Den amerikanske presidentkampen er i full sving. Dvs kampen om HVEM som skal utfordre Obama. Mitt Romney er ikke uventet favoritt, og han styrket etter min mening sine sjanser som følge av stødig opptreden under primærdebatten på CNN fra New Hampshire.
Det sagt, ingen av kandidatene ser ut til å ha den berømte gnisten som skal til for å oppildne republikanske (ei heller sentrum) velgere. På den annen side er kanskje Mitt Romney nøyaktig hva GOP trenger i et valg som garantert kommer til å dreie seg om økonomiske spørsmål.
I motsetning til nordmenn flest støtter ikke jeg uten videre den til enhver tid demokratiske kandidaten. I mitt møte med amerikanere pleier jeg å beskrive meg selv som ”fiscally conservative and socially liberal” - i den grad det skulle være behov for å prioritere har økonomiske spørsmål (it`s the economy stupid) normalt hatt forrang. Nei, jeg er ikke spesielt begeistret for den kristenkonservative (sosialkonservative) innflytelsen i partiet, og om Sarah Palin mot formodning skulle ende opp som kandidat vil min støtte garantert gå til Barack Obama, det kan den for så vidt ende opp med å gjøre uansett – time will tell.
Konservativ liturgi
Det vil nok ikke yte moderne konservatisme rettferdighet dersom vi skulle sette likhet mellom den og de republikanske kandidatene, skjønt amerikansk konservatisme er ikke uten videre lett å definere/sammenfatte (det er ille nok med begrepet konservatisme). Amerikansk konservatisme, i hvert fall de selvutnevnte forkynnere (Rush Limbaugh, Glenn Beck, Sarah Palin, Ann Coulter, Michelle Malkin m.fler) preges av en grunnleggende anti-intellektualisme, godt illustrert av hyppige utfall mot ”liberalere”, ”ulovlige-innvandrere”, ”ateisme” og alt som lukter av brudd med konservativortodoksi. Det siste er for så vidt interessant, all den tid konvensjonell politisk konservatisme har definert seg selv gjennom å vurdere tingene SLIK DE ER, ikke slik man håper/mener DE BURDE VÆRE. Fareed Zakaria peker nettopp på dette paradokset i siste utgave av GPS.
Faktum er at jeg savner intellektuelle konservative i tradisjonen fra William Buckley jr. og Barry Goldwater. For all del, man har fremdeles interessante konservative; David Brooks, Andrew Sullivan, Anne Appelbaum, Peggy Noonan og Thomas Sowell, men anti-intellektualismen, både i form og innhold burde uroe GOP mer enn det ser ut til å gjøre.
Utenrikspolitisk renessanse
På et område synes konvensjonell konservatisme å ha fått sin renessanse, og det er i utenrikspolitikken. Klassiske konservative dyder som interesser og realisme ble i sterke ordlag frontet under den nevnte debatten. Viljen til å drive nasjonsbygging og være verdens politimann er på retur i USA. Ron Paul har lenge forfektet anti-intervensjonisme, og mens han ble hudflettet for disse standpunktene i 08- valgkampen, har det republikanske etablissementet trukket kraftig i retning av Ron Pauls linje. Selv om eksempelvis Mitt Romney (og enda mer Tim Pawlenty) står nær Obama i utenrikspolitiske spm. Sannsynligheten for at den republikanske presidentkandidaten var blant deltakerne under CNN-debatten er stor. Det er nok tenkelig, om ikke sannsynlig at enten Chris Christie eller John Huntsman, og enda mindre Sarah Palin, kan bli en seriøs utfordrer. Men jeg tror det ikke.
Who to pick?
Jeg har sans for ”norske” Michelle Bachmann, men er enn så lenge usikker på hennes intellektuelle kapasitet. Da er jeg tryggere på Mitt Romney. Ron Pauls økonomiske politikk er jeg langt på vei tilhenger av, men hans muligheter er heller beskjedne. Barack Obama er fremdeles den største favoritten med hensyn til hvem som blir president etter 2012, men om ikke arbeidsledigheten bedrer seg og forblir på rundt 10 prosentpoeng, er det godt mulig at Mitt Romney blir USAs neste president.
