Taxfree tull

Kapitalismus var i Sverige i helgen og forhandlet (harde forhandlinger) på vegne av NSU. Utenom en rasistisk drosjesjåfør, med minoritetsbakgrunn attpåtil, (som Kapitalismus noe fleipete spurte om hadde fått telefon fra Oddvar Stenstrøm), så var det ikke mye spennede som skjedde. Da bortsett fra de hemmelige forhandlingene, men det er en annen historie.

Dette blogg innlegget handler først og fremst om Taxfree. "Hvorfor i allverden har vi Taxfree"? De fleste som reiser mye er vel bemidlet, og således er "Taxfree" en måte å sponse "De som har mest fra før". Er det noen grunn til å bevare Taxfree, nærmest bare fordi de har ordningen i andre land?

Riktignok virker drømmen om "kvoten", "taxfree" og "sprit" til å være halve opplevelsen for nordmenn på tur, men etter undertegnedes mening er det absolutt intet godt argument for opprettholdelse av taxfreetullet.

Bruk pengene på generelle nedsettelser av skattenivået, ikke subsidier de som har mest fra før!

Og ja, fjern det forbanna kvotereglementet, securitas burde virkelig ha bedre ting å finne på enn å sørge for at folk ikke tar med seg en liter vin for mye.

Slutt å syte, begynn å yte. Om minstepensjon og annen pensjon

Det finnes en gruppe i dette landet du bare ikke kan motsi, en gruppe som konsekvensene av ethvert politisk vedtak må måles mot. Jeg snakker selvfølgelig om minstepensjonistene, som av en eller annen snedig grunn ser ut til å få dominere det offentlige ordskifte.

Antallet minstepensjonister er i følge NAV omkring 180 000, altså omtrent det samme antall som tar høyere utdanning. Med et voksende og stabilt Frp, er det liten grunn til å tro at ikke minstepensjonistene vil forsette å dominere debatten, selv etter at sjefssutreren John Alvheim gikk bort. I forbindelse med regjeringens forslag til revidert pensjonsreform, uttaler Jens Stoltenberg at det i fremtiden vil bli nesten umulig å bli minstepensjonist. Så dumt!

Hadde Kapitalismus fått velge hadde alle blitt minstepensjonister. Dvs alle hadde fått et grunnbeløp dekket fra staten tilsvarende 110 000 (målt i 2006 verdi), resten hadde en måtte fikse selv. Dette ville overlatt mer ansvar og mer frihet til den enkelte, en frihet de fleste av oss hadde greid å håndtere utmerket, til tross for sosialdemokratiets hang til å tro det motsatte.

En slik flat modell ville ivaretatt alle de viktige behovene:

- Lønne seg å jobbe
- Redusere utgiftene på alderspensjon som andel av BNP
- Sikre alle uavhengig av tidligere inntekt en garantert minstesum
- Mer fleksibilitet i forhold til bytte av arbeid, så vel offentlig som privat

Jan Arild Snoen har utarbeidet et lignende forslag for Civita.

Det ville selvsagt vært helt nødvendige å "cashe ut" de som allerede har betalt inn penger til folketrygden. Slik at et reformert system først kunne fungere for de som er født etter 1965, eller enda senere.

Skepsisen mot private løsninger sitter dypt hos mange. Sosialdemokratiet har lyktes i å få folk til å tro at dersom du ikke sparer offentlig så forsvinner pengene. At det er det offentlige som står som garantist for utbetalingene. Dette er jo selvsagt helt feil. Det offentlige har ingen penger, alle penger det offentlige anskaffer, er gjennom innbetalinger fra befolkningen. Med andre ord, det er arbeidstakernes egne penger som betales inn, for så å deles ut igjen, lignende ville det selvsagt vært gjennom private ordninger, hvilket også mange har.

En ordning med flat minstepensjon er rett og slett genial, kanskje nettopp derfor den aldri kommer til å bli innført...

Men Kapitalismus er for!

Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) med Kapitalismus som V.I.P

I dag onsdag, starter Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) 2006. En av de mange – og ikke minst fantastiske kulturelle nyskapningene i Bergen. Filmprogrammet er som de foregående art av meget bra kvalitet, eller det er vel strengt tatt ikke jeg kvalifisert til å vurdere, men la oss si det sånn, det virker å være av særs god kvalitet.

I tillegg kommer Studentradioen (hvilket Kapitalismus har en bakgrunn som redaktør for samfunnsavdelingen) til å sende egen festival radio.

