Roger Scruton

Sist uke hørte jeg den konservative nestoren Roger Scruton tale på Oslo Militæresamfund i regi document.no. Scrutons viktigste poeng var betydningen av vår (Europa) vestlige kulturarv, inkludert innflytelsen fra kristendommen. Begreper som samfunn og kultur sto sentralt. Videre var utfordringen fra islam og mangel på en integrasjon en del av innlegget.

Hele min kommentar kan du lese på Minerva.

PS! En ting som tilstadighet forundrer meg, det er mulig det ikke burde, men det gjør det likevel, er kommentarene fra den mer innvandringsskaptiske delen av befolkningen. Det er nærmest religiøs vilje til å tolke alt vrangt, men jeg mener selv ikke fanden når han (eller hun) skal tolke bibelen evner å forvrenge så til de grader som en del av disse personene gjør. Jeg ønsker selv å fremstå som et kritisk korrektiv til multikulturalismen og er etter eget sigende mer skeptisk til islam enn mange. Men det er knapt en unnskyldning (snarere tvert imot) for ikke å være intellektuell redelig. Men den type innspill er vel prisen man betaler for en demokratisk offentlighet - ikke desto mindre er det beklagelig for dem av oss som ønsker en mer opplyst nettdebatt.

En gledens dag

Serbias president, Boris Tadic, bekrefter at slakteren av Srebenica, Ratko Mladic er arrestert. Det synes åpenbart at han nå vil bli overlatt til Krigsforbryterdomstolen i Haag. Arrestasjonen av Mladic er særdeles viktig med hensyn til Serbias europeiske fremtid. Hendelsen kan og bør medføre at et mørkt kapittel i landets historie er over, samtidig som det bereder grunnen for en europeisk fremtid. Dette mye pågrunn av at Mladic nå følger i fotsporene til sine medsammensvorne Slobodan Milosevic og Radovan Karazic.

Det er utvilsomt mange paradokser og en god dose dobbeltmoral i internasjonal politikk, men jeg finner det svært gledelig (i likhet med Statsminister Stoltenberg) at utviklingen peker i en retning hvor hverken generaler eller statsledere kan rømme fra rettferdighet. Jeg vil fremheve betydningen av at det er det "nye Serbia" som selv har vært drivkraften bak arrestasjonen av Mladic. Det tyder på at flertallet av befolkningen er inneforstått med landets synder under borgerkrigen i tidligere Jugoslavia, men la det være ingen tvil; for (altfor) mange serbere er Mladic, Milosevic og Karazic fremdeles helter, noe som vitner om at serbisk nasjonalisme fremdeles står sterkt.

For halvannet år siden hadde jeg gleden av å være på tur med Jarl Hjalmarsonstiftelsen (Moderaternas partistiftelse i Sverige) i Serbia, hvor jeg ledet en workshop om menneskerettigheter og demokrati for det konservative ungdomspartiet. Mitt bestemte inntrykk var at den unge befolkningen i Serbia anerkjenner landets tidligere forbrytelser og ser frem imot en europeisk fremtid.

Men, som de var nøye med å påpeke, det ble gjort overgrep på den andre siden, som ihvertfall serberne synes resten av verden i for stor grad overser. Det siste er jeg helt enig i og jeg har ikke mye positivt å si om UCK-geriljaen. Faktisk burde det internasjonale samfunnet se meget nøye på dem som idag styrer i Kosovo og hvilke forbrytelser disse har gjort (og gjør) seg skyld i. Det er definitivt noe vi burde ta med oss, samtidig som vi (ihvertfall jeg) gleder oss over at Ratko Mladic idag er arrestert.

Dop de France

Det er et viktig prinsipp at folk blir betraktet som uskyldig inntil det motsatte er bevist utover rimelig tvil. Lance Armstrong har aldri blitt dømt for eller formelt tatt i doping. Men indisiene, sågar tekniske beviser skal visstnok ha avslørt spor av doping i følge L`Equipe, basert på analyser av 1999 prøver i 2005. Serien av påstander om doping mot Lance Armstrong har med jevne mellomrom dukket opp. Tyler Hamilton er den siste i rekken. Spørsmålet er derfor om det ikke er bevist utover rimelig tvil (ihvertfall i moralsk forstand) at Lance Armstrong har dopet seg.

Jeg har tidligere blogget om mitt forhold til Touren og hvordan skandalen med Floyd Landins mer eller mindre spontant fikk meg til å legge vekk sykkelinteressen, da jeg har store problemer med å tro på fairplay. Selv om jeg modererte meg noe, vil nok aldri sykkelinteressen bli den samme. Bevisbyrden i sykkelsporten er nå blitt slik at det er utøverne som må bevise sin uskyld fremfor motsatt - ihvertfall tror jeg det er slik hos den jevne publikummer.

