Regjeringen har i forslag til ny straffelov foreslått "et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn".
Akkurat hva kvalifiserte angrep skulle innebære (og likeledes hva innebærer ukvalifiserte angrep), går ikke frem av regjeringens tekst.
Forslaget er selvsagt et skanadaløst forsøk på innskrenke ytringsfriheten til fordel for diverse menneskers absurde religiøse følelser og innbildte venner, men noen beskyttelse mot kritikk av dens slags nonsens er jo bare tragisk.
I den forbindelse er det kommet et opprop - skriv under og marker din motstand mot forslaget om å straffeforfølge religionskritikk!
Monday, January 26, 2009
Wednesday, January 21, 2009
Obama sverges inn som president
Da har jeg endelig fått 6 nyttige timer med søvn og befinner meg nå i Downtown D.C. (1899 L street NW, på cornerbaker for kjennere). Endelig har jeg fått samlet hodet etter gårsdagens påkjenning. Og selvfølgelig rettet opp i "tyrkleifene" fra gårsdagens søvning bloggrabling...
Det var svært lite aktuelt med inauguration party, ettersom de fleste av oss var helt utslitt (begynner å bli for gammel for dette) - men var glad for å høre at rapportene hjemme i Bergen fortalte om nesten 200 oppmøtte i Studentersamfunnet.
Det er selvfølgelig vanskelig å vurdere den historiske signifikansen av slike begivenheter, men jeg tror denne dagen og denne innsvergelsen kommer til å bli pratet om med store ord om 50 og 100 år. Antall folk, USAs første svarte president, Obamas kosmopolitiske bakgrunn og ikke minst den enorme oppmerksomheten han har fått i verden forøvrig, gjør at 20 jan. 2009 vil gå inn i historien som en merkedagene som folk husker om lang, lang tid.
Vi har hatt ganske mye presseoppslag her borte, selv har jeg rapport hjem til NRK Rogaland, flere av HUH-vennene har oppslag i diverse medier, skal lage en link oversikt etterhvert.
Nå skal vi straks besøke CATO Institute, hvor Obamafeberen garantert er mindre, enn hva D.C. forøvrig opplever.
Selv lander jeg i Bergen, fredagkveld og skal nok ha mer enn sekstimers søvn! Sove kan man gjøre når man blir gammel fikk jeg beskjed om når jeg var i militæret - så bra da, at jeg endelig har blitt gammel :)
Innsettelsen av Obama. Et minne for livet!
Nå er jeg bare helt utslitt og veldig trøtt, da jeg ikke har sovet på 30 timer. Men likevel skal jeg formidle noen umiddelbare tanker omkring dagens, som nå akkurat ble gårsdagens store verdenshendelse, innesettelsen av Barack Hussein Obama. Døgnet kan vanskelig oppsummeres som noe annet enn det glade vanvidd. Jeg har aldri opplevd makan til kø, mennesker og kaos. Joda amerikanerne hadde stort sett god kontroll, men kaos oppstår automatisk med så mange mennesker samlet på en plass, for all del, det kan vel best karakteriseres som et kontrollert kaos.
En ting er å forvente, noe annet er å faktisk oppleve. Når Aric måtte stoppe tre kvartaler bortenfor metrostasjonen (som er ende stasjonen, Fraconia, Springfield) fordi trafikken var blokkert av kø, slik at jeg måtte gå resten. Og synet som møtte meg var uvirkelig!
Jeg så tusenvis av mennesker i kø i parkeringshuset, køene forsatte ved billettautomaten, videre ved selve inngangen på toget, også når jeg skulle gå ut av toget, de forsatte i store mengder ved veiene som leder til National Mall. Det var nå jeg skuet så mange tusen mennesker kl. 4 om morgenen ute i minus 8 grader langt inn i Virginia, at jeg virkelig forsto hvilket vanvidd, eller folkefest dette kom til å bli.
