Støtt troppene våre!

Norske medier melder at norske soldater er i krigskamper i Afghanistan. I disse Facebook-tider vil jeg derfor anbefale gruppen Støtt troppene våre på Facebook.

Remember "Freedom is not free"

Fildeling. Et spørsmål om intellektuelle rettigheter.

Nestleder i Unge Venstre, Jonas Eilertsen forsvarte i sin landsmøtetale praksisen med fri fildeling. Dersom talen er representativ for organisasjonen, så har Unge Venstre i prinsippet sagt nei til konseptet om intellektuelle rettigheter. Kan godt hende det praktisk sett ikke lar seg gjøre å stoppe nedlasting av filmer og musikk, men at ”noe” er vanskelig å sanksjonere, er knappest et argument i moralsk forstand.

Mitt utgangspunkt er at jeg er for eiendomsrett, både i materiell og intellektuell forstand. Av det følger det at jeg er tilhenger av at det er eieren av materialet som definerer bruksmåten, gjennom vilkårene for salg og kommersielt bruk. Hvis jeg som eier setter som kontraktsbetingelse for et salg at varen eller tjenesten ikke skal videreselges/deles, hvorpå vedkommende kjøper ikke overholder kjøpsbetingelsene, bør vedkommende selvsagt straffes for kontraktsbrudd. I utgangspunktet mener jeg at det er opp til eier å definere hva som er rimelige betingelser, ikke samfunnet, Giske eller andre.

Helt konkret innebærer det at jeg er tilhenger av en straffelov/åndsverkslov som gjør det ulovlig å nedlaste materiell som ikke eier av matriellet autoriserer. Det samme gjelder salg av CDer med kopisperre, som er ment å hindre videredistribuering, og ikke kopi til eget forbruk. Den observante leser vil derfor ha notert at jeg mener at å stjele en film fra butikken bør betraktes som moralsk ekvivalent med det å nedlaste ulovlig fra nettet. Eilertsen mener dette er tøv med følgende begrunnelse:

”Hvis jeg laster ned en sang fra internett er det ingen som blir fratatt en fysisk eiendel. Sammenligningen med et bibliotek er ganske grei: Det er en vesentlig forskjell på å gå inn på biblioteket for å stjele en bok, fremfor å gå til en kopimaskin, ta kopi av hele boken, legge igjen originalen og lese utskriftene når jeg kommer hjem.”

Men begrunnelsen overfor addresserer ikke den grunnleggende problemstillingen som intellektuelle rettigheter dreier seg om, nemlig eiendomsrett. For å bruke eksempelet til Eilertsen, enhver legitim kopiering av bøker vil naturligvis kreve godkjenning av den rettmessige eier av boken. Altså dreier ikke spørsmålet seg om noen blir fratatt en fysisk eiendel, men om copyright. Dersom jeg skulle fulgt logikken til Eilertsen så ville det vært helt ok å ta med seg en PC til en utleiebutikk, brent en DVD-film, og henvist til argumentet om at ”ingen blir fratatt en fysisk eiendel”. Den intelligente leser vil selvsagt se hvor absurd en slik tilnærming er.

Mange ser ut til å mene at det er greit med fildeling fordi det stort sett går utover film og platebransjen som omsetter for milliarder. Det er kanskje vanskelig å ha mye sympati med de store industriene, dog er det et forkastelig synspunkt. Det blir omtrent som å mene at det er greit å stjele fra John Fredriksen fordi han er rik. Et annet argument som også Eilertsen bruker, er at lovgivningen bidrar til å kriminalisere en hel ungdomsgenerasjon. Igjen er det knapt et moralsk argument, men det er relevant i den betydning at lover som ikke på noen måte lar seg håndheve, bør vi vurdere hvorvidt er hensiktsmessig.

Plate og filmbransjen vil uansett lovgivning måtte tilpasse seg virkeligheten. Sannsynligvis vil det medføre at filmer med veldig god kvalitet blir ekstremt mye billigere å laste ned fra internett. Det samme gjelder musikk. I tillegg vil artister ganske sikkert (ihvertfall de store) tjene relativt mye mer på konsertopptredener, ettersom internett mest sannsynlig er kommet for å bli. Men det betyr ikke at vi bør ta like lett på spørsmålet om intellektuelle rettigheter som Eilertsen og Unge Venstre ser ut til å gjøre. I internettalderen trenger vi snarere et enda sterkere fokus på hvordan vi effektivt skal beskytte intellektuell eiendomsrett. En forutsetning for det er at det moralske kompasset, eller skulle jeg si det liberale kompasset, er riktig innstilt.

SK Brann, Seriemester 2007!

Til tross for at Kapitalismus uten problemer vil kalle seg selv for bergenser og hele sitt liv har hatt et kraftig usunt forhold til lidenskapen fotball, så ville det være intet mindre enn hyklersk å hive seg på Brannbølgen som nå rir Bergen på en måte som denne byen knapt har opplevd før.

Jo visst unner jeg byen Bergen og Brannfansen dennne festen, virkelig! Og av hele mitt hjerte! Men siden jeg aldri har vært Brannfans og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det (For meg er det kun Liverpool F.C som gjelder), så vil det fortone seg som svært hyklersk å delta i festen. For meg er fotball og lidenskap alt for, tja, hva skal vi si, alvorlig til å begå en slik dødssynd. De som har lest Dag Solstad sine beskrivelser fra Fotball VM vil øyeblikkelig skjønne hva jeg mener.

MEN, og et viktig men, som lidenskapelig fotballelsker er det en sann fryd å se Brannfans feire, det er ikke til å unngå at man blir veldig rørt av slik ekte fotballglede.

Så gratulerer med 44års ventetid, gullet er kommet hem, enn så lenge!

Likestilling på overtid?

Har vi full likestilling i Norge? Spørsmålet aktualiseres ved jevne mellomrom i det statsfeministiske Norge. Nå sist gjennom opprettelsen av Karitas mannspanel, et offentlig oppnevnt supperåd, som er oppnevnt for å løse et problem vi ikke har. Altså knapt noe nytt hva gjelder nødvendigheten av offentlige utvalg.

For egen del mener jeg likestilling dreier seg om like muligheter, hvor det er kompetanse og ikke kjønn som er determinerende for posisjoner. Med denne definisjonen i mente mener jeg det relevante spørsmålet er om man med rimelighet kan hevde at jenter idag har mindre sjanse til å nå topp-posisjoner som næringslivsleder, høyesterettsadvokat, lege eller statsminister i det norske samfunn enn gutter? Svaret på det er etter min mening nei.

Kritikerne av dette syn hevder at det fremdeles er langt igjen til full likestilling. La meg kort gjengi hovedargumentene.

1. Menn tjener mer enn kvinner.
2. Menn har flere ledende stillinger enn kvinner.
3. Kvinner utsettes for vold av menn.
4. Kjønn tillegges betydning i måten gutter og jenter oppdras på, og dette gjenspeiler de senere mulighetene i livet.

