En av de virkelig grunnleggende spørsmål innen den politiske filosofien er hva staten skal og ikke skal beskjeftige seg med. På hvilket grunnlag kan statens institusjoner gripe inn i borgernes liv? Det er etter min mening det pre-politiske utgangspunkt for å diskutere
SVs forslag om obligatorisk barnehage/førskole for 5 åringer.
Mitt liberale utgangspunkt er at staten skal beskjeftige seg med minst mulig, og i så måte har jeg klare ryggmarksreflekser mot denne type statlige inngripen, men ikke dermed sagt at spørsmålet ikke seriøst bør diskuteres. Bakgrunnen for forslaget er å gi barn mer kunnskap og sosial trening, hvilket selvfølgelig er gode intensjoner. Det påstås både fra SV og fra
Dagbladet at forskning viser at unger som har gått i barnehage gjør det bedre (kunnskap i vid forstand) enn dem som ikke har gått der. Skal vi tro Dagbladet (og det hender det jo at vi skal) så er det en klar fordel for barn å gå i barnehage fremfor ikke å gjøre det. Veldig mye av personligheten utvikles i denne alderen, spesielt hva gjelder læring og stimulering til kunnskap, hvilket begge deler taler til fordel for barnehager. Nå virker det som om fordelene ved barnehage er ganske godt oppfattet blant norske foreldre, ettersom de aller fleste barn er innom barnehagen før de begynner på skolen. Men hva med de foreldre som av ulike grunner velger alternative løsninger til barnehage, skal disse foreldrene tillates å velge annerledes?
Det enkle retoriske svaret er JA! Selvsagt skal foreldre ha anledning til å velge alternativer, det liberale svaret er naturligvis "valgfrihet". Mon det. Spørsmålet berører utvilsomt den interessante minervadebatten mellom
Hilde Bojer og
Lars Fr. Svendsen om forholdet mellom barns rettigheter og liberalismen.
- Foreldre bør ha rett til å velge på vegne av barna sine bare i den utstrekning valgene ikke er i strid med barnas egne interesser, skriver Bojer. Men som Thomas Sowell så elegant har formulert det; Spørsmålet er ikke HVA som er best, men HVEM som skal bestemme hva som er best. Er det foreldrene eller det offentlige som skal bestemme hva som er i strid med barnas interesse? Med andre ord hvor utvidet skal foreldreansvaret være. Jeg er sterk tilhenger av foreldreretten, men ingen jeg vet om forsvarer foreldreretten in absurdum. Ingen (muligens med unntak av Staff) vil diskutere den grusomme Fritzlsaken i Østerrike med henvisning til foreldreretten.
Spørsmålet er i sin natur ekstremt vanskelig, av den naturlige grunn at synspunktene på oppdragelse varierer. Videre er det forskjell på å fatte dårlige valg for sine barn, og så dårlige valg at det offentlige bør gripe inn. Nøyaktig hvor grensen går for hva foreldre skal tillate seg å gjøre av religionspåvirkning, streng oppdragelse (skal det være lov til å slå eller fysisk irettesette barn - jeg snakker ikke om vold) alkohol, utfoldelse etc. er svært vanskelig å svare på. I hvert fall har jeg problemer med å sette klare retningslinjer for hvor grensen for foreldreansvaret går.
Men er det noen grunn til å tro at det offentlige vet bedre - at samlingen sosionomer, terapeuter, politikere og andre offentlige oppnevnte trolldeigbakende pedagoger vet bedre? Svaret mitt er både ja og nei. Foreldreretten skal stå sterk, det bør til og med være lov til å handle i strid med hva flertallet anser som fornuftig barneoppdragelse. Men bare inntil et visst punkt. Er det snakk om omfattende neglisjering fra foreldrene sin side så er det klart at selv trolldeigbakende barnevernspedagoger vet bedre. En viss grad av "sosial engineering" er nødvendig (så lenge
denne dama ikke står for det) for å i det hele tatt sosialisere barn til å bli myndige, demokratisk innstilte borgere.
Jeg er f. eks. tilhenger av at foreldre ikke skal ha lov til å nekte sine barn grunnleggende skole, selv om jeg er tilhenger av at foreldre skal få være med å påvirke/velge HVILKEN grunnleggende utdanning de skal ha. Forskningen forteller vissnok mye om barns utvikling i tidlig alder, og har ikke SV da et poeng om at like muligheter sikres best dersom alle unger får en grunnleggende læringsstimulans fra 4-5 år, uavhengig av hva foreldrene måtte mene? Jo, jeg synes de har et poeng. Jeg har i hvert fall problemer mellom å skille hva som er så hellig med 6-7 års alderen kontra 4-5 års alderen, særlig hvis det stemmer at det er nettopp i 4-5 års alderen, om ikke tidligere, barns læringsstimulans er essensiell, særlig med tanke på senere læringsutvikling.
Det forslaget til SV i sin kjerne dreier seg om er hvorvidt det å ikke sende sine barn på førskole er en så stor neglisjering av barns interesser (for å sitere Bojer) at det offentlige burde gripe inn, og gjøre det obligatorisk. Jeg er enig i at foreldre har et ansvar for å stimulere lærelyst, men hvorvidt obligatorisk barnehage (man kan få stimulert lærelysten utenfor barnehagen også) er løsningen er jeg neimen ikke sikker på.
Også blogget på Minerva
