Hvorfor Tybring-Gjedde tar feil

FRPs Christian Tybring-Gjedde, har etter en kraftsalve i Aftenposten, pådratt seg sterke reaksjoner. Få vil vel si at det kom som noen overraskelse. VG bærer ved til bålet ved forsøke å klistre Tybring-Gjedde til et sammensurium av nazister og rasister, hvilket det ikke burde være noen grunn til. Salven til Tybring-Gjedde står lagelig til for hogg, uten at man trenger å blande inn forholdsvis marginale ytterpunkter. Politisk sett bidrar argumentasjonen til Tybring-Gjedde det vanskeligere å bygge bro mellom H og FRP.

Selv om han får delvis støtte fra Ola Borten Moe.

Hovedpoenget i kronikken er så vidt jeg kan bedømme at norsk kultur oversvømmes av utenlandske inntrykk (kultur om du vil), som står i fare for utrydde "vår" kultur, og at det har vært en bevisst politikk fra Arbeiderpartiet å bytte ut den norske kulturen.

La meg kjapt få presentere mine viktigste motforestillinger til Tybring-Gjeddes hofteskudd.

1. Selve begrepet kultur er vanskelig, og jeg er ikke like sikker på at Tybring-Gjedde har forstått - eller reformulert, at jeg er enig med hans beskrivelse av norsk kultur. Norsk kultur har alltid vært gjenstand for påvirkning, Ibsen og Grieg hentet jo nettopp sin inspirasjon fra utlandet, og for Ibsen sin del, så var det ofte en direkte fientlighet overfor den norske kulturelle mentaliteten. Enhver kultur som ikke er dynamisk, står i fare for å stagnere, og inntrykk utenifra har etter min mening beriket norsk kultur. Cafe latte, kebab, sushi, skateboard, for å nevne noe, har glidd inn som en naturlig del av mainstream norsk kultur, og lignende impulser vil fortsette å berike en stadig utviklende kultur.

2. Kronikken minner meg om at FRP ikke har liberale instinkter, særlig gjelder det i synet på politikk og staten. Retorikken om at det ikke er politikere, men enkeltmennesker som skaper fremtiden, synes alltid å måtte vike for mer underliggende fremmedfientlige holdninger. Fordi det er ikke all utvikling som finner sted som følge av politikk - og takk for det. Det liberale(konservative) credo er nettopp at det ikke er bra om politikerne har makt til i stor grad bestemme samfunnsutviklingen, især hva gjelder bosetning, kulturelle preferranser. Kritikken til Tybring-Gjedde minner mistenkelig om venstresidens mantra om at en annen verden er mulig, med påfølgende skrik om mer makt til politikerne, slik at disse kan styre utviklingen. Jeg for min del er godt fornøyd jo mindre politikerne bestemmer, også når det gjelder kulturpolitikken i bred forstand.

3. Jeg er enig i at noen kulturer er bedre enn andre kulturer, såfremt det er meningsfullt å generalisere kulturbegrepet. Deriblant at den vestlige kulturen er overlegen den afrikanske/arabiske kulturen. Men det som gjør vesten overlegen er nettopp dens toleranse og pluralisme. I vestlige liberale-demokratier tillates alle prinsippielt å utøve de deler av sin kultur som ikke strider med loven/verdisynet (som oftest menneskerettighetene), som i stor grad baseres på en tynn universalisme. Nettopp derfor fortsetter den vestlige kultur å være overlegen, gjennom å integrere inntrykk, praksiser og impulser som beriker, samtidig som man (forsøksvis) ikke går i fellen for å unnskylde praksiser som er barbariske med basis i kultur.
Joda, det er unntak til denne beskrivelsen, men langt på vei så synes jeg den er dekkende. Ihvertfall er det slik jeg ser at den vestlige og norske kulturen burde være i møte med andre mennesker og kulturer, nøyaktig hva Tybring-Gjedde mener utover at han ikke liker "fremmedkulturelle" er jeg ikke sikker på.