Det er selvsagt enda flere innvendinger mot mitt synspunkt, men det er ihvertfall disse innsigelsene jeg hører oftest når jeg leser og diskuterer likestilling, og observasjoner er i for seg korrekte, isolert sett. Problemet er at observasjonene fundamentalt sett ikke sier noe om min definisjon av likestilling – nemlig like muligheter. Det er helt riktig at menn tjener mer enn kvinner. Det skyldes at menn i større grad historisk sett har valgt utdanninger og yrker som er bedre betalt. Der kvinner og menn er ansatt i samme yrker og stillinger tjener de også like mye (justert for overtid etc). Det grunnleggende spørsmålet er altså hvorfor jenter i så stor grad velger yrker som gir mindre lønn, når det ikke er noe som har hindret eller hindrer jenter fra å velge å studere juss, ingeniør, økonomi, medisin etc. Mange av disse studiene har i dag et overtall av jenter med de positive fremtidsutsikter disse kan se frem til.

At menn har flere ledende stillinger enn kvinner, har selvsagt nær sammenheng med hvilken utdanning jenter velger. Dessuten er kvinner mindre villig til å påta seg lederstillinger. Uten at det er et vitenskapelig utsagn, så er mitt inntrykk etter en del personlig erfaring fra organisasjonslivet at jenter må ”pushes” litt mer enn gutter, hva enn det kommer av. En virkelig utfordring er det biologiske faktum at kvinner og ikke menn blir gravide, med de implikasjoner det medfører for evt karriere. Men det er tross alt frivillig å fullføre en graviditet. Så det prinsipale argument består, det er ingen samfunnsstrukturer som hindrer jenter i å bli toppadvokat, professor eller politiker – hvis de selv vil.

Det er sant at vold mot kvinner er et samfunnsproblem, men jeg kan ikke helt se hva det har med likestilling å gjøre, eller at det sier noe om menns generelle holdninger til kvinner. Vold mot kvinner i Norge kan ikke med rimelighet sies å være strukturelt eller kulturelt betinget. Et mulig unntak er muslimske miljøer. Legg merke til hvor feige tradisjonelle norske venstreside-feminister er når det gjelder å konfrontere kvinneundertrykking i muslimske miljøer, for å ikke snakke om muslimske land. Dette har også Ap-politiker Saera Khan påpekt.

Med dette unntaket har jeg vanskelig for å se at vi har kulturelle forhold som hindrer reell likestilling i dette landet. Jenter som vokser opp i dag har minst like store muligheter og forutsetninger for å realisere seg selv i tråd med egne evner og ønsker. Jeg er heller ikke overbevist om at det er noe med den kjønnsbetingede oppdragelsen. For det første kan man innvende at oppdragelse i dag ikke er veldig kjønnsbetinget, men grunnleggende sett så opplæres gutter og jenter i dette land til at det er like naturlig at jenter blir ledere som gutter og at det er like naturlig at gutter blir sykepleiere som jenter. Like viktig er at det at den oppvoksende generasjon også oppfatter at likestilling ikke bare er naturlig, men en selvfølge.

På denne bakgrunn er jeg fristet til å konkludere med at likestillingskampen er langt på overtid, og sannsynligvis skader mer enn den hjelper, gjennom å gjøre kjønn overordnet alt annet. Derfor burde vi heller (fremfor å opprette supperåd) gratulere hverandre med at full likestilling er oppnådd!

Også blogget på Minerva.

På sporet av Michael "liar,liar" Moore

Kapitalismus har de siste tre årene hatt for vane å være involvert med Bergen internasjonale filmfestival (Biff). I år hadde jeg den store glede av å tilbringe lørdagskvelden sammen med de canadiske filmskaperne Rick Caine og Debbie Melnyk, skaperne av filmen, Manufacturing Dissent, på norsk "På sporet av Michael Moore", en film som tar for seg arbeidsmetodene til Michael Moore, eller skulle en si, mangel på sådan.

Det interessante med Melnyk og Caine er at de i motsetning til meg og "The vast rightving conspiracy" (som forøvrig har dokumentert at Moore er en notorisk løgner over flere år) tilhører venstresiden i amerikansk politikk, og i utgangspunktet var meget sympatisk innstillt overfor Løgneren Moore. Men likefullt endte opp med å lage en særdeles kritisk film, som forhåpentligvis vil få noen av løgneren Moores nesegruse beundrere i Europa og Norge til å tenke seg om en ekstra gang før de svelger alt han kommer med rått. Også hva gjelder hans nyeste manipulasjon "Sicko".

Moore selv hevder at USA består av "Stupid White Men", det beste argumentet for akkurat det er at Michael Moore selger...

Eller med Chris Hitchens sine ord:

”Europeans think Americans are fat, vulgar, greedy, stupid, ambitious and ignorant and so on. And they've taken as their own, as their representative American, someone who actually embodies all of those qualities in Michael Moore”

Interessant nok fikk vi diskutert ganske mye kring amerikansk politikk og markedets fortreffelighet, som de ikke var like enig i så meg, men deres poeng var - og det kan ikke understrekes nok, behov for en mer opplyst og de facto debatt i USA, og var således kjempefornøyd med å kunne utveksle argumenter på seriøst nivå, med noen de var uenig med.

Jeg vet ikke om situasjonen virkelig er så gale, som de vil ha det til i USA, men det er sikkert rom for forbedringer også der.

Uansett er det herlig å tilbringe tid sammen med hyggelig mennesker som ikke har et fnugg av antydning til primadonnanykker etc. og som har så mye interessante historier å komme med.

Så får vi heller være enig om å være uenig, skjønt jeg tillot meg å gi dem gav dokumentaren Commanding Heights om markedets fortreffelighet, så får vi se om det hjelper i det lange løp.

PS! Gullet er kommet hem!

"Komiske Øystein"

Øystein Kåre Djupedal var inntil torsdag ettermiddag Kunnskapsminister. Ihvertfall var det han kalte seg selv. For Kapitalismus fremsto det hele som et godt eksempel på Orwellsk nytale.

Når et samlet akademia, deriblant sentrale SVere, kritiserer Djupedals innsats eller manglende innsats skulle jeg si, så greier Djupedal å svare med at han "har levert tidenes beste forskningsbudsjett".

Den første jeg tenker på når jeg skal beskrive Djupedals manglende jordledning til virkeligheten er tidligere "informasjonsminister" i Irak - Komiske Ali, som heller ikke hadde samme opplevelse av virkeligheten som resten av verden.

Men en ting skal Komiske Øystein ha, han bidro til å gjøre skolevalgene til en sann glede.

Hvorvidt hvileskjærene oppheves med de nye ministrene gjenstår å se.

Prisen er lik verdien

Vi nyliberale ulver beskyldes ofte for bare å se på kalkulatoren og tenke profitt.

Videre beskyldes vi for å hevde at begreper kun gis mening i den grad de kan reduseres til økonomiske begreper, hvor prisen er lik verdien - uttrykt etter klare objektive og kvantitative mål som penger. Kjærlighet og ekteskap er intet unntak.

I så måte kan DN (via Hegnaronline) fortelle om en fin karrikering av den nyliberale diskurs, der en kontaktannonse til en gifteferdig 25-årig kvinne fra New York skaper heftig debatt på internettblogger i USA. Kvinnen la ut følgende melding på nettstedet craigslist.com:

«Jeg er lei av å gå rundt grøten. Jeg er en pen (usedvanlig pen) 25-årig jente. Jeg er veltalende og har stil. Jeg er ikke fra New York. Jeg ønsker å gifte meg med en som tjener minst en halv million dollar i året. Jeg vet hvordan dette kan høres ut, men husk at en million i året i New York er middelklassenivå. Jeg tror ikke jeg sikter for høyt.»

