutte prinsipper og kan hende vil boikott kunne ha en positiv effekt i enkelte tilfeller. Særlig overfor Kina som skal arrangere OL, og således ikke er likegyldig til hvordan verden oppfatter landet, vil boikott eller trussel om boikott kunne tenkes å ha effekt. Men overfor militærjuntaen i Burma, som kun er ute etter å berike seg selv, og gir, unnskyld uttrykket, jevnt faen i verdenssamfunnet og egen befolkning, har jeg liten tro på økonomisk boikott.

Det jeg har tro på er at den oppmerksomhet og støtte som de burmesiske demonstrantene har fått overalt i verden – og med en ytterligere styrkning av det burmesiske sivile samfunn gjennom utenlandsk involvering, spredning av informasjon, investeringer, på sikt vil kunne undergrave militærjuntaens despotiske styre. Her kan vi alle bidra gjennom å sørge for at det burmesiske samfunn ikke blir glemt, eller med Edmund Burke sine berømte ord: ”The only necesseary for the triumph of evil, is for good men to do nothing”

Også publisert på Minerva

Hva Burma trenger (i tillegg til betydelig politisk oppmerksomhet)

"When your pushed - killing is easy as breathin"
JOHN RAMBO