Regjeringen har i forslag til ny straffelov foreslått "et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn".
Akkurat hva kvalifiserte angrep skulle innebære (og likeledes hva innebærer ukvalifiserte angrep), går ikke frem av regjeringens tekst.
Forslaget er selvsagt et skanadaløst forsøk på innskrenke ytringsfriheten til fordel for diverse menneskers absurde religiøse følelser og innbildte venner, men noen beskyttelse mot kritikk av dens slags nonsens er jo bare tragisk.
I den forbindelse er det kommet et opprop - skriv under og marker din motstand mot forslaget om å straffeforfølge religionskritikk!
Monday, January 26, 2009
Wednesday, January 21, 2009
Obama sverges inn som president
Da har jeg endelig fått 6 nyttige timer med søvn og befinner meg nå i Downtown D.C. (1899 L street NW, på cornerbaker for kjennere). Endelig har jeg fått samlet hodet etter gårsdagens påkjenning. Og selvfølgelig rettet opp i "tyrkleifene" fra gårsdagens søvning bloggrabling...
Det var svært lite aktuelt med inauguration party, ettersom de fleste av oss var helt utslitt (begynner å bli for gammel for dette) - men var glad for å høre at rapportene hjemme i Bergen fortalte om nesten 200 oppmøtte i Studentersamfunnet.
Det er selvfølgelig vanskelig å vurdere den historiske signifikansen av slike begivenheter, men jeg tror denne dagen og denne innsvergelsen kommer til å bli pratet om med store ord om 50 og 100 år. Antall folk, USAs første svarte president, Obamas kosmopolitiske bakgrunn og ikke minst den enorme oppmerksomheten han har fått i verden forøvrig, gjør at 20 jan. 2009 vil gå inn i historien som en merkedagene som folk husker om lang, lang tid.
Vi har hatt ganske mye presseoppslag her borte, selv har jeg rapport hjem til NRK Rogaland, flere av HUH-vennene har oppslag i diverse medier, skal lage en link oversikt etterhvert.
Nå skal vi straks besøke CATO Institute, hvor Obamafeberen garantert er mindre, enn hva D.C. forøvrig opplever.
Selv lander jeg i Bergen, fredagkveld og skal nok ha mer enn sekstimers søvn! Sove kan man gjøre når man blir gammel fikk jeg beskjed om når jeg var i militæret - så bra da, at jeg endelig har blitt gammel :)
Innsettelsen av Obama. Et minne for livet!
Nå er jeg bare helt utslitt og veldig trøtt, da jeg ikke har sovet på 30 timer. Men likevel skal jeg formidle noen umiddelbare tanker omkring dagens, som nå akkurat ble gårsdagens store verdenshendelse, innesettelsen av Barack Hussein Obama. Døgnet kan vanskelig oppsummeres som noe annet enn det glade vanvidd. Jeg har aldri opplevd makan til kø, mennesker og kaos. Joda amerikanerne hadde stort sett god kontroll, men kaos oppstår automatisk med så mange mennesker samlet på en plass, for all del, det kan vel best karakteriseres som et kontrollert kaos.
En ting er å forvente, noe annet er å faktisk oppleve. Når Aric måtte stoppe tre kvartaler bortenfor metrostasjonen (som er ende stasjonen, Fraconia, Springfield) fordi trafikken var blokkert av kø, slik at jeg måtte gå resten. Og synet som møtte meg var uvirkelig!
Jeg så tusenvis av mennesker i kø i parkeringshuset, køene forsatte ved billettautomaten, videre ved selve inngangen på toget, også når jeg skulle gå ut av toget, de forsatte i store mengder ved veiene som leder til National Mall. Det var nå jeg skuet så mange tusen mennesker kl. 4 om morgenen ute i minus 8 grader langt inn i Virginia, at jeg virkelig forsto hvilket vanvidd, eller folkefest dette kom til å bli.
Når jeg kom inn på National Mall rundt 7.30 på morgenen, så var dreide det seg om kampen for tilværelsen blant tilskuerne. Jeg fikk meg en god plass foran en storskjerm, rundt 900 meter fra Barack Obama, sammen med ufattelige 2 millioner andre! En slik forsamling bidro naturligvis til at det var vanskelig å bevege seg, som igjen medførte store påkjenninger iform av jeg sto stille i sånn ca 6-7 timer. Etter Innsettelsestalen var det nok en runde kødannelser med mennesker overalt, og da mener jeg hundretusener overalt! I tillegg til stengte gater og metroer. Etter å ha forsøk diverse stasjoner kunne jeg sammen med gode venner fra HUH, som sammen med meg sto nærmere 2 timer i kø for å komme på metroen, og ut av galehuset D.C. sentrum.
Jeg skulle gjerne skrevet mer politisk analyse, og politsk polemikk,- det kommer. Men akkurat nå så er øynene egentlig på vei igjen etter en lang men helt fantastisk og historisk dag i verdensmetropolen D.C.
En ting er å forvente, noe annet er å faktisk oppleve. Når Aric måtte stoppe tre kvartaler bortenfor metrostasjonen (som er ende stasjonen, Fraconia, Springfield) fordi trafikken var blokkert av kø, slik at jeg måtte gå resten. Og synet som møtte meg var uvirkelig!
Jeg så tusenvis av mennesker i kø i parkeringshuset, køene forsatte ved billettautomaten, videre ved selve inngangen på toget, også når jeg skulle gå ut av toget, de forsatte i store mengder ved veiene som leder til National Mall. Det var nå jeg skuet så mange tusen mennesker kl. 4 om morgenen ute i minus 8 grader langt inn i Virginia, at jeg virkelig forsto hvilket vanvidd, eller folkefest dette kom til å bli.
Når jeg kom inn på National Mall rundt 7.30 på morgenen, så var dreide det seg om kampen for tilværelsen blant tilskuerne. Jeg fikk meg en god plass foran en storskjerm, rundt 900 meter fra Barack Obama, sammen med ufattelige 2 millioner andre! En slik forsamling bidro naturligvis til at det var vanskelig å bevege seg, som igjen medførte store påkjenninger iform av jeg sto stille i sånn ca 6-7 timer. Etter Innsettelsestalen var det nok en runde kødannelser med mennesker overalt, og da mener jeg hundretusener overalt! I tillegg til stengte gater og metroer. Etter å ha forsøk diverse stasjoner kunne jeg sammen med gode venner fra HUH, som sammen med meg sto nærmere 2 timer i kø for å komme på metroen, og ut av galehuset D.C. sentrum.
Jeg skulle gjerne skrevet mer politisk analyse, og politsk polemikk,- det kommer. Men akkurat nå så er øynene egentlig på vei igjen etter en lang men helt fantastisk og historisk dag i verdensmetropolen D.C.
Tuesday, January 20, 2009
Videorapport fra D.C.
Her er en liten fra D.C. som jeg laget fra byen før innsettelsen.
Enjoy the show.
Enjoy the show.
Monday, January 19, 2009
Living History in D.C.
Fredag kveld hadde jeg gleden av å debutere på NRK Dagsrevyen i forbindelse med verdensnyheten det er at jeg skal tilbake til USA for å følge innsettelsen av nyvalgt president Barack Obama. 28 timer senere landet jeg på Dulles International Airport, 8 timer etter avgang fra Frankfurt. Nok engang kunne jeg avkrefte deltakelse i Nazi-Tysland, hvorpå en smilende passkontrollør ønsket meg hjertelig velkommen til D.C.
Og hvilken herlig følelse det var å være tilbake!
Byen er naturligvis mye mer kaotisk nå enn hva tilfelle var når jeg besøkte byen i sommer.
Derfor er det herlig med en avkobling, her dette skrives hos en venn i Alexandria (20 min fra sentrum), hvor jeg bor fra lørdag til mandag. Fra mandag til torsdag skal jeg bo hos Aric, som fremdeles jobber på Capitol Hill, men har skiftet kandidat.
