ADJØ LIBERALISME?

- Kapitalismus oppsumerer seg selv i 2006

I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.

Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.

Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.

Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.

Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.

Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.

På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.

Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.

Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.

Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.

Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.

Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!

Kolbergs julevangelium – FRP koden

Min gode venn Gaute, har blogget et innlegg om Partisekretær Martin Kolbergs evinnelig mas om ”FRP koden”. Partisekretær Kolberg kunne tidligere i år berolige ”kameratene” om at han har knekket FRP Koden, hvilket i følge ”Einstein” er at FRP er populistiske! Jeg holdt nær på å si; Velkommen etter Kolberg!

Torsdag var Kolberg på nytt ute med sitt årlige budskap om FRP- populismen. Generalsekretær i Frp, Geir Mo, inntok en noe syrlig holdning da han karakteriserte utspillet som: ”Kolbergs juleevangelium” i Dagsnytt atten. Kolbergs julebudskap dette året er at FRP er liberalistisk, populistisk og farlig, altså intet nytt under solen.

Les for øvrig innlegget til Gaute her.

Pøbelungdom amok i København. SU forsvarer "aksjonen"

Det såkalte ungdomshuset i København, danskenes svar på Blitzhuset i Oslo, var i helgen utgangspunktet for krigslignende tilstander. De korte fakta om sakens natur er at Ungdomshuset ble i 1982, av Københavns Kommune (bygningen på Jagtvej 69) forært til de unge. I 2000 ble bygningen solgt til Human A/S, året etter videresolgt til den kristne frimenigheten Faderhuset. Siden da har Faderhuset kjempet for å få huset ryddet.

Det første spørsmålet som dukker opp når en ser pøbelungdom, maskerte og væpna til tennene gå løs på politiet, er hva disse såkalte radikale menneskene ønsker å oppnå? Innbiller de seg at de vil kunne forsvare ”huset” med makt? Er det en aksjon for å vise sin eksistens – og gjerne tiltrekke seg flere medlemmer? Uansett hva deres egentlige mål skulle være, så har de voldelige aksjonene neppe bidratt til annet enn å svekke egen sak. Alt de måtte ha hatt av sympati er forsvunnet.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å knytte disse pøbelungdommene opp mot venstreradikalistene i Norge, da jeg (tro det eller ei) i stor grad har meget store tanker om dem, hva gjelder engasjement og intelligens. 

Derfor er det ekstra forstemmende å lese at leder i Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø forsvarer pøbelungdommen ”som mobiliserer” for å bevare ”tilholdestedet sitt”. (Det var knapt nok noe annet å vente fra de revolusjonære klovnene i Rød Ungdom, men det er nå så)

At SU skulle være noen forsvarer av privateiendomsrett, det kunne en kanskje ikke forvente. MEN at SU forsvarer voldelig oppførsel fra pøbelungdommen, det hadde jeg virkelig ikke ventet.

Bergstø uttaler på SU sin hjemmeside:

- Det er brutalt å se at bevæpnet politi settes inn mot ungdom som ønsker å forsvare retten til å beholde tilholdsstedet sitt.

Det er altså politiet som har ansvar for hendelsene?? Bergstø om det.

Politiet får i danske aviser gjennomgående god kritikk for sin tilbakeholdenhet, men det finnes grenser for hvor mye vold politiet kan godta. For å understreke; Dette var maskerte mennesker, bevæpnet og tilsynelatende ikke interessert i fredelig demonstrasjoner. Det foreligger omfattende bevis, gjennom flere internettsider at de voldelig aksjonene var svært detaljert planlagt. At politiet maktet å være så moderate i sin bekjempelse av mobben tjener til deres ære. (i motsetning til hva det svenske politiet greide i Göteborg). Hva gjelder selve saken, så er det godt mulig København kommune burde tilrettelegge bedre og få flere ungdomshus, men det er ikke essensen i denne saken, om kan hende en betydeling nyanse. Essensen i denne saken er den samme som i mange så andre saker – målet helliger ikke midlene!
Det vil være usigelig trist (og farlig) dersom pøbelungdommen gjennom sin voldsorgie skulle vise seg å få noe som helst gjennomslag for sine krav. Hvilket signal vil man da sende til de ungdommer som arbeider hardt, men ikke benytter seg av voldelige metoder? Dersom man belønner voldelig oppførsel vil man naturligvis få mer voldelig oppførsel. At SU og deres leder Bergstø ikke skjønner dette, men tvert imot forsvarer voldelig oppførsel er sørgelig - og ikke minst overraskende. En skulle tro at de vil se sin sak og sine verdier best tjent ved å ta avstand fra pøbelstrekene i København.

En kunne saktens være fristet til å spørre hvor Pinochet er, når du trenger ham...

