Når ord blir fattige

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om terrorhendelsen som rammet Oslo og Utøya fredag 22.juli. I likhet med de fleste andre har massakren på Utøya rystet meg langt inn i sjelen, og de grufulle vitnesbyrdene fra Utøya, hvor venner og bekjente blir skutt på (sågar drept) vil garantert prege resten av livet mitt. I dag er jeg usikker på nøyaktig hvordan. Det er i det hele tatt mye jeg er usikker på.

Den ufattelig tragedien som har rammet AUF preger ikke bare det politiske Norge, den preger hele nasjonen. Likefullt blir det ekstra spesielt for de av oss som har vært ungdomspolitisk engasjert. For tre måneder siden var nesten 600 UHL-medlemmer samlet på Sundvolden for Landskonferanse, hvor jeg hadde gleden av å skolere engasjert ungdom i effektiv utøvelse av demokrati. Et arrangement som var åpent, uten noen form for sikkerhet. Gjennom hele min tid i Unge Høyre har jeg ikke hatt annet enn dyp respekt for de unge sosialdemokratene, av og til (ikke så rent sjeldent) misunnelse. Særlig gjelder det institusjonen Utøya. Men fremfor alt har jeg fått mange gode venner som er og har vært aktiv i AUF - et vennskap som vil vare livet ut. Og nettopp livet ut er en frase som plutselig har fått en helt ny betydning.

En av dem som ble drept er leder av Hordaland AUF - Tore Eikeland. Jeg kjente ikke Tore veldig godt, men jeg kjente han godt nok til å huske han som en ualminnnelig flink og positiv person. Det er som Statsminister Stoltenberg trakk frem i minnegudstjenesten, blodig urettferdig at Tore nå er borte, offer for et politisk attentat som overgår alt hva jeg er istand til å formulere. Vakre minneord er skrevet av bloggfelleskapet Skrivekollektivet - og for dere som skulle være i tvil om Tores politiske og retoriske talent - sjekk ut denne talen og denne talen. Tore var sammen med andre engasjerte ungdommer samlet i fellesskap for å utøve demokrati og deltakelse i praksis; at de nå er borte er hjerteskjærende. Det er som nevnt vanskelig å formulere noe fornuftig - det er mest tårer og sinne.

Jeg skal avvente mer utfyllende politiske betraktninger om terrorangrepet. Men la meg nevne to umiddelbare tanker.

1) Måten Norge som nasjon har reagert på er overveldende. Fra første stund hadde vi et politi, brann og helsevesen som fungerte som det skulle. Vi hadde mennesker som stilte opp for hverandre - som medmennesker. Fra ungdommer på Utøya som risikerte livene sine for å redde sine kamerater, det samme gjorde fastboende og turister som bevitnet massakren. Nasjonens samling i ettertid har vist frem det beste i oss og det er lov å håpe at det medfører en større varme og raushet i hverdagen. Vi stiller opp for hverandre. Et lite apropos, det er ille å lese om nordmenn med minoritetsbakgrunn som ble trakassert fordi mange trodde dette var et islamistisk inspirert angrep. Mange bør se seg selv i speilet om hvordan vi behandler våre medmennesker, meg selv inkludert.

2) Det er for tidlig å si noe om hvordan dette vil påvirke den politiske debatten. Det er lite trolig (og heldigvis for det) at kritiske bemerkninger rundt innvandring og integrering (samt islam) ikke forblir en sentral del av debatten. Men de verste utslagene, det som grenser mot hatsk retorikk, vil forhåpentligvis dempes. Det er åpenbart ikke FRP eller andre kritikere av det multikulturelle samfunn som har skylden for Behring Breiviks forkvaklede handlinger. Men det synes like åpenbart at retorikk av den type som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde har uttrykt, hvor særlig førstnevntes bruk av Kultur-Quislinger og språk som anklager Arbeiderpartiet for å ville "rive landet i filler" bidrar til en dehumnaisering. Nøyaktig hvilken sammenheng (om noen) som kan trekkes mellom denne type ytringer, og perverte handlinger som Anders Behring Breivik har utført, er jeg ikke sikker på. Men at den debatten kommer er åpenbart. Like sikkert som at debatten om (mislykket) multikulturalisme vil fortsette. Det gjenstår å se hvilket narrativ som får mest gehør.  

Ellers anbefaler jeg Nils August Andresens kommentar om debatten videre, samt Jan Arild Snoen også på Minerva. Tilslutt - debatten om denne tragedien kunne vært avverget, jf PST, ressurser og overvåking, vil også garantert komme i kjølvannet av terrorangrepet. Jeg har tidligere blogget om at prisen vi må betale for et åpent samfunn er denne type risiko. Det er en betraktning jeg holder fast på.