Premier League, Liverpool og billettkaos

Forrige uke hadde jeg gleden av å tilbringe fem begivenhetsrike dager i England, inkludert en søndagstur til Liverpool, for å overvære sesongåpningen mellom Liverpool og Arsenal. Som det fremgår i videobloggen, så ble det en særs interessant opplevelse, dessverre ikke pågrunn av kampen, men pågrunn av billettrot.


Til tross for det delvise marerittet forrige helg, så er jeg betinget optimist på Liverpools vegne. Jeg er tross mine gjentatte forsvarsskriverier for Benitez, veldig glad for å ha fått på plass Roy Hodgson. Jeg er ganske fornøyd med sommersigneringene, særlig Joe Cole. Utvisningen i åpningen mot Arsenal var en skandale, av dommeren altså, og jeg tror at om han holder seg skadefri, så blir han en suksess. Ihvertfall er det helt rett av LFC å få tak i den type kvalitet! Jeg er også veldig fornøyd med kjøpet av Christian Poulsen. Helt siden han overspilte Totti og Italia i EM i 2004, har Poulsen vært en favoritt, så tradeoffen Aquilani mot Poulsen er etter min mening fordel Liverpool.

Et siste grunnlag for optimisme er Steven Gerrard. Jeg tror han kommer til å gjøre en kanonsesong i år.

Setter også utropstegn ved Dani Pacheco.

Den unge spanjolen briljerte i årets U-19 EM og kan få et gjennombrudd under årets Premier League. Jeg ønsker ihvertfall at Hodgson viser Pacheco tillit. Det samme gjelder David Ngog, så viste prov på kvalitet mot Arsenal.

Jeg er usikker på om Milan Jovanovic har det som skal til - men han skal ihvertfall få muligheten til å lykkes.

Den største kimen til bekymring, foruten eierskapet (YANKS OUT) er Torres sin skadesituasjon. Jeg frykter han har tapt mye av farten etter alle skadene, og det kan hende han aldri kommer tilbake til det toppnivået han har vært på før. Dersom Mascherano og/eller Kuyt skulle forsvinne så er det heller ikke, av åpenbare årsaker, særlig heldig. Især førstnevnte, med sine ballvinneregenskaper er svært viktig. Det aller viktigste dog, er å få på plass den finansielle infrastrukturen i form av ny(e) eier(e), som evner å slette gjeld, bygge ny stadion og investere for fremtiden. Forhåpentligvis kommer det på plass heller før, enn senere.

Foran møte med det oppskrytte City-laget ikveld så er jeg mer enn betinget optimist!

COME ON YOU REDS!

London calls

Fra onsdag til Søndag er jeg i London, med unntak av en liten dagstur til Liverpool for å se Premier League åpningen mellom Liverpool og Arsenal søndag. En billett som kostet meg 2000 kroner, noe jeg naturligvis var mer enn villig til å betale :)

I mellomtiden har jeg fått besøkt gode venner i London og på nytt (bodde her sommeren 2007) oppleve hva London har å by på. Blant annet besøkt Christina Solli, som jeg tok Civitaakademiet med høsten 2007. Hun jobber som rådgiver i House of Commons for de konservative. En jobb jeg virkelig misunner.

Jeg har også fått anledning til å ta en tur innom Institute for Economic Affairs og Adam Smith Institute, begge tankesmier preget av markedsliberale verdier. Jeg vil presentere besøkene mine i form av artikler for Minerva.

Tusen takk til fantastiske Constanse Sandal, som huser meg de dagene jeg er i London.

Vi mangler viljen til å vinne

Verken i Norge eller andre NATO-land vil opinionen tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan.

