Oppfordring til norske politikere. Slutt å syte!

Et fremtredende trekk ved dagens politiske debatt er ikke den velartikulerte diskusjonen, men sutringen fra aktørene som deltar. Hårsårheten som norske politikere og samfunnsdebattanter fremviser er svært lite kledelig og lover svært dårlig for den kommende, for ikke å si den allerede startede valgkampen.

Erna Solberg klager over at Jens Stoltenberg farer med løgn om Høyres politikk og spår at valgkampen frem mot stortingsvalget i 2009 kommer til å bli den mest skitne noensinne

Jens Stoltenberg slår tilbake og mener det er Høyre som driver skitten valgkamp.

Martin Kolberg angriper Ola Mæle og det han kaller den nye vulgære overklassen, fordi Mæle har ytret seg kritisk til regjeringens politikk og attpåtil lovet å bevilge penger til de borgerlige partiene. Det liker Kolberg dårlig. Mæle på sin føler seg mobbet av Kolberg og mener det er en bevisst strategi fra de røde, som vil hindre næringslivsdeltakere å delta i samfunnsdebatten.

Siv Jensen vil selvfølgelig være med på navneleken og sammenligner Kolberg med Mugabe, hvilket både Jens og Martin Kolberg synes var utidig og ba derfor Siv Jensen beklage kommentaren, hvilket også Siv Jensen gjorde gjennom å innrømme ”at det var satt på spissen”.

Ny leder i Unge Høyre, Henrik Asheim karakteriserte Øystein Djupedal som en full ape og Bård Vegar Solhjell som en potteplante, hvilket fikk avtroppende leder i SU, Kirsti Bergstø til å komme med motangrep.

Asheim kalte videre Giske for en parodi på seg selv etter sin iver etter å henge med kjendiser hvilket Giske selvfølgelig karakteriserte som ”et skittent angrep”

Jeg skal stoppe her, men det faktum at alle disse eksemplene er hentet fra en relativt kort tidsperiode gjenspeiler ikke så mye en skitten valgkamp, i ordets konvensjonelle betydning, derimot gjenspeiler det hårsåre debattanter. Eller gjør det? For meg kan det virke som det ligger en egen taktikk i å bli fremstilt som offer, uten at jeg tror det er noen stor politisk gevinst å hente fra sådan oppførsel. Men det hadde vært en stor fordel for den politiske diskusjonen om debattantene var mindre hårsåre og mer opptatt av å diskutere sak.

Når Jens Stoltenberg skriver i DN om Høyres sosiale historie, så er det vel ikke å forvente at han skal nyansere mest mulig, ei heller når han beskriver sin oppfatning av Høyres velferdspolitikk. Jeg tror Erna Solberg gjør lurt i å heller svare politisk enn å sutre over skitten valgkamp. Noen ganger er friske karakteristikker en veldig god måte å visualisere et politisk budskap, det må gå an å gjøre det uten at debattantene skal bli såra og djupt vonbroten av den grunn.

Jeg tror velgerne er fullstendig klar over hva som er overdrivelser (Mugabe og Kolberg f.eks), troverdig og ikke minst hva som er et godt politisk budskap. Det er faktisk en befrielse å høre på de amerikanske presidentkandidatenes stadig understreking på at de må tåle harde angrep. Og personlig har jeg mye mer sans for ordskifte i amerikansk politikk enn i norsk.

Selv om du kan få utslag som denne og denne.


Publisert på Minerva

Et forsvar for høyere bensinpriser

Få ting opprører nordmenn mer enn høye bensinpriser. Denne våren har vi vært vitne til protestaksjoner på facebook, epostaksjoner og stigende galluper for petropopulistene i FrP. Det er mulig det er vanskelig for ”folk flest” å forstå, men høye bensinpriser er kommet for å bli, og får jeg legge til godt er det, ettersom stigende priser vitner om et marked i miljøets tjeneste!

Det er liten grunn til å tvile på at bensinprisene kommer til å være høyere enn tidligere, dog er det uvisst hvor mye høyere. Nær sagt alle eksperter som uttaler seg har påpekt det enkle faktum at oljeprisen i likhet med andre markeder styres av tilbud og etterspørsel. Når India og Kina etterspør betydelig mer olje, så får det selvfølgelig konsekvenser for bensinprisen verden over. Norge har i tillegg et høyt avgiftsnivå på bensin, som selvfølgelig forklarer hvorfor prisen (i absolutte tall) er høyere enn i mange andre land, men de siste års økning i prisen har svært lite med ulike regjeringers politikk å gjøre, og klimaforliket med minimale avgiftsøkninger har virkelig lite å si for bensinprisen.

