I flytsonen

For de av oss som sogner til partiet Høyre var valget mandag utvilsomt en stor opplevelse. På forhånd var en oppslutning på midten 20-tallet ventet, men 28 % var utvilsomt høyere enn de største optimistene hadde drømt om, meg selv inkludert. Ikke desto gledeligere når virkeligheten overgikk forventningene. Enda gledeligere at Høyre ikke bare beholdt makten - men utvidet basen landet rundt. 

Mye er sagt og skrevet om valget - det jeg vil legge vekt på - eller rettere sagt er mest imponert over, er hvordan Høyres partiorganisasjon har utviklet seg og ikke minst hvordan valgkampanjen ble gjennomført. Snuoperasjonen startet allerde i valget 2009 - husk, Høyre hadde målinger på 10-11 % så sent som august(!) 2009 - at man tross disse målingene evnet å snu trenden (det er vanskelig - bare spør Kristin Halvorsen) og levere et valgresultat på 17.2 % i 2009 var imer utfordrende enn hva mange synes å tro. Etter valget i 2009 evnet vi å kapitalisere på det gode resultatet og arbeidet som er gjort det siste året med verving, skolering, samt evnen til å finne gode lokale kandidater er rett og slett sterkt. Kommunikasjonsstrategien som har basert seg på å fortelle mest om egne saker og løsninger, fremfor kritikk av regjeringen - kombinert med satsning på direkte velgerkontakt (først og fremst husbesøk og stand, men også gjennom nettet og sosiale medier) har båret frukter.

Det jeg har blitt mest imponert over, er uten tvil valgkampen til Unge Høyre. Ettersom jeg har vært medlem i mange år har jeg sett organisasjonen på nært hold, og jeg har aldri sett dem bedre. Aktivitetsnivået, vervingen og ikke minst den politiske energien UHL tok med seg inn i valgkampen, var, om ikke avgjørende, en vesentlig faktor til hvorfor vi endte så høyt på 20-tallet som vi gjorde.

Momento mori 
Man skal vokte seg vel for selvgodhet - det er selvfølgelig lov til å feire etter at valgnatten kuliminerer i suksess - men utfordringene fremover er mange nok. For det første må oppslutningen materialiseres i konkret politikk. Mitt råd er utvilsomt - mer politikk er ikke ekvivalent med bedre politikk (Less is more). For det andre må arbeidet med å bygge et sterkt borgerlig alternativ til dagens rødgrønne regjering starte umiddelbart. Ikke minst gjelder det å finne frem til en politikk som tar fremtidens utfordringer på alvor og evner å levere troverdige svar på de spørsmål folk flest måtte være opptatt av.

Jeg tror liberal-konservatismen eller borgerlig liberal om du vil - ikke bare har fortiden bak seg, men også fremtiden foran seg :) 

Stemmeretten er ikke viktigst

For legitimiteten til demokratiet er det naturligvis viktig at borgerne benytter seg av stemmeretten, og i Immanuell Kants ånd, bør deltakelse oppfattes som en selvpålagt borgerplikt. Derfor er oppfordringen soleklar - stem på det partiet du er mest enig med - eller minst uenig med.

Men moderne demokrati innebærer mye mer enn valg.

Selv om stemmeretten er en nødvendig betingelse, er det knapt en tilstrekkelig betingelse for demokratiet. Jeg vil påstå at rettsstatsprinsippene, likebehandling, forutsigbarhet - det man i en samlebetegnelse kan kalle sivile rettigheter - er enda viktigere enn de politiske rettighetene. I Norge er heldigvis begge villkårene oppfylt - og det er nettopp vissheten om at hvem som kommer til den politiske makten ikke er avgjørende, om enn betydningsfull (hvorfor ellers skulle vi stemme?) som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Det er i hovedsak ikke politikken, eller politikerne som avgjør hvordan den enkelte kommer til å lykkes i livet, men i stor grad egen innsats og evne. Slik vil det fortsatt være, uavhengig av om H eller Ap styrer i de ulike kommunene rundt om i landet. 