Sammen med 16 unge jenter og gutter fra Hordaland Unge Høyre (en av dem er Peter Christian, hans blogg med beskrivelser fra reisen kan du lese på VG) så skal vi følge amerikansk folkelig engasjement på nært hold, samt besøke personer, organisasjoner og steder som kan fortelle noe fornuftig om amerikanske politikk. Deriblant Cato Institute, Competatitive Enterprise Institute, National Taxpayers Unionen med flere.
Jeg har blitt fortalt at D.C. er et ”Madhouse”, et kaos uten like, hvor det er vanskelig å forberede seg grundig. Sant å si så var jeg og fremdeles er, usikker på hva jeg skal forvente meg. Søndag fikk vi en liten forsmak av hva som venter oss. På hvert gatehjørne selges Obamaeffekter – blant annet t-shirten ”I experienced history”.
En svært treffende beskrivelse.
Senere på dagen sto Bruce Springsteen, U2, Shakira, Josh Groban, Garth Brooks og Stevie Wonder for underholdningen, under det som var en gratis konsert med scene på Lincoln Memorial. Barack Obama avsluttet showet med nok en glitrende tale. Jeg har aldri tidligere sett så mange mennesker samlet sammen som det vi opplevde her, det må ha vært mellom fem hundre tusen og en million. Et folkelig engasjement jeg aldri har sett før. Og mer skal det bli på tirsdag under selve innsettelsen.
Det er selvfølgelig vanskelig, for ikke si umulig, å beskrive dette med ord, derfor skal jeg selvfølgelig få lagt ut litt bilder og film etter hvert, selvfølgelig kan det også bare i liten grad formidle folkelivet her, men det er, dvs skal bli, et bidrag på veien.
Er du i bergen så la meg få tipse om innsettelsesarrangementet/festen som Studentersamfunnet i Bergen avholder på Studentsenteret fra kl.16.30. Her i D.C. kommer millioner av mennesker til å feste ut i de sene nattetimer, under vissheten om at millioner av mennesker i resten av verden fester med.
Det er fristende å si at Barack Obama allerede har skapt forandring!
Og hvilken herlig følelse det var å være tilbake!
Byen er naturligvis mye mer kaotisk nå enn hva tilfelle var når jeg besøkte byen i sommer.
Derfor er det herlig med en avkobling, her dette skrives hos en venn i Alexandria (20 min fra sentrum), hvor jeg bor fra lørdag til mandag. Fra mandag til torsdag skal jeg bo hos Aric, som fremdeles jobber på Capitol Hill, men har skiftet kandidat.
Sammen med 16 unge jenter og gutter fra Hordaland Unge Høyre (en av dem er Peter Christian, hans blogg med beskrivelser fra reisen kan du lese på VG) så skal vi følge amerikansk folkelig engasjement på nært hold, samt besøke personer, organisasjoner og steder som kan fortelle noe fornuftig om amerikanske politikk. Deriblant Cato Institute, Competatitive Enterprise Institute, National Taxpayers Unionen med flere.
Jeg har blitt fortalt at D.C. er et ”Madhouse”, et kaos uten like, hvor det er vanskelig å forberede seg grundig. Sant å si så var jeg og fremdeles er, usikker på hva jeg skal forvente meg. Søndag fikk vi en liten forsmak av hva som venter oss. På hvert gatehjørne selges Obamaeffekter – blant annet t-shirten ”I experienced history”.
En svært treffende beskrivelse.
Senere på dagen sto Bruce Springsteen, U2, Shakira, Josh Groban, Garth Brooks og Stevie Wonder for underholdningen, under det som var en gratis konsert med scene på Lincoln Memorial. Barack Obama avsluttet showet med nok en glitrende tale. Jeg har aldri tidligere sett så mange mennesker samlet sammen som det vi opplevde her, det må ha vært mellom fem hundre tusen og en million. Et folkelig engasjement jeg aldri har sett før. Og mer skal det bli på tirsdag under selve innsettelsen.
Det er selvfølgelig vanskelig, for ikke si umulig, å beskrive dette med ord, derfor skal jeg selvfølgelig få lagt ut litt bilder og film etter hvert, selvfølgelig kan det også bare i liten grad formidle folkelivet her, men det er, dvs skal bli, et bidrag på veien.
Er du i bergen så la meg få tipse om innsettelsesarrangementet/festen som Studentersamfunnet i Bergen avholder på Studentsenteret fra kl.16.30. Her i D.C. kommer millioner av mennesker til å feste ut i de sene nattetimer, under vissheten om at millioner av mennesker i resten av verden fester med.
Det er fristende å si at Barack Obama allerede har skapt forandring!
Wednesday, January 14, 2009
Mona Levin burde skamme seg!
Mona Levin, jødisk forfatter og journalist, kalte Kåre Willoch rasist og jødehater på TV2 onsdagskveld. Påstanden er fullstendig latterlig, og hvis det er noe som faller på sin egen urimelighet, så er Levins påstand et skoleeksempel!
Willoch har alltid skilt mellom jøder og staten Israels politikk, en så essensiell forskjell at Levin burde skamme seg for å komme med slike påstander. De fleste som har et snev av oversikt over israelsk politikk, vil se at debatten der er knallhard, hvor mange jøder går lenger enn Willoch i sin kritikk av staten Israels politikk. Den amerikanske jøden, Norman Finkelstein, hvis foreldre opplevde Auswitz, er et godt eksempel på det. Vil Levin hevde at Finkelstein er jødehater?
For alle som insisterer på menneskerettigheter og universalisme så er det helt selvfølgelig å bedømme handlinger ut fra handlingenes egenart - ikke hvilken bakgrunn de som utøver handlingen har. Det er selvfølgelig en legitim debatt å diskutere kultur og kultures innflytelse på individer og påfølgende hvordan denne påvirker menneskers handlinger. Men moralske handlinger må selvfølgelig bedømmes på bakgrunn av handlingen selv og ikke noe annet.
Dette prinsippet har Kåre Willoch alltid fulgt! Og den sterkt beklagelige utbasuneringen av Mona Levin forpester en allerede svært betent debatt. Det er akkurat like latterlig som når deler av venstresiden kommer med påstander om rasisme, når de av oss som insisterer på universalisme og kritiserer muslimer for anti-humanistisk praksis.
La oss få en debatt med reell substans som diskuterer Israels politikk på godt og vondt - og la oss få slippe å høre at kritikk av Israelsk politikk er det samme som jødehat. Det faller som nevnt på sin egen åpenbare urimelighet.
Fy skam Levin - du burde virkelig vite bedre!
Willoch har alltid skilt mellom jøder og staten Israels politikk, en så essensiell forskjell at Levin burde skamme seg for å komme med slike påstander. De fleste som har et snev av oversikt over israelsk politikk, vil se at debatten der er knallhard, hvor mange jøder går lenger enn Willoch i sin kritikk av staten Israels politikk. Den amerikanske jøden, Norman Finkelstein, hvis foreldre opplevde Auswitz, er et godt eksempel på det. Vil Levin hevde at Finkelstein er jødehater?
For alle som insisterer på menneskerettigheter og universalisme så er det helt selvfølgelig å bedømme handlinger ut fra handlingenes egenart - ikke hvilken bakgrunn de som utøver handlingen har. Det er selvfølgelig en legitim debatt å diskutere kultur og kultures innflytelse på individer og påfølgende hvordan denne påvirker menneskers handlinger. Men moralske handlinger må selvfølgelig bedømmes på bakgrunn av handlingen selv og ikke noe annet.
Dette prinsippet har Kåre Willoch alltid fulgt! Og den sterkt beklagelige utbasuneringen av Mona Levin forpester en allerede svært betent debatt. Det er akkurat like latterlig som når deler av venstresiden kommer med påstander om rasisme, når de av oss som insisterer på universalisme og kritiserer muslimer for anti-humanistisk praksis.
La oss få en debatt med reell substans som diskuterer Israels politikk på godt og vondt - og la oss få slippe å høre at kritikk av Israelsk politikk er det samme som jødehat. Det faller som nevnt på sin egen åpenbare urimelighet.
Fy skam Levin - du burde virkelig vite bedre!