Pensjonert ambassadør Rolf O. Berg har i to innsiktsfulle blogginnlegg beskrevet strategien og utfordringene i Afghanistan, mens Jonas Gahr Støre i Aftenposten uttrykker håp på vegne av det krigsherjede landet. Men slaget om Afghanistan står like mye utenfor landet som i landet. NATOs største fiende er egen opinion. Spørsmålet er, som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen påpeker, hvorvidt vi har viljen til å gjennomføre det som kreves for å vinne. Jeg er redd svaret er nei. Jeg tror ikke opinionen verken i Norge eller andre NATO-land er særlig innstilt på å tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan. Noe russiske medier tydelig oppsummerte i forbindelse med Russland-Georgia krigen: ”Det er ingen grunn til å ta vesten på alvor – viljen til tap er nærmest fraværende”. Debatten i etterkant av de døde norske soldatene antyder i det minste at de russiske avisene har et poeng.

Nils Rune Langeland raljerte rundt dette tema i Morgenbladet ved sin henvisning til Perikles’ tale 431 f.Kr i etterkant av de Atenske falne ved slaget mot krigerstaten Sparta. Her utdyper Perikles hva det essensielt sett innebærer å være demokrat (i betydningen fri, tilhenger av demokrati). Kjernepunktet til Langeland er at de som ynder å kalle seg tilhenger av demokratiet, også må akseptere nedsiden, viljen til å forsvare, om nødvendig dø, for dens overlevelse.

Problemet er at det er høyst tvilsomt om opinionen i NATO-landet ser denne koblingen, mellom innsatsen i Afghanistan og forsvar av demokratiet. Afghanistan fremstår rett og slett ikke som viktig nok for opinionen i NATO-landene, og ettersom disse er demokratier, hvor politikerne er avhengig av velgerne, påvirker naturlig nok politikerne. John McCain uttrykte det som burde være idealet i en slik situasjon: ”Jeg taper heller et valg, enn en krig” (beklageligvis endte han opp med å svikte sine egne idealer). President Obamas hang til tidsfrister er ikke bare uheldig, den er direkte skadelig og gjør det vanskeligere å nå egne mål. Fremfor å sette urealistiske tidsfrister burde Obama sette realistiske mål for utvikling, og insistere på å gjøre det som er nødvendig for å nå dette, hvorpå det er fakta på bakken som definerer videre handling, ikke kunstige tidsfrister. Det er vanskelig å karakterisere dette som noe annet enn populisme.

En av de mest irriterende flosklene i denne debatten er det evinnelig maset, som også utenriksministeren gjør seg skyldig i, om at denne konflikten ikke kan løses militært, men må løses politisk/sivilt. Noe absolutt alle med et minimum av kunnskap er enig i. Men poenget er at den militære innsatsen er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å lykkes. Det er nettopp ved å lykkes med sosial utvikling og mer effektive institusjoner (deriblant et fungerende afghansk militær og politivesen) som definerer seier. Spørsmålet er som sagt om vi har viljen til å følge løpet ut, all den tid Taliban vet at NATOs svakeste punkt er egen opinion, og kontinuerlig vil angripe det svake ledd. Det er her striden står. Er vi villig til å stå løpet ut. Ingen bør være i tvil om at Taliban har tid til å vente, jeg er ikke så sikker på at det samme er tilfellet i NATO.

Det er selvsagt ikke noen automatikk i at bare vi, i betydning utenlandske styrker, blir der lenge nok, så vil afghanske institusjoner utvikle seg til det bedre. Og det er godt mulig at vi burde satse enda mer på den sivile delen av oppdraget, men her virker det som om det er koordinering og ikke mangel på penger som er problemet. Med andre ord overgår nasjonal prestisje viljen til nødvendig koordinert innsats. At dette fremdeles er et problem er jo noe nær en skandale, all den tid dette har vært pekt på som et problem siden den dagen gjenoppbygningen av Afghanistan startet. Forhåpentligvis har den siste Kabul-konferansen evnet å få på plass en bedre koordinering.