Flertallets rett til å bestemme er naturligvis et kjernepunkt i demokratiet - men i et moderne liberalt demokrati, er rettsstaten og sivile rettigheter like essensielle bestanddeler - dvs mindretallsbeskyttelse for å unngå et brutalt majoritetsstyre. Benjamin Franklin omtalte demokrati som et (potensielt) sted hvor to ulver og et lam stemmer over hva de skal spise til lunsj. Til tross for at Rødts Bjørnar Moxnes* har omtalt Jens Stoltenberg som en nyliberal ulv - er det god grunn til å tro at mindretallsbeskyttelsen i Norge forblir sterkt også etter 12.september. 

GODT VALG!

* Oppdatert 14.september Jeg kom i skade for å tillegge sitatet Magnus Marsdal - det var uriktig og ber om unnskyldning for det.  

Ungdom blir lyttet til

Jeg har blogget et innlegg på UiB-magasinet Vox Publica om ungdom og politikk.
Basert på mine erfaringer som aktiv i Unge Høyre.

Les innlegget "- Ungdom blir lyttet til"

To the shores of Tripoli

Hadde jeg skrevet dette blogginnlegget for fem år siden hadde narrative og påfølgende politisk holdning vært ganske annerledes. Men det er ikke fem år siden – det er nå.

Min moralske overbevisning over det liberale demokratiets overlegenhet, universalisme, internasjonalisme, troen på alle menneskers likeverd, hvorpå fysisk makt er underlagt moralsk rett, gjorde meg til en overbevist nykonservativ. Min tro på det liberale demokratiets fortreffelighet har knapt avtatt med årene - jeg er fremdeles salig i troen, men erfaringene fra Afghanistan og Irak har, om ikke fundamentalt endret holdningene, dyttet dem et godt stykke i retning av klassisk realisme i utenrikspolitikken. Kall det gjerne kynisme. Min tro på konseptet nasjonsbygging er kraftig redusert, hvorpå et helhetlig utenrikspolitisk kompass for øyeblikket er en mangelvare.

Av de overnevnte grunner stilte jeg meg skeptisk til NATOs engasjement i Libya. Ikke fordi både Libya og verden ikke ville vært bedre tjent med Gadhafi seks fot under jorden, men fordi Gadhafi i liten grad utgjorde noen trussel mot Vesten. Kostnadene i form av menneskeliv og penger, samt mulig politisk ustabilitet var (og er) argumenter som kunne innvendes mot intervensjon. Det var selvfølgelig en risiko for massiv nedslaktning av opprørere i Libya, Gadhafi var meget tydelig på at han skulle utrydde opprørerne. Men var det egentlig et problem for Vesten? Var folkemordet i Rwanda et problem for vesten? Jeg er klar over at dette høres ekstremt kynisk ut – men om man prøver å analysere dette strategisk, tror jeg vesten fint kunne leve med at Gadhafi slaktet sin egen befolkning – vi lever tross alt, om ikke godt, så i hvert fall med Iran, Nord-Korea, Syria og en hel rekke andre land som ikke tilhører kategorien hyggelige regimer.

Dette sagt, jeg støttet NATOs inngripen, om ikke av gammel vane, så i hvert fall fordi operasjonen så ut til å begrense seg til en luftaksjon, samt mindre støtte til opprørerne i form av utstyr, rådgivere og spesialsoldater. For meg var og er det mindre interessant hva FN måtte mene, men det skader selvfølgelig ikke at man fikk en klar uttalelse fra det normalt så servile sikkerhetsrådet. Beskyttelse av sivile var mandatet, men det lå i kortene om enn uuttalt, at regimeskifte også var en del av NATOs målsetning.

