Ingen grunn til optimisme

Regjeringen planlegger i disse dager neste års statsbudsjett. Finansminister Sigbjørn Johnsen varsler et relativt strammere budsjett, men ingen reelle omprioriteringer – i beste fall en begrensning av økningen i pengebruken. Problemet, i hvert fall for de av oss som ønsker en alternativ politikk, er at opposisjonen heller ikke synes villig til å kutte i offentlige utgifter. Særlig ille er signalene fra FrP. Det er en utfordring FpU-landsmøte som finner sted i helgen bør adressere.

Hva mener egentlig FrP?
Man kan like det eller ikke, men det blir ingen ny borgerlig regjering i Norge uten FrP. Hvilken politikk FrP i regjering faktisk vil føre er for meg uklart. Dette fordi det er vanskelig å bli klok på hva Fremskrittspartiet egentlig mener. Det kan selvfølgelig skylles at partiet mener forskjellige ting avhengig av tid og sted. La meg ta et eksempel. For en tid tilbake var jeg på et debattmøte på Blindern, hvor nestleder Per Arne Olsen innledet om frihet og liberalisme.

Kjerneargumentasjonen var klassisk liberal av typen mindre stat og mer personlig frihet. Vel og bra. Få dager etterpå fremførte samme Olsen FrP sine krav overfor Høyre ved et eventuelt regjeringssamarbeid. Ingen reduserte bevilgninger til helsevesenet, ingen økte egenandeler, ingen sosiale kutt etc.

La meg nevne et eksempel til. I 2006 overvar jeg en debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman, hvor Jensen uttrykte at det måtte kuttes i trygden. Men det var den gang da. Gjennom valgkampen i 2009 var mantraet at trygdene ikke måtte kuttes og at det var usosialt å røre sykelønnen.

Høyre intet alternativ
Jeg er fullstendig klar over at FrP ikke er et striglet liberalistisk parti, men at dissonansen mellom liberalistisk liv og lære er så til de grader vidtspennende, burde være et problem for flere enn meg, særlig burde de uroe ideologene i FpU. Essensen i FrPs budsjettpolitikk er i tråd med Olsens ultimatum overfor Høyre: de offentlige utgiftene skal økes med betydelige flere milliarder enn hva den rødgrønne regjeringen legger opp til. Dette er hverken fornuftig eller spesielt liberalt.

FrPs ultimatum om ingen såkalte ”usosiale kutt” viser at det er liten grunn til optimisme dersom man er tilhenger av en alternativ politikk som omprioriterer balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det er all grunn til å frykte at mitt eget parti, Høyre, vil akseptere FrPs krav om null kutt. Høyres alternative politikk de siste årene har i svært liten grad bebudet noen indikasjon på reelle omprioriteringer – med et hederlig unntak for Oslo Høyre.

Faktum er at tankegangen om at ethvert problem løses best ved å kaste mer penger på det er den samme for alle politiske partier. Videre er forestillingen om at det er en stor belastning å fronte kutt i velferdsstaten tilsvarende stor. I så måte er det fra et borgerlig liberalt perspektiv ingen grunn til optimisme.

Men jeg har tatt feil før, og tar gjerne feil igjen. Muligens kan FpU- landsmøte i helgen fremvise positive signaler. Intet hadde gledet mer.

Blogget på Minerva