To the shores of Tripoli

Hadde jeg skrevet dette blogginnlegget for fem år siden hadde narrative og påfølgende politisk holdning vært ganske annerledes. Men det er ikke fem år siden – det er nå.

Min moralske overbevisning over det liberale demokratiets overlegenhet, universalisme, internasjonalisme, troen på alle menneskers likeverd, hvorpå fysisk makt er underlagt moralsk rett, gjorde meg til en overbevist nykonservativ. Min tro på det liberale demokratiets fortreffelighet har knapt avtatt med årene - jeg er fremdeles salig i troen, men erfaringene fra Afghanistan og Irak har, om ikke fundamentalt endret holdningene, dyttet dem et godt stykke i retning av klassisk realisme i utenrikspolitikken. Kall det gjerne kynisme. Min tro på konseptet nasjonsbygging er kraftig redusert, hvorpå et helhetlig utenrikspolitisk kompass for øyeblikket er en mangelvare.

Av de overnevnte grunner stilte jeg meg skeptisk til NATOs engasjement i Libya. Ikke fordi både Libya og verden ikke ville vært bedre tjent med Gadhafi seks fot under jorden, men fordi Gadhafi i liten grad utgjorde noen trussel mot Vesten. Kostnadene i form av menneskeliv og penger, samt mulig politisk ustabilitet var (og er) argumenter som kunne innvendes mot intervensjon. Det var selvfølgelig en risiko for massiv nedslaktning av opprørere i Libya, Gadhafi var meget tydelig på at han skulle utrydde opprørerne. Men var det egentlig et problem for Vesten? Var folkemordet i Rwanda et problem for vesten? Jeg er klar over at dette høres ekstremt kynisk ut – men om man prøver å analysere dette strategisk, tror jeg vesten fint kunne leve med at Gadhafi slaktet sin egen befolkning – vi lever tross alt, om ikke godt, så i hvert fall med Iran, Nord-Korea, Syria og en hel rekke andre land som ikke tilhører kategorien hyggelige regimer.

Dette sagt, jeg støttet NATOs inngripen, om ikke av gammel vane, så i hvert fall fordi operasjonen så ut til å begrense seg til en luftaksjon, samt mindre støtte til opprørerne i form av utstyr, rådgivere og spesialsoldater. For meg var og er det mindre interessant hva FN måtte mene, men det skader selvfølgelig ikke at man fikk en klar uttalelse fra det normalt så servile sikkerhetsrådet. Beskyttelse av sivile var mandatet, men det lå i kortene om enn uuttalt, at regimeskifte også var en del av NATOs målsetning.

Dette regimeskifte ser nå uunngåelig ut til å være på trappene - det er det selvfølgelig god grunn til å glede seg over. Mulighetsvinduet som åpner seg kan medføre en positiv utvikling, ikke bare for Libya, men for hele regionen i det som er kjent som den arabiske våren. Juryen er fremdeles ute hva gjelder hvordan dette kommer til å ende. Jeg tror ikke dette blir et nytt Irak eller enda verre, Afghanistan, men åpenbart er utfordringen nå å bygget et post-Kadhafi i Libya.

Søken etter nytt utenrikspolitisk kompass etter at nykonservatismen ikke holdt hva den lovet, trenger naturligvis ikke å ende i en annen ytterlighet. Min verdiorienteringen er fremdeles fundamentert i internasjonalisme og universalisme – det liberale demokratiet – menneskehetens ypperste konstruksjon hva gjelder sivilisatorisk organisering. Spørsmålet er bare hvordan vi kommer dit for dem som enda ikke er der. Ryggmarksrefleksene er fremdeles nykonservative – har vi en realistisk mulighet til å bli kvitt en diktator – til fordel for noe bedre – slik tilfelle var i Irak – så sier instinktene bomb i vei. Men det fordrer at man er villig til å stille opp med de ressurser som er nødvendig. En del av innvendingene mot Libya (jeg har fremført dem selv) var at man ikke visste konsekvensene og hvorvidt opprørerne var til å stole på, men man valgte fra NATOs side å stille seg på opprørerne sin side, fordi det var å anse som moralsk riktig og fordi man ville unngå et folkemord. I ettertid synes det å ha vært en suksess - så langt. Det interessante er, i hvert fall synes jeg det, at de samme argumenter som ble brukt for å knuse Saddam-regime i Irak, kunne anvendes på Libya og Gadhafi. Forskjellen var naturligvis at Bush jr ikke var inni bildet denne gangen...