Tuesday, January 13, 2009
Hva bloggosfæren kan lære av Arne Næss
Filosofinestoren Arne Næss er død.
Det finnes helt sikkert flere hundre som kan gi en bedre beskrivelse av Arne Næss sin innflytelse og betydning for norsk filosofi, ikke minst han evne til å popularisere, og påfølgende innvirkning på norsk samfunnsliv, en hva jeg kan.
Mange av disse er å lese i norsk nettaviser.
Jeg har lyst til å minnes Arne Næss gjennom hans argumentasjonslære, hvis lærdom kunne forbedret norske nettdebatter til uante høyder.
"Husk å tolke din meningsmotstander i beste mening, også fordi dine egne argumenter på den måten blir bedre"
Lever jeg alltid etter disse reglene selv? Nei, jeg gjør vel ikke det, men jeg prøver!
Det finnes helt sikkert flere hundre som kan gi en bedre beskrivelse av Arne Næss sin innflytelse og betydning for norsk filosofi, ikke minst han evne til å popularisere, og påfølgende innvirkning på norsk samfunnsliv, en hva jeg kan.
Mange av disse er å lese i norsk nettaviser.
Jeg har lyst til å minnes Arne Næss gjennom hans argumentasjonslære, hvis lærdom kunne forbedret norske nettdebatter til uante høyder.
"Husk å tolke din meningsmotstander i beste mening, også fordi dine egne argumenter på den måten blir bedre"
Lever jeg alltid etter disse reglene selv? Nei, jeg gjør vel ikke det, men jeg prøver!
Monday, January 12, 2009
Jeg intervjuer den amerikanske ambassadøren
Jeg har intervjuet den meget hyggelige amerikanske ambassadøren, som jeg har fått gleden av å treffe ved ulike anledninger. Blant annet om George W. Bush jr (som idag hadde sin siste pressekonferanse) og konsekvensene av hans utenrikspolitikk.
"Den amerikanske ambassadøren synes det er latterlig å påstå at det var bedre i Irak under Saddam enn i dag. - Diktatur og sekterisk vold har etter hvert blitt byttet ut med relativ stabilitet, så det er helt opplagt at de beveger seg i riktig retning, sier ambassadør Benson Whitney til Minerva"
Intervjuet kan du lese på Minerva.
"Den amerikanske ambassadøren synes det er latterlig å påstå at det var bedre i Irak under Saddam enn i dag. - Diktatur og sekterisk vold har etter hvert blitt byttet ut med relativ stabilitet, så det er helt opplagt at de beveger seg i riktig retning, sier ambassadør Benson Whitney til Minerva"
Intervjuet kan du lese på Minerva.
Friday, January 09, 2009
Selvfølgelig må vi snakke med Hamas!
Også blogget på Minerva
Et av de tydeligste trekkene ved internasjonale konflikter, er partenes insistering på hva den andre parten MÅ foreta seg, fremfor å fokusere på hva en selv kan gjøre. Ekstra tydelig er denne dimensjonen i konflikten mellom Israel og Palestina.
Israels militære aksjoner har utvilsomt høstet stor kritikk, uten at dette ser ut til å bry landet i særlig grad. Det mest grunnleggende spørsmålet som burde stilles er hva staten Israel ønsker å oppnå gjennom sine aksjoner, og påfølgende hvorvidt disse handlingene bidrar til å fremme disse målsetningene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at invasjonen skjer like før et israelsk valg, hvor kortsiktig politisk spill er viktigere enn langsiktige Israelske interesser, som etter min mening er å få til en varig fredsavtale med sine naboer, hvis er det eneste som kan sikre staten Israel på lengre sikt. Dette er spørsmål jeg synes er betydelig mer interessante enn å fordele skyld.
Gitt at målsetningen for staten Israel virkelig er fred og langsiktig sikkerhet, så burde Israel fremfor å satse på ensidige militære aksjoner, innlede seriøse fredsforhandlinger med Hamas, hvor de stadfester viljen til å trekke seg tilbake fra okkupert område (greenline zone fra før 1967). Jeg tror ikke jeg har noen illusjoner om Hamas og deler av dødskulten som omfavner denne organisasjonen.
Men er det noen som for alvor tror at en løsning i denne konflikten kommer uten å involvere Hamas? Jeg tror det ikke, og jeg har sett undersøkelser som viser at nærmere halvparten av velgerne i Israel også er villig til å snakke med Hamas.
Flere av dem som ynder å kalle seg venner av Israel mener at charteret til Hamas, som klart uttrykker ønske om å utslette staten Israel, umuliggjør forhandlinger. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning – la meg begrunne hvorfor.
Kåre Willoch har selvfølgelig helt rett når han sier at man må snakke med sine fiender, og får jeg tillegge – det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå. Men hvis man gjennom konkrete samtaler kan oppnå resultater som gjør at man ikke trenger å skyte folk, så burde man selvfølgelige i hvert fall FORSØKE det, selv om man ikke er garantert suksess. Videre burde man aktivt forsøke å forandre holdningen til Hamas, slik at man bidrar til at charteret til Hamas forandres, slik tilfelle var med PLO for noen år siden.
Man bør heller ikke overdrive demoniseringen av Hamas, som har dype røtter i det palestinske samfunn, noe det palestinske valget i 2005 demonstrerte. Det medførte en åpning for å påvirke Hamas til å forandre sitt charter. Nettopp derfor var det trist å se at så mange land valgte å boikotte organisasjonen, fremfor å anerkjenne dem, noe som ville ha understreket det ansvaret Hamas hadde som representanter for sitt folk i det internasjonale samfunn. Jeg tror en slik tilnærming ville bidratt mer til en løsning, både i forhold til å forandre Hamas sitt charter og konkrete fredsforhandlinger.
Når man kan forhandle med Nord-Korea, når man under den kalde krigen var villig til å forhandle med kommunistene i Sovjetunionen, som i sine offisielle deklarasjoner hadde formulering om globalt herredømme og utslettelse av kapitalismen, så burde man selvfølgelig også være villig til å sette seg ned med Hamas. Om ikke annet så ville Israel demonstrert for resten av verden at man var villig til å forsøke med andre løsninger enn militære. Aksjonsformen de nå har valgt, samtidig som de nekter journalister inngang, gjør at det er flere som med rette stiller spørsmålstegn ved Israels motiver.
Ekstra tragisk er denne krigen ettersom de fleste er enig om at en forhandlet fred må ta utgangspunkt i grensene fra 1967, full tilbaketrekking av Israel fra okkupert område, en avklaring om Jerusalems status, i bytte mot internasjonale garantier om sikkerhet og fred med sine naboland. Dette synes åpenbart som løsning før eller siden. Det langsiktige alternativet for Israel burde, som Kåre Willoch har påpekt, være enda mer skremmende. Vesten og USAs dominans vil være mindre i fremtiden, demografien i Midtøsten vil tale radikalt imot Israel, etter hvert vil Hamas og Hizbollah få mer avanserte våpen.
Dersom ikke Israel har greid å få til varige fredsavtaler, så kan vi fortere enn vi aner, være i en situasjon hvor Israels sikkerhet virkelig er truet. Nettopp derfor burde Israel være mer interessert i en politisk løsning, fremfor en uoppnåelig militær løsning.
NB! Det er betydelig lettere å få sympati for Israelvennene i Norge etter å ha sett pøblene gå amok i Oslo igår. Og ikke minst sympati for politiet som skal møte pøblene til gatekamper, imponerende å se hvor tilbakeholden de har vært. Hvis dette utøves av folk som ikke har lovlig opphold i Norge, så bør det seriøst vurderes å sende de rett ut av landet!
Et av de tydeligste trekkene ved internasjonale konflikter, er partenes insistering på hva den andre parten MÅ foreta seg, fremfor å fokusere på hva en selv kan gjøre. Ekstra tydelig er denne dimensjonen i konflikten mellom Israel og Palestina.