Dette regimeskifte ser nå uunngåelig ut til å være på trappene - det er det selvfølgelig god grunn til å glede seg over. Mulighetsvinduet som åpner seg kan medføre en positiv utvikling, ikke bare for Libya, men for hele regionen i det som er kjent som den arabiske våren. Juryen er fremdeles ute hva gjelder hvordan dette kommer til å ende. Jeg tror ikke dette blir et nytt Irak eller enda verre, Afghanistan, men åpenbart er utfordringen nå å bygget et post-Kadhafi i Libya.

Søken etter nytt utenrikspolitisk kompass etter at nykonservatismen ikke holdt hva den lovet, trenger naturligvis ikke å ende i en annen ytterlighet. Min verdiorienteringen er fremdeles fundamentert i internasjonalisme og universalisme – det liberale demokratiet – menneskehetens ypperste konstruksjon hva gjelder sivilisatorisk organisering. Spørsmålet er bare hvordan vi kommer dit for dem som enda ikke er der. Ryggmarksrefleksene er fremdeles nykonservative – har vi en realistisk mulighet til å bli kvitt en diktator – til fordel for noe bedre – slik tilfelle var i Irak – så sier instinktene bomb i vei. Men det fordrer at man er villig til å stille opp med de ressurser som er nødvendig. En del av innvendingene mot Libya (jeg har fremført dem selv) var at man ikke visste konsekvensene og hvorvidt opprørerne var til å stole på, men man valgte fra NATOs side å stille seg på opprørerne sin side, fordi det var å anse som moralsk riktig og fordi man ville unngå et folkemord. I ettertid synes det å ha vært en suksess - så langt. Det interessante er, i hvert fall synes jeg det, at de samme argumenter som ble brukt for å knuse Saddam-regime i Irak, kunne anvendes på Libya og Gadhafi. Forskjellen var naturligvis at Bush jr ikke var inni bildet denne gangen...

Det tilhører sjeldenhetene å besverge seg til en teoretisk retning innenfor politikken, og især ikke utenrikspolitikk. Det vanlig er å dra nytte av flere retninger. Muligens kan en ny realistisk intervensjonisme (idealisme) være en farbar vei, hvor målsetningen om en verden dominert av liberale demokratier forblir den samme, men virkemidlene revurderes. Søken etter et nytt kompass i utenrikspolitikken fortsetter, kan hende jeg ender opp med å være mer nykonservativ enn jeg tror. På den annen side,  det er ikke bare ulemper knyttet til en viss grad av ydmykhet i utenrikspolitikken.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har som vanlig skrevet veldig interessant om tema. Det samme har Jan Arild Snoen. Jeg anbefaler forresten også Bjørn Stærks usedvanlig reflekterte kommentar ”What went wrong” – hvor han beskriver det å nyorientere seg etter Irak-krigen.

Skammelig av politiet?

Det er godt mulig at en debatt om politiets operasjoner i forbindelse med 22.juli er å foregripe begivenhetens gang. Man skal videre være forsiktig med å mene for mye om saker man ikke har full informasjon om - likevel er VGs opplysninger om at første politipatrulje, bevæpnet med MP5, var på Utvika kl.17.52 (Breivik ble pågrepet kl.18.27) oppsiktsvekkende. Aslak Nore karakteriserte handlingen som skammelig – det er muligens å ta for hardt i, men det er åpenbart at politiet må begrunne sine valg, utover å henvise til det diffuse ”polititaktiske vurderinger”.

Politiet har i kraft av å være legitim forvalter av statens voldsmonopol, en utvidet myndighet – det innebærer også et utvidet ansvar – med påfølgende risiko. Det betyr naturligvis ikke at man skal oppføre seg dumdristig som politi, men det betyr at man skal forvente vilje til større risiko blant politifolk enn blant vanlige borgere. Det er av disse årsaker vanskelig å forstå at en bevæpnet politistyrke IKKE UMIDDELBART forsøkte å komme seg over til Utøya for å stoppe massakren. Politiet henviser til ”politifaglige vurderinger,” men uten noen nærmere redegjørelse for gangen i disse, fremstår politiets uttalelser som noe nær svada. Det er videre vanskelig å forstå hvorfor ei heller Beredskapstroppen tok raskeste vei til Utøya, men bestemte seg for ytterligere å forlenge responstiden.

