Skolevalg

Denne uken er skolevalg i Hordaland og Kapitalismus er selvsagt ute å debatterer for Unge Høyre. Joda jeg begynner å bli gammel, men alder til tross det er faktisk bare min andre valgkamp for ungdomspartiet.

Mye kan sies om skolevalg, og mye skal jeg si når uken er omme (kan jo ikke avsløre alle triksene på forhånd...), men noe i nærheten av det akademiske etos om kritisk grunnleggende refleksjon og krav til dyp argumentasjon er det ikke.

Og for eget vedkommende er det greit å kunne avspasere fra Studentersamfunnet og Universitetsmiljøets relative større krav til argumentasjon, til fordel for ren retorisk demagogi - hvor kriteriet er usaklighet dess mer dess bedre.

Hvor vellykket det blir, vil vise seg, men det er ihvertfall gøy å gjøre noe annet.

Opphev forbudet!

TV2 Nettavisen har invitert de politiske partiene til å lage politiske reklamefilmer i forbindelse med valgkampen. På Snutter og Youtube florerer det kandidatpresentasjoner og reklame for politiske saker (noen bedre enn andre). Men fremdeles opprettholdes det absurde forbudet mot politisk reklame på TV.

Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.

Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.

Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.

Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.

Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).

Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.

Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.

Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:

1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.

Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.

Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!

En nesten perfekt dag…

- Men nesten hjelper ingen av hesten…

Etter at Man United tapte sin kamp i dag mot byrival Man City, så har laget fått sin verste start på 15 år. Med andre ord lå alt til rette for en perfekt dag, alt som skulle til var en ny seier over Chelsea. Så skulle det ikke gå, takket være en skandaløs dommeravgjørelse og straffe til londonlaget. Avgjørelsen er så horribel at det er fristende å spørre hvor mye rubler Abramovitsj tilbød dommer Rob Styles, skjønt det var nok mer et utslag av et rart innfall, enn korrupsjon.

Selve kampen var ikke veldig mye å rope hurra for. I hvert fall ikke offensivt. Liverpool var bedre enn Chelsea skapte flere sjanser og burde vunnet, men det manglet litt på det ekstra briljante. Unntaket var et stykk Torres magi i første omgang. Det er mulig jeg er vel negativ nå. Tross alt møtte vi Chelsea, var knepne favoritter og leverte en glimrende defensiv laginnsats, visste prov på god offensiv samhandling, og har bedre enkeltspillere og større stall en i fjor. Og ikke minst, vi hadde vunnet hvis dommeren hadde unngått innfallet sitt, når gav Chelsea straffe. Det lover godt for resten av sesongen.

Og når Man United i tillegg taper, da er det ikke så ille, om enn ikke perfekt.

And remember we want our trophy back!!

- Dette er galskap!

Sier prinsesse Marthä Louise. Og med tanke på engleskolen hennes så kan vi kanskje kalle det en ekspert uttalelse...

WE WANT OUR TROPHY BACK!!!!

Endelig er ventetiden over. Endelig har livet fått mening igjen. Endelig er Premier League i gang igjen! Og Kapitalismus har ikke vært så optimistisk på Liverpool sine vegne siden i fjor :)

Skuffelsen etter mesterligafinale var særs stor. Men på den annen side var det gledelig å se at Liverpool hevdet seg så godt som de gjorde. Og ikke minst er det gledelig å se at Benitez godt hjulpet av amerikanske dollar, har hentet inn superspissen Fernando Torres og supertalentet Ryan Babel. Nøkkelen for Liverpool blir å forsette sitt bunnsolide forsvarspill, og at Babel/Torres slår til. I så fall kan gullet fort komme tilbake til Merseyside!

Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.

Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.

Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.

Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.

Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.

WE WANT OUR TROPHY BACK!

Et spørsmål om rettferdighet

Sommerens store sirkus, Opsjonene i Norsk Hydro, med Næringsminister Dag Terje Andersen som premieklovn, har ikke uventet skapt moralsk harme hos norsk venstreside. Karakteristikkene har haglet – Grådighetskultur, Ran, Urettferdighet! Men innimellom all retorikken skjuler det seg et essensielt spørsmål, nemlig spørsmålet om rettferdighet.



Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.

Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.

I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?

Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.

Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.

Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.

Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.

Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.

Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.

Også publisert på Minerva

Har samfunnet plass til alle?

Er vi på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem? Årets mest klønete utspill kan tilskrives (eks) FRP- politiker Charlotte Finnesand, som lørdag satte på trykk i Stavanger Aftenblad at ”det er forkastelig å sette handikappede barn til verden”. Alle, med unntak av Adolf Hitler, vil enes om at Finnesands uttalelse er hinsides, men den teknologiske utviklingen aktualiserer en viktig debatt, nemlig om samfunnet har plass til alle, eller om vi er på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem?

Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?

Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.

Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.

I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.

La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?

Også blogget på Minerva

For farlig!

"Operasjonen er for farlig"

FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.

Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig

Akkurat...

Les mer på Torbjørn sin blogg