Når jeg kom inn på National Mall rundt 7.30 på morgenen, så var dreide det seg om kampen for tilværelsen blant tilskuerne. Jeg fikk meg en god plass foran en storskjerm, rundt 900 meter fra Barack Obama, sammen med ufattelige 2 millioner andre! En slik forsamling bidro naturligvis til at det var vanskelig å bevege seg, som igjen medførte store påkjenninger iform av jeg sto stille i sånn ca 6-7 timer. Etter Innsettelsestalen var det nok en runde kødannelser med mennesker overalt, og da mener jeg hundretusener overalt! I tillegg til stengte gater og metroer. Etter å ha forsøk diverse stasjoner kunne jeg sammen med gode venner fra HUH, som sammen med meg sto nærmere 2 timer i kø for å komme på metroen, og ut av galehuset D.C. sentrum.
Jeg skulle gjerne skrevet mer politisk analyse, og politsk polemikk,- det kommer. Men akkurat nå så er øynene egentlig på vei igjen etter en lang men helt fantastisk og historisk dag i verdensmetropolen D.C.
En ting er å forvente, noe annet er å faktisk oppleve. Når Aric måtte stoppe tre kvartaler bortenfor metrostasjonen (som er ende stasjonen, Fraconia, Springfield) fordi trafikken var blokkert av kø, slik at jeg måtte gå resten. Og synet som møtte meg var uvirkelig!
Jeg så tusenvis av mennesker i kø i parkeringshuset, køene forsatte ved billettautomaten, videre ved selve inngangen på toget, også når jeg skulle gå ut av toget, de forsatte i store mengder ved veiene som leder til National Mall. Det var nå jeg skuet så mange tusen mennesker kl. 4 om morgenen ute i minus 8 grader langt inn i Virginia, at jeg virkelig forsto hvilket vanvidd, eller folkefest dette kom til å bli.
Når jeg kom inn på National Mall rundt 7.30 på morgenen, så var dreide det seg om kampen for tilværelsen blant tilskuerne. Jeg fikk meg en god plass foran en storskjerm, rundt 900 meter fra Barack Obama, sammen med ufattelige 2 millioner andre! En slik forsamling bidro naturligvis til at det var vanskelig å bevege seg, som igjen medførte store påkjenninger iform av jeg sto stille i sånn ca 6-7 timer. Etter Innsettelsestalen var det nok en runde kødannelser med mennesker overalt, og da mener jeg hundretusener overalt! I tillegg til stengte gater og metroer. Etter å ha forsøk diverse stasjoner kunne jeg sammen med gode venner fra HUH, som sammen med meg sto nærmere 2 timer i kø for å komme på metroen, og ut av galehuset D.C. sentrum.
Jeg skulle gjerne skrevet mer politisk analyse, og politsk polemikk,- det kommer. Men akkurat nå så er øynene egentlig på vei igjen etter en lang men helt fantastisk og historisk dag i verdensmetropolen D.C.
Tuesday, January 20, 2009
Videorapport fra D.C.
Her er en liten fra D.C. som jeg laget fra byen før innsettelsen.
Enjoy the show.
Enjoy the show.
Monday, January 19, 2009
Living History in D.C.
Fredag kveld hadde jeg gleden av å debutere på NRK Dagsrevyen i forbindelse med verdensnyheten det er at jeg skal tilbake til USA for å følge innsettelsen av nyvalgt president Barack Obama. 28 timer senere landet jeg på Dulles International Airport, 8 timer etter avgang fra Frankfurt. Nok engang kunne jeg avkrefte deltakelse i Nazi-Tysland, hvorpå en smilende passkontrollør ønsket meg hjertelig velkommen til D.C.
Og hvilken herlig følelse det var å være tilbake!
Byen er naturligvis mye mer kaotisk nå enn hva tilfelle var når jeg besøkte byen i sommer.
Derfor er det herlig med en avkobling, her dette skrives hos en venn i Alexandria (20 min fra sentrum), hvor jeg bor fra lørdag til mandag. Fra mandag til torsdag skal jeg bo hos Aric, som fremdeles jobber på Capitol Hill, men har skiftet kandidat.
