Likestilling på overtid?

Har vi full likestilling i Norge? Spørsmålet aktualiseres ved jevne mellomrom i det statsfeministiske Norge. Nå sist gjennom opprettelsen av Karitas mannspanel, et offentlig oppnevnt supperåd, som er oppnevnt for å løse et problem vi ikke har. Altså knapt noe nytt hva gjelder nødvendigheten av offentlige utvalg.

For egen del mener jeg likestilling dreier seg om like muligheter, hvor det er kompetanse og ikke kjønn som er determinerende for posisjoner. Med denne definisjonen i mente mener jeg det relevante spørsmålet er om man med rimelighet kan hevde at jenter idag har mindre sjanse til å nå topp-posisjoner som næringslivsleder, høyesterettsadvokat, lege eller statsminister i det norske samfunn enn gutter? Svaret på det er etter min mening nei.

Kritikerne av dette syn hevder at det fremdeles er langt igjen til full likestilling. La meg kort gjengi hovedargumentene.

1. Menn tjener mer enn kvinner.
2. Menn har flere ledende stillinger enn kvinner.
3. Kvinner utsettes for vold av menn.
4. Kjønn tillegges betydning i måten gutter og jenter oppdras på, og dette gjenspeiler de senere mulighetene i livet.

Det er selvsagt enda flere innvendinger mot mitt synspunkt, men det er ihvertfall disse innsigelsene jeg hører oftest når jeg leser og diskuterer likestilling, og observasjoner er i for seg korrekte, isolert sett. Problemet er at observasjonene fundamentalt sett ikke sier noe om min definisjon av likestilling – nemlig like muligheter. Det er helt riktig at menn tjener mer enn kvinner. Det skyldes at menn i større grad historisk sett har valgt utdanninger og yrker som er bedre betalt. Der kvinner og menn er ansatt i samme yrker og stillinger tjener de også like mye (justert for overtid etc). Det grunnleggende spørsmålet er altså hvorfor jenter i så stor grad velger yrker som gir mindre lønn, når det ikke er noe som har hindret eller hindrer jenter fra å velge å studere juss, ingeniør, økonomi, medisin etc. Mange av disse studiene har i dag et overtall av jenter med de positive fremtidsutsikter disse kan se frem til.

At menn har flere ledende stillinger enn kvinner, har selvsagt nær sammenheng med hvilken utdanning jenter velger. Dessuten er kvinner mindre villig til å påta seg lederstillinger. Uten at det er et vitenskapelig utsagn, så er mitt inntrykk etter en del personlig erfaring fra organisasjonslivet at jenter må ”pushes” litt mer enn gutter, hva enn det kommer av. En virkelig utfordring er det biologiske faktum at kvinner og ikke menn blir gravide, med de implikasjoner det medfører for evt karriere. Men det er tross alt frivillig å fullføre en graviditet. Så det prinsipale argument består, det er ingen samfunnsstrukturer som hindrer jenter i å bli toppadvokat, professor eller politiker – hvis de selv vil.

Det er sant at vold mot kvinner er et samfunnsproblem, men jeg kan ikke helt se hva det har med likestilling å gjøre, eller at det sier noe om menns generelle holdninger til kvinner. Vold mot kvinner i Norge kan ikke med rimelighet sies å være strukturelt eller kulturelt betinget. Et mulig unntak er muslimske miljøer. Legg merke til hvor feige tradisjonelle norske venstreside-feminister er når det gjelder å konfrontere kvinneundertrykking i muslimske miljøer, for å ikke snakke om muslimske land. Dette har også Ap-politiker Saera Khan påpekt.

Med dette unntaket har jeg vanskelig for å se at vi har kulturelle forhold som hindrer reell likestilling i dette landet. Jenter som vokser opp i dag har minst like store muligheter og forutsetninger for å realisere seg selv i tråd med egne evner og ønsker. Jeg er heller ikke overbevist om at det er noe med den kjønnsbetingede oppdragelsen. For det første kan man innvende at oppdragelse i dag ikke er veldig kjønnsbetinget, men grunnleggende sett så opplæres gutter og jenter i dette land til at det er like naturlig at jenter blir ledere som gutter og at det er like naturlig at gutter blir sykepleiere som jenter. Like viktig er at det at den oppvoksende generasjon også oppfatter at likestilling ikke bare er naturlig, men en selvfølge.

På denne bakgrunn er jeg fristet til å konkludere med at likestillingskampen er langt på overtid, og sannsynligvis skader mer enn den hjelper, gjennom å gjøre kjønn overordnet alt annet. Derfor burde vi heller (fremfor å opprette supperåd) gratulere hverandre med at full likestilling er oppnådd!

Også blogget på Minerva.