Det er godt mulig at politiet har gode forklaringer på sine beslutninger, de trenger i så fall å komme ut til allmennheten med disse. I en artikkel på Dagbladnett presenteres motargumentene – men jeg synes svarene fra politiet er både unnvikende og mangelfulle.

Mitt hovedpoeng er følgende; er man bevæpnet politi i en situasjon hvor en massakre foregår (skyting pågår) skal det en usedvanlig god grunn til for ikke umiddelbart å gripe inn med alle tilgjengelige midler, inkludert risiko for eget liv. Det er eiendommelig å legge merke til campingturistene som uten å nøle kastet seg i båtene for å redde ungdommer, mens bevæpnet politi tok seg bedre tid for å vurdere handlingsalternativene.

Det blir selvsagt en av hovedoppgavene til kommisjonen å vurdere politiets operasjonelle respons – fra instruks, kommandolinjer til individuelle beslutninger, med den hensikt å lære mest mulig fra tragedien. Men før den tid synes jeg vi trenger bedre svar fra politiet enn hva vi har fått så langt.

Når ord blir fattige

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om terrorhendelsen som rammet Oslo og Utøya fredag 22.juli. I likhet med de fleste andre har massakren på Utøya rystet meg langt inn i sjelen, og de grufulle vitnesbyrdene fra Utøya, hvor venner og bekjente blir skutt på (sågar drept) vil garantert prege resten av livet mitt. I dag er jeg usikker på nøyaktig hvordan. Det er i det hele tatt mye jeg er usikker på.

Den ufattelig tragedien som har rammet AUF preger ikke bare det politiske Norge, den preger hele nasjonen. Likefullt blir det ekstra spesielt for de av oss som har vært ungdomspolitisk engasjert. For tre måneder siden var nesten 600 UHL-medlemmer samlet på Sundvolden for Landskonferanse, hvor jeg hadde gleden av å skolere engasjert ungdom i effektiv utøvelse av demokrati. Et arrangement som var åpent, uten noen form for sikkerhet. Gjennom hele min tid i Unge Høyre har jeg ikke hatt annet enn dyp respekt for de unge sosialdemokratene, av og til (ikke så rent sjeldent) misunnelse. Særlig gjelder det institusjonen Utøya. Men fremfor alt har jeg fått mange gode venner som er og har vært aktiv i AUF - et vennskap som vil vare livet ut. Og nettopp livet ut er en frase som plutselig har fått en helt ny betydning.

En av dem som ble drept er leder av Hordaland AUF - Tore Eikeland. Jeg kjente ikke Tore veldig godt, men jeg kjente han godt nok til å huske han som en ualminnnelig flink og positiv person. Det er som Statsminister Stoltenberg trakk frem i minnegudstjenesten, blodig urettferdig at Tore nå er borte, offer for et politisk attentat som overgår alt hva jeg er istand til å formulere. Vakre minneord er skrevet av bloggfelleskapet Skrivekollektivet - og for dere som skulle være i tvil om Tores politiske og retoriske talent - sjekk ut denne talen og denne talen. Tore var sammen med andre engasjerte ungdommer samlet i fellesskap for å utøve demokrati og deltakelse i praksis; at de nå er borte er hjerteskjærende. Det er som nevnt vanskelig å formulere noe fornuftig - det er mest tårer og sinne.

Jeg skal avvente mer utfyllende politiske betraktninger om terrorangrepet. Men la meg nevne to umiddelbare tanker.