Dersom man mener alvor med grønne skatter skulle selvfølgelig avgiftene (slik denne blogger ønsker) på bensin vært betydelig høyere slik at etterspørselen sank betraktelig, fremfor å være en melkeku for statlige inntekter. Hylekoret mot høye drivstoffpriser har selvfølgelig politiske konsekvenser. Langt inn i AP har man merket seg signalene blant velgerne – FRPs økning på gallupene har heller ikke godt upåaktet hen. Men til tross for at det unektelig er store politiske kostnader knyttet til agitasjonen for høyere bensinpriser, så er det selvfølgelig ikke noe mindre riktig av den grunn. Og det er flere grunner til å glede seg over høyere bensinpriser.

Guds største gave til menneskeheten, prismekanismen, reflekterer det faktum at oljen ikke varer evig og at vi derfor må finne gode alternativer. Prismekanismen er, for å bruke en velkjent analogi, trafikksignalene som gjør det mulig å allokere ressurser på en mest mulig effektiv måte. Med Martin Wolfs ord: "The market sets high oil prices to tell us what to do."

Ved å la prismekanismen gjøre jobben trenger politikerne gjøre svært lite (hvilket alltid er en fordel), de trenger politisk mot (hvilket de færreste har) til å stå oppreist mot facebookaksjoner og FrPs petropopulisme. Et avlastende tiltak er å bruke alle ekstrainntektene på kollektivtrafikk, men bortsett fra det, burde politikerne iverksette svært få tiltak. Harvardøkonomen Greg Mankiw har en glimrende kommentar om hvorfor bensinskatt er mer fornuftige enn andre skatter.

Høyere priser skaper incentiver for borgerne til å forandre forbruksmønster. Folk i byene vil lettere gå over på alternativ drivstoff (gjerne El-bil) eller enda bedre begynne å gå eller sykle. Personer i distrikene vil gjøre det samme, alternativt flytte, dersom belastningene med store geografiske avstander blir for store. Selskaper som transporterer varer vil oppleve økte utgifter, med den konsekvens at eksempelvis jernbane blir mer attraktivt. Flere lastebilsjåfører vil selvfølgelig kunne risikere å miste jobben, hvilket ikke er noen nasjonal krise, snarere tvert imot, dette landet trenger mye arbeidskraft.

Men kanskje viktigst av alt, så vil økende utgifter for privat næringsliv medføre at interessen for å investere i alternativer øke betraktelig, ettersom det er penger å tjene. Og det finnes neppe noe bedre kombinasjon enn pris og profitt. Økende bensinpriser er derfor en forutsetning for å løse miljøutfordringen, og selv for dem som ikke tror på at miljøet er truet, så er økende bensinpriser en forutsetning for å løse energikrisen. Den eneste fornuftige forklaringene på at ikke politikerne er mer villig til å bruke prismekanismen (markedsløsninger), er frykten for store politiske kostnader. Det er trist, men svært overraskende kan det ikke sies å være.

Også Publisert på Minerva

Et godt råd til Giske

- Skru av mobilen.

Kulturminister Trond Giske, reagerer med forbannelse over at Maxbo i en aksjon over molboreglene som regulerer søndagsåpne butikker, har offentliggjort mobilnummeret til den selvhøytidlige ministeren. Giske truer sågar med å saksøke Maxbo for å gjøre det mulig for vanlige folk å ta kontakt. Begrunnelsen fra Griske er at også "politikere har krav på privatliv".

Hvilket Giske selvfølgelig har helt rett i. Nå er vel partyministeren ikke den som skyr offentligheten mest, snarere tvert imot. lMen hvor vanskelig kan det egentlig være å slå av mobilen?

Fredrik Græsvig og ytringsfriheten

Fredrik Græsvig, utenriksreporter i TV2, er irritert over norske avisredaktørers bruk av ytringsfriheten, og er pompøs nok til å stille spørsmål i bloggen sin om norske redaktører forsøker å få han drept, etter nok en karrikaturtegning av Muhammed, eller en karrikatur av dem som misbruker religionen, de lærde strides om intensjonen. Akkurat det spiller prinsipielt sett ingen rolle, i Græsvig selvsentrerte verden, så er prinsipielle spørsmål rundt ytringsfrihet/ytringsklokskap gjort om til spørsmål vedrørende hans egen sikkerhet. Makan til egoist! Og dette kommer altså fra en nyhetsjournalist.

I et ufint angrep, beskylder han altså norske redaktører for pøbelveldets bruk av vold, eller trusler om vold. Jeg er usikker på hva Græsvig ønsker å oppnå, mulig utfallet er en konsekvens av en skummel opplevelse i Pakistan, hvilket selvsagt ikke er hyggelig. Men hans utfall mot Selbekk er bare patetisk. Selbekks bruk av faksimiler av karrikaturene fra Jyllandsposten i Magazinet var en journalistisk glimrende sak (noe Græsvig burde være den første til å forstå), hvor offentliggjøringen skjedde på bakgrunn av journalistiske/nyhets kriterier.