Kapitalismus likte best svaret fra en som selv sier å oppfylle inntektskravet:

«For å bruke økonomiske uttrykk så er du en verdiforringet eierandel, mens jeg vil gi økt inntjening. Ikke bare er du en verdiforringet, men verdien må nedskrives. La meg forklare: du er 25 år og du har sikkert fem gode år foran deg, men for hvert år må du nedskrives mer. Deretter blir det virkelig ille.»

Som sagt prisen er lik verdien.

Kosovo - the place to be!

Kapitalismus hadde lenge planer om tjenestegjør i Kosovo etter førstegangstjenesten. Det gjorde han ikke, nå kan han angre...

Er boikott av Burma rett medisin?

Verdens oppmerksomhet er i disse dager rettet mot det det burmesiske samfunn og deres kamp mot det forferdelige militærregimet. Ikke uventet tar mange, deriblant norske politikere, til ordet for økonomisk boikott av regimet, der målet er å hindre utenlandske investeringer i landet. Spørsmålet er om det er rett medisin for å fremtvinge endringer.

Det er ikke vanskelig å være enig med målet, nemlig å sørge for at militærregimet i Burma før, heller enn senere, havner på den historiske skraphaugen der det rettmessig hører hjemme. Om boikott, politisk og økonomisk hadde vært rett medisin, så hadde jeg ikke hatt moralske problemer med å anbefale det, snarere tvert imot. Problemet er at boikott sjelden har vist seg effektivt. Eller er det noen som vil si at boikotten av Cuba, Iran, Irak (under Saddam) eller Nord-Korea har resultater å vise til? En boikott, uansett hvor ”smart” de utformes, rammer som oftest sivilbefolkningen, ikke regimet på toppen av hierarkiet, med det resultat at forholdet mellom regimet og befolkningen blir enda skjevere – fordel regimet. Blant annet fordi regimet er fullstendig likegyldig til egen befolknings lidelse.

Fareed Zakaria skriver i en Newsweek-kommentar fra 2005 at “In a careful study, the Institute for International Economics has estimated that U.S. sanctions on 26 countries, accounting for more than half the world's population, cost America between $15 billion and $19 billion in lost exports annually and have worked less than 13 percent of the time. But what if it's even worse? What if our policies have exactly the opposite effect than is intended? Look around the world today, and you will see regime change in places where Washington has no such policy and regime resilience in places where it does.”

Det er lett å forstå frustrasjonen mange føler og påfølgende ønske om ”å gjøre noe” – som f. eks. boikott, men som Zakaria påpeker så bidrar boikott ikke til å bygge opp under demokratisk forandring, men å underminere den. Med Zakarias egne ord: “I realize that it feels morally righteous and satisfying to "do something" about cruel regimes. But in doing what we so often do, we cut these countries off from the most powerful agents of change in the modern world—commerce, contact, information. To change a regime, short of waging war, you have to shift the balance of power between the state and society. Society needs to be empowered. It is civil society—private business, media, civic associations, nongovernmental organizations—that can create an atmosphere which forces change in a country. But by piling on sanctions and ensuring that a country is isolated, Washington only ensures that the state becomes ever more powerful and society remains weak and dysfunctional.”

Ønske om “å gjøre noe” må ikke føre til at man foreskriver feil medisin, slik en større boikott av Burma fort kan vise seg å være. Jeg mener vi skal være forsiktig med å ri absolutte prinsipper og kan hende vil boikott kunne ha en positiv effekt i enkelte tilfeller. Særlig overfor Kina som skal arrangere OL, og således ikke er likegyldig til hvordan verden oppfatter landet, vil boikott eller trussel om boikott kunne tenkes å ha effekt. Men overfor militærjuntaen i Burma, som kun er ute etter å berike seg selv, og gir, unnskyld uttrykket, jevnt faen i verdenssamfunnet og egen befolkning, har jeg liten tro på økonomisk boikott.

Det jeg har tro på er at den oppmerksomhet og støtte som de burmesiske demonstrantene har fått overalt i verden – og med en ytterligere styrkning av det burmesiske sivile samfunn gjennom utenlandsk involvering, spredning av informasjon, investeringer, på sikt vil kunne undergrave militærjuntaens despotiske styre. Her kan vi alle bidra gjennom å sørge for at det burmesiske samfunn ikke blir glemt, eller med Edmund Burke sine berømte ord: ”The only necesseary for the triumph of evil, is for good men to do nothing”

Også publisert på Minerva

Hva Burma trenger (i tillegg til betydelig politisk oppmerksomhet)

"When your pushed - killing is easy as breathin"
JOHN RAMBO

Støtt Burma!

Ikke overraskende er fokus nå om dagen på det burmesiske samfunn, som styres av et brutalt militærdiktatur, som ikke går av veien for å skyte ubevæpnede og ikkevoldelige demonstranter.

Det er mange av oss som har lyst til å hjelpe de modige demonstrantene i Burma og det er mange av oss (ihvertfall meg) som ikke helt vet hvordan, og som lett kan få en følelse av hjelpesløshet.

Men ved å signere opprop, markere motstand, så viser vi regime og folket at vi følger med, det er oss ikke likegyldig hva som hender. I en globalisert verden nytter det ikke å stenge ute all informasjon - markeringene vi foretar over hele verden, i Norge vil nå frem til de berørte parter, med den klare beskjeden "Verden ser på - verden har ikke glemt Burma"!

Jeg tror det hjelper og jeg tror ikke det er naivt - derfor oppfordrer jeg engasjerte i all land foren eder! Vi har ingenting å tape bortsett fra et militær diktatur tilhørende idèhistoriens skraphaug!

Følgende oppfordring går derfor til alle som kan lese:

Ikle deg rød t-shirt på fredag for å markere støtte til det burmesiske folk!

I Bergen vil det være samling med appeller ved den blå stenen Lørdag kl.19 - Møt opp!

Signer dette oppropet i sympati med de burmesiske demonstrantene.

Send epost, blogg innlegg - vis gjennom engasjement at det burmesiske folkets kamp for frihet ikke er glemt!

Oppfordringen er formidlet av , Øyvind Strømmen, Vampus og Voxpopuli - en oppfordring jeg gjerne sender videre!

Allah gir og Allah tar...

Får håpe ikke himmelen er gått tom for jomfruer...

Apekatter og rasister i Drammen

"jeg skal ikke ha det her hengende på navnet mitt...når sånne apekatter som Menkerud"

Yousuf Gilani Ap-politiker omtaler sine politikerkolleger på sin egen måte

Lurer på hvorvidt debatten hadde dreid seg om rasisme hvis det var Høyremann Menkerud som hadde omtalt Gilani som apekatt...

Eller jeg lurer egentlig ikke på det, man trenger ikke spå som Märtha Louise for å vite at det hadde utløst ramaskrik, for å ikke si rasismeskrik, dersom personomtalen var motsatt. På tide å omtale personer på bakgrunn av deres karakter og ikke andre uvesentlige forhold?

Hvor tilbakestående går det an å bli?