Israels militære aksjoner har utvilsomt høstet stor kritikk, uten at dette ser ut til å bry landet i særlig grad. Det mest grunnleggende spørsmålet som burde stilles er hva staten Israel ønsker å oppnå gjennom sine aksjoner, og påfølgende hvorvidt disse handlingene bidrar til å fremme disse målsetningene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at invasjonen skjer like før et israelsk valg, hvor kortsiktig politisk spill er viktigere enn langsiktige Israelske interesser, som etter min mening er å få til en varig fredsavtale med sine naboer, hvis er det eneste som kan sikre staten Israel på lengre sikt. Dette er spørsmål jeg synes er betydelig mer interessante enn å fordele skyld.
Gitt at målsetningen for staten Israel virkelig er fred og langsiktig sikkerhet, så burde Israel fremfor å satse på ensidige militære aksjoner, innlede seriøse fredsforhandlinger med Hamas, hvor de stadfester viljen til å trekke seg tilbake fra okkupert område (greenline zone fra før 1967). Jeg tror ikke jeg har noen illusjoner om Hamas og deler av dødskulten som omfavner denne organisasjonen.
Men er det noen som for alvor tror at en løsning i denne konflikten kommer uten å involvere Hamas? Jeg tror det ikke, og jeg har sett undersøkelser som viser at nærmere halvparten av velgerne i Israel også er villig til å snakke med Hamas.
Flere av dem som ynder å kalle seg venner av Israel mener at charteret til Hamas, som klart uttrykker ønske om å utslette staten Israel, umuliggjør forhandlinger. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning – la meg begrunne hvorfor.
Kåre Willoch har selvfølgelig helt rett når han sier at man må snakke med sine fiender, og får jeg tillegge – det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå. Men hvis man gjennom konkrete samtaler kan oppnå resultater som gjør at man ikke trenger å skyte folk, så burde man selvfølgelige i hvert fall FORSØKE det, selv om man ikke er garantert suksess. Videre burde man aktivt forsøke å forandre holdningen til Hamas, slik at man bidrar til at charteret til Hamas forandres, slik tilfelle var med PLO for noen år siden.
Man bør heller ikke overdrive demoniseringen av Hamas, som har dype røtter i det palestinske samfunn, noe det palestinske valget i 2005 demonstrerte. Det medførte en åpning for å påvirke Hamas til å forandre sitt charter. Nettopp derfor var det trist å se at så mange land valgte å boikotte organisasjonen, fremfor å anerkjenne dem, noe som ville ha understreket det ansvaret Hamas hadde som representanter for sitt folk i det internasjonale samfunn. Jeg tror en slik tilnærming ville bidratt mer til en løsning, både i forhold til å forandre Hamas sitt charter og konkrete fredsforhandlinger.
Når man kan forhandle med Nord-Korea, når man under den kalde krigen var villig til å forhandle med kommunistene i Sovjetunionen, som i sine offisielle deklarasjoner hadde formulering om globalt herredømme og utslettelse av kapitalismen, så burde man selvfølgelig også være villig til å sette seg ned med Hamas. Om ikke annet så ville Israel demonstrert for resten av verden at man var villig til å forsøke med andre løsninger enn militære. Aksjonsformen de nå har valgt, samtidig som de nekter journalister inngang, gjør at det er flere som med rette stiller spørsmålstegn ved Israels motiver.
Ekstra tragisk er denne krigen ettersom de fleste er enig om at en forhandlet fred må ta utgangspunkt i grensene fra 1967, full tilbaketrekking av Israel fra okkupert område, en avklaring om Jerusalems status, i bytte mot internasjonale garantier om sikkerhet og fred med sine naboland. Dette synes åpenbart som løsning før eller siden. Det langsiktige alternativet for Israel burde, som Kåre Willoch har påpekt, være enda mer skremmende. Vesten og USAs dominans vil være mindre i fremtiden, demografien i Midtøsten vil tale radikalt imot Israel, etter hvert vil Hamas og Hizbollah få mer avanserte våpen.
Dersom ikke Israel har greid å få til varige fredsavtaler, så kan vi fortere enn vi aner, være i en situasjon hvor Israels sikkerhet virkelig er truet. Nettopp derfor burde Israel være mer interessert i en politisk løsning, fremfor en uoppnåelig militær løsning.
NB! Det er betydelig lettere å få sympati for Israelvennene i Norge etter å ha sett pøblene gå amok i Oslo igår. Og ikke minst sympati for politiet som skal møte pøblene til gatekamper, imponerende å se hvor tilbakeholden de har vært. Hvis dette utøves av folk som ikke har lovlig opphold i Norge, så bør det seriøst vurderes å sende de rett ut av landet!
Wednesday, January 07, 2009
Frihet i teknologisamfunnet
Kulturredaktør i Minerva, Kristian Meisingseth har skrevet en meget interessant artikkel for Minerva, hvor han intervjuer Bernard Enjolras, som har skrevet rapporten Nettverksamfunn og frivillig organisering, hvor han oppsummerer forskningen på feltet og peker ut videre problemstillinger.
Grovt sett kan vi at mennesket har gjennomgått to dyptgripende revolusjoner som fundamentalt endret samfunnsorganiseringen. Den første var jordbruksrevolusjonen for flere tusen år siden, hvor mennesket gikk fra å være enkle jegere, til å utvikle de første eksemplene på mer avanserte samfunn basert på jordbruksproduksjon. Den neste revolusjonen var den industrielle, som man i sin essens kan si skapte det "moderne" samfunn.
Skjønt diskusjonen går på om datarevolusjonen er en lignende revolusjon som de to forrige, om cyberverden er iferd med, eller de facto har endret menneskenes være måte fundamentalt? Svaret er vel kanskje både ja og nei. Tiltross for at jeg ikke har holdt på med internett i mer enn 10 år, så har jeg kommet til et punkt hvor jeg stadig oftere tenker "Hvordan i all verden greide folk seg uten nettet før...?"
Sannheten er at det igrunnen gikk utmerket - man tilpasset seg ganske enkelt til forholdene, man savner jo ikke det man ikke har erfart - ikke sant?
Når man nå derimot HAR ERFART mulighetene med internett, så kan jeg knapt tenke meg en verden uten. Og det er godt mulig at vi idag er vitne til, gjennomlever en fundamental endring, en revolusjon som forskere om flere hundre år kommer til å referere til som ja nettopp - en revolusjon. Inntil den tid er det nok av muligheter og utfordringer som er verdt å reflektere til med hensyn til teknologisamfunnet.
I så måte er Kulturredaktøren i Minerva sitt intervju med Bernard Enjolras en utmerket start!
Grovt sett kan vi at mennesket har gjennomgått to dyptgripende revolusjoner som fundamentalt endret samfunnsorganiseringen. Den første var jordbruksrevolusjonen for flere tusen år siden, hvor mennesket gikk fra å være enkle jegere, til å utvikle de første eksemplene på mer avanserte samfunn basert på jordbruksproduksjon. Den neste revolusjonen var den industrielle, som man i sin essens kan si skapte det "moderne" samfunn.
Skjønt diskusjonen går på om datarevolusjonen er en lignende revolusjon som de to forrige, om cyberverden er iferd med, eller de facto har endret menneskenes være måte fundamentalt? Svaret er vel kanskje både ja og nei. Tiltross for at jeg ikke har holdt på med internett i mer enn 10 år, så har jeg kommet til et punkt hvor jeg stadig oftere tenker "Hvordan i all verden greide folk seg uten nettet før...?"
Sannheten er at det igrunnen gikk utmerket - man tilpasset seg ganske enkelt til forholdene, man savner jo ikke det man ikke har erfart - ikke sant?
Når man nå derimot HAR ERFART mulighetene med internett, så kan jeg knapt tenke meg en verden uten. Og det er godt mulig at vi idag er vitne til, gjennomlever en fundamental endring, en revolusjon som forskere om flere hundre år kommer til å referere til som ja nettopp - en revolusjon. Inntil den tid er det nok av muligheter og utfordringer som er verdt å reflektere til med hensyn til teknologisamfunnet.
I så måte er Kulturredaktøren i Minerva sitt intervju med Bernard Enjolras en utmerket start!