Kapitalismus har selvsagt tilranet seg et V.I.P kort, hvilket gir tilgang til alle filmer, fester og muligens også samvær med Trond Giske. Årsaken til at moi har fått V.I.P er jobben som ordstyrer av seminaret Homeland Security, om måten vi, dvs Norge, forholder seg til USAs utenrikspolitikk. Et tema Kapitalismus naturlig nok er helt nøytral til…

De som kjenner og leser denne blogg vil vite hva jeg mener om tema, men etter å ha ledet nær 60 møter i regi Studentersamfunnet i Bergen, skulle det i grunnen gå greit. Å skille rollen som debattant og ordstyrer er i grunnen ikke så vanskelig, burde i hvert fall ikke være det.

Kapitalismus skal ikke på noen som helst måte ta en helhetlig anmeldelse av filmprogrammet, dog må arrangørenes presentasjon av følgende film nevnes:

37 Bruksmåter for en dau sau

”En fascinerende historie om Pamir Kirghiz-stammen fra Sentral-Asia og deres vandring gjennom fem forskjellige land de siste hundre år, i søk etter et hjem. Filmen er en glimrende etnografisk og kulturell studie i eksil, migrasjon og identitet i den moderne verden”

Jeg trodde jeg skulle daue av latter når jeg leste denne presentasjon, som mest hørtes ut som en Harald Eia sketsj fra Åpen post, men for all del, det er sikkert en god film. Og skulle den ikke falle i smak er den sånn ca 100 andre alternativer.

God fornøyelse!

Om den svenske regjeringen, (U)moral og TV- Lisens

Den svenske regjering og den nye statsminister Fredrik Reinfeldt kan neppe sies å ha fått en drømmestart. I helgen trakk handelsminister Maria Borelius og tirsdag valgte kulturminister Cecilie Stegö Chilö, tidligere sjef for svenske Timbro, å trekke seg.

Det virker på Kapitalismus som om Statsminister Reinfeldt har gjort en usedvanlig dårlig jobb med sitt forarbeid til regjeringskabalen. Og la det være sagt med engang Kapitalismus ser ingen ting i veien med, snarere tvert imot, at pressen har et kritisk blikk på makthaverne. For det er ikke helt uvesentlig hvordan Statsråder oppfører seg privat, det går selvsagt en grense en eller annen plass for hva som er relevant og hva som ikke er det. I tilfelle Borelius så var det etter undertegnedes mening ingen tvil om at hennes påviselig tvilsomme forretninger, vitner om dårlig dømmekraft og i alle tilfeller svekket tillit. Hun måtte gå.

 

Men Chilö sin avgang er jeg mer skeptisk til. Ok, hun har ikke betalt TV-lisens. Det har heller ikke Kapitalismus, han har heller ingen planer om det, selv om han skulle skaffe seg et TV-apparat.

OK, den lovgivende forsamling har vedtatt at det skal være TV lisens, og en kan ikke finne på å ikke godta de pålegg som en ikke liker. Greit, Kapitalismus skal betale lisens om, dvs når, han får tv-apparat. Men tilbake til saken, burde Chilö trekke seg som følger av å ikke ha betalt lisens? 

Nja, realpolitisk, etter den oppmerksomhet saken har fått for regjeringen, med negative fortegn så hadde hun ikke noe valg. 

Moralsk så er vel dette et grensetilfelle. Som jeg nevnte i teksten før, en eller annen plass går grensen mellom hva som er relevant privat oppførsel og hva som ikke er det. Legger vi til svart arbeid i regnskapet, så var kanskje avgangen i moralsk forstand berettiget.

At Arbeidsmarkedsminister Sven Otto Littorin og finansminister Anders Borg har innrømmet hasj- eller marihuanarøyking, burde definitivt være langt innenfor grensen. Kapitalismus har aldri røket hasj, ei heller sigarett, men han har mange venner som har gjort det, og som langt fra diskvalifiseres som statsråd av den grunn. Hasj burde selvsagt blitt legalisert fort som faen, og det blir etter K sin mening for dumt at det tillegges vekt på hvem som har røket hasj og ikke gjort, da det ikke har noen relevans for verken dømmekraft eller politisk troverdighet (Med mindre de nevnte personer alltid har prediket hvor gale det er med hasj, dvs avsløre dobbeltmoral, litt sånn som republikanske kongressmedlemmer og demokrater for den saks skyld, som knuller horer privat og fordømmer prostitusjon offentlig). 