Svar: "Norgespartriot" og Vigrid-medlem Øyvind Heian.

Noen mener kanskje disse rasistklovnene representerer en stor fare, jeg greier ikke helt å ta dem på alvor. Mest av alt er det morsomt å se hvor mye tøv presumtivt tilregnelige mennesker kan lire av seg i løpet av kort tid. Når du hører Heian snakke så fremstår til og Med Mathias Reither som en ganske habil retoriker.

I fjor opplevde Kapitalismus å bli anmeldt til politiet av denne Øyvind Heian for "æreskrenkelse", etter å ha kalt vedkommende for tilbakestående. Jeg begynte selvsagt å le når politiet informerte meg om anklagen, og ikke overraskende ble anmeldelsen henlagt da "de ikke så noen grunn til å innlede efterforskning.

Den samme Heian er tiltalt for drapstrusler mot Justisminister Knut Storberget og for å oppbevare barnepornografi - altså stort lavere er det knapt mulig å synke. Det er noe ekstra patetisk over nynazister som sutrer over æreskrenkelse.

Men som sosial klovn fungerer Øyvind Heian ganske så bra, i hvert fall synes jeg det er rasende festlig å høre et stk tilbakestående mann som fullstendig mangler realitycheck...

Enjoy!

Slike jenter vil ikke Giske ha!

18 år gamle Annette Obrestad vant søndag kveld 11 millioner kroner under en pokerturnering i London, det største beløpet en kvinnelig spiller noen gang har fått med seg i en turnering. De aller fleste vil finne en slik prestasjon fremragende, da utenom kulturminister Trond Giske. Han syntes mest av alt poker er et samfunnsproblem, og angriper i BT 13. august (ikke på nett) Unge Høyre for å ville legalisere poker. Men i dette spørsmålet er det ikke poker som er et samfunnsproblem, men kulturminister Trond Giske, bedre kjent som Griske!

Selvsagt er jeg tilhenger av å legalisere poker. Jeg ser ingen grunn til å kriminalisere store deler av befolkningen fordi de spiller kort. At Giske ivrer etter å styre folks liv gjennom forbud, tvang og reguleringer er for så vidt ikke noe nytt, men nok et eksempel på formynderstaten i praksis. Selvsagt finnes det mennesker som får problemer med å forholde seg til penger, enten dette gjelder norsk tipping, automater eller poker. Men jeg er forbanna lei denne type politisk gisseltaking, som går ut på at det ”store flertallet” av hensynet til ”mindretallet” som ikke greier å styre seg, i solidaritet må avstå fra å hygge seg eller begrense sin hygge fordi en gjeng avvikere ikke kan oppføre seg. Enten dette gjelder alkohol, pengespill eller andre former for sosiale eller individuelle aktiviteter som kan innebære et minimum av risiko.

En analogi. Noen menn greier ikke å styre sine lyster når noen jenter kler seg utfordrende, i det hele tatt viser hud. Burde ikke da alle jenter av hensyn til det ”lille mindretallet” dekke seg til i burka? Sånn for å ikke friste avvikerne unødvendig? Analogien er selvsagt eiendommelig. Men like lite som jenter har lyst til å begrense sin frihet til å kle seg slik de vil, har jeg lyst til å redusere min frihet til å spille poker eller nyte alkohol, av hensyn til avvikere.

Kompromisset jeg er villig til å gå med på, er at det offentlige tar et ansvar for å hjelpe avvikerne, dvs. bruke skattebetalernes penger på hjelpetiltak. Men en generell umyndiggjøring av befolkningen av hensyn til avvikere, er jeg slett ikke villig til å gå med på. Helt konkret når det gjelder poker hadde det vært mye bedre å gjøre som i Storbritannia, legalisere poker, også for nettselskaper. La selskapene betale vanlig bedriftsskatt, og gjerne legge til en spilleavgift som skal gå til å hjelpe mennesker som lider av spilleavhengighet.

I motsetning til Giske har jeg tillit til at befolkningen kan fatte sine egne valg slik de selv finner det fornuftig, deriblant pokerspilling. Det er unektelig et stort paradoks å se dyrkingen av lottomillionærene, samtidig som pokerspillere møtes med væpna politi. På den annen side er jo kulturminister Trond Giske et stort paradoks i seg selv.

Opprinnelig publisert på Minerva

En slags oppsummering

- Et helt greit valgresultat!

De siste tre ukene har vært rimelig hektiske, i betydningen hektisk, i betydningen valgkamp. At valget tross alt gikk så bra for Høyre, eller rettere sagt ikke gikk til helvete, var en stor lettelse, særlig fordi det meget fort kunne godt straka vegen dit ingen vil dra.

Ved inngangen til valgkampen sprakk nyheten om at den meget populære (og med god grunn) Oslo-ordføreren Per Ditlev-Simonsen, dvs ex-ordføreren, hadde disponert en konto i Sveits uten å rapportere dette til skattemyndighetene. Noe han selvsagt burde ha gjort. Han burde også på sekundet det kom frem i media innkalt til pressekonferanse for å annonsere at han trakk seg med umiddelbar virkning. Det gjorde han ikke, og Oslo Høyres famøse håndtering kunne bidratt til å virkelig ødelegge valgkampen. At vår egen ordfører Herman Friele betegnet ”angiveriet” fra svigersønnene som det største problemet i denne saken, gjorde at saken også kunne få negative ringvirkninger i Bergen. Dette var inngangen til valgkampen for Høyre, og en trenger ikke være professor i Statsvitenskap for å skjønne at noe drømmeutgangspunkt var dette vitterlig ikke.

Jeg husker godt dagen før skolevalgene begynte, hvor oss debattanter med flere var samlet på Høyres hus for de siste forberedelser. Negative tanker florerte og man savnet ordentlig en ”feelgood” stemning, med andre ord var min vanlig urokkelig optimisme noget redusert. Men det er nå engang slik at ytre omstendigheter får man gjort svært lite med, så det var heller å konsentrere seg om det man kunne gjør noe med, og i tillegg kom fyrverkeriet Daniel Mekki (Daniel må oppleves han kan ikke beskrives) innom, noe som raskt bidro til å snu stemningen i positiv retning, i hvert fall for egen del.

Og med selve skolevalgene begynte valgkampen å snu for Høyre!

I Hordaland Unge Høyre var vi ekstremt godt forberedt, flere av oss hadde vært på en snau ukes samling i Hove leir med UHL, kun for å forberede oss på skolevalgene. I Hordaland og Bergen hadde vi lokale skoleringer, på så vel innhold som form. I sedvanlig arrogant (ja jeg vet, hovmod står for fall) stil spådde jeg på forhånd at Unge Høyre kom til å overkjøre de andre debattantene, men det hjelper ikke å HA RETT, dersom man ikke FÅR RETT, i betydning oppslutning. Min største frykt var at vi skulle overkjøre de andre debattantene så til de grader at vi fremsto som usympatisk. Under selve debattene så stemte mine prediksjoner ganske bra, heldigvis fikk vi oppslutning også på selve valget!

I Hordaland så fikk SV og AP 20% til sammen, og kjemper med Venstre om å være det 3.største partiet. Høyre fikk 21%, mens FRP fikk 28%, altså et stort borgerlig flertall!