Gale Willy rider igjen. Frp krever at all religiøs forkynnelse må foregå på norsk

I Aftenposten i dag kan vi lese at FRP fremmer krav om at all religiøs forkynnelse, i alle trossamfunn, må foregå på norsk. Forslaget er så fornuftsstridig at det er vanskelig å ta det seriøst. Innvandringspolitisktalsmann Per Willy Amundsen kommer med følgende begrunnelse for det spinnville forslaget:

- Vi må få opp i dagen den kommunikasjon som foregår mellom religiøse ledere og menighetene.
Ja men da så, og jeg som trodde forslaget bare var på pur faen. Litt sånn for å minne idiotsegmentet i dette landet om at FRP fremdeles mistror innvandrere, i tilfelle noen skulle lure.

Forslaget vil selvsagt ramme alle minoriteter som ønsker å praktisere sitt livssyn, hva gjelder språk så vel som tradisjon, særlig katolikker vil bli hardt rammet. Alle som leser Kapitalismus vil se at min generelle holdning til religion er omtrent som Jon Elsters holdning til fransk teori, altså i hovedsak TULL.

Ikke at det gjør forslaget til Amundsen noe bedre. For det første, hvordan skal man overvåke at man snakker norsk hele tiden - inspirasjon fra gamle Sovjet? Hvilke unntak, hvis noen, skal være tillatt – skal det f. eks være lov å synge Kyrie elieson? Vil alle klassiske engelske og tyske julesanger og salmer bli forbudt, eller er det spesifikt arabisk man er ute etter å ramme.

Dette vil på ingen måte bedre integreringen, stimulere til språklæring - det vil ikke medføre noen positive effekter overhodet. Det lover ikke godt for mulighetene for fremtidig borgerlig samarbeid når representant Per Willy Amundsen til tilstadighet prøver å overgå seg selv i stupiditet. Dessverre ser bygdetullingene ut til å fremdeles få herje i Frp.

(Skulle vel ikke behøve å nevne Per Sandberg...)

Augosto Pinochet er død. Reddet han Chile?

La det være ingen tvil. Augosto Pinochet kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn en brutal diktator. Blant Generalens metoder var drap og tortur av politiske motstandere. Omkring 3000 mennesker ble drept og 30 000 ”forsvant”, langt flere ble tvunget i eksil. For Kapitalismus har aldri og vil aldri målet hellige midlene, ei heller når det dreier seg om å redde et land fra kommunisme. Likevel kan historien om Chile og Pinochet leses på flere måter.

Selv om Pinochetregime aldri var noe systemfordel i seg selv, så er det gode grunner til å hevde at Pinochet reddet Chile. Dette fordi politikk aldri oppstår i et vakuum. Med bakgrunn i alt det vi vet om marxismen og dens evne til å ødelegge et lands velstand, så trenger en ikke være involvert i ”The far rightwing Conspiracy” for å vurdere fremtidsutsiktene til Chile med Allende og hans marxistiske program som særdeles armodslige. Dersom Allendes marxisme og hans forsøk på å omdanne de chilenske institusjonene etter marxistiske prinsipper hadde lykkes, så ville landet med all sannsynlighet blitt ødelagt, lik skjebnen til mange andre land i jakten på den marxistiske utopi.

Dersom vi forlater den kontrafaktiske historien og ser på den faktiske utviklingen i landet under Pinochet vil vi se at landet i dag har den overlegent mest solide økonomien i Sør-Amerika og (som følger) betydelige mindre sosiale problemer enn sine naboland. Chile opplevde også en fredelig overgang fra diktatur til demokrati, da Pinochet åpne for frie valg, som han selv tapte i 1989 (dog med 43% støtte). Mange har referert til Pinochets økonomiske reformer som et økonomisk mirakel, da Chile inspirert av Chicago økonomene, dvs det var det katolske universitet i Santiago som samarbeidet med Chicagouniversitetet, la om den økonomiske politikken, hvilket medførte en formidabel økonomisk vekst, som langt overgikk sine naboland.

Faktisk har alle regjeringene etter 1989, hvilket har vært sentrum-venstre dominert, fortsatt den markedsøkonomiske linjen, noe også den nyvalgte presidenten Michelle Bachelet kommer til å gjøre. Den kanskje viktigste virkningen av de økonomiske liberaliseringene var at Pinochetregime gravde sin egen grav, da det er umulig å bevare et diktatur med en liberal økonomisk politikk, en tese som Milton Friedman har fremsatt (tiden vil vise hva som skjer i Kina).

Dessverre vil aldri Pinochet bli stilt for retten og ansvarliggjort med hensyn til sine brudd på menneskerettighetene. Og ikke la noe i dette blogginnlegget tolkes dit hen at Kapitalismus støtter metodene til Pinochet. Like fullt så er det ikke uvesentlig at konsekvensene av Pinochets maktovertakelse med stor sannsynlighet reddet Chile fra en mye verre fremtid med Salvadore Allende som president, enn hva tilfelle var under Generalens 17 år lange styre og videre Chiles fremtidsutsikter.