Videre burde selvsagt tidligere statsminister Göran Persson etter alle skandalene med de svenske sosialdemokrater, hvor blant annet SSU-ordförande, den svenske AUF lederen, Anna Sjødin er dømt for rasistiske uttalelser m.m, holde kjeften sin godt klappet igjen. 

Tilslutt. 

TV Lisens er vedtatt av den lovgivende forsamling og det er i grunnen alt som trengs når det gjelder dens legitimitet. Når det er sagt er TV- Lisens selvsagt moralsk forkastelig, og det faktum at du tvinges til å betale for en kanal du ikke nødvendigvis ønsker å se på, og videre den kanalen eies av Regjeringen (altså en ordning som hører hjemme i Nord – Korea) burde selvsagt, unnskyld uttrykket, avskaffes fort som faen. Les forresten gode kommentarer hos Johan Norberg og Johnny Munkhammar, samt Jan Arild Snoen på Minerva.

Nei til tvangsekteskap – nei til høyere aldersgrense

Arbeid og inkluderingsdepartementet har sendt ut på høring forslag til ny utlendingslov, hvor aldersgrense på 21 år og tilknytningskrav til Norge er alternativer som vurderes innført. Den noe kontroversielle organisasjonen Human Right Service og deres meget dyktige talskvinne, Hege Storhaug kommenterer på sin hjemmeside at det burde være aldersgrense og at den burde være på 24 år, etter modell fra Danmark.  

Kapitalismus er selvsagt mot enhver form for statlig tvang som har utgangspunktet skyldig til det motsatte er bevist. Tvangsekteskap er ganske sannsynlig et stort problem i Norge, men nøyaktig hvor stort er vanskeligere å si. Ganske enkelt fordi det er vanskelig å vite om noen er truet\ tvunget, lagt utilbørlig press på, eller om ekteskapet er inngått med viten og vilje, og videre er et uttrykk for den enkeltes vilje.

Kapitalismus sitt utgangspunkt er frivillig til det motsatte er bevist. Enhver handling et menneske gjør, alene eller i relasjon med andre, må i utgangspunktet ses på som et uttrykk for den enkeltes faktiske vilje slik den kommer til uttrykk. Dette gjelder narko, prostitusjon – og ja, giftemål. Det er Kapitalismus sin krystallklare grunnregel, at til tross for om noen eller mange, hvilket er grunn til å tro er tilfelle, opplever tvang, så kan ikke det rettferdiggjøre å begrense retten til de som ønsker å gifte seg frivillig. Derfor er aldersgrensen på 18 år, hvilket er den aldersgrensen som er satt, med utgangspunkt i myndighetsalder, en grense som burde være ledestjernen også generelt.

Kapitalismus ser ikke noe problemer med verken større innvandring eller flere muslimer, snarere tvert imot, Kapitalismus ønsker å gjøre det lettere for innvandrere å komme til Norge. Kan hende medfører dette store utfordringer, men de må løses på andre måter enn å nekte folk som ønsker å komme til dette landet innreise. Alle som har lest og som leser denne blogg vil vite at Kapitalismus ALLTID har grunnleggende rettigheter som utgangspunkt, videre kan vel undertegnede neppe beskyldes for å være naiv overfor den trussel den totalitære delen av islam representerer. Den utfordring skal vi som bekjenner oss til de liberale verdiene møte bastant!

Glem ikke at det er en klassisk liberal verdi å være tilhenger av fri bevegelse, også når det gjelder spørsmålet om ekteskapsaldersgrense.

Legalize it now…

Kudos til Unge Venstre som går inn for å liberalisere narkotikaloven.

Norsk narkotikapolitikk kan neppe karakteriseres som annet enn en fullstendig fiasko, og ethvert fornuftig forslag som går i retning av å forbedre situasjonen bør derfor omfavnes. Spørsmålet om legalisering av narkotika har, som de fleste andre samfunnsspørsmål, to ulike innfallsvinkler; Det noe abstrakte ”samfunnet” og det noe mer konkrete ”individ”. Kapitalismus mener grunnleggende sett at enhver har rett til å selge og kjøpe heroin, ja sågar ødelegge seg selv på stoff. Det er et grunnleggende og konsekvent liberalt standpunkt. Men ok, la nå det ligge.