De siste dagers Wikileaks avslører for så vidt ikke mye nytt hva gjelder fakta på bakken i Afghanistan. Like fullt kan de tenkes å få en effekt på opinionen i Vesten, og det vil straks gjøre det vanskeligere å lykkes. Og dersom det er slik at politikerne i NATO ikke lenger tror på eget prosjekt, så bør vi komme oss ut jo før jo heller. Det er riktignok risikoer forbundet med et slikt alternativ, hvor Afghanistan igjen kan bli et arnested for terrorisme, samt alvorlig svekket NATO-troverdighet, noe som garantert vil bli notert med interesse i Beijing og Moskva. Som den oppvakte leser sikkert har registrert, er jeg ikke ubetinget optimist.

Generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen har lovet afghanerne at NATO vil bli så lenge det er nødvendig. Det er en dristig påstand, jeg håper han har rett, men er knapt villig til å satse sparepengene på det.

Blogget på Minerva

Ingen forandring med død Ahmadinejad i Iran

Premieklovnen, også kjent som Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, skal være utsatt for et attentat. Jeg har ikke mye til overs for Ahmadinejad, men jeg tviler på om et drap på Irans president ville forandret situasjonen i landet vesentlig. De virkelige maktherrene i Teheran, er Ayatollahene og vokterrådet, som styrer den islamske republikken etter egne forkvaklede prinsipper, det ville de fremdeles ha gjort om Ahmadinejad hadde blitt drept.

Den persiske befolkning i Iran ønsker i motsetning til islamistene, en mer moderne og liberalstat, hvor det "fashionpolice" pensjoneres for godt, og til tross for at det nå er mørkeskyer over landet, så er jeg overbevist om at Vokterrådet har historien mot seg - med eller uten en død Ahmadinejad.

Juss og moral

Ex-statsråd Bjarne-Haakon Hansen (aka Pølse-Hansen og PR-Hansen) viser tydelig i Dagens Næringsliv at han ikke har forstått kritikken, alternativt er en person med usedvanlig lav integritet. Hans forsvar er av typen "jeg har ikke gjort noe ulovlig". Problemet til PR-Hansen er at han åpenbart ikke skjønner at fordi noe er lovlig, så er det ikke nødvendigvis god moral.

En ting er å jobbe aktivt mot egen regjering/standpunkt som rådgiver. Men det virkelig store problemet blir når han prøver å bruke sin innflytelse gjennom å ringe kolleger for å få dem til å forandre standpunkt. Sett i lys av hans tidligere handlinger, jf telefonen som helseminister til sykehuset for "å forhøre seg" om hvordan hans gode venn og kollega, Inge Ryan, ble behandlet, så tegnes det et bilde av en person som både har dårlig dømmekraft og lav integritet.

Få, om noen, tviler på jussen i saken. At Hansen fnyser av problemstillingen rundt god moral, forteller mye om personligheten til trønderen.

For all del, selvsagt skal politikere ha frihet til å velge en jobb i det private næringsliv, også som rådgiver i PR-bransjen. De bør følgelig også kunne kapitalisere på den kunnskapen de har tilegnet seg som minister/representant. Dette kunne PR-Hansen fint håndtert uten å trampe i klaveretm ved å illustrere dømmekraft på linje med en invalid 108-årings evne til selv å knytte skoene.

Betyr dette at vi trenger å forandre reglene?

Høyst tvilsomt. En ting er at Hansen mangler integritet, men jeg liker å tro (enn så lenge) at våre folkevalgte har høyere integritet. Våre folkevalgte bør være bundet av noe mer enn juss, og inntil videre så velger jeg å tro at stortingspolitkere har mot nok til å følge egen overbevisning.

Skulle våre folkevalgte ende opp med integritet som Bjarne Haakon Hansen, så tviler jeg på om det finnes nok regler i verden til å bøte på problemet. For all del, en regel lik den de har i USA, om at man ikke kan lobbe (eller "rådgi" med Hansens nytale) mot egen regjering er muligens en regel som burde bli innført. Men som sagt, det er ikke reglene som er problemet ettersom vi får akkurat de politikerne vi fortjener.

Vox Populi har som vanlig en kommentar jeg slutter meg helt til.