Sammen med 16 unge jenter og gutter fra Hordaland Unge Høyre (en av dem er Peter Christian, hans blogg med beskrivelser fra reisen kan du lese på VG) så skal vi følge amerikansk folkelig engasjement på nært hold, samt besøke personer, organisasjoner og steder som kan fortelle noe fornuftig om amerikanske politikk. Deriblant Cato Institute, Competatitive Enterprise Institute, National Taxpayers Unionen med flere.
Jeg har blitt fortalt at D.C. er et ”Madhouse”, et kaos uten like, hvor det er vanskelig å forberede seg grundig. Sant å si så var jeg og fremdeles er, usikker på hva jeg skal forvente meg. Søndag fikk vi en liten forsmak av hva som venter oss. På hvert gatehjørne selges Obamaeffekter – blant annet t-shirten ”I experienced history”.
En svært treffende beskrivelse.
Senere på dagen sto Bruce Springsteen, U2, Shakira, Josh Groban, Garth Brooks og Stevie Wonder for underholdningen, under det som var en gratis konsert med scene på Lincoln Memorial. Barack Obama avsluttet showet med nok en glitrende tale. Jeg har aldri tidligere sett så mange mennesker samlet sammen som det vi opplevde her, det må ha vært mellom fem hundre tusen og en million. Et folkelig engasjement jeg aldri har sett før. Og mer skal det bli på tirsdag under selve innsettelsen.
Det er selvfølgelig vanskelig, for ikke si umulig, å beskrive dette med ord, derfor skal jeg selvfølgelig få lagt ut litt bilder og film etter hvert, selvfølgelig kan det også bare i liten grad formidle folkelivet her, men det er, dvs skal bli, et bidrag på veien.
Er du i bergen så la meg få tipse om innsettelsesarrangementet/festen som Studentersamfunnet i Bergen avholder på Studentsenteret fra kl.16.30. Her i D.C. kommer millioner av mennesker til å feste ut i de sene nattetimer, under vissheten om at millioner av mennesker i resten av verden fester med.
Det er fristende å si at Barack Obama allerede har skapt forandring!
Og hvilken herlig følelse det var å være tilbake!
Byen er naturligvis mye mer kaotisk nå enn hva tilfelle var når jeg besøkte byen i sommer.
Derfor er det herlig med en avkobling, her dette skrives hos en venn i Alexandria (20 min fra sentrum), hvor jeg bor fra lørdag til mandag. Fra mandag til torsdag skal jeg bo hos Aric, som fremdeles jobber på Capitol Hill, men har skiftet kandidat.
Sammen med 16 unge jenter og gutter fra Hordaland Unge Høyre (en av dem er Peter Christian, hans blogg med beskrivelser fra reisen kan du lese på VG) så skal vi følge amerikansk folkelig engasjement på nært hold, samt besøke personer, organisasjoner og steder som kan fortelle noe fornuftig om amerikanske politikk. Deriblant Cato Institute, Competatitive Enterprise Institute, National Taxpayers Unionen med flere.
Jeg har blitt fortalt at D.C. er et ”Madhouse”, et kaos uten like, hvor det er vanskelig å forberede seg grundig. Sant å si så var jeg og fremdeles er, usikker på hva jeg skal forvente meg. Søndag fikk vi en liten forsmak av hva som venter oss. På hvert gatehjørne selges Obamaeffekter – blant annet t-shirten ”I experienced history”.
En svært treffende beskrivelse.
Senere på dagen sto Bruce Springsteen, U2, Shakira, Josh Groban, Garth Brooks og Stevie Wonder for underholdningen, under det som var en gratis konsert med scene på Lincoln Memorial. Barack Obama avsluttet showet med nok en glitrende tale. Jeg har aldri tidligere sett så mange mennesker samlet sammen som det vi opplevde her, det må ha vært mellom fem hundre tusen og en million. Et folkelig engasjement jeg aldri har sett før. Og mer skal det bli på tirsdag under selve innsettelsen.
Det er selvfølgelig vanskelig, for ikke si umulig, å beskrive dette med ord, derfor skal jeg selvfølgelig få lagt ut litt bilder og film etter hvert, selvfølgelig kan det også bare i liten grad formidle folkelivet her, men det er, dvs skal bli, et bidrag på veien.