La meg angripe problemstillingen gjennom den kanskje mer interessante tilnærmingen der abstraksjonen ”samfunnet” står i fokus. Jeg mener det er gode grunner til å hevde at samfunnet som helhet også er tjent med legalisering av narkotika. (Vi snakker her om de ”tunge” stoffene, at marihuhana, cannabis og hasj ikke er legalisert er usedvanlig tullete). Norsk narkotikapolitikk er symbolpolitikk på sitt verste. Hele politikken bygger på antagelsen om at dersom narkotika hadde vært tillat så hadde betydelig flere ungdommer begynt å misbruke narkotika. Dette tror ikke jeg på, men det er nå engang denne antagelsen som ligger til grunn for politikken.

Konsekvensen av denne politikken er enorme problemer med overdose, vinningskriminalitet og profitt for organisert kriminalitet. Alle disse tre problemene ville vært betydelig mindre dersom vi legaliserte heroin, alternativt delte ut heroin på resept til tunge misbrukere. Da ville misbrukere sluppet å drive vinningskriminalitet, det ville vært færre overdoser og liten profitt for organisert kriminalitet, hvilket ville vært en stor fordel for samfunnet (denne abstraksjonen som vi hele tiden bekjenner oss til), i tillegg til at det ville gjort livet enklere for den enkelte misbrukere.

Ville en legalisering medført at flere unge begynte med narko? Muligens marginalt, men jeg tror rett og slett ikke at de fleste ungdommer drømmer om et liv i narkohelvete, noen kan hende, ville benyttet muligheten til å prøve siden det var tillatt, som ikke ville prøvet dersom det var ulovlig, men jeg tror legalisering ville påvirket etterspørselen marginalt. Og selv om noen flere skulle begynt å bruke narkotika ville jeg vært tilhenger av legalisering ut fra samfunnshensyn.

Dersom vi forsetter ”samfunnet som helhet perspektivet” ville det vært fornuftig av staten å fokusere på hjelpetiltak, fremfor straffeforfølgning, slik at når en misbruker var motivert for å slutte så ville staten stille opp med hjelp på timen. En slik annerledes tilnærming til narkopolitikken er ikke bare viktig, den er helt nødvendig for å bedre situasjonen. Tror Kapitalismus at narkoproblemet noen gang forsvinner? Nei definitivt ikke, men det er intet argument for å ikke gjøre situasjonen bedre for samfunnet og for den enkelte.

I så måte skal Unge Venstre og Lars Henrik Michelsen ha all ære for å insistere på å bringe frem denne (dessverre) politisk überkontroversielle saken i det offentlige ordskifte. Måtte bare fornuften seire tilslutt!

Kapitalismus - en shortskledd liberalist med hang til nykonservatismen?

Det er alltid vanskelig å vurdere seg selv. Selvinnsikt er, ihverfall burde være en dydens egenskap. Jeg innrømmer gjerne at jeg skulle praktisert enda mer selvinnsikt. Min gode venn og leder i Unge Høyre Torbjørn R. Isaksen (i bloggverden kjent som lilleblå), har beskrevet Kapitalismus som"Den shortskledte liberalisten med en hang til nykonservatismen"

Tja, ikke direkte feil beskrivelse, men etterhvert har denne sannheten store modifikasjoner.

Det er bare å konstatere at UHL tiden har satt sine spor.

Ikke engang en grunnleggende anti-materialist som Kapitalismus kan unngå "de ungkonservatives sosialiserig", hvor normer og sedvane med utgangspunkt i gruppetenkningens strukturelle og brutale overgrep knuser et stakkars individs evne og mulighet til å tenke selv. Hvorpå man raskt lærer at man ikke møter opp hvor som helst kun iført shorts.

Min mor, vil garantert skrive under på at dette var et skritt i riktig retning. I forkant av Stortingsjobben i sommer var jeg sågar med min mor (hun betalte :) for å fornye garderobeskapet, og det slo meg at fine klær (altså alt annet enn shorts) slettes ikke var å forakte.

Mulig dette har å gjøre med det å føle seg vel. Ikke vet jeg, men Kapitalismus anno 2006 er ihvertfall mer (etter konvensjonelle standarder å vurdere) velstelt enn, la oss si 2003 utgaven.

Kapitalismus om Nykonservativismen

Henrik Thune, NUPI forsker (og i flg Torbjørn R.Isaksen Ap mann), publiserte tirsdag debattinnlegget ”Nykonservatisme på norsk”, der sentrale aktører i det offentlige ordskifte blir knyttet opp mot den mye omtalte bevegelsen som går under betegnelsen ”Neo- Conservative”.