Wednesday, December 31, 2008
God nyttår!
2008 har vært et bemerkelsesverdig år - kanskje det mest bemerkelsesverdige siden murens fall i 1989. La meg få ønske godt nytt år ved å komme med tre korte betraktninger om året som har gått og enda viktigere om året som kommer!
BARACK OBAMA
Jeg tror det er få, om noen, som er i stand til å fullstendig forstå betydningen av forvandlingen i USA med Barack Hussein Obama som president. Det skal bli usedvanlig spennende å følge Obamas første år - selv kommer jeg til å være på plass i D.C når han taes i ed 20 januar!
THE END OF CAPITALISM?
Siste halvdel av 2008 har utvilsomt dreid seg om den finansielle krisen som har preget verdensøkonomien. Når ikke økonomiprofessor og nobelprisvinner Paul Krugman sier han forstår hele krisen (uten sammenligning forøvrig), er det neppe noe stort slag for egoet å innrømme at ikke jeg heller evner å forklare den økomomiske krisen i sin helhet. Forståelsen av krisens årsaker og påfølgende løsninger fremstår for meg som klart ideologisk, langt inn i fagmiljøet.
Men hvor mye har egentlig endret seg? Å snakke om kapitalismens slutt - er bare tøv. Den utøylede rovkapitalismen - som meste av alt er konstruksjoner av stråmenn, og da følgelig få som noen gang har diskutert er heller ikke veldig relevant i denne diskusjonen.
Det er nok likevel min antagelse at diskusjonen "stat vs privat" har, eller ihvertfall vil helle mer i retning av statlige løsninger, som følge av offentlighetens forståelse av krisens årsaker og påfølgende løsninger. Jeg sa ikke at jeg liker det, men jeg tror det kommer som en konsekvens. Og det er ikke nødvendigvis bare negativt.
Eller sagt på annen måte. Heller enn å snakke om større eller mindre stat - så bør mantraet være en bedre stat. At staten drives mer effektivt, kommer opp med gode løsninger og tjenester for de borgerne som betaler for dem gjennom skatt, så kan man vanskelig være motstander av det.
Men det er, til tross for finansielle problemer, veldig lite som tyder på at markedsøkonomien som grunnleggende system er truet, og det skal vi jo være glade for, ihvertfall er jeg det!
LIVERPOOL GULL?
Kanskje enda viktigere enn verdens økonomiske utsikter er fotballutsiktene. Og også for første gang siden 1989/1990 ser det lyst ut med tanke på et Liverpoolgull. Det er i likhet med 2008 som sådan bemerkelsesverdig, ettersom de har rotet vekk mange poeng hjemme mot lag de skal feie banen med. I tillegg har Torres vært mye skadet. Men dette til tross, så leder Liverpool Premier League ved inngangen til 2009. Så kanskje er 2009 året hvor tittelen kommer hjem til Merseyside igjen - det er ihvertfall lov til å klinge seg til HÅPET!
Med ønske om et riktig godt nytt år!
Ses igjen i 2009!
BARACK OBAMA
Jeg tror det er få, om noen, som er i stand til å fullstendig forstå betydningen av forvandlingen i USA med Barack Hussein Obama som president. Det skal bli usedvanlig spennende å følge Obamas første år - selv kommer jeg til å være på plass i D.C når han taes i ed 20 januar!
THE END OF CAPITALISM?
Siste halvdel av 2008 har utvilsomt dreid seg om den finansielle krisen som har preget verdensøkonomien. Når ikke økonomiprofessor og nobelprisvinner Paul Krugman sier han forstår hele krisen (uten sammenligning forøvrig), er det neppe noe stort slag for egoet å innrømme at ikke jeg heller evner å forklare den økomomiske krisen i sin helhet. Forståelsen av krisens årsaker og påfølgende løsninger fremstår for meg som klart ideologisk, langt inn i fagmiljøet.
Men hvor mye har egentlig endret seg? Å snakke om kapitalismens slutt - er bare tøv. Den utøylede rovkapitalismen - som meste av alt er konstruksjoner av stråmenn, og da følgelig få som noen gang har diskutert er heller ikke veldig relevant i denne diskusjonen.
Det er nok likevel min antagelse at diskusjonen "stat vs privat" har, eller ihvertfall vil helle mer i retning av statlige løsninger, som følge av offentlighetens forståelse av krisens årsaker og påfølgende løsninger. Jeg sa ikke at jeg liker det, men jeg tror det kommer som en konsekvens. Og det er ikke nødvendigvis bare negativt.
Eller sagt på annen måte. Heller enn å snakke om større eller mindre stat - så bør mantraet være en bedre stat. At staten drives mer effektivt, kommer opp med gode løsninger og tjenester for de borgerne som betaler for dem gjennom skatt, så kan man vanskelig være motstander av det.
Men det er, til tross for finansielle problemer, veldig lite som tyder på at markedsøkonomien som grunnleggende system er truet, og det skal vi jo være glade for, ihvertfall er jeg det!
LIVERPOOL GULL?
Kanskje enda viktigere enn verdens økonomiske utsikter er fotballutsiktene. Og også for første gang siden 1989/1990 ser det lyst ut med tanke på et Liverpoolgull. Det er i likhet med 2008 som sådan bemerkelsesverdig, ettersom de har rotet vekk mange poeng hjemme mot lag de skal feie banen med. I tillegg har Torres vært mye skadet. Men dette til tross, så leder Liverpool Premier League ved inngangen til 2009. Så kanskje er 2009 året hvor tittelen kommer hjem til Merseyside igjen - det er ihvertfall lov til å klinge seg til HÅPET!
Med ønske om et riktig godt nytt år!
Ses igjen i 2009!
Tuesday, December 30, 2008
Sex, løgn og umoral
Fra 1.januar blir kjøp og salg av seksuelle tjenester forbudt. Dette er en tåpelig, umoralsk og staten burde i 2009 holde seg for god til å mene noe om voksne menneskers frivillige sexliv, likefullt vil loven som umyndiggjør myndige, oppgående og intelligente mennesker tre ikraft over nyttår.
Jeg vil i den forbindelse få anbefale Ole Martin Moens innlegg Prostituerte og frisører på Fritanke og Jørn Kyle Finnesands Sexkjøpende kvinneundertrykkere? på Minerva.
Begge innlegg på hver sin måte glitrende eksempler på absurditeten i overformynderi som staten introduserer 1.januar.
OPPDATERT 1. JANUAR
Nå er altså forbudsloven innført. VG melder om at "Oslos horestrøk er ikke til å kjenne igjen etter at det ble forbudt å kjøpe sex".
Det var vel få som trodde at det ikke vil få en symbolsk og umiddelbar renoverende effekt. Spørsmålet er hvilke langvarige effekter forbudet vil få, og som vanlig så er det få politikere som er interessert i å høre på hva de prostituerte selv mener.
Jeg vil i den forbindelse få anbefale Ole Martin Moens innlegg Prostituerte og frisører på Fritanke og Jørn Kyle Finnesands Sexkjøpende kvinneundertrykkere? på Minerva.
Begge innlegg på hver sin måte glitrende eksempler på absurditeten i overformynderi som staten introduserer 1.januar.
OPPDATERT 1. JANUAR
Nå er altså forbudsloven innført. VG melder om at "Oslos horestrøk er ikke til å kjenne igjen etter at det ble forbudt å kjøpe sex".
Det var vel få som trodde at det ikke vil få en symbolsk og umiddelbar renoverende effekt. Spørsmålet er hvilke langvarige effekter forbudet vil få, og som vanlig så er det få politikere som er interessert i å høre på hva de prostituerte selv mener.
Saturday, December 27, 2008
For mye penger i amerikansk politikk? Ikke etter min mening
Dagbladet (via USA Today og Bloomberg) melder at det samlede beløpet Obama brukte på presidentkampanjen for 2008 utgjorde tilsammen mer enn 5,2 milliarder kroner. En ufattelig stor sum ikke sant?
Kanskje ikke ved nærmere analyse.