Er du i bergen så la meg få tipse om innsettelsesarrangementet/festen som Studentersamfunnet i Bergen avholder på Studentsenteret fra kl.16.30. Her i D.C. kommer millioner av mennesker til å feste ut i de sene nattetimer, under vissheten om at millioner av mennesker i resten av verden fester med.
Det er fristende å si at Barack Obama allerede har skapt forandring!
Wednesday, January 14, 2009
Mona Levin burde skamme seg!
Mona Levin, jødisk forfatter og journalist, kalte Kåre Willoch rasist og jødehater på TV2 onsdagskveld. Påstanden er fullstendig latterlig, og hvis det er noe som faller på sin egen urimelighet, så er Levins påstand et skoleeksempel!
Willoch har alltid skilt mellom jøder og staten Israels politikk, en så essensiell forskjell at Levin burde skamme seg for å komme med slike påstander. De fleste som har et snev av oversikt over israelsk politikk, vil se at debatten der er knallhard, hvor mange jøder går lenger enn Willoch i sin kritikk av staten Israels politikk. Den amerikanske jøden, Norman Finkelstein, hvis foreldre opplevde Auswitz, er et godt eksempel på det. Vil Levin hevde at Finkelstein er jødehater?
For alle som insisterer på menneskerettigheter og universalisme så er det helt selvfølgelig å bedømme handlinger ut fra handlingenes egenart - ikke hvilken bakgrunn de som utøver handlingen har. Det er selvfølgelig en legitim debatt å diskutere kultur og kultures innflytelse på individer og påfølgende hvordan denne påvirker menneskers handlinger. Men moralske handlinger må selvfølgelig bedømmes på bakgrunn av handlingen selv og ikke noe annet.
Dette prinsippet har Kåre Willoch alltid fulgt! Og den sterkt beklagelige utbasuneringen av Mona Levin forpester en allerede svært betent debatt. Det er akkurat like latterlig som når deler av venstresiden kommer med påstander om rasisme, når de av oss som insisterer på universalisme og kritiserer muslimer for anti-humanistisk praksis.
La oss få en debatt med reell substans som diskuterer Israels politikk på godt og vondt - og la oss få slippe å høre at kritikk av Israelsk politikk er det samme som jødehat. Det faller som nevnt på sin egen åpenbare urimelighet.
Fy skam Levin - du burde virkelig vite bedre!
Willoch har alltid skilt mellom jøder og staten Israels politikk, en så essensiell forskjell at Levin burde skamme seg for å komme med slike påstander. De fleste som har et snev av oversikt over israelsk politikk, vil se at debatten der er knallhard, hvor mange jøder går lenger enn Willoch i sin kritikk av staten Israels politikk. Den amerikanske jøden, Norman Finkelstein, hvis foreldre opplevde Auswitz, er et godt eksempel på det. Vil Levin hevde at Finkelstein er jødehater?
For alle som insisterer på menneskerettigheter og universalisme så er det helt selvfølgelig å bedømme handlinger ut fra handlingenes egenart - ikke hvilken bakgrunn de som utøver handlingen har. Det er selvfølgelig en legitim debatt å diskutere kultur og kultures innflytelse på individer og påfølgende hvordan denne påvirker menneskers handlinger. Men moralske handlinger må selvfølgelig bedømmes på bakgrunn av handlingen selv og ikke noe annet.
Dette prinsippet har Kåre Willoch alltid fulgt! Og den sterkt beklagelige utbasuneringen av Mona Levin forpester en allerede svært betent debatt. Det er akkurat like latterlig som når deler av venstresiden kommer med påstander om rasisme, når de av oss som insisterer på universalisme og kritiserer muslimer for anti-humanistisk praksis.
La oss få en debatt med reell substans som diskuterer Israels politikk på godt og vondt - og la oss få slippe å høre at kritikk av Israelsk politikk er det samme som jødehat. Det faller som nevnt på sin egen åpenbare urimelighet.
Fy skam Levin - du burde virkelig vite bedre!