Noen har beskyldt skoledebattene for å være sirkus, og som jeg skrev når skoledebattene begynte så er det ikke det akademiske etos, søkende etter det bedre argument basert på grunnleggende kritisk tenkning som avgjør oppslutning (ikke det at man ikke trenger substans, fordi i lengden så gjør man det) det er det ”punchlines” og form som i betydelig større grad avgjør.

Min strategi var todelt, på allmennfaglige skoler dreide det seg veldig om skolepolitikk, lærervurdering, nei til sidemål og fritt skolevalg, i tillegg til å rakke ned på Djupedal (alltid like populært), altså et fokus på kunnskap og innhold. Dette slo meget bra an!

På yrkesskolene var mitt fokus på anti-formynderi. Billigere alkohol, øl-salg så lenge butikkene er åpne, døgnåpen skjenking, legalisere poker (Griske Giske) etc. Strategien var like enkel som den var effektiv. Hamre løs, gjenta, gjenta, gjenta, fremstille motstanderne som en gjeng kommunister, sosialister og bønder!! som ønsker å styre denne byen med flere reguleringer, påbud, tvang og teite regler, eksempelvis politikerbestemt leggetid. Og selvsagt så anstrenger man seg ikke for å gjengi motstanderens synspunkter presist, kan noe tolkes negativt og vrangt så gjør man selvsagt det. Strategien fungerte bra. Har jeg dårlig samvittighet for det? Nei ikke i det hele tatt.

Det kan i grunnen ikke understrekes nok den betydning skoledebatten hadde for Høyre. Det var begynnelsen på oppturen, særlig da overskriftene kom tirsdag kveld!

Jeg har et blogget et innlegg om skoledebatt og sirkus på Minerva.

Den siste uken ble en stor opptur for Høyre, og selv om vi bare gikk frem et drøyt prosentpoeng, så var det en stor seier med tanke på valget i 2005 og på måten valgkampen startet på. Med all sannsynlighet fremdeles byrådsleder i Bergen og Oslo. Men de av oss som er opptatt av å gjenreise Høyre som et stort (liberal)konservativt folkeparti, bør allerede nå se fremover mot 2009. De beste blant oss er kallet!

En liten notabene tilslutt.
En ”stor takk” til rådgiverne på Bystyrekontoret som oppnevnte meg til stemmestyre nestleder på Rolland skole i Åsane, et verv man ikke kan nekte å motta. Mine 12 timer på selve valgdagen fra 07.00 om morgenen til 22.00 om kvelden var sannsynligvis de kjedeligste timene i mitt liv, det var traustere enn å se maling størkne (vel det var omtrent det jeg gjorde), hvilket ikke er veldig innspirende når du er veldig trøtt og det er svært lite som skjer…

- Mitt standpunkt er jo heller ingen nyhet.

Mathias Reither i fri utfoldelse - et lite utvalg fra denne blogg!

Oppdatering:
Bilde er fjernet etter ønsket fra Mathias Reither. Eller med Mathias Reithers egne ord (gjengitt fra min egen mobiltlf søndag kveld): "Kan du vennligst fjernet bildet fra din blogg, da dette er privat eiendom. Ellers er må jeg kreve vederlag. Etterkommer ikke dette krav vil det få jur. konsekvenser. Innholde vil jeg også se på, så du bør moderere innholdet også.
vh. Mathias"

Mathias må jo gjerne se på innholdet, sitatene er jo Mathias sine egne innlegg gjengitt ordrett :)

Opprinnelig innlegg
Mathias Reither, også referert til som Gale-Mathias har havnet i hardt vær. Hans uttalelser på kristenblogg har skapt reaksjoner som også har nådd pressen.

Nå som selveste Martin har tatt avstand fra den frittaltende loddingen. Det eneste som er overraskende er at det egentlig har tatt slik tid før resten av landet har oppdaget, Ap-poeten med noget spesielt forhold til Blåbloggere. Men istedenfor å brodere ut i det vide og brede, har jeg her samlet en knippe sitater fra Mattis inkludert overskriften, datert 10:58 PM, February 05, 2006.

God fornøyelse!

"Dere tror dere gjør en accione brava, men det er utvilsomt en accione terribile"
3:45 PM, February 07, 2006

"men man må jo innrømme at injuriesøksmål er god underholdning å lese om i avisene, det er noe av det første jeg kaster meg over når jeg kommer over det i avsiene. Det er jo viktig med brød og sirkus".
9:03 AM, February 06, 2006

"Man må skille mellom sekter og vedensreligioner, der tror jeg at jeg har de fleste med meg"
6:29 AM, February 07, 2006

"Videre, hevdes fra mine iranske kilder at regimet i Teheran står bak terorrismen i Irak"
2:13 PM, February 28, 2006

"Alle skjønner hva jeg mener, dette blir flisespikkeri"
1:09 AM, March 02, 2006

"Kapitalismus!
Så du vil gå inn for mer liberalisme, med den konsekvens at bunnen av arbeidsmarkedet for historiker faller helt ut, og 90 % av alle historikere går arbeidsledige?
Skulle jeg valgt om igjen tror jeg at jeg ville blitt rørlegger, de tjener som "gress", liten utdanning og ikke studielån"
12:54 PM, March 24, 2006

Før jeg reiste til Iran sa jeg det og jeg sier det nå, presidenten i Iran er bare stor i kjeften og har svært liten makt. Ikke et sted bortsett fra i avisene, så jeg bilde av ham. Derimot var det bilde av Allahtollah Khomeini og Ali Khamenei (den egentlige lederen) i en rekke butikker og offentlige kontorer, så folk i Norge må slutte å legge for mye vekt på hva han sier; særlig når han sier at Israel er et tørt råttent tre. Alle som vet noe om trer, vet at trær råtner av fuktighet, ikke av tørke.

Personlig er ikke dette særlig seriøst av et lands president, noe som viser at han egentlig ikke har noe makt, han er bare en mediefigur.
4:42 PM, June 03, 2006

Når Bondevik kommer bare med svada, hvorfor publiserer du innlegget med så stort bilde. Han hadde fortjent et lite passfoto, istedet for denne "plakaten"
1:04 PM, July 24, 2007

Orket ikke mer AP politikk

- Ble ordførerkandidat for FRP.

Det kan se ut som om nøtteknekkerhefte til Martin Kolberg i første omgang bør overbevise egne tillitsvalgte...

Skolevalg

Denne uken er skolevalg i Hordaland og Kapitalismus er selvsagt ute å debatterer for Unge Høyre. Joda jeg begynner å bli gammel, men alder til tross det er faktisk bare min andre valgkamp for ungdomspartiet.

Mye kan sies om skolevalg, og mye skal jeg si når uken er omme (kan jo ikke avsløre alle triksene på forhånd...), men noe i nærheten av det akademiske etos om kritisk grunnleggende refleksjon og krav til dyp argumentasjon er det ikke.

Og for eget vedkommende er det greit å kunne avspasere fra Studentersamfunnet og Universitetsmiljøets relative større krav til argumentasjon, til fordel for ren retorisk demagogi - hvor kriteriet er usaklighet dess mer dess bedre.

Hvor vellykket det blir, vil vise seg, men det er ihvertfall gøy å gjøre noe annet.

