Er boikott av Burma rett medisin?

Verdens oppmerksomhet er i disse dager rettet mot det det burmesiske samfunn og deres kamp mot det forferdelige militærregimet. Ikke uventet tar mange, deriblant norske politikere, til ordet for økonomisk boikott av regimet, der målet er å hindre utenlandske investeringer i landet. Spørsmålet er om det er rett medisin for å fremtvinge endringer.

Det er ikke vanskelig å være enig med målet, nemlig å sørge for at militærregimet i Burma før, heller enn senere, havner på den historiske skraphaugen der det rettmessig hører hjemme. Om boikott, politisk og økonomisk hadde vært rett medisin, så hadde jeg ikke hatt moralske problemer med å anbefale det, snarere tvert imot. Problemet er at boikott sjelden har vist seg effektivt. Eller er det noen som vil si at boikotten av Cuba, Iran, Irak (under Saddam) eller Nord-Korea har resultater å vise til? En boikott, uansett hvor ”smart” de utformes, rammer som oftest sivilbefolkningen, ikke regimet på toppen av hierarkiet, med det resultat at forholdet mellom regimet og befolkningen blir enda skjevere – fordel regimet. Blant annet fordi regimet er fullstendig likegyldig til egen befolknings lidelse.

Fareed Zakaria skriver i en Newsweek-kommentar fra 2005 at “In a careful study, the Institute for International Economics has estimated that U.S. sanctions on 26 countries, accounting for more than half the world's population, cost America between $15 billion and $19 billion in lost exports annually and have worked less than 13 percent of the time. But what if it's even worse? What if our policies have exactly the opposite effect than is intended? Look around the world today, and you will see regime change in places where Washington has no such policy and regime resilience in places where it does.”

Det er lett å forstå frustrasjonen mange føler og påfølgende ønske om ”å gjøre noe” – som f. eks. boikott, men som Zakaria påpeker så bidrar boikott ikke til å bygge opp under demokratisk forandring, men å underminere den. Med Zakarias egne ord: “I realize that it feels morally righteous and satisfying to "do something" about cruel regimes. But in doing what we so often do, we cut these countries off from the most powerful agents of change in the modern world—commerce, contact, information. To change a regime, short of waging war, you have to shift the balance of power between the state and society. Society needs to be empowered. It is civil society—private business, media, civic associations, nongovernmental organizations—that can create an atmosphere which forces change in a country. But by piling on sanctions and ensuring that a country is isolated, Washington only ensures that the state becomes ever more powerful and society remains weak and dysfunctional.”

Ønske om “å gjøre noe” må ikke føre til at man foreskriver feil medisin, slik en større boikott av Burma fort kan vise seg å være. Jeg mener vi skal være forsiktig med å ri absolutte prinsipper og kan hende vil boikott kunne ha en positiv effekt i enkelte tilfeller. Særlig overfor Kina som skal arrangere OL, og således ikke er likegyldig til hvordan verden oppfatter landet, vil boikott eller trussel om boikott kunne tenkes å ha effekt. Men overfor militærjuntaen i Burma, som kun er ute etter å berike seg selv, og gir, unnskyld uttrykket, jevnt faen i verdenssamfunnet og egen befolkning, har jeg liten tro på økonomisk boikott.

Det jeg har tro på er at den oppmerksomhet og støtte som de burmesiske demonstrantene har fått overalt i verden – og med en ytterligere styrkning av det burmesiske sivile samfunn gjennom utenlandsk involvering, spredning av informasjon, investeringer, på sikt vil kunne undergrave militærjuntaens despotiske styre. Her kan vi alle bidra gjennom å sørge for at det burmesiske samfunn ikke blir glemt, eller med Edmund Burke sine berømte ord: ”The only necesseary for the triumph of evil, is for good men to do nothing”

Også publisert på Minerva