Tuesday, January 13, 2009
Hva bloggosfæren kan lære av Arne Næss
Filosofinestoren Arne Næss er død.
Det finnes helt sikkert flere hundre som kan gi en bedre beskrivelse av Arne Næss sin innflytelse og betydning for norsk filosofi, ikke minst han evne til å popularisere, og påfølgende innvirkning på norsk samfunnsliv, en hva jeg kan.
Mange av disse er å lese i norsk nettaviser.
Jeg har lyst til å minnes Arne Næss gjennom hans argumentasjonslære, hvis lærdom kunne forbedret norske nettdebatter til uante høyder.
"Husk å tolke din meningsmotstander i beste mening, også fordi dine egne argumenter på den måten blir bedre"
Lever jeg alltid etter disse reglene selv? Nei, jeg gjør vel ikke det, men jeg prøver!
Det finnes helt sikkert flere hundre som kan gi en bedre beskrivelse av Arne Næss sin innflytelse og betydning for norsk filosofi, ikke minst han evne til å popularisere, og påfølgende innvirkning på norsk samfunnsliv, en hva jeg kan.
Mange av disse er å lese i norsk nettaviser.
Jeg har lyst til å minnes Arne Næss gjennom hans argumentasjonslære, hvis lærdom kunne forbedret norske nettdebatter til uante høyder.
"Husk å tolke din meningsmotstander i beste mening, også fordi dine egne argumenter på den måten blir bedre"
Lever jeg alltid etter disse reglene selv? Nei, jeg gjør vel ikke det, men jeg prøver!
Monday, January 12, 2009
Jeg intervjuer den amerikanske ambassadøren
Jeg har intervjuet den meget hyggelige amerikanske ambassadøren, som jeg har fått gleden av å treffe ved ulike anledninger. Blant annet om George W. Bush jr (som idag hadde sin siste pressekonferanse) og konsekvensene av hans utenrikspolitikk.
"Den amerikanske ambassadøren synes det er latterlig å påstå at det var bedre i Irak under Saddam enn i dag. - Diktatur og sekterisk vold har etter hvert blitt byttet ut med relativ stabilitet, så det er helt opplagt at de beveger seg i riktig retning, sier ambassadør Benson Whitney til Minerva"
Intervjuet kan du lese på Minerva.
"Den amerikanske ambassadøren synes det er latterlig å påstå at det var bedre i Irak under Saddam enn i dag. - Diktatur og sekterisk vold har etter hvert blitt byttet ut med relativ stabilitet, så det er helt opplagt at de beveger seg i riktig retning, sier ambassadør Benson Whitney til Minerva"
Intervjuet kan du lese på Minerva.
Friday, January 09, 2009
Selvfølgelig må vi snakke med Hamas!
Også blogget på Minerva
Et av de tydeligste trekkene ved internasjonale konflikter, er partenes insistering på hva den andre parten MÅ foreta seg, fremfor å fokusere på hva en selv kan gjøre. Ekstra tydelig er denne dimensjonen i konflikten mellom Israel og Palestina.
Israels militære aksjoner har utvilsomt høstet stor kritikk, uten at dette ser ut til å bry landet i særlig grad. Det mest grunnleggende spørsmålet som burde stilles er hva staten Israel ønsker å oppnå gjennom sine aksjoner, og påfølgende hvorvidt disse handlingene bidrar til å fremme disse målsetningene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at invasjonen skjer like før et israelsk valg, hvor kortsiktig politisk spill er viktigere enn langsiktige Israelske interesser, som etter min mening er å få til en varig fredsavtale med sine naboer, hvis er det eneste som kan sikre staten Israel på lengre sikt. Dette er spørsmål jeg synes er betydelig mer interessante enn å fordele skyld.
Gitt at målsetningen for staten Israel virkelig er fred og langsiktig sikkerhet, så burde Israel fremfor å satse på ensidige militære aksjoner, innlede seriøse fredsforhandlinger med Hamas, hvor de stadfester viljen til å trekke seg tilbake fra okkupert område (greenline zone fra før 1967). Jeg tror ikke jeg har noen illusjoner om Hamas og deler av dødskulten som omfavner denne organisasjonen.