To landsmøter

Første uken i mai hadde jeg gleden av å bidra under Høyres landsmøte med delansvar for det digitale arbeidet. Naturlig nok (slik må det også være) medfører en slik rolle at man viser tilbakeholdenhet med hensyn til aktiv deltakelse - ihvertfall mens showet pågår. En helt annen ting er evnen til objektivtet, all den tid man sogner til et parti - og det skulle være velkjent hva jeg songer til. Det skulle neppe være en stor hemmelighet at denne blogger ønsker en mer liberal politikk enn hva partiet mitt gjør.



Foto: Heiko Junge

Minervaredaktør, Nils August Andresen, kommenterte i bloggposten MER TIL ALT at; "Landsmøtet illustrerer at Høyres medlemmer og tillitsvalgte i hovedsak er sosialdemokrater som forsvarer økonomiske egeninteresser. Det er et problem for liberalkonservativ politikk i Norge" At delegatene på høyres landsmøte er glad i å bruke penger er forsåvidt ikke noe nytt - og mønsteret gjentok seg under årets møte. Et kjennetegn ved Høyre er - skal ihvertfall være - fokuset på helhet. Riktignok synes jeg helhetsblikket er mer konsekvent i Høyre enn andre partier - men også Høyre illustrerer politikkens grunnleggende problem; det er lettere å organisere særinteressene enn allmenninteressen. Vi ser det i debatten om fradrag (husarbeid, pendler, fagforening, sparing etc) som hver for seg har et rasjonale, men som samlet undergraver helheten i skattesystemet. Vi ser det også i debatten om bevilgninger, hvor hver interesseorganisasjon synger klagesangen om mer penger. Spørsmålet jeg lurer på er hvor forsvarne av allmenninteressene er?

Hvor er stemmene i Høyre som hever fanen for folk flest - og enda bedre - skryter av å ha bevilget mindre penger? Faktum er at de er så godt som fraværende og det er et problem ikke bare for norsk høyreside, men for norsk politikk. 

Det er åpenbart ikke noe stort skrik etter nattvekterstaten i Norge (det kan man like eller mislike), men jeg tror det er et stort segment som vil støtte klare reformer, som endrer forholdet mellom privat og offentlig ansvar - og som vil være med på bytteforholdet mellom mer frihet og mer ansvar for eget liv. I alle tilfeller så er det lite som tyder på at Høyre søker et klart mandat for å gjennomføre markante endringer av det norske samfunn. Dessverre konsentrerer retorikken seg rundt "mer bevilgninger" - som styrker ideen om at det er mer (offentlige) penger som skal til for å løse alle problemer. Med andre ord ser Høyre ut til å gå til valg på bedre administrering av sosialdemokratiet.

Fremskrittspartiet
Det siste landsmøte før høstens valg sto FrP for. Oppsummert synes resepten å være "back to basis". Strengere innvandringspolitikk, mer oljepenger (eldreomsorg) og store skattelettelser. Noen indre sammenheng i politikken er tradisjonen tro vanskelig å finne; Større bevilgninger til skole, veier, jernbane, sykehus, pensjonister, trygda kombinert med store skattelettelser. Nøyaktig hva man skal kalle en slik politikk er jeg usikker på - men noe form for liberalisme (selv etter en vid definisjon av begrepet) er det vitterlig ikke. Jeg finner ikke noe bedre ord enn populisme. Prioriteringer er simpelten ikke et ord som er å finne i FrPs politiske ordbok. Mer av alt til alle - bortsett fra innvandrere synes å være substansen fra parties landsmøte.

Jeg tror (og støtter) en ny regjering av FrP og Høyre vil se dagens lys om partiene skulle få flertall sammen i 2013, men jeg mer tvilende til hva slags endringer man får til.

Det er mulig jeg er for negativ, særlig med tanke på de gode meningsmålingene til Høyre og at FrP og Høyre sammen har vært i nærheten av rent flertall i nesten et år. Men en ting er hva meningsmålingene og eventuelt et valg skulle vise - noe annet er den politiske substansen. Jeg etterlyser fremdeles et tydelig prosjekt som ber om et klart mandat fra velgerne om endring - for all del skal vi først føre sosialdemokratisk politikk - så må den gjerne være mer effektiv - men mest av alt kunne jeg tenke meg en tydelig liberal-konservativ politikk som ikke mener at mer offentlige bevilgninger er løsningen på alle problemer og som følger prinsippet om grenser for politikk.

8.mai

Hadde Sosialistisk Venstreparty styrt under 2.verdenskrig hadde vi sannsynligvis aldri fått 8.mai.