Hvis vi ser beløpet i relative tall, så kan vi regne ut et måltall basert på pengestøtte per innbygger. Det går som følger:
5 200 000 000 (Obamas valgkampanje) kroner delt på 300 000 000 (amerikanske innbyggere) tilsvarerer 17,3 kroner per innbyggere, eller med dagens kurs omtrent 2,5 dollar per innbyggere. Hele presidentkampanjen kostet tilsammen 12 milliarder - omtrent 6 dollar per innbygger.
For å sammenligne med Norge så måtte vi brukt ca 180 millioner kroner for å matche amerikanerne basert på penger per innbygger. Med følgende regnestykke som premiss:
6 dollar (ca 40 kroner) multiplisert med 4, 5 millioner innbygger er lik 180 millioner kroner.
Jeg er usikker på hva de samlede utgifter for alle partiene i Norge er på en valgkamp, men jeg tror ikke det er så langt ifra den overnevnte sum. Ap har sammen med fagforeningene sannsynligvis mer penger å bruke enn alle de andre partiene tilsammen, og det skulle ikke forundre meg om de greier å matche Obama i penger pr. innbygger også. Men det kan jeg jo i første omgang å overlate til Dagbladet, eller andre deler av den kritiske norske dagspresse å finne ut av :)
Et annet spørsmål er om amerikanerne og Obama i særdeleshet brukte for mye penger på den politiske kampanjen? Jeg synes ikke det. Dette dreide seg om det viktigste vervet i verden, at kandidatene da brukte mye penger og evnet å samle inn mye penger kan like gjerne tolkes som et uttrykk for et svært levende demokrati, som er opptatt av politiske spørsmål. Jeg synes ikke 5-6 dollar per innbygger er for mye å bruke på hjørnesteinen i det demokratiske systemet, de politiske kampanjer.
Det er selvfølgelig ikke totalt likegyldig hvordan pengene samles inn, i betydning hvem som gir donasjoner, og påfølgende hvilke uformelle (eller som i Norge formelle) bindinger som knyttes til pengebidragene. Det er ikke noe entydig eller evigvarende svar på det spørsmålet - men etter min mening så burde man i stor grad overlate disse vurderingene til folket. Jeg tror velgerne er utmerket istand til å bedømme disse forholdene, det skader heller ikke med et overvåken presse. I så måte var jeg veldig uenig med McCain, som sammen med Feingold, var arkitekten bak et lovforslag som begrenser borgeres rett til å gi pengebidrag til politikere og videre hvordan disse pengene brukes. Men det er i dette tilfelle en helt annen debatt.
Jeg tror norske partier og politikere har mye å lære av måten amerikanske kampanjer evner å samle inn penger på. Heller enn å rope på begrensninger burde vi se mulighetene - Kan det ikke like gjerne tenkes at større pengeinnsamlinger kan bidra til å vitalisere den politiske diskusjonen og således styrke demokratiet?
Personlig tror jeg mer på det enn det motsatte.
Kanskje ikke ved nærmere analyse.
Hvis vi ser beløpet i relative tall, så kan vi regne ut et måltall basert på pengestøtte per innbygger. Det går som følger:
5 200 000 000 (Obamas valgkampanje) kroner delt på 300 000 000 (amerikanske innbyggere) tilsvarerer 17,3 kroner per innbyggere, eller med dagens kurs omtrent 2,5 dollar per innbyggere. Hele presidentkampanjen kostet tilsammen 12 milliarder - omtrent 6 dollar per innbygger.
For å sammenligne med Norge så måtte vi brukt ca 180 millioner kroner for å matche amerikanerne basert på penger per innbygger. Med følgende regnestykke som premiss:
6 dollar (ca 40 kroner) multiplisert med 4, 5 millioner innbygger er lik 180 millioner kroner.
Jeg er usikker på hva de samlede utgifter for alle partiene i Norge er på en valgkamp, men jeg tror ikke det er så langt ifra den overnevnte sum. Ap har sammen med fagforeningene sannsynligvis mer penger å bruke enn alle de andre partiene tilsammen, og det skulle ikke forundre meg om de greier å matche Obama i penger pr. innbygger også. Men det kan jeg jo i første omgang å overlate til Dagbladet, eller andre deler av den kritiske norske dagspresse å finne ut av :)
Et annet spørsmål er om amerikanerne og Obama i særdeleshet brukte for mye penger på den politiske kampanjen? Jeg synes ikke det. Dette dreide seg om det viktigste vervet i verden, at kandidatene da brukte mye penger og evnet å samle inn mye penger kan like gjerne tolkes som et uttrykk for et svært levende demokrati, som er opptatt av politiske spørsmål. Jeg synes ikke 5-6 dollar per innbygger er for mye å bruke på hjørnesteinen i det demokratiske systemet, de politiske kampanjer.
Det er selvfølgelig ikke totalt likegyldig hvordan pengene samles inn, i betydning hvem som gir donasjoner, og påfølgende hvilke uformelle (eller som i Norge formelle) bindinger som knyttes til pengebidragene. Det er ikke noe entydig eller evigvarende svar på det spørsmålet - men etter min mening så burde man i stor grad overlate disse vurderingene til folket. Jeg tror velgerne er utmerket istand til å bedømme disse forholdene, det skader heller ikke med et overvåken presse. I så måte var jeg veldig uenig med McCain, som sammen med Feingold, var arkitekten bak et lovforslag som begrenser borgeres rett til å gi pengebidrag til politikere og videre hvordan disse pengene brukes. Men det er i dette tilfelle en helt annen debatt.
Jeg tror norske partier og politikere har mye å lære av måten amerikanske kampanjer evner å samle inn penger på. Heller enn å rope på begrensninger burde vi se mulighetene - Kan det ikke like gjerne tenkes at større pengeinnsamlinger kan bidra til å vitalisere den politiske diskusjonen og således styrke demokratiet?
Personlig tror jeg mer på det enn det motsatte.
Thursday, December 25, 2008
Et annerledes julebudskap: Richard Dawkins i samtale med Bill Maher
Ateistene Dawkins og Maher snakker julen ut...
Wednesday, December 24, 2008
En tvilsom avgjørelse i Treholtsaken
Av samme grunn som de to foregående postene måtte denne posten om Arne Treholt fra tirsdag 16 desember slettes. Under følger kommentaren, som også er publisert på Minerva.
Mandagens (15. des) store mediehendelse var utvilsomt Justismordkommisjonens avvisning (med dissens) av Arne Treholts begjæring om ny sak. Kommisjonens vurderinger, også flertallet, er sterkt kritisk til en rekke forhold ved dommen, men (flertallet) konkluderer med at disse alene og etter en konkret helhetsvurdering ikke er nok for å gjenoppta saken. Det er en skuffende avgjørelse, og uavhengig om man mener Treholt er skyldig eller ikke, så kunne en ny behandling i det minste ha gitt Treholt en rettferdig rettssak, noe han neppe fikk, eller kunne få i 1985.
En av de klassiske debattene i norsk akademisk historie er 60-tallsdebatten mellom Jens Arup Seip og Johs Andenæs omkring jussens relative uavhengighet fra politikken. Jens Arup Seip mente at jussen inneholdt vesentlige elementer av politikk. Han hevdet sågar i 1965 at Høyesterett "i ekstrem grad" har "vært et politisk organ" (Lov og Rett 1965 s 1). I diskusjon med Seip tok Johs Andenæs avstand fra at domstolene skal ha politisk makt i betydning partipolitisk. "Sier man at en domstol har truffet en politisk avgjørelse, eller tatt politiske hensyn, tror jeg ikke det er tvil om at folk flest vil forstå det slik at retten har tatt et annet standpunkt enn det juridisk korrekte" uttalte Andenæs. (Lov og Rett 1965 s 22).