Men er det noen som for alvor tror at en løsning i denne konflikten kommer uten å involvere Hamas? Jeg tror det ikke, og jeg har sett undersøkelser som viser at nærmere halvparten av velgerne i Israel også er villig til å snakke med Hamas.
Flere av dem som ynder å kalle seg venner av Israel mener at charteret til Hamas, som klart uttrykker ønske om å utslette staten Israel, umuliggjør forhandlinger. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning – la meg begrunne hvorfor.
Kåre Willoch har selvfølgelig helt rett når han sier at man må snakke med sine fiender, og får jeg tillegge – det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå. Men hvis man gjennom konkrete samtaler kan oppnå resultater som gjør at man ikke trenger å skyte folk, så burde man selvfølgelige i hvert fall FORSØKE det, selv om man ikke er garantert suksess. Videre burde man aktivt forsøke å forandre holdningen til Hamas, slik at man bidrar til at charteret til Hamas forandres, slik tilfelle var med PLO for noen år siden.
Man bør heller ikke overdrive demoniseringen av Hamas, som har dype røtter i det palestinske samfunn, noe det palestinske valget i 2005 demonstrerte. Det medførte en åpning for å påvirke Hamas til å forandre sitt charter. Nettopp derfor var det trist å se at så mange land valgte å boikotte organisasjonen, fremfor å anerkjenne dem, noe som ville ha understreket det ansvaret Hamas hadde som representanter for sitt folk i det internasjonale samfunn. Jeg tror en slik tilnærming ville bidratt mer til en løsning, både i forhold til å forandre Hamas sitt charter og konkrete fredsforhandlinger.
Når man kan forhandle med Nord-Korea, når man under den kalde krigen var villig til å forhandle med kommunistene i Sovjetunionen, som i sine offisielle deklarasjoner hadde formulering om globalt herredømme og utslettelse av kapitalismen, så burde man selvfølgelig også være villig til å sette seg ned med Hamas. Om ikke annet så ville Israel demonstrert for resten av verden at man var villig til å forsøke med andre løsninger enn militære. Aksjonsformen de nå har valgt, samtidig som de nekter journalister inngang, gjør at det er flere som med rette stiller spørsmålstegn ved Israels motiver.
Ekstra tragisk er denne krigen ettersom de fleste er enig om at en forhandlet fred må ta utgangspunkt i grensene fra 1967, full tilbaketrekking av Israel fra okkupert område, en avklaring om Jerusalems status, i bytte mot internasjonale garantier om sikkerhet og fred med sine naboland. Dette synes åpenbart som løsning før eller siden. Det langsiktige alternativet for Israel burde, som Kåre Willoch har påpekt, være enda mer skremmende. Vesten og USAs dominans vil være mindre i fremtiden, demografien i Midtøsten vil tale radikalt imot Israel, etter hvert vil Hamas og Hizbollah få mer avanserte våpen.
Dersom ikke Israel har greid å få til varige fredsavtaler, så kan vi fortere enn vi aner, være i en situasjon hvor Israels sikkerhet virkelig er truet. Nettopp derfor burde Israel være mer interessert i en politisk løsning, fremfor en uoppnåelig militær løsning.
NB! Det er betydelig lettere å få sympati for Israelvennene i Norge etter å ha sett pøblene gå amok i Oslo igår. Og ikke minst sympati for politiet som skal møte pøblene til gatekamper, imponerende å se hvor tilbakeholden de har vært. Hvis dette utøves av folk som ikke har lovlig opphold i Norge, så bør det seriøst vurderes å sende de rett ut av landet!
Et av de tydeligste trekkene ved internasjonale konflikter, er partenes insistering på hva den andre parten MÅ foreta seg, fremfor å fokusere på hva en selv kan gjøre. Ekstra tydelig er denne dimensjonen i konflikten mellom Israel og Palestina.