OPPDATERINGER:

Jan Arild Snoen gir et meget godt innblikk i Chiles økonomiske utvikling på Minerva
Anbefales gjør Washington Post sin en utmerkede nekrolog

De kan jo måtte risikere å få seg en jobb…

Globaliseringsnestoren Johan Norberg linker tirsdag til den svenske LO-lederen, Wanja Lundby-Wedins kommentar til Financial Times, vedrørende den svenske regjeringens ønske om å få flere mennesker i jobb, og således iverksettelsen av tiltak som gjør det mer lønnsomt å arbeide.

Wedin sier til Financial Times:

The union leader said an ordinary worker gets a salary of Skr 17,000 a month. If this worker is unemployed, he or she will receive about Skr 11,000. ´They will be forced to take a job"

LO- lederen forklarer de forferdelige konsekvensene av redusert arbeidsledighetstrygd – den arbeidsledige må faktisk skaffe seg en jobb…

Its a cruel, cruel world!

Det utvidede kulturbegrep. Les stripping.

Borgarting lagmannsrett har til glede for folk flest (muligens) kommet frem til at stripping er for kunst å regne. Det betyr at kunstformen stripping slipper å betale moms. Stripper Julianna Skartland fortalte i retten at hun ikke ser noen forskjell mellom stripping og annen scenekunst. Faktisk tilbød den nydelige strippersken å strippe (!) for dommeren for å underbygge argumentet. På prinsipielt grunnlag er det grunn til å gi retten honnør for avgjørelsen. Det er selvsagt ikke vesensforskjell på stripping og annen form for scenekunst, f. eks varierende grad av ekshibisjonistisk performance, hvilket Kapitalismus har fått med seg under sin aktive tid i studentkulturen. 

Ta f. eks å sjekk ut denne. (Dersom linken ikke fungerer direkte, så åpne et nytt vindu og lim inn adressen http://bstv.no/streaming/2006/uke36_06/bstv-04phonofestivalen.wmv å få med deg scenekunst på høyt nivå...) Kan hende burde regjeringen undersøke momsreglene på generelt grunnlag, men ut fra Aristoteles sitt rettferdighetsargument, bør like tilfeller behandles likt.

Har man først anerkjent scenekunst som fradragsberettiget er det ingen grunn til at dette ikke også skal gjelde stripping.

Ja til sorteringssamfunnet

Det er svært sjeldent jeg er veldig enig med Karita, i tilfelle abort så er jeg det. Skjønt jeg tror jeg er mer liberal enn Karita også når det gjelder kvinnens rett til å velge. Jeg mener at inntil barnet er født, så skal kvinnen ha rett til å ta abort om det så var i 9 måned. Begrunnelsen er enkel. Jeg vil ikke selv ha ”noe” som vokser i magen min, mot min egen vilje og unner således heller ikke andre dette.

Bakteppet for dette blogginnlegget er Karitas uttalelse om at hun ville tatt abort dersom fosteret hadde kromosonfeil, f.eks Downs. 

Ikke uventet reagerer Handicapforbundet med forferdelse. Jeg har store problemer med å ta de som på ramme alvor mener at en celleklump kan sammenlignes med et født individ. Selvsagt er det enorme forskjeller på det emosjonelle plan. Derfor ser jeg heller ingen grunn til å fordømme de mennesker som tar abort pågrunn av f. eks Downs. Å vite at en skal få et barn med store psykiske skader virker for meg å være en betydelig forpliktelse, selv ville jeg aldri hvis jeg kunne unngått, påtatt meg den forpliktelse med den selvoppofrelsen det innebærer og videre emosjonelle påkjenning, å ta seg av et barn med Downs ville medføre.

Jeg blir ekstra provosert av dem som setter seg til doms uten å reflektere over de enorme forpliktelser man ønsker å pålegge kvinner som vet de skal føde barn med downs. Dette dreier seg ikke om økonomi, men om graden av selvoppofring. Å ikke ville påta seg den alvorlige forpliktelse – for resten av livet det å ta seg av et barn med Downs finner jeg ingen grunn til å fordømme. Moderne legevitenskap er på mange måter sorteringssamfunnet satt i system, ved å kurere uønskede egenskaper (det er ikke det samme som subjektet, men like fullt). Der finnes mange etiske dilemma tilknyttet sorteringssamfunnet og abort. Mitt poeng er at ingen andre enn den det gjelder har RETTEN til å velge/sortere, og derav ja til sorteringssamfunnet.

Vampus har også blogget fornuftig om dette.

Norge sett utenfra. Artikkel i Newsweek

Kapitalismus er en fast leser av det glitrende ukesmagasinet Newsweek. I siste utgave er det en artikkel om Norge.

- Trouble in Paradise.
Too much thrift is a bad thing, more Norwegians say.

Det er alltid facinerende å lese om seg selv i utenlandske magasin, særlig av den kaliber Newsweek står for. Dersom Newsweek sitt inntrykk er noe i nærheten av representativt for utlendinger generelt gjennom sitt fokus på Fremskrittspartiet, svenskehandel og dyr alkohol, ja da er det kanskje på tide å rope et varsko.

På den annen side, hvilket inntrykk skulle man forvente at journalist William Underhill skulle få i et land hvor boka til Eli Hagen setter dagsorden...