1) Måten Norge som nasjon har reagert på er overveldende. Fra første stund hadde vi et politi, brann og helsevesen som fungerte som det skulle. Vi hadde mennesker som stilte opp for hverandre - som medmennesker. Fra ungdommer på Utøya som risikerte livene sine for å redde sine kamerater, det samme gjorde fastboende og turister som bevitnet massakren. Nasjonens samling i ettertid har vist frem det beste i oss og det er lov å håpe at det medfører en større varme og raushet i hverdagen. Vi stiller opp for hverandre. Et lite apropos, det er ille å lese om nordmenn med minoritetsbakgrunn som ble trakassert fordi mange trodde dette var et islamistisk inspirert angrep. Mange bør se seg selv i speilet om hvordan vi behandler våre medmennesker, meg selv inkludert.

2) Det er for tidlig å si noe om hvordan dette vil påvirke den politiske debatten. Det er lite trolig (og heldigvis for det) at kritiske bemerkninger rundt innvandring og integrering (samt islam) ikke forblir en sentral del av debatten. Men de verste utslagene, det som grenser mot hatsk retorikk, vil forhåpentligvis dempes. Det er åpenbart ikke FRP eller andre kritikere av det multikulturelle samfunn som har skylden for Behring Breiviks forkvaklede handlinger. Men det synes like åpenbart at retorikk av den type som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde har uttrykt, hvor særlig førstnevntes bruk av Kultur-Quislinger og språk som anklager Arbeiderpartiet for å ville "rive landet i filler" bidrar til en dehumnaisering. Nøyaktig hvilken sammenheng (om noen) som kan trekkes mellom denne type ytringer, og perverte handlinger som Anders Behring Breivik har utført, er jeg ikke sikker på. Men at den debatten kommer er åpenbart. Like sikkert som at debatten om (mislykket) multikulturalisme vil fortsette. Det gjenstår å se hvilket narrativ som får mest gehør.  

Ellers anbefaler jeg Nils August Andresens kommentar om debatten videre, samt Jan Arild Snoen også på Minerva. Tilslutt - debatten om denne tragedien kunne vært avverget, jf PST, ressurser og overvåking, vil også garantert komme i kjølvannet av terrorangrepet. Jeg har tidligere blogget om at prisen vi må betale for et åpent samfunn er denne type risiko. Det er en betraktning jeg holder fast på.

Aftenposten, USA og årsaken til gjeldsproblemene

Det er muligens i overkant pirkete, men jeg mistenker at beskrivelsen av gjeldssituasjonen i dagens Aftenposten (19.juli - ikke nett) er noe mer enn en "forglemmelse". Ikke mindre enn fire journalister (Roar Østgårdsgjelten, Frank Lynum, Ulf Peter Hellstrøm og Roland Jørgensen) står oppført som ansvarlig for artikkelen som besvarer (dvs glemmer den viktigste årsaken) gjeldskrisen i USA.

Et av spørsmålene er hvorfor USA har så stor gjeld og svaret er som følger:
"Tre forhold har gitt en oppsvulmende statsgjeld som politikerne ikke klarer å håndtere: Skattelettelser fra George Bush reduserte inntektene, krigene i Irak og Afghanistan kostet enorme summer, og finanskrisen høsten 2008 tvang myndighetene til kostbare støttetiltak for å holde hjulene igang. Amerikanske forbrukere har dessuten opparbeidet seg en høy privat gjeld."

Den viktigste grunnen til den høye gjelden nevner ikke Aftenposten, nemlig det faktum at de generelle utgiftene (eksludert militæret) under George Bush jr økte betraktelig. Ikke minst utgiftene knyttet til respeptbelagte medisiner m.m. Det er selvfølgelig riktig at skattekutt ikke bidrar til å bedre statsfinansene, særlig ikke når man samtidig øker utgiftene. Det er også riktig at kostnadene til krigføring er substansielle, men veksten i andre utgifter er altså betydelig mer og den desidert største årsaken til underskuddet.

Artikkelen i den selverklærte liberal-konservative avisen Aftenposten, står som et godt eksempel på det dominerende narrative i norsk offentlighet; Det er ikke de statlige utgiftene som er for høye - det er skattnivået som er for lavt.