Israels militære aksjoner har utvilsomt høstet stor kritikk, uten at dette ser ut til å bry landet i særlig grad. Det mest grunnleggende spørsmålet som burde stilles er hva staten Israel ønsker å oppnå gjennom sine aksjoner, og påfølgende hvorvidt disse handlingene bidrar til å fremme disse målsetningene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at invasjonen skjer like før et israelsk valg, hvor kortsiktig politisk spill er viktigere enn langsiktige Israelske interesser, som etter min mening er å få til en varig fredsavtale med sine naboer, hvis er det eneste som kan sikre staten Israel på lengre sikt. Dette er spørsmål jeg synes er betydelig mer interessante enn å fordele skyld.
Gitt at målsetningen for staten Israel virkelig er fred og langsiktig sikkerhet, så burde Israel fremfor å satse på ensidige militære aksjoner, innlede seriøse fredsforhandlinger med Hamas, hvor de stadfester viljen til å trekke seg tilbake fra okkupert område (greenline zone fra før 1967). Jeg tror ikke jeg har noen illusjoner om Hamas og deler av dødskulten som omfavner denne organisasjonen.
Men er det noen som for alvor tror at en løsning i denne konflikten kommer uten å involvere Hamas? Jeg tror det ikke, og jeg har sett undersøkelser som viser at nærmere halvparten av velgerne i Israel også er villig til å snakke med Hamas.
Flere av dem som ynder å kalle seg venner av Israel mener at charteret til Hamas, som klart uttrykker ønske om å utslette staten Israel, umuliggjør forhandlinger. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning – la meg begrunne hvorfor.
Kåre Willoch har selvfølgelig helt rett når han sier at man må snakke med sine fiender, og får jeg tillegge – det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå. Men hvis man gjennom konkrete samtaler kan oppnå resultater som gjør at man ikke trenger å skyte folk, så burde man selvfølgelige i hvert fall FORSØKE det, selv om man ikke er garantert suksess. Videre burde man aktivt forsøke å forandre holdningen til Hamas, slik at man bidrar til at charteret til Hamas forandres, slik tilfelle var med PLO for noen år siden.
Man bør heller ikke overdrive demoniseringen av Hamas, som har dype røtter i det palestinske samfunn, noe det palestinske valget i 2005 demonstrerte. Det medførte en åpning for å påvirke Hamas til å forandre sitt charter. Nettopp derfor var det trist å se at så mange land valgte å boikotte organisasjonen, fremfor å anerkjenne dem, noe som ville ha understreket det ansvaret Hamas hadde som representanter for sitt folk i det internasjonale samfunn. Jeg tror en slik tilnærming ville bidratt mer til en løsning, både i forhold til å forandre Hamas sitt charter og konkrete fredsforhandlinger.
Når man kan forhandle med Nord-Korea, når man under den kalde krigen var villig til å forhandle med kommunistene i Sovjetunionen, som i sine offisielle deklarasjoner hadde formulering om globalt herredømme og utslettelse av kapitalismen, så burde man selvfølgelig også være villig til å sette seg ned med Hamas. Om ikke annet så ville Israel demonstrert for resten av verden at man var villig til å forsøke med andre løsninger enn militære. Aksjonsformen de nå har valgt, samtidig som de nekter journalister inngang, gjør at det er flere som med rette stiller spørsmålstegn ved Israels motiver.
Ekstra tragisk er denne krigen ettersom de fleste er enig om at en forhandlet fred må ta utgangspunkt i grensene fra 1967, full tilbaketrekking av Israel fra okkupert område, en avklaring om Jerusalems status, i bytte mot internasjonale garantier om sikkerhet og fred med sine naboland. Dette synes åpenbart som løsning før eller siden. Det langsiktige alternativet for Israel burde, som Kåre Willoch har påpekt, være enda mer skremmende. Vesten og USAs dominans vil være mindre i fremtiden, demografien i Midtøsten vil tale radikalt imot Israel, etter hvert vil Hamas og Hizbollah få mer avanserte våpen.
Dersom ikke Israel har greid å få til varige fredsavtaler, så kan vi fortere enn vi aner, være i en situasjon hvor Israels sikkerhet virkelig er truet. Nettopp derfor burde Israel være mer interessert i en politisk løsning, fremfor en uoppnåelig militær løsning.