Opphev forbudet!

TV2 Nettavisen har invitert de politiske partiene til å lage politiske reklamefilmer i forbindelse med valgkampen. På Snutter og Youtube florerer det kandidatpresentasjoner og reklame for politiske saker (noen bedre enn andre). Men fremdeles opprettholdes det absurde forbudet mot politisk reklame på TV.

Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.

Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.

Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.

Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.

Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).

Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.

Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.

Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:

1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.

Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.

Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!

En nesten perfekt dag…

- Men nesten hjelper ingen av hesten…

Etter at Man United tapte sin kamp i dag mot byrival Man City, så har laget fått sin verste start på 15 år. Med andre ord lå alt til rette for en perfekt dag, alt som skulle til var en ny seier over Chelsea. Så skulle det ikke gå, takket være en skandaløs dommeravgjørelse og straffe til londonlaget. Avgjørelsen er så horribel at det er fristende å spørre hvor mye rubler Abramovitsj tilbød dommer Rob Styles, skjønt det var nok mer et utslag av et rart innfall, enn korrupsjon.

Selve kampen var ikke veldig mye å rope hurra for. I hvert fall ikke offensivt. Liverpool var bedre enn Chelsea skapte flere sjanser og burde vunnet, men det manglet litt på det ekstra briljante. Unntaket var et stykk Torres magi i første omgang. Det er mulig jeg er vel negativ nå. Tross alt møtte vi Chelsea, var knepne favoritter og leverte en glimrende defensiv laginnsats, visste prov på god offensiv samhandling, og har bedre enkeltspillere og større stall en i fjor. Og ikke minst, vi hadde vunnet hvis dommeren hadde unngått innfallet sitt, når gav Chelsea straffe. Det lover godt for resten av sesongen.

Og når Man United i tillegg taper, da er det ikke så ille, om enn ikke perfekt.

And remember we want our trophy back!!

- Dette er galskap!

Sier prinsesse Marthä Louise. Og med tanke på engleskolen hennes så kan vi kanskje kalle det en ekspert uttalelse...

WE WANT OUR TROPHY BACK!!!!

Endelig er ventetiden over. Endelig har livet fått mening igjen. Endelig er Premier League i gang igjen! Og Kapitalismus har ikke vært så optimistisk på Liverpool sine vegne siden i fjor :)

Skuffelsen etter mesterligafinale var særs stor. Men på den annen side var det gledelig å se at Liverpool hevdet seg så godt som de gjorde. Og ikke minst er det gledelig å se at Benitez godt hjulpet av amerikanske dollar, har hentet inn superspissen Fernando Torres og supertalentet Ryan Babel. Nøkkelen for Liverpool blir å forsette sitt bunnsolide forsvarspill, og at Babel/Torres slår til. I så fall kan gullet fort komme tilbake til Merseyside!

Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.

Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.

Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.

Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.

Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.

WE WANT OUR TROPHY BACK!

Et spørsmål om rettferdighet

Sommerens store sirkus, Opsjonene i Norsk Hydro, med Næringsminister Dag Terje Andersen som premieklovn, har ikke uventet skapt moralsk harme hos norsk venstreside. Karakteristikkene har haglet – Grådighetskultur, Ran, Urettferdighet! Men innimellom all retorikken skjuler det seg et essensielt spørsmål, nemlig spørsmålet om rettferdighet.



Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.

Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.

I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?

Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.

Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.

Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.

Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.

Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.

Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.

Også publisert på Minerva

Har samfunnet plass til alle?

Er vi på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem? Årets mest klønete utspill kan tilskrives (eks) FRP- politiker Charlotte Finnesand, som lørdag satte på trykk i Stavanger Aftenblad at ”det er forkastelig å sette handikappede barn til verden”. Alle, med unntak av Adolf Hitler, vil enes om at Finnesands uttalelse er hinsides, men den teknologiske utviklingen aktualiserer en viktig debatt, nemlig om samfunnet har plass til alle, eller om vi er på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem?

Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?

Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.

Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.

I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.

La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?

Også blogget på Minerva

For farlig!

"Operasjonen er for farlig"

FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.

Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig

Akkurat...

Les mer på Torbjørn sin blogg

Gullkorn fra Dagens Næringsliv.

"Noen ganger kan den globale kapitalismen vise seg å være ganske så magisk"

Kjetil Wieswang i Dagens Næringsliv lørdag. I en kommentar om J.K.Rowlings vei fra trygdet alenemor til å bli rikere enn dronningen.

Bondevik: - Menneskerettighetene berører folk i hverdagen

Folkeopplyseren Kjell Magne Bondevik kan meddele via VG den sensasjonelle nyheten om at

"- Menneskerettighetene berører folk i hverdagen"

Anledningen for det banebrytende resonnementet til vår tidligere statsminister, er hans verv som spesialutsending for FN på Afrikas Horn. Bondeviks kommentar var myntet på situasjonen i Nord-Korea. Og det er vel knapt noen hemmelighet at folk merker at den sinnsyke dvergen som styrer landet har et noe avslappet forhold til andre menneskers rettigheter.

En utfordring til Bondevik. Kunne presten i sin guddommelige innsikt fortelle om et land eller samfunn hvor menneskerettighetene ikke berører folk i hverdagen?

Retten til å stemme

Min gode venn (jeg kan vel si det sånn, nå som vi har blitt venner på fjesboka) Frank Aarebrot har vært ut og provosert til debatt igjen. Denne gangen med spørsmålet om hvorfor ikke 12 åringer kan få stemmerett. Uttalelsen kommer i etterkant av barneombudets forslag om å gi 16 åringer stemmerett. I kjølvannet av debatten har også KRFU kommet med forslaget om å erstatte stemmerett med stemmeplikt. Mitt eget parti, Unge Høyre, har slaktet alle forslagene.

Kapitalismus innrømmer gjerne at dette er et punkt hvor jeg ikke er veldig sikker eller har veldig bastante meninger om. Men spørsmålet om politiske rettigheter som stemmerett reiser en mer allmenne diskusjon vedrørende krav eller evt. krav for å få stemme.

En lite anekdote. Jeg vet ikke hvor mange som har vært på Torgallmenningen eller Bergen sentrum natt til søndag og ser hvordan mennesker oppfører seg, eller snarere ikke oppfører seg. Synet ligner jo mest på en zoologisk hage, og det har mang en gang slått Kapitalismus at disse menneskene faktisk har stemmerett! Man kan kanskje innvende at dette er forakt for vanlig mennesker, men nei. Det er et minimum av forventninger om at voksne folk kan oppføre seg.

Eller som President Bartlett syrlig uttaler i West Wing:

"I was watching a television program before, with a kind of roving moderator who spoke to a seated panel of young women who were having some sort of problem with their boyfriends - apparently, because the boyfriends had all slept with the girlfriends' mothers. And they brought the boyfriends out, and they fought, right there on television. Toby, tell me: these people don't vote, do they?"

Et annet forhold som har plaget Kapitalismus, er at du kan stemme deg til mer penger på bekostning av å produsere dem. Men det er nå engang en konsekvens av demokratiet. En løsning kunne jo være at kun skattebetalere over en viss grense kunne få stemmerett. Det ville jo selvsagt ikke hindret dem i å tilrane seg mer fra fellesskapet, men det ville stimulert produktivitet fremfor det motsatte. Men neppe et alternativ.