I anledning SVs uttalelser om Libya-aksjonen - er det ikke så rent lite fristende - å foreta en historisk sammenligning. Etter SVs logikk er det visstnok greit å bombe i 3 måneder, men ikke 5 måneder. Det er altså en tidsfrist i seg selv som er poenget for partiet - ikke fakta på bakken.

Skulle den frie verden fulgt en slik logikk kunne vi altså endt opp med aldri å fått noen 8.mai, som altså innebar en militær kapitulasjon fra Nazi-Tyskland. For det er den militære seier - fakta på bakken som definerte politikken og ikke kunstige tidsfrister. En ting som er verdt å merke seg når 8.mai markeres er at dette ikke er frigjøringsdagen for hele Europa - for de deler av Øst-Europa som hadde den røde hær stående i landet var dagen innledningen på 50 nye år med kommunistisk diktatur - ikke at det så ut til å være spesielt problematisk for mange SVere.

Det finnes selvfølgelige gode grunner til å både diskutere og debattere mål og virkemiddel i aksjonen for å beskytte sivile i Libya, og hvorvidt det er i vestens interesser å delta i denne aksjonen militært. Men det må jo være med grunnlag i fakta på bakken ikke kunstige tidsfrister som knapt har noen hensikt utover å glede egen menighet. Siv Jensen kaller det "bullshit og dialog-linjen" - Oddvar Stenstrøm mener holdninger om at det er greit  "å bombe i 3 mnd, men ikke i 5 mnd" skaper politikerforakt. Det er en folkelig måte å si det på og er langt mer presis enn det motsatte.

Fight of the century

Hayek vs Keynes round two. 

Debatten mellom Hayek og Keynes var på mange måter den store debatten i forrige århundre - en debatt som på langt nær er avsluttet. Finanskrisen bidro til å revitalisere den økonomiske idedebatten hvor Keynes og Hayek fremdeles står som motpoler. Uavhengig av ståsted og argumentasjon - ingen gjør denne debatten bedre enn folka i Econstories. Økonomidebatt gjennom rap - kan det gjøres bedre?

 
Se på denne siden om du ønsker hyperlinker til sider som beskriver argumentene til de to økonomer!

Begynnelsen på slutten?

Å ønske en person død er muligens ikke en uvanlig tanke, men å uttrykke åpen glede over en slik hendelse, sågar på høyeste politiske nivå -  det er svært uvanlig. Men så er (eller var) Osama Bin Laden også en person av den sjeldnere typen. Og det ikke på noen som helst måte i positiv forstand. Bin Laden symboliserte - nærmest som en karrikatur - hatet mot vesten, mot likestilling, mot frihet og liberalitet, mot kjerneverdiene i de åpne vestlige samfunn. Mark Twains klassiske ord om at "I've never wished a man dead, but I have read some obituaries with great pleasure" er i så måte dekkende for hva veldig mange i Vesten generelt - og New York spesielt føler etter at nyheten om Bin Ladens død ble offentliggjort.

Nøyaktig hvilken konsekvens Bin Ladens død medfører er veldig vanskelig å si noe om. Helt åpenbart føler man en lettelse i USA hvor hans blotte eksistens har vært et nasjonalt traume helt siden 11. september. Men å tro at nattens hendelser representerer slutten på utfordringene i Afghanistan er det få som gjør. Det er ingen grunn til å utelukke hevnangrep fra Al-Qaida, eller affilierte kontakter. At Bin Laden var et symbol for mange skrudde personer rundt om i verden er det ingen grunn til å betvile. Det mest interessante med nattens hendelser er hvordan mainstream muslimer/ledere reagerer. Jeg håper virkelig, både for deres og andres skyld, at reaksjonene ikke tyder på at Bin Laden opphøyes til martyr.

Den største utfordringen forblir Pakistan. Det er knapt noen hemmelighet at Taliban og Al-Qaidasympatisører har vært (og er) tilstede langt inn i det offisielle Pakistan, især etteretningsorganisasjonen ISI. Nettopp av den grunn varslet ikke USA landet om sine militære planer, ettersom de fryktet (med god grunn) lekkasjer. Det er åpenbart slik at Pakistan har store utfordringer med religiøs ekstremisme, som dessverre går ekstra godt i sammen med sinnsyke konspirasjonsteorier mot vesten og USA i særdeleshet (USA sto bak tsunamien m.m). Likefullt tror jeg de aller fleste i landet er mest opptatt av hvordan de kan skape vekst og muligheter for fremtidens generasjoner. Det hadde forsåvidt ikke gjort noe om disse (the silent majority) i ord og gjerninger tok til gaten for å demonstrere sin avsky mot religiøs ekstremisme og forkvaklede praksiser. Det hadde helt sikkert gledet oss i Vesten - men enda viktigere - det hadde gitt et tydelig signal om hvor veien videre går for pakistanere!