NB! Det er betydelig lettere å få sympati for Israelvennene i Norge etter å ha sett pøblene gå amok i Oslo igår. Og ikke minst sympati for politiet som skal møte pøblene til gatekamper, imponerende å se hvor tilbakeholden de har vært. Hvis dette utøves av folk som ikke har lovlig opphold i Norge, så bør det seriøst vurderes å sende de rett ut av landet!
Wednesday, January 07, 2009
Frihet i teknologisamfunnet
Kulturredaktør i Minerva, Kristian Meisingseth har skrevet en meget interessant artikkel for Minerva, hvor han intervjuer Bernard Enjolras, som har skrevet rapporten Nettverksamfunn og frivillig organisering, hvor han oppsummerer forskningen på feltet og peker ut videre problemstillinger.
Grovt sett kan vi at mennesket har gjennomgått to dyptgripende revolusjoner som fundamentalt endret samfunnsorganiseringen. Den første var jordbruksrevolusjonen for flere tusen år siden, hvor mennesket gikk fra å være enkle jegere, til å utvikle de første eksemplene på mer avanserte samfunn basert på jordbruksproduksjon. Den neste revolusjonen var den industrielle, som man i sin essens kan si skapte det "moderne" samfunn.
Skjønt diskusjonen går på om datarevolusjonen er en lignende revolusjon som de to forrige, om cyberverden er iferd med, eller de facto har endret menneskenes være måte fundamentalt? Svaret er vel kanskje både ja og nei. Tiltross for at jeg ikke har holdt på med internett i mer enn 10 år, så har jeg kommet til et punkt hvor jeg stadig oftere tenker "Hvordan i all verden greide folk seg uten nettet før...?"
Sannheten er at det igrunnen gikk utmerket - man tilpasset seg ganske enkelt til forholdene, man savner jo ikke det man ikke har erfart - ikke sant?
Når man nå derimot HAR ERFART mulighetene med internett, så kan jeg knapt tenke meg en verden uten. Og det er godt mulig at vi idag er vitne til, gjennomlever en fundamental endring, en revolusjon som forskere om flere hundre år kommer til å referere til som ja nettopp - en revolusjon. Inntil den tid er det nok av muligheter og utfordringer som er verdt å reflektere til med hensyn til teknologisamfunnet.
I så måte er Kulturredaktøren i Minerva sitt intervju med Bernard Enjolras en utmerket start!
Grovt sett kan vi at mennesket har gjennomgått to dyptgripende revolusjoner som fundamentalt endret samfunnsorganiseringen. Den første var jordbruksrevolusjonen for flere tusen år siden, hvor mennesket gikk fra å være enkle jegere, til å utvikle de første eksemplene på mer avanserte samfunn basert på jordbruksproduksjon. Den neste revolusjonen var den industrielle, som man i sin essens kan si skapte det "moderne" samfunn.
Skjønt diskusjonen går på om datarevolusjonen er en lignende revolusjon som de to forrige, om cyberverden er iferd med, eller de facto har endret menneskenes være måte fundamentalt? Svaret er vel kanskje både ja og nei. Tiltross for at jeg ikke har holdt på med internett i mer enn 10 år, så har jeg kommet til et punkt hvor jeg stadig oftere tenker "Hvordan i all verden greide folk seg uten nettet før...?"
Sannheten er at det igrunnen gikk utmerket - man tilpasset seg ganske enkelt til forholdene, man savner jo ikke det man ikke har erfart - ikke sant?
Når man nå derimot HAR ERFART mulighetene med internett, så kan jeg knapt tenke meg en verden uten. Og det er godt mulig at vi idag er vitne til, gjennomlever en fundamental endring, en revolusjon som forskere om flere hundre år kommer til å referere til som ja nettopp - en revolusjon. Inntil den tid er det nok av muligheter og utfordringer som er verdt å reflektere til med hensyn til teknologisamfunnet.
I så måte er Kulturredaktøren i Minerva sitt intervju med Bernard Enjolras en utmerket start!
Subscribe to:
Posts (Atom)