Og hva med det faktum, som også er poenget til Aarebrot, at 90 år gamle demente mennesker som verken ser eller hører, og langt mindre kan forventes å foreta noe som ligner på veloverveide valg, faktisk har stemmerett? Og i denne kategorien tilhører også hjerneskadde og personer med Downssyndrom. Så er vel spørsmålet om disse bør miste stemmeretten heller enn at 12 åringer bør få, dersom jeg skal følge Aarebrots premiss for debatten.

En annen diskusjon er jo om det bør kreves intelligens for å få stemme. Hvis man ikke vet hva hovedstaden i Norge heter, hva bokstavene SV står for etc. Bør man da tillates å stemme? Kunne det være en ide å ha 10 helt enkle spm om norske samfunnsforhold og hvis man f. eks ikke greide noen av dem, så fikk man ikke stemme? Tja, vanskelig å bli enig om hvilke spørsmål, og alt er jo lett når du kan det.

Og hva med stemmeplikt? Jeg har betydelig sympati med et slikt standpunkt. Altså, man trenger ikke å stemme på noen parti eller for noe system, men hvis man nyter godt av å leve i et demokrati, så kan man jo påkreves å møte opp, om ikke annet for å stemme blankt.

Hva så med å senke stemmerettalderen til 16 år? Tja, kanskje. Rent prinsippielt synes jeg at stemmeretten skal følge myndighetsalderen. At alternativet da burde være å senke myndighetsalderen til 16, og sette denne som grensen mellom voksen og barn. Slik at sekuselllavalder, kriminelllavalder, retten til å nyte tobakk og alkohol, førerkort, samt resten av rettene og pliktene som inntreffer ved myndighetsalderen blir satt på samme nivå. Det kunne være en løsning Kapitalismus går for.

Det vil jo alltid være slik at noen 15 åringer er mer modne og reflektert enn 20 åringer, eller 40 åringer for den saks skyld. Men alle skjønner at vi må ha en grense.

På den annen side så synes jeg det fungerer relativt greit idag, og man burde heller stimulere politiske interessen til unge mennesker enn å gjøre så mye med stemmerettsalderen. Men som sagt jeg har egentlig ikke noe problemer med å senke myndighetsalderen til 16 år.

Men som sagt den noe Ibsenske blogginnlegg (Mitt kall er ei at svare, kun at spørje) reflekterer det faktum at jeg ikke er veldig sikker i denne saken. For engangsskyld.

Også kommentert på Vox Populi og Torbjørn Isaksen.

Tilbake fra Georgia

- En liten oppsummering.

Godt solbrent og nok en erfaring rikere vendte Kapitalismus tilbake fra Georgia fredag. Anledningen var et samarbeidsprosjekt vi i Unge Høyre hadde med New Right sitt ungdomsparti i Georgia. Hovedfokus var på å gjøre vår søsterorg. gjennom learning by doing til en mer slagkraftig organisasjon med tanke på neste års valg i landet.

Det var meget lite jeg visste om georgiske politikk før reisen. Mitt inntrykk av president Mikheil Saakashvili var stort sett bra, men det var før jeg snakket med innbyggerne i Georgia og særlig våre subjektive venner i New Right. Dvs før jeg reiste snakket jeg sammen med en venn i AUF som også har prosjekt med sitt søsterparti i Georgia, hvor Saakashvili ble fremstilt på samme måte som autoritær og tyrannisk. Human Rights Watch og Amnesty skal visstnok også ha rapporter som ikke er altfor gode for det sittende regime. Og den sittende presidenten er meget opptatt av å ha et godt omdømme i utlandet, og det gir selvsagt muligheter for å utøve press.

New Right står for en Reagan politikk basert på Small government, low taxes, rule of law, protection of private property, individual liberty and personal responsibillity. Slikt sett var det en sann glede å arbeide med dem, og forhåpentligvis vil de ha stor fremgang ved neste valg.

Ellers merker man fort at Georgia er et land i rivende utvikling. Det er mange gamle slitte bygg, men det er også stadig flere nyrenoverte og fargesprakende bygninger. Georgia er også et svært kristent ortodoks land, med vakre kirker, men landet slo meg ikke som veldig patriarkalsk, selv om man naturlig nok ikke kan få et større innblikk i slike spm over så kort tid. Likevel, 90 % av de mange som møtte på seminarene var jenter.

Georgia er et vakkert og meget stolt land. Det er f. eks umulig å tilby penger til hotellverter som gir ekstra service, de takker bare nei, noe som er ekstra spesielt med tanke på hvor fattige mange av disse menneskene er. Men det er stolthet og verdighet, man kunne ha mye å lære av i Norge.

Ellers kan jeg melde om følgende fra Georgia.

- De er svært stolt av maten sin, det betyr at DU også bør spise den, uavhengig av om du tåler den eller ikke.
- Ikke jogg alene på morgenen i Batomi ved Svartehavet. Det er MANGE (30-40) lausbikkjer som ikke går av veien for å knurre. Ja, jeg var jævlig redd. Ikke kjekt.
- De er glad i vodka. Og i å skåle
- Veieffektiviteten i Georgia er stor, selv om det bare er to felter, så greier man å presse 3-4 biler ved siden av hverandre, gjerne i 100 km/t.
- Overgangsfelt er kun for estetikken sin del. Selv om det er fotgjengere som bruker dem, betyr det IKKE at bilene stopper.

Og ja et meget godt og empirisk begrunnet råd. BRUK SOLKREM du blir brent hvis ikke :)

Kapitalismus i Georgia

Har naa vaert i Tblisi, Georgia siden fredag. Er her med Unge Hoyre i et samarbeidsprosjekt med vaar sosterorg. New Rights. Skal ta en lengre oppdatering etter hvert fra Georgia, hvor det skjer mye spennende, men akkurat naa skal vi straks paa en lengre kjoretur til svartehavet, paa ikke alfor gode veier.

Inntil videre registrerer jeg at i Georgia:

- er de opptatt av fotball som alle andre plasser i verden
- er de veldig gjestfrie
- er de utrolig stolt av maten
- hvilket gjor det ekstra synd at jeg er saer i kosten
- er det veldig varmt 35 grader ca
- hvilket gjor det vanskelig aa sove om natten
- har de utrolig vakre kirkebygg
- og er veldig religiose
- som gjor at jeg maa passe min ateisme og antireligiositet
- Men det gaar greit

Skal blogge mer om politiske forhold etterhvert.

By the way, Torres klar for Liverpool. Fantastisk deilig. Ser utrolig frem til sesongstart!

Hilsen Kapitalismus i Georgia.

Tilbake fra London

- Og Oslo

Er nå tilbake fra tre meget produktive uker i London og fem utrolig spennende dager på Sundvolden, i anledning Unge Høyres elitekurs.

Jeg dro fra London dagen før de siste dagers terroranslag begynte, og vil på det sterkeste få uttrykke min sympati med londonboerne. Jeg håper virkelig britene evner å holde hodet kaldt, og bevarer grunnleggende rettstatsprinsipper, alternativet er å la terroristene vinne.

Det er også å håpe at det muslimske miljøet i Storbritannia unngår å bli stigmatisert, men det påligger også dette miljøet å være ekstremt samarbeidsvillig, slik at denne formen for bestialsk massemord, eller terror om du vil, kan møtes med effektive midler.