Etter min mening er det umulig å vurdere Treholt-saken uavhengig av den politiske konteksten. Den kalde krigens bakteppe gjorde det svært vanskelig, om ikke umulig for Treholt å få en rettferdig rettssak. Jeg tror rett og slett ikke på at det var tilfeldig at meddommere i lagmannsretten hadde partimedlemskap i Høyre. Daværende statsminister Kåre Willoch uttalte til Dagsrevyen mandag at situasjonen den gang var meget farlig, og således måtte ses i lys av den kalde krigen. Det er jo selvfølgelig forståelig at saken tillegges en politisk dimensjon, men Willochs uttalelser svekker jo ikke akkurat påstanden om at Treholt aldri kunne få en fullt ut rettferdige rettssak.
Det er flere ting ved rettsprosessen som er særs tvilsomme. Plassen tillater meg ikke å gå særlig detalj, men la meg kort nevne de viktigste detaljene som samlet sett illustrerer en svært kritikkverdig rettsprosess:
Mandagens (15. des) store mediehendelse var utvilsomt Justismordkommisjonens avvisning (med dissens) av Arne Treholts begjæring om ny sak. Kommisjonens vurderinger, også flertallet, er sterkt kritisk til en rekke forhold ved dommen, men (flertallet) konkluderer med at disse alene og etter en konkret helhetsvurdering ikke er nok for å gjenoppta saken. Det er en skuffende avgjørelse, og uavhengig om man mener Treholt er skyldig eller ikke, så kunne en ny behandling i det minste ha gitt Treholt en rettferdig rettssak, noe han neppe fikk, eller kunne få i 1985.
En av de klassiske debattene i norsk akademisk historie er 60-tallsdebatten mellom Jens Arup Seip og Johs Andenæs omkring jussens relative uavhengighet fra politikken. Jens Arup Seip mente at jussen inneholdt vesentlige elementer av politikk. Han hevdet sågar i 1965 at Høyesterett "i ekstrem grad" har "vært et politisk organ" (Lov og Rett 1965 s 1). I diskusjon med Seip tok Johs Andenæs avstand fra at domstolene skal ha politisk makt i betydning partipolitisk. "Sier man at en domstol har truffet en politisk avgjørelse, eller tatt politiske hensyn, tror jeg ikke det er tvil om at folk flest vil forstå det slik at retten har tatt et annet standpunkt enn det juridisk korrekte" uttalte Andenæs. (Lov og Rett 1965 s 22).
Etter min mening er det umulig å vurdere Treholt-saken uavhengig av den politiske konteksten. Den kalde krigens bakteppe gjorde det svært vanskelig, om ikke umulig for Treholt å få en rettferdig rettssak. Jeg tror rett og slett ikke på at det var tilfeldig at meddommere i lagmannsretten hadde partimedlemskap i Høyre. Daværende statsminister Kåre Willoch uttalte til Dagsrevyen mandag at situasjonen den gang var meget farlig, og således måtte ses i lys av den kalde krigen. Det er jo selvfølgelig forståelig at saken tillegges en politisk dimensjon, men Willochs uttalelser svekker jo ikke akkurat påstanden om at Treholt aldri kunne få en fullt ut rettferdige rettssak.
Det er flere ting ved rettsprosessen som er særs tvilsomme. Plassen tillater meg ikke å gå særlig detalj, men la meg kort nevne de viktigste detaljene som samlet sett illustrerer en svært kritikkverdig rettsprosess:
- Valg av meddommere er allerede nevnt.
- Forhåndsdømmingen foretatt av det norske Storting, hvor Treholt ble fradømt statspensjon før det forelå dom i saken, mot to stemmer (den ene var Georg Apenes).
- Det omstridte pengebeviset, hvor sentrale sakkyndige har hevdet at det er fysisk umulig å få så mange penger inn i en konvolutt som premissene for dommen tilsier. Avdøde forsvarer Arne Haugestad mente pengebeviset måtte ha vært konstruert. At sakkyndige, som professor Hådem, følte seg presset til å forandre synspunkter (VG Helg 13 des.) styrker indikasjonen om manipulering.
- Tvil omkring hvorvidt originaldommen mot Treholt er endret i ettertid og hvorvidt det eksisterer lydbåndopptak fra rettssalen.
Flere av disse faktorene er også kritisert i Kommisjonens vurdering av saken. At flertallet likevel konkluderer med at disse innsigelsene samlet sett ikke hadde avgjørende betydning for de bevisgrunnlaget i saken, synes merkelig, all den tid uskyldighetspresumpsjonen ligger til grunn, og at ingen skal dømmes dersom rimelig tvil foreligger. I likhet med mindretallet i kommisjonen, Svein Magnusson, mener jeg det er åpenbart at det foreligger rimelig tvil. Magnusson skriver i sin kommentar:
"Skyldspørsmålet er kun prøvet en gang. Lagmannsrettens bevisresultat synes dessuten svakt fundert. Retten forutsetter det som skal bevises; – har Treholt hatt § 90-dokumenter i sin besittelse, er dokumentene også overlevert. Oppsummert mener mindretallet at det kan påvises en rekke svakheter i hele beviskjeden. Svakhetene relaterer seg til vesentlige faktorer i bevisbildet, og er av en slik styrke at de samlet sett innebærer at det foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Det foreligger derfor etter mindretallets mening grunnlag for gjenåpning".
Det skal selvfølgelig nevnes at saken har fått en grundig gjennomgang, og blitt behandlet i flere instanser, men det i seg selv garanterer åpenbart ikke en rettferdig prosess. Det synes nå tvilsomt om Arne Treholt noen gang vil få en rettferdig behandling i det norske rettssystem.
Det er trist ikke bare for Treholt, men også for den norske rettsstat!
I Ghana
Fra torsdag 4. desember til Tirsdag 9. desember var Kapitalismus befinne i Ghana for å følge president og parlamentsvalget søndag 7 desember. Dette innlegget måtte slettes pågrunn av software problemer/html koder. Under følger innelegget slik det ble publisert torsdag 4 desember.
Se også min kommentar på Minerva.
Fra torsdag 4 desember til Tirsdag 9 desember vil Kapitalismus befinne seg i Ghana for å følge president og parlamentsvalget søndag 7 desember.
Dette vil være mitt første besøk i Afrika og følgelig full av forventninger!
Når dette skrives har jeg nettopp landet i hovedstaden Accra, sjekket inn på hotellet og skal øyeblikk i seng, ettersom programmet begynner kl.07.00 fredag morgen.
Min tur til Ghana er i regi Høyre, og med meg har jeg Øystein Søreide, Thomas Berg-Olsen og Beate Lindgård (Strengt tatt er det vel dem som har med meg – turen er en vinnerpremie for Unge Høyres Elitekurs som jeg vant for snart 2 år siden, og som jeg ikke har hatt mulighet til å benytte meg av tidligere).
Sammen skal vi i Høyres delegasjon besøke vårt søsterparti NPP – som i dag har makten (president John Kuffour) og som ligger rimelig godt til med tanke på å vinne nok en periode. Ghana har for alle praktiske formål et to- partisystem. Hvor NPP er et liberal-konservativt parti, mens hovedmostanderne er NDC og er et sosialdemokratisk parti. Jeg skal komme tilbake til det politiske systemet, partier og personer etter hvert.
Det er selvfølgelig veldig spennende å være i Afrika for første gang – mitt bestemte inntrykk – basert på det jeg har lest og ikke minst snakket med venner/bekjente så er betydelig mer Afrikakyndig enn meg selv, er at Ghana er veldig godt valg i så måte. Man merker også veldig godt valgstemningen her, og at folk er opptatt av at valget, uavhengig av vinner, skal gjennomføres skikkelig. Ghana er et land som på mange måter har vært et fyrtårn i Afrika, både hva gjelder økonomisk og politisk utvikling. Ringvirkningene av valget I Ghana vil derfor ha stor betydning for resten av regionen.
Det skal selvfølgelig blir svært spennende å møte personer, kandidater, delta på valgmøter og oppleve afrikansk politikk! Jeg kan ikke love oppdateringer hver dag, men jeg lover å en grundig redegjørelse når jeg er tilbake i Norge på onsdag, og forhåpentligvis også en god del kommentarer sett fra en vestlig liberaler, etter hvert som opplevelsene skrider frem.