Det er ytterst problematisk å beskrive denne bevegelsen, da den er langt fra homogen, men ved å se nærmere på ukeavisen The Weekly Standard og tankesmien New American Century kan en finne mye av tankegodset som preger deltakerne. Av sentrale neokonservative kommentatorer kan Washington Posts Charles Krauthammar og Robert Kagan anbefales.

Henrik Thune prøver i sitt debattinnlegg å knytte norske stemmer opp mot sine påståtte amerikanse frender. Hans hovedpoeng er følgende: ”Det går en småilter intellektuell vekkelse over landet. En vekkelse som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk”

Eksponentene for denne retning er Nina Witoszek, Hege Storhaug, Hans Rustad, Knut Olav Åmås (og Steinar Lem…). Thune har definitivt rett i at de overnevnte personer er hardtslående polemikere, han har også rett i at disse gir uttrykk for en betydelig verdiorientering – og med noen modifikasjoner et brennende forsvar for det åpne, liberale samfunn.

De overnevnte personer har klare intellektuelle likhetstrekk med personer som går under betegnelsen neokonservative i USA. Først og fremst gjennom å insistere på universalisme, i betydningen det liberale demokratiets overlegenhet i forhold til alle andre styringsformer. I det ligger også det ufravikelige kravet om individuelle rettigheters gyldighet – på tvers av kulturer. Thune velger å kalle det ”skråsikker vestlig verdipolitikk”. Gjerne det. Skjønt en av de sentrale trekkene ved den neokonservative bevegelse er nettopp insisteringen på at dette ikke er vestlige verdier, men universelle.

Det leder meg over på en annen feilslutning Thune foretar og jeg siterer: ”SLIK JEG ser det, er den nykonservative tendensen en forståelig, men høyst overdrevet reaksjon på minst to forhold. For det første er det en nasjonalkulturell reaksjon på økt globalisering og folkevandring mellom ulike regioner”.

En nasjonalkulturell reaksjon? Jeg er uenig, med unntak av Hege Storhaug, så har ikke innvandringen i seg selv, eller det multikulturelle samfunn som sådan blitt betegnet som noe problem, snarere tvert imot. Poenget er å forsvare de universelle liberale prinsippene, som danner forutsetningen for et velfungerende multikulturelt samfunn.

Thune har mer rett i sin andre årsaksforklaring: ”For det andre dreier det seg om en intellektuell reaksjon på den såkalte kulturrelativismen på 1990-tallet, som innimellom gikk langt i retning av å unnskylde urett og umoral ved å peke på kultur og religion”

Det er nettopp denne relativismen som er hovedfienden til personene Thune omtaler som neokonservative. Og i motsetning til hva Thune ser ut til å hevde er relativismen langt fra forsvunnet, selv om den har tatt andre former, som f.eks det evinnelige maset om ”nyanser, og atter nyanser”. Problemet med relativismen, unnskyld nyansene, er at man står i fare for å glemme essensen, nemlig den moralske forskjellen mellom det gode og det onde.

Hva så med Kapitalismus? Nykonservativ?

Jo, i det store og det hele så vil jeg kalle meg selv Nykonservativ. I den forstand at jeg ser nykonservatismen som en insistering på det liberale demokratiets overlegenhet, troen på frie valg og ikke minst menneskerettighetenes universalitet. Jeg er hellig overbevist om det liberale demokratiets fortreffelighet, villig til å bruke fysisk makt for å utbre det - så lenge fysisk makt er underlagt moralsk rett.

Jeg sier ikke at Vesten burde intervenere i Zimbabwe, Nord Korea eller f.eks Burma – i hvert fall ikke med det første. Det jeg sier er at disse regimene i moralsk forstand er onde, og det bør være maktpåliggende for enhver norsk regjering å arbeide for å forandre disse regimene i retning av liberale demokrati, om ikke med militære midler, så i hvert fall med andre midler. Det som i bunn og grunn gjør Kapitalismus til nykonservativ er ganske enkelt å hevde at de vestlige regimene er overlegen Nord-Korea. 

Interessant nok er det ikke holdningene Henrik Thune har problemer med: ”Mitt problem med nykonservatismen har nemlig ikke først og fremst å gjøre med holdningene. Det har å gjøre med den virkelighetsbeskrivelsen holdningene refererer til”

Jeg diskuterer gjerne virkelighetsbeskrivelsen med Thune, så lenge vi kan være enig om holdningene - at Norge faktisk er bedre enn Nord-Korea.