Spennende dager på Sundvolden, utenfor Oslo har også stått på menyen. Tradisjonen tro har Unge Høyre arrangert elitekurs, et fantastisk utfordrende opplegg, deriblant mange oppgaver, lite søvn, spennende foredrag og avsluttende eksamen. I år var blant annet Janne Haaland Matlary, Frank Aarebrot, Bent Sofus Tranøy, Harald Magnus Andreassen og Lars Erik Grønntun tilstede for å bidra.

Ekstra kjekt var det naturligvis å vinne.


Jeg drar til Georgia på torsdag, 5 juli, men vil prøve å oppdatere daglig fremover også i Georgia.
Forsatt god sommer til alle!

Noen merknader i en hektisk hverdag

Når man er veldig opptatt med å samle tankene rundt britisk utenrikspolitikk fra 1970-1975 så blir det verre med egenproduserte kommentarer på denne blogg. Men, i en hektisk hverdag så går det alltid an å plagiere fra andre, altså nesten det samme som å skrive hovedfag/master :)

Så her er tre tips fra Kapitalismus:

- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...

- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...

- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"

Join du også :)

Kapitalismus, London

Kapitalismus i London

Den neste måneden vil det være få oppdateringer på Kapitalismus. Er nå i London for å jobbe med masteroppgave, og skal også på diverse arrangement til litt ut i Juli. Jeg er forsåvidt på internett daglig, men prøver i det lengste å samle tankene rundt akademisk arbeid.

Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.

Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!

Sosialistisk prinsippløshet

Regjeringen har etter sterkt press fra SV vedtatt å droppe planene om 21-års aldersgrense og tilknytningskrav for inngåelse av henteekteskap i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Lederen av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø har konstatert på ulike debattprogram at SV har vunnet en viktig seier, og argumentert for klokskapen i vedtaket.

Selve utlendingsdebatten skal jeg la ligge her. For ”the record” kan jeg si at jeg er mot aldersgrense og tilknytningskrav. Mitt anliggende er å påpeke det prinsippløse i Bergstøs og SVs argumentasjon.

For noen måneder siden gikk det en stor debatt innad i SV omkring kriminalisering av sexkjøp. Bergstø og SU var de hardeste forkjemperne for kriminalisering. Argumentene var at ”prostitusjon er strukturert vold mot kvinner” og at ”ingen gjør dette frivillig”. Samtidig rotet man sammen debatten om prostitusjon med debatten om menneskehandel. Sistnevnte er det faktisk meget streng straff for å utøve. Det var heller ikke snakk om å tillate mennesker å bestemme over egen kropp, eller sette inn målrettede tiltak for å få de mennesker som er tvunget inn i prostitusjonsyrket bort.

Det er derfor påfallende å se hvordan de samme argumentene som ble brukt FOR å kriminalisere kjøp av sex, blir brukt diametralt MOTSATT i debatten om tvangsekteskap. Kjersti Bergstø kunne på Tabloid tirsdag fortelle at ”det er ulovlig med tvangsekteskap” og at løsningen ikke var å forby alle ekteskap under 21 år, ”men å sette inn målrette tiltak mot tvangsekteskap i samarbeid med innvandrerorganisasjonene”. Den samme Bergstø brukte som argument for sitt syn at ”innvandrerorganisasjonene var mot forslaget”. At interesse- organisasjonene for de prostituerte var sterkt imot forslaget om kriminalisering, påvirket Bergstø ikke i nevneverdig grad.

Tvangsekteskap og kriminalisering av sexkjøp er faktisk svært sammenlignbare, og i så måte er det lenge siden jeg har sett den type prinsippløshet som Bergstø til fulle har demonstrert de siste dagene. Mitt utgangspunkt er at folks valg må anses som frivillig inntil det motsatte er bevist, enten dette gjelder å velge seg en karriere innen sexindustrien eller å velge seg en ektemann basert på nært samarbeid med sine foreldre. Jeg vet ikke om det er flest tilfeller av tvang innen såkalte henteekteskap eller innen prostitusjon.

Vi vet at det foregår tvang ved begge tilfeller. Det skulle ikke forundre meg om det er mer tvang innen henteekteskap, uten at det ser ut til å plage SU-leder Kirsti Bergstø.

Publisert på Minerva

The Men of Normandy

"The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge -- and pray God we have not lost it -- that there is a profound moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt"

Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.

For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.

Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.

Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.

Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.

Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.

En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.

Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.

Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy. "You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".

Også publisert på Minerva

Muslim rave - uredigert

Til glede for både arabisk talende og ikke...

Noen som husker denne...

En kanonparodi...
I posten over kan du se den uredigerte versjonen. Den uten "feildubbing" (jf Mathias Reither).

Demonstrerer mot G8

- fordi de møtes!

Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:

"G8 opptrer som en selvutnevnt verdensregjering. Til tross for at gruppen ikke har noe politisk mandat, tar den likevel avgjørelser av betydning for hele menneskeheten. I en verden med krig, sult, sosiale ulikheter, miljøødeleggelser og barrierer mot innvandrere og flyktninger, er G8 en del av problemet, snarere enn en del av løsningen"

Budskapet er signert:

Attac, Spire – Utviklingsfondets ungdom, Changemaker, PRESS – Redd Barna Ungdom, Slett U-landsgjelda (SLUG) og Natur og Ungdom.

Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.

Når G8 er ingen ting annet enn en samling regjeringer så møtes for å samtale om verdens utfordringer - alternativet hadde vært at de ikke møtes. Det er fremdeles slik at det er internasjonale organisasjoner FN, WTO etc som fatter bindende avgjørelser i folkerettslig forstand.

I så måte har jo "bevegelsen" funnet en særdeles lite konstruktiv sak å demonstrere mot.

Pirate of the Caribbean

Venstresidens store gullgutt, Hugo Chavez, markerer på nytt diktatoriske tendenser. Mandag var det slutt for Venezuelas mest populære TV-kanal, RCTV. Det var også landets siste landsdekkende Chávez-kritiske kanal. Særlig overraskende kom dette vedtaket ikke, da Chavez hele sin presidentperiode har samlet makt rundt sin person. Det kan virke som Torbjørn Røe Isaksen har fått akkurat så rett som det var grunn til å tro, da han for et år siden stilte spørsmålet om venstresiden var i ferd med å støtte nok en diktator.

Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.

Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.

Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.

Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).

Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.

Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:

”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”

Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.


Også Publisert på Minerva

Derfor var 17.mai en fantastisk opplevelse!

Ridder Eirik

I actually like the sound of that...

En enorm skuffelse

Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!

Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.

Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.

Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...

Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".

I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.

Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:

"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"

Jeg så Madeleine i livet, hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart og Jimmy Hoffa

- Når man ser det man vil se...

Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.

Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.

Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...

Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...

Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!

By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!

Utfordring til Høyres Landsmøte.

Kapitalismus Gratulerer Sarkozy.

- Men er han en Thatcheritt?


I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!

Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.

Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?

Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...

Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".

Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!

Måtte han lykkes!

Liverpool til Champions League finale nok engang!

Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.

Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.

Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.

Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.

Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.

Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.

Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.

Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.

Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.

Men uansett: Bring' em on!

Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:

Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!