Ghanaweb er en glimrende side dersom du er interessert å følge valget.
Sommerlig hilsen fra Kapitalismus i Accra!
Se også min kommentar på Minerva.
Fra torsdag 4 desember til Tirsdag 9 desember vil Kapitalismus befinne seg i Ghana for å følge president og parlamentsvalget søndag 7 desember.
Dette vil være mitt første besøk i Afrika og følgelig full av forventninger!
Når dette skrives har jeg nettopp landet i hovedstaden Accra, sjekket inn på hotellet og skal øyeblikk i seng, ettersom programmet begynner kl.07.00 fredag morgen.
Min tur til Ghana er i regi Høyre, og med meg har jeg Øystein Søreide, Thomas Berg-Olsen og Beate Lindgård (Strengt tatt er det vel dem som har med meg – turen er en vinnerpremie for Unge Høyres Elitekurs som jeg vant for snart 2 år siden, og som jeg ikke har hatt mulighet til å benytte meg av tidligere).
Sammen skal vi i Høyres delegasjon besøke vårt søsterparti NPP – som i dag har makten (president John Kuffour) og som ligger rimelig godt til med tanke på å vinne nok en periode. Ghana har for alle praktiske formål et to- partisystem. Hvor NPP er et liberal-konservativt parti, mens hovedmostanderne er NDC og er et sosialdemokratisk parti. Jeg skal komme tilbake til det politiske systemet, partier og personer etter hvert.
Det er selvfølgelig veldig spennende å være i Afrika for første gang – mitt bestemte inntrykk – basert på det jeg har lest og ikke minst snakket med venner/bekjente så er betydelig mer Afrikakyndig enn meg selv, er at Ghana er veldig godt valg i så måte. Man merker også veldig godt valgstemningen her, og at folk er opptatt av at valget, uavhengig av vinner, skal gjennomføres skikkelig. Ghana er et land som på mange måter har vært et fyrtårn i Afrika, både hva gjelder økonomisk og politisk utvikling. Ringvirkningene av valget I Ghana vil derfor ha stor betydning for resten av regionen.
Det skal selvfølgelig blir svært spennende å møte personer, kandidater, delta på valgmøter og oppleve afrikansk politikk! Jeg kan ikke love oppdateringer hver dag, men jeg lover å en grundig redegjørelse når jeg er tilbake i Norge på onsdag, og forhåpentligvis også en god del kommentarer sett fra en vestlig liberaler, etter hvert som opplevelsene skrider frem.
Ghanaweb er en glimrende side dersom du er interessert å følge valget.
Sommerlig hilsen fra Kapitalismus i Accra!
Et møte med Kjakan
Pågrunn av diverse uforklarlige softwareproblemer måtte jeg slette diverse innlegg under følger kommentaren min om møte med Kjakan - oppdatert med noen få kommentarer om filmen Max Manus.
For en tid tilbake (18 november) hadde jeg den store glede av å tilbringe en kveld med Norges største krigshelt Gunnar Kjakan Sønsteby i forbindelse med at jeg var arrangementsansvarlig for Studentersamfunnet i Bergen sitt møte med samme navn.
For en tid tilbake (18 november) hadde jeg den store glede av å tilbringe en kveld med Norges største krigshelt Gunnar Kjakan Sønsteby i forbindelse med at jeg var arrangementsansvarlig for Studentersamfunnet i Bergen sitt møte med samme navn.
På møte deltok også Manusforfatter til den aktuelle kinofilmen Max Manus, Thomas Nordseth-Tiller, en ung og svært lovende manusforfatter og ikke minst svært hyggelig person. Ikke uventet var Store auditorium på jussen stappfull denne kvelden – over 350 personer (heldigvis hadde vi ikke branninspeksjon) hadde latt eksamen være eksamen og regn være regn og tatt turen på Studentersamfunnet denne tirsdagskvelden.
Det er vanskelig, selv for (noen ganger i overkant) selvsikre personer som Kapitalismus liker å karakterisere seg selv som, å unnlate å bli en smule preget av stundens alvor når man skal treffe Norges største og mest dekorerte krigshelt. Misforstå meg rett, møte gikk fint det, og Sønsteby er på alle måter en hederskar. Særlig fordi han får deg til å føle deg vel når du er i hans omgangskrets. Han er forbløffende sprek til å være 90 år, og ikke minst svært oppegående intellektuelt. At han er utdannet ved Harvard Business School (1946), understreker at vi har å gjøre med en eksepsjonell norsk personlighet.
Når Sønsteby møtte Knut Joner, som spiller Kjakan i Max Manus, for første gang, så utbrøt han: ”Du ser jo ut som en ubetydelig tulling – du ser ut akkurat som meg”. Man skal ikke tilbringe mye tid med krigshelten for å oppdage hans kjappe replikk og gode humor. Som når han ble bedt om å kommentere Thomas Nordseth-Tillers (av Thomas selv), ”Altså vi drakk ikke så mye, ei heller bannet vi så mye – men FAEN heller det får gå”
I selve foredraget gikk Kjakan inn på hvordan han arbeidet, planla og gjennomførte aksjoner. Rett og slett hvordan de arbeidet. Hvordan unge gutter gikk fra å kunne ingenting om sabotasje til å bli svært dyktige. Dette er noe Max Manus filmen selvfølgelig adresserer. Litt mer på gyngende grunn var Kjakan da han uttrykte sin støtte til Irak-krigen og Afghanistan politikken, uten at han ble heftet av den grunn. Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette var et av de hyggeligste møtene jeg har hatt i Samfunnet – og de har det vært mange av (passerer vel snart 70 møter)!
Selve Max Manusfilmen var akkurat så bra som jeg trodde den skulle være - filmen gir et autentisk innblikk i hvordan det faktisk var, eller med Kjakan sine ord "så nærme virkeligheten som det er mulig å komme"! Filmen er allerede blitt mer enn en film. Den er et fenomen, et monumentalt definerende verk, som kommer til å prege norsk kulturhistorie. Med andre du går glipp av noe mer enn en film ved å ikke se den.
Erling Fossen har prøvd å dra opp en debatt kring motstandskampen i Norge. Det er mest av alt en pinlig opplevelse fra en person som ikke helt vet hva han snakker om. Det er selvfølgelig kritiske merknader å ta tak i når det gjelder motstandskampen i Norge, dette var tross alt unge gutter – selvfølgelig gjorde de feil. Det er også god grunn til å se kritisk på måten det norske krigsoppgjøret ble gjennomført på. Men å bruke tid på, med Apenes karakteristikker, en så massivt udugelig og bornert person som Erling Fossen, det er det liten grunn til.
Samfunnsredaktør i Minerva, Nils August Andresen gir en glitrende kommentar (Intellektuell selvmordsaksjon) kring Fossens famøse utspill. Det kan jo tenkes at årsaken til at Max Manus og Gunnar Kjakan Sønsteby omtales og fremstilles som helter - er at de i alle konvensjonelle betydninger av ordet – faktisk er helter!
Sunday, December 21, 2008
Kinas vei ut av fattigdommen
"For å si det som sant er - vi ville tjene litt penger"
Eier av Kinas aller første privateide bedrift, hvis moralske utgangspunkt ble starten på tidenes raskeste fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst, etter omleggingen til et mer markedsøkonomisk system.
Noen ganger kan det enkle faktum at noen ønsker å tjene noen penger være begynnelsen på noe stort!
Eier av Kinas aller første privateide bedrift, hvis moralske utgangspunkt ble starten på tidenes raskeste fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst, etter omleggingen til et mer markedsøkonomisk system.
Noen ganger kan det enkle faktum at noen ønsker å tjene noen penger være begynnelsen på noe stort!
Friday, December 19, 2008
Fred Thompson on the Economy
"Trying to fix problems caused by excess consumption with more spending is like telling a fat guy that the way to lose weight is to eat more donuts"
I`M WITH FRED
- Secure our borders!
- Kill the Terrorists!
- Punch the Hippies!
Subscribe to:
Posts (Atom)