Det tilhører sjeldenhetene å besverge seg til en teoretisk retning innenfor politikken, og især ikke utenrikspolitikk. Det vanlig er å dra nytte av flere retninger. Muligens kan en ny realistisk intervensjonisme (idealisme) være en farbar vei, hvor målsetningen om en verden dominert av liberale demokratier forblir den samme, men virkemidlene revurderes. Søken etter et nytt kompass i utenrikspolitikken fortsetter, kan hende jeg ender opp med å være mer nykonservativ enn jeg tror. På den annen side,  det er ikke bare ulemper knyttet til en viss grad av ydmykhet i utenrikspolitikken.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har som vanlig skrevet veldig interessant om tema. Det samme har Jan Arild Snoen. Jeg anbefaler forresten også Bjørn Stærks usedvanlig reflekterte kommentar ”What went wrong” – hvor han beskriver det å nyorientere seg etter Irak-krigen.

Skammelig av politiet?

Det er godt mulig at en debatt om politiets operasjoner i forbindelse med 22.juli er å foregripe begivenhetens gang. Man skal videre være forsiktig med å mene for mye om saker man ikke har full informasjon om - likevel er VGs opplysninger om at første politipatrulje, bevæpnet med MP5, var på Utvika kl.17.52 (Breivik ble pågrepet kl.18.27) oppsiktsvekkende. Aslak Nore karakteriserte handlingen som skammelig – det er muligens å ta for hardt i, men det er åpenbart at politiet må begrunne sine valg, utover å henvise til det diffuse ”polititaktiske vurderinger”.

Politiet har i kraft av å være legitim forvalter av statens voldsmonopol, en utvidet myndighet – det innebærer også et utvidet ansvar – med påfølgende risiko. Det betyr naturligvis ikke at man skal oppføre seg dumdristig som politi, men det betyr at man skal forvente vilje til større risiko blant politifolk enn blant vanlige borgere. Det er av disse årsaker vanskelig å forstå at en bevæpnet politistyrke IKKE UMIDDELBART forsøkte å komme seg over til Utøya for å stoppe massakren. Politiet henviser til ”politifaglige vurderinger,” men uten noen nærmere redegjørelse for gangen i disse, fremstår politiets uttalelser som noe nær svada. Det er videre vanskelig å forstå hvorfor ei heller Beredskapstroppen tok raskeste vei til Utøya, men bestemte seg for ytterligere å forlenge responstiden.

Det er godt mulig at politiet har gode forklaringer på sine beslutninger, de trenger i så fall å komme ut til allmennheten med disse. I en artikkel på Dagbladnett presenteres motargumentene – men jeg synes svarene fra politiet er både unnvikende og mangelfulle.

Mitt hovedpoeng er følgende; er man bevæpnet politi i en situasjon hvor en massakre foregår (skyting pågår) skal det en usedvanlig god grunn til for ikke umiddelbart å gripe inn med alle tilgjengelige midler, inkludert risiko for eget liv. Det er eiendommelig å legge merke til campingturistene som uten å nøle kastet seg i båtene for å redde ungdommer, mens bevæpnet politi tok seg bedre tid for å vurdere handlingsalternativene.

Det blir selvsagt en av hovedoppgavene til kommisjonen å vurdere politiets operasjonelle respons – fra instruks, kommandolinjer til individuelle beslutninger, med den hensikt å lære mest mulig fra tragedien. Men før den tid synes jeg vi trenger bedre svar fra politiet enn hva vi har fått så langt.