At slike publiseringer ikke blir godt mottatt hos pøbelveldet (deler av den islamske verden) er nå en ting - men at Græsvig som journalist angriper andre journalister som bruker ytringer fremfor vold, er en stor skam.

Vi kan gjerne ta en diskusjon på hvordan ytringsfriheten brukes og hvorvidt det er klokt å trykke alle typer karrikaturer til enhver tid. Men Græsvigs ufine angrep på journalistkolleger er ikke et godt utgangspunkt.

Tax the damn thing!

En av mine favoritt kommentatorer (Neokonservativ - men ikke dogmatisk) Charles Krauthammar, spaltist i Washington Post og fast bidragsyter for Fox News skriver i denne kommentaren på Realclearpolitics om nødvendigheten av høyere bensinpriser.

Her et lite utdrag:

You want more fuel-efficient cars? Don't regulate. Don't mandate. Don't scold. Don't appeal to the better angels of our nature. Do one thing: Hike the cost of gas until you find the price point.

Unfortunately, instead of hiking the price ourselves by means of a gasoline tax that could be instantly refunded to the American people in the form of lower payroll taxes, we let the Saudis, Venezuelans, Russians and Iranians do the taxing for us -- and pocket the money that the tax would have recycled back to the American worker.

This is insanity....

But instead of doing the obvious -- tax the damn thing -- we go through spasms of destructive alternatives, such as efficiency standards, ethanol mandates, and now a crazy carbon cap-and-trade system the Senate is debating this week. These are infinitely complex mandates for inefficiency and invitations to corruption. But they have a singular virtue: They hide the cost to the American consumer.

Want to wean us off oil? Be open and honest.

Via Greg Mankiw

Kapitalismus kommenterer EM 2008

Kapitalismus har opprettet egen blogg for EM 2008 sluttspillet i Østerrike og Sveits for på den måten pleie hobbyen som fotballkommentator. Se ikke bort fra at noen innlegg om de vurderes av meg som mer allmenn interessant - også publiseres på denne blogg.

Er du fotballinteressert eller bare interessert er du hjertelig velkommen!

Gratulerer Barack Obama

Barack Obama er Demokratenes presidentkandidat og kan utmerket godt være Amerikas neste president. Han har evnen til å mobilisere bredt, han er rene pengeautomaten, han er en glitrende taler, en inspirator, han har sjarm, han er ung, han er energisk, han er historisk.

For egen del er det bare et problem med Barack Obamas kandidatur - John McCain har bedre politikk og ideer for fremtidens Amerika og verden! Og for noen så er det tross alt politikken som teller :)

Naomi Klein. Sjokkerende dårlig

Naomi Klein, forfatter av anti-globalist bibelen, No Logo, var søndag på litteraturfestivalen i Lillehammer. Dette i forbindelse med hennes siste bok, Sjokkdoktrinen.

Jeg har foreløpig ikke lest hennes siste bok, derimot har jeg sett en del klipp og uttalelser via hennes hjemmeside og på Youtube, og hennes påstander, særlig om Milton Friedman er så til de grader uetterettelige at man knapt vet hvor man skal begynne. Ikke vet hun forskjellen på Nykonservative og nyliberale. Hun gir Milton Friedman skylden for krigen i Irak - dette er noe spesielt siden Milton Friedman var motstander av Irakinvasjonen.

Mr. Friedman here shifted focus. "What's really killed the Republican Party isn't spending, it's Iraq. As it happens, I was opposed to going into Iraq from the beginning. I think it was a mistake, for the simple reason that I do not believe the United States of America ought to be involved in aggression."

Milton Friedman fra Wallstreet Journal.

Med tanke på alle faktafeilene (tilsynelatende) som Naomi Klein så er det overraskende å se den positive omtalen som boken tross alt har fått. En ting er å være uenig i, eller konstruerer stråmenn, noe annet er som Klein gjør, bevisst driver løgn og bedrag for å fremme en sak.

Svenske Johan Norberg, nå på CATO, har gjennomgått boken på en svært grundig måte, og utgitt rapporten The Klein Doctrine: The Rise of Disaster Polemics. Norberg har også anmeldt boken for Timbro - den kan du se på Videogoogle. Vel hadde jeg ikke store tanker om Klein, men at hun skulle være så sjarlatanaktig som det Norberg viser at hun er, det hadde jeg ikke trodd.

Det er heller ingen grunn til å tro at norsk presse tar seg bryet ved å gå grundig inn i materialet